Norge er et trygt land å bo og arbeide i, kanskje for trygt. Vi tar det for gitt at storsamfunnet passer på oss i alle faser av livet, det er utviklet rettigheter i et omfang tidligere generasjoner ikke turte å drømme om. Tydeligst ser vi forskjellen innenfor anskaffelse av bolig. Foreldrene var ofte ikke i stand til å tenke på egen bolig før de hadde fylt førti, spart og planlagt. I mange år måtte en leie, bo trangt, eller dele bolig med flere familiegenerasjoner. De som trengte bolig og deres familie og bekjente sto for egeninnsatsen ved å grave, støpe, bygge, innrede og male. Bilkjøp og garasjebygging kom mange år senere.

Dagens unge synes å forvente sentrumsleiligheter med garasje i underetasje, – helt uten egeninnsats, men med krav til egenkapital. Foreldrenes generasjon måtte tåle annenprioritets lån til 16 % rente, mens nå er sparing nødvendig. Ikke alle makter eller forstår at det må spares, så lenge det er jo mange kort- og kredittmuligheter. Da kommer det også krav til det offentlige om å stille opp. Alle skal være med på verdiøkningen i fast eiendom, må vite. Det er nok ikke formidlet godt nok at eiendomsverdier også kan falle. De begynner å se farlig ut, mye ligner på forholdene for 35 år siden.

Dagens unge har andre forutsetninger, andre muligheter og andre krav. Logaritmetabellene og regnestavene og er borte, Googel og AI gir lynraske svar der vi før måtte søke kunnskap i bibliotekenes fagbøker. Samtidig synker forståelsen for verdien av kunnskap, alt er jo «gratis» og raskt tilgjengelig. Trenger vi egentlig å lese, lære, søke kunnskap? Og trenger egentlig nordmenn å jobbe noe særlig, vi som har oljepenger på bok? Med tanker om seks timers dag, nordisk rekord i sykefravær og feriedager både nå og da, er det ikke underlig at det er mangel på arbeidskraft. Vår store offentlig sektor bruker hele 63 % av samfunnets ressurser, og denne sektoren er ikke konkurranseutsatt! Samfunnet er sårbart!

Den nordiske modellen der mye finansieres over offentlige budsjetter er særlig sårbar. Fordelen er at alle kan bli med, slik at alles evner og anlegg kan utvikles best mulig. Svakheten blir godt synlig når ungdommen ikke forstår at den store offentlige innsats også krever stor individuell innsats.

Milliarder er blitt det nye løsenordet, lite kan gjøres uten at det koster milliarder. I tidligere tider – før oljen – ble vi enige om hvilke oppgaver vi skulle løse, vel vitende om at alt som skulle løses og betales, måtte fremskaffes ved skatt, toll, avgifter, innsparing, o.l. Det var prioritering! Vi betalte det selv, indirekte. Men etter at Oljefondet kom opp i størrelse synes det som om det er blitt lettere. Særlig etter at landbruks- og finansdepartementer er blitt besatt av Senterpartifolk. Disse synes ikke å ha noen rimelig grense for hva offentlige midler kan benyttes til i kommune og landbruk. Stoltenbergs edruelige regler blir utøvd stadig svakere, pengebruken tøyes til det ytterste. I år koster Jordbruksavtalen alene Staten ikke mindre enn 27 mrd. kroner, dvs. 4.909 pr. nordmann pr. år.

Å bevilge beløp til særlige yrkes- og velgergrupper kunne ikke gjøres den gang det måtte prioriteres på alvor, og det kan ikke gjøres nå heller, egentlig. Kjøp av stemmer er ikke lovlig, men lovgivningen har særlige habilitetsregler for storting og regjering. Etter årets budsjettbehandling og jordbruksoppgjør burde noen se på lovreglene på nytt. Noen kan mer om bukk og havre i sekk enn andre.