En bjørn, ei halv årslønn

Staute karer med en felt bjønn på Odberg i 1902. Fra venstre: Martin Nordkveldemoen, Thidemannsen, Hans T. Westby, Hans Rimstad, Anders Odberg, Andres Odberg og Oluf Furulund. Bildet er utlånt av Eva Pihl Kommedal.

Staute karer med en felt bjønn på Odberg i 1902. Fra venstre: Martin Nordkveldemoen, Thidemannsen, Hans T. Westby, Hans Rimstad, Anders Odberg, Andres Odberg og Oluf Furulund. Bildet er utlånt av Eva Pihl Kommedal.

Artikkelen er over 6 år gammel

Den som skjøt en bjønn for 150 år siden, var berget. I hvert fall for det første halve året. Les også: -

DEL

En drept bjønn ble betalt med ei halv årslønn for en vanlig arbeider, og i Lardal var det bjønn så det holdt på slutten av 1800-tallet. Jakten ble drevet intenst og nådeløst

Det er merkelig hva et par byrundevers om gamle dagers bjønnejakt i Lardal og Larvik kan føre til. Plutselig står ikke telefonen stille og e-posten renner over av meldinger om bjønn som ble skutt både her og der, faktisk så langt fram som i 1920-årene. Dette fenger, selv om historiene er over 100 år gamle.

Og her og der i vårt distrikt er stort sett i Lardal. For her var det bjønn. Ho. Det går til og med rykter om en gårdsgutt som stakk ihjel en bjønnunge med høygaffel på Smukkestad så sent som i 1928, men den siste bjønnen som beviselig ble tatt livet av i Lardal, måtte bøte med livet i 1920. Da var det skogskaren Syvert Hvaal som tilfeldigvis kom over dyret under jakt på De brente fjell ved Svartangen og den drevne jegeren var ikke sen om å brenne av. Dermed var Hvaal dagens mann og det gikk gjetord i bygda i årevis om «bragden».

Men da var det nok slutt på de store skuddpremiene som kommunene og staten utlovet for bjønnefellinger rundt 1860-70. Den gangen var en dagslønn på rundt halvannen krone (omregnet fra speciedaler til dagens kroneverdi), men en fikk 100 kroner i skuddpremie for en felt bjønn, pluss 60-70 kroner for fellen og omtrent det samme for kjøttet. Dermed hadde en felt bjønn omtrent den samme verdien som ei halv årslønn.

– Ikke rart at det ble drevet intens bjønnejakt. Her lå det jo store verdier. Og i tillegg var bjønnen en sann plage for bufeet. Så ille var det at sauene måtte tas inn om natta og det var et farlig arbeid på setrene hver eneste kveld. Lot en sauene gå ute i marka natta over, var det store sjanser for at bjønnen var frampå. Så mange var det i lardalskauane den gangen, forteller Hans Røsholt som bor på den gamle slektsgården Røsholt på Steinsholt og har interessert seg for bjønn og jakthistorier i alle år.

Og Røsholt kan fortelle jakthistorier. Det skal være sikkert. Ta bare historien om Olaf Røsholt, onkelen til Hans’ far, som rundt 1890 skulle på spilljakt etter tiur i underkant av Vindfjell, men kom hjem med noe helt annet enn storfugl.

– Olaf hadde ei drivanes hagle som ble kalt «Lang-Mari» fordi den drepte så godt på langt hold. Langløpa og fæl. Den var naturligvis ladet med hagl, men Olaf tok seg en tur bortom et bjønneåte, en dau hest, som lå like i nærheten. Da fikk han se en bjønn som sto og dro i det ene beinet til hesten, og Olaf lirket ut haglene og la i ei rundkule som han alltid hadde i vestlomma. Men mens Olaf holdt på, røyk hesten i to og bjønnen tok med seg halve skrotten opp på ei fjellhylle ovafor. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å liste seg etter og da Olaf kom opp, lå bjønnen og åt på hesten bare åtte-ti meter unna. Opp med hagla og brenne til, og bjønnen stupte i bakken med knust skalle. Et vågestykke, selvfølgelig, men bjønnen ble Olafs og han en mann det ble snakket om i bygda i lang tid, forteller Hans Røsholt som aldri i sine mange år i lardalskauane verken har sett bjønn eller spor. Det hadde han for så vidt ønsket, og i dag mener at det absolutt hadde vært plass til noen bjørner i utmarka. For 100 år siden, derimot, var bjønnen en plage som gjorde det vrient å drive med husdyrhold.

Slik kan en sitte i timesvis og høre på historier fra den 80 år gamle kårkallen på Røsholt. Få har satt seg såpass inn i bjønnejaktene som han og få er så gode til å fortelle.

For eksempel om husmannen på Røsholt, en mann som hadde et lite bruk på Engen, som rundt 1850 hadde fått seg en flott havreåker like utenfor stua. Men så gikk det ikke bedre enn at det kom ei binne med to unger som begynte å meske seg med havren, og for at ungene skulle rekke opp til kornet, la binna seg til og rullet rundt slik at den ødela hele havreåkeren.

– Husmannen hadde ikke noe å skyte med, så han sto i stuedøra og hoja. Men det hjalp ikke. Binna ga seg ikke før hele havreåkeren var ramponert, forteller Røsholt.

Eller om bjønnestiller og åter som lardalskauane var fulle av på 1800-tallet, for ikke å snakke om storjegeren Martin Pellbakk fra Steinsholt som midt på 1800-tallet skjøt hele 40 bjønner. Han ble sendt bud på og reiste over store områder for å skyte bjønn. Han var så nær opptil Vårherre som det gikk an, og hadde en Pellbakk’en, ei god bjønnebikkje og en børsemaker som kunne lage ei børse som gikk godt, var en berget.

– Martin Pellbakk, ja. Jeg har fortsatt den gamle fireløpa børsa som han brukte til sjølskudd på bjønneåtene. Den er helt spesiell med fire løp som gikk av samtidig og «made in Lardal» av en dyktig smed. Men slike sjølskudd var farlig for både folk og bufe, og før de ble satt ut, måtte det lyses på kirkebakken med klare anvisninger om hvor de sto, forteller Hans Røsholt.

Men tross hard jakt der omtrent alle metoder – bortsett fra gift – ble tatt i bruk, var bjønnebestanden i Lardal seig, og langt opp mot 2. verdenskrig tuslet det bamser rundt i lardalskauane. Nå er det imidlertid slutt og det er lenge siden det er observert bjønn i de gamle traktene.

Skjønt, bjønnen er en langvandrer, så en vet aldri. Kanskje dukker den opp igjen?

Artikkeltags