– Det aller tyngste var de som så på uten å gjøre noe.

Martine Tufte har skrevet denne kommentaren.

Martine Tufte har skrevet denne kommentaren. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Les det sterke brevet fra tidligere mobbeoffer Martine Tufte fra Larvik.

DEL

MeningerJeg ble, som så altfor mange andre, mobbet som barn. Det er mye jeg kunne sagt om det. Jeg kunne fortalt om ensomhet og ubehag og gråtfulle netter. Jeg kunne fortalt om å bli stoppet på skoleveien og få sykkelen kastet ned en skrent, eller å bli dyttet inn i et hjørne i gymsalen av klassens bølle mens alle andre så en annen vei. Eller jeg kunne fortalt om mindre åpenbare og langt mer smertefulle ting. Om utestengelse, latterliggjøring, baksnakking, tusen forskjellige kallenavn eller å bli valgt sist i gymmen selv om man er den eneste jenta på fotballaget utenfor skolen. Jeg kunne sagt veldig mye på et teoretisk nivå om hvorfor det er en forkastelig, gammeldags og heteronormativ ide å gi skolebarn i oppgave å lage «valentines» kort som skal deles ut tilfeldig i klassen, og like mye på et personlig nivå om hvordan det føles å være 12 år gammel og vite at kortet ditt havner rett i søpla nettopp fordi det var du som laget det.



Jeg kunne fortalt om effektene. Om å velge å gå på ungdomskolen på motsatt side av byen for å slippe unna. Om å være så paranoid og dårlig sosialt trent rundt jevnaldrende at prosessen begynner på nytt selv på et nytt sted. Om å være 15 og bli fortalt, sitat «du er så stygg at du fortjener å dø». Historier dere har hørt gang på gang på gang. Historier mange av dere vil kjenne dere igjen i, for det er langt ifra bare meg som har vært gjennom dem. Jeg burde ikke trenge å fortelle om det.

Men jeg kan fortelle om den gangen i 6. klasse da en av guttene fra nabolaget snudde seg mot en av de verste mobberne og spurte «kan du ikke bare la henne være i fred?».

Det er ikke en spesielt god historie. Det var ikke en stor gest, og det resulterte ikke i noen slags dramatisk endring. Likevel sitter den dagen igjen klart i minnet, selv mange år senere.

Den stille majoriteten er ikke kun en sak blant voksne. Den er vel så gjeldendene, om ikke mer, blant barn, og de som blir utsatt for mobbing får føle den på kroppen. Jeg er helt sikker på at de som mobbet aktivt var klar over hva de holdt på med, og hvilket resultat det hadde. Jeg tror derimot ikke alle de som stod på sidelinjen og lot det skje var klar over hvor mye de bidro. Kanskje de tenkte det ikke var deres sak, så lenge de ikke selv mobbet. Alle de som så en annen vei, som ikke sa noe når vonde ord og vonde handlinger dominerte hverdagen. Det slår meg ikke som urettferdig å si at de var like fullt ansvarlige.

Barn tenker ikke så langt. De tenker kanskje ikke over at når de står stumt og ser på, eller vender blikket vekk og ryggen til, så er det det samme som å støtte mobberne. Det å ikke bry seg er et aktivt valg, og det oppfattes krystallklart av dem som etterlates alene. Som så mange har sagt før meg: det aller tyngste var de som så på uten å gjøre noe. Nettopp derfor var det så viktig de få gangene noen sto frem og ba dem slutte. Ikke fordi det førte til store endringer, men fordi det var en erklæring som sa «jeg synes ikke det de gjør er greit.» Det er langt ifra et synspunkt man tar for gitt at noen har når man er i en slik situasjon.

Barn tenker kanskje ikke så langt. Men voksne gjør, forhåpentligvis. Og voksne leser aviser. Kanskje leser de til og med dette, de voksne som har barn på i barnehagen, på barneskolen, ungdomskolen eller videregående, eller til og med de som ser en kollega være offer for mobbing. Det er på tide å slutte å stå på sidelinjen og tenke at dette ikke angår deg. Er man ikke en del av løsningen blir man automatisk en del av problemet. Det har aldri vært nok å lære barn at de ikke skal mobbe. Det hjelper ikke. Så kanskje det er på tide å begynne å lære barn å stå opp mot de som mobber?











 

Artikkeltags