«Spår nye runder om fylkeskommunen» lyder overskriften på NRK Vestfold og Telemark onsdag ettermiddag. Og det kan jeg være helt enig i, men på en helt annen måte enn NRK og samfunnsforsker Vinsand snakker om:

I Senterpartiet mener vi at tre forvaltningsnivåer med gode tjenester organisert så nærme folk som mulig er den beste måten å styre samfunnet på. Kommunene må kunne tilby de grunnleggende tjenestene til sine innbyggere, være store nok til å utføre oppgavene, og små nok til å se innbyggernes behov. Staten skal løse de store nasjonale oppgavene. Men fylkeskommunen trengs for å løse de oppgavene der kommunen blir for liten og staten for stor.

Fylkeskommunen har ansvar for mange viktige tjenester for folk og lokalsamfunn, som blant annet videregående skoler, fylkesveier, kultur, kollektivtransport, tannhelse, skoleskyss og transport av funksjonshemmede. I tillegg har fylket ansvar for utviklingen i regionen gjennom blant annet overordnet planarbeid, næringsutvikling og miljøoppgaver. Et velfungerende folkestyre på regionalt nivå er viktig, og fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler bør styrkes.

Etter mitt syn bør de nye rundene om fylkeskommunen handle om hvilke oppgaver fylkeskommunen kan ta seg av, som nå gjøres av staten. Fagmiljøene innenfor landbruk, regional utvikling, kulturminner og miljøforvaltning er blant de som er splittet mellom stat og fylke og der fylkeskommunen med fordel kunne tatt en større rolle.

Det lokale demokratiet må utvikles gjennom desentralisering av oppgaver til kommuner og fylkeskommuner. I Hurdalsplattformen sier regjeringen at den vil vurdere å overføre statsforvalternes oppgaver som ikke omhandler tilsyn, kontroll eller klage, til fylkeskommunene. Det mener jeg er fornuftig. Det vil gjøre at disse oppgavene kommer under folkevalgt styring av politikere som kjenner de lokale forholdene, i mye større grad.

Fylkeskommunene bør ikke være større enn at de kjenner sine kommuner godt. De skal ikke overstyre kommunene i oppgaver de fint kan klare på egen hånd, men ha en viktig rolle i den regionale utviklingen på områder der kommunene må samarbeide og der for eksempel arealdisponeringa gjelder for et større område enn den enkelte kommunen.

Skal demokratiet fungere må organisasjoner og engasjerte mennesker kunne si sin mening gjennom valg, høringer og direkte til politikerne. Da er det viktig med mindre enheter og kortere avstander til de som styrer, og at disse er valgt av folk i sin region. Nye Vestfold bør bli et godt eksempel på hvordan dette kan fungere i praksis.