Gå til sidens hovedinnhold

Da Borger Skaug skjøt bjønn

Artikkelen er over 8 år gammel

Jo takk, de hadde nervene under kontroll og styr på våpenet de gamle skytterne i Lardal for 100 år siden. Her var det ikke snakk om nøling eller å ta beina fatt om de traff bjønn på skauen.

Borger Skaug kjørte tømmer for Treschow Fritzøe i 55 år, men var samtidig en dreven skogskar og jeger. Det kan datteren Liv Steen (86) bekrefte og slik er historien som hun har skrevet ned om farens bjønnejakt i 1912, med Borgers egne ord:

Jeg hadde ikke tenkt å gå på bjønnejakt, men på spilljakt, og dette var siste natta det var lovlig med tiurskytteri.

Torvald Lie og jeg dro avgårde en lørdags ettermiddag. Han dro på Hellingsrudfjellet for å prøve århanen, mens jeg gikk etter tiuren i Hellingsrudlia.

Da det led på kvelden, fikk jeg høre tiuren og jeg gikk på den. Jeg kom så til en liten bekk, og den fossa sånn at jeg ikke kunne høre fuglene. Jeg plundra for å komme over, og imens fikk jeg se noe som lea seg i småskauen fem-seks meter fra meg. Jeg huka meg ned bak ei lita buske, for jeg trodde det var tiuren som kom på bakken.

Men så fikk jeg se to tjukke bein komme opp på en snøflekk. Jeg kvakk med det samme, for jeg trodde det var folk, så jeg tenkte jeg skulle vise meg. Men så kom det to bein til opp på snøflekken, og da skjønte jeg at det var bjønn.

Jeg satt stille og han rusla forbi meg uten å merke meg, gjennom et granholt og ut på snødekt mark. Imens fikk jeg tatt ut haglpatrona og la i ei rundkule.

Jeg reiste meg så, og da stoppa bjønnen opp. Vrei hodet til sida for å se etter meg, og jeg ga han ei kule. Bjønnen skreik så det ljoma i skauen, hivde seg baklengs og satte rett mot meg.

Der sto jeg med tom børse og tenkte «Nå er jeg ferdig». Men bjønnen flau forbi bare en meter fra meg og jeg la i ei ny kule og gikk nedover for å se, men jeg kunne ikke finne den, for det var jo så mørkt.

Så kom Thorvald, og vi nørte opp og kokte kaffe. Ved to-tida rusla vi nedover for å se etter bjønnen, men fant han ikke.

Da ble vi enige om at jeg skulle gå hjem etter ei litt sinna elgbikkje jeg hadde. Ved halv seks-tida var jeg tilbake, og hadde tatt med meg rifle også. Vi gikk så på sporet rundt 450 meter, og der hadde bjønnen lagt seg under ei gran. Dermed reiste han seg opp og skreik igjen før den fikk ei ny kule.

Da gikk bjønnen 50 meter til og han kastet opp blodlevrer så store som handa mi.

Jeg hadde slept bikkja og den ga seg på’n. Bjønnen greip tak i ei rogn med begge frambeina, og vi bort til den igjen. Ei ny kule bak øret, og bjønnen seig sammen.

Thorvald gikk bort og tok bjønnen i nakken, men den hadde sånt tak i rogna at vi ikke visste å få’n laus igjen.

Vi dro fram til Hellingsrud etter hest og vogn og en vedkjelke og på den dro vi bjønnen fram. Så bar det mot bygda, og klokka åtte om morgenen var vi på Skaug med den. Hit hadde det kommet rundt 200 mennesker for å se.

Da vi hadde flådd bjønnen og skåret av ham hodet og sidene, veide den 116 kilo, og selv om det ikke ble noen tiur, var vi fornøyde likevel.

Sterke saker i Lardal selv i 1912, dette, og Borger Skaug ble en mann en merket seg. Som Thorvald Lie sa om bjønnefellingen en stund etterpå:

– Da var Borger i et par bukser!

Og Borgers datter, Liv Steen, kan fortelle om en jeger som felte atskillige elger og storfugl, men aldri senere var borte i bjønn. Bjønnestiller innover mot Kopa, Rauber’n og Kastet kjenner hun også til.

– Det var liksom et helt annet liv i skauen den gangen. Ikke bare rundt 1912, men også da mannen min Paul og jeg brukte skauane mye til bærpelling og turer i senere år, sier Liv Steen.