Minnes traumatisk tid i Larvik i 1988

På jakt: Michal Wisniowski i ØPs lokaler på jakt etter detaljer fra familiens dramatiske flukt på 1980-tallet.

På jakt: Michal Wisniowski i ØPs lokaler på jakt etter detaljer fra familiens dramatiske flukt på 1980-tallet. Foto:

I januar 1988 hadde en sju år gammel asylsøker i Larvik hatt tannverk i to måneder. Først da Østlands-Posten tok tak i saken, fikk han hjelp. Nå er Michal Wisniowski (37) på rundreise i Europa for å gjenoppleve en dramatisk flukt og kamp for å få hjelp som varte i ti år.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

En dag i 1985 forlot en ung mor alt hun eide og flyktet fra hjemlandet Polen med sine to små barn, Michael på fem år og ei nyfødt jente. Bakgrunnen var strevsomme familieforhold og et hardt og håpløst liv bak en kald og høy mur mot vest.

Flukten for de tre gikk gjennom flere europeiske land, før første stopp ble Danmark. Her søkte moren om asyl for sin lille familie, men søknaden ble avvist. Så gikk flukten videre til Norge.

Vil gjenoppleve

Michael Wisniowski bor i dag i Oakland i California i USA, der også hans søster og mor nå har slått seg ned.

Wisniowski er i dag kunstner, og arbeider med et podcast-prosjekt som også skal bli en del av et multimedia-kunstverk.

I prosjektet reiser han samme rute som familien fulgte fra 1985 til de i 1995 endelig slo seg ned i USA. Han snakker med mennesker som familien den gang var i kontakt med, og forsøker å gjenoppleve dramatikken og flukten som han selv bare husker bruddstykker fra.

I disse dager er Wisniowski i Larvik for å finne fram til en liten artikkel som ble skrevet om han i Østlands-Posten 20. januar 1988.

– Vi kom til Larvik i desember 1987, etter å ha forsøkt å søke asyl i Oslo. Også her ble vi avvist, og så flyktet vi videre til Larvik fordi mor kjente noen der. Vi tok kontakt med politiet, og ble innlosjert på det som nå er kjent som Grev Gyldenløve hotell. Jeg husker at vi frøs i Larvik. Jeg sto i dusjen en time da vi kom på hotellet. Vi hadde ikke klær for norsk vinter, og ingen penger, men fikk hjelp så vi så vidt kunne klare oss, forteller Wisniowski.

(artikkelen fortsetter under bildet)

En god dag: Ewa og Michal Wisniowski på Torget i Larvik etter en vellykket tannbehandling.

En god dag: Ewa og Michal Wisniowski på Torget i Larvik etter en vellykket tannbehandling. Foto:

Stor dramatikk i Larvik

I Larvik opplevde familien at de ikke var velkomne, slik mange andre polske flyktninger heller ikke var.

ØP-journalist Stian Vasvik og fotograf Erik Berge ble sendt ut for å dekke og å møte den polske aktivisten Zdzislaw Lykowski (36) som hadde søkt asyl i Norge for seg og sin familie, men som fikk avslag og sto i fare for å bli sendt tilbake til hjemlandet og til lang fengselsstraff.

Lykowski gikk under jorda, og politiet sendt ut etterlysning. Familien hans ble pågrepet under stor dramatikk og sendt til Danmark. Hvor Lykowski ble av, og hva som hendte med familien hans, forteller ikke historien.

– Jeg kan huske at han var på hotellet der vi bodde, forteller Michael Wisniowski.

– Jeg husker blant annet at han gjemte seg i et arkivskap for å komme unna politiet. Det var en dramatisk situasjon som har satt seg på netthinnen.

En vond tann og hjelp fra avisa

Stian Vasvik kom også i kontakt med Wisniowskis familie, fordi hans mor Ewa stilte som tolk da Zdislaw Lykowski ble intervjuet, og han ble rørt av å få høre at lille Michael hadde gått med sterk tannverk i to måneder og ikke fått hjelp.

Vasvik tok kontakt med tannlege Brynjar Herland, som satte av tid til å behandle gutten og plombere et hull som var årsaken til tannverken.

Etter behandlingen tok Vasvik med seg Wisniowski ut på Torget i Larvik og spanderte sjokolade på ham. Dermed fikk den dramatiske historien om aktivisten Lykowski en positiv og rørende undersak i avisa 20. januar 1988.

– Jeg husker godt at jeg traff familien for snart 30 år siden, men ikke så mange detaljer om det jeg skrev, sier Stian Vasvik på telefon fra Østerrike.

– Så morsomt at han dukket opp i Larvik igjen nå. Dessverre får jeg ikke truffet ham, men vi har avtalt at vi skal snakkes over telefon senere slik at jeg blir en del av det prosjektet han arbeider med.

Mer flukt

Oppholdet i Larvik varte ikke lenge, og etter kort tid ble Ewa Wisniowski og hennes to barn sendt tilbake til Danmark. Derfra ble den lille familien deportert, med bestemmelsessted Polen.

Underveis klarte imidlertid de tre å hoppe av transporten i Vest-Berlin, der de ble sendt til en liten by nær Hamburg der de bodde i tre år. Her giftet Ewa seg med en tysk mann, og noen år etter murens fall flyttet de til Polen for en kort periode, før familien endte opp i USA i 1995.

– Det var slitsomt å komme til USA også, husker Michal Wisniowski.

– Vi var fattige, og det var vanskelig for flyktninger å klare å tilpasse seg. I dag går det bra med oss alle, men tiden vi var på flukt gjennom 10 år av vårt liv har vi alltid med oss, sier han.

Vanskelig for et barn

Wisniowski sier han vil gå gjennom historien, treffe mennesker de traff den gangen og se stedene, både for å forstå, og for å kunne fortelle dagens amerikanere hva det vil si å være på flukt, og ikke minst for et barn.

– Som liten gutt hadde jeg ikke kontroll over noe av det som skjedde. Jeg ble revet vekk fra det livet jeg kjente, og var fremmed over alt. Vi så velstand der vi kom, men kunne ikke ta del i den.

– Denne turen gjennom de ti årene den varte har aldri endt for meg. Opplevelsene var for sterke og spørsmålene mange. Nå leter jeg etter svarene, sier han.

En liten historie fra Larvik forteller sitt om hvordan en liten og forvirret gutt på flukt opplevde hverdagen.

– Vi var her i julen, men hadde jo ingen ting å feire jul med. Mor klarte på en eller annen måte å skaffe noen enkle gaver til oss, men det var alt.

– En dag gikk jeg inn i en lekebutikk i Larvik sentrum. Fristelsene var mange, og plutselig hadde jeg tatt ned et Lego-sett fra hylla og puttet det inn under jakka. Jeg ble sett og tatt. De truet med å ringe politiet. Jeg husker hvor redd jeg var for at familien skulle bli sendt ut av landet uten at jeg ble med. Heldigvis lot de meg gå, sier Wisniowski.

Viktig dokument

Michal Wisniowski sier han vil vise fram historien, ikke minst for å synliggjøre hva det vil si å være flyktning, også i dag, og ikke minst for et barn.

– Det fortelles få slike historier i USA, men jeg tror det er viktige historier. Dette er ting som skjer med millioner av mennesker også i dag. Det er viktig å vite.

Artikkeltags