Gå til sidens hovedinnhold

Jenta i smeltedigelen

Artikkelen er over 13 år gammel

Når Hilde Merete Aasheim har smeltet silisium og aluminium, kan hun like godt smelte sammen to bedrifter.

Som StatoilHydro. Bøkeskogen skal hun imidlertid la stå når hun holder utflyttertalen i morgen.

Selv krøllene til Hilde Merete Aasheim (48) er ryddige. Halsejenta som plutselig kom i medienes lys i desember da hun fikk ansvaret for sammensmeltingen av de to gigantiske selskapene Statoil og Hydro.

Da dukket hun opp i toppledelsen som en godt bevart hemmelighet de trakk opp av ermet. Helge Lund og Eivind Reiten kjente vi fra før. Men ei jente fra Larvik?

Vi snakket på telefonen i desember. Først nå har hun hodet såpass over vannet at hun kan avse litt tid. Som hun sier:

- Vi utpekte 400 ledere i forrige uke.

33.000 ansatte i 40 land fra to bedrifter skal smeltes sammen og finne sin form. Det er Hildes oppgave fram til 1. oktober.

- To bedriftskulturer skal bli til en. Vi skal ta med oss det beste fra de to selskapene. Det er viktig med total integrasjon.

Hilde er opptatt av at hver og en som er ansatt i de to bedriftene skal oppleve omsorg og respekt i den nye situasjonen.

Det er godt å høre en toppleder bruke ordet omsorg.

- Og det skal ikke bare være tomme ord, repliserer kvinnen som bekler stillingsbetegnelsen «leder av integrasjonsplanleggingen StatoilHydro».

Hva gjør at en revisor får den type ansvar? Lurer vi. For hun er utdannet økonom og statsautorisert revisor fra Norges Handelshøgskole i Bergen.

- Jeg begynte som økonom i Elkem i 1986. Etter noen år spurte sjefen min om jeg kunne tenke meg å begynne som personaldirektør. Han la vel merke til at jeg var like opptatt av folk som forretninger.

Det er noe ærlig og direkte over Hilde Merete Aasheim. Alt fra blikket, måten hun ordlegger seg, klærne. Ingen fiksfakserier eller skjulte agendaer. Vi hadde glatt kjøpt aksjer i det nye selskapet hvis hun hadde anbefalt det.

Samtidig er hun ikke den som lett betror seg eller strør rundt seg med små anekdoter.

- Jeg jobbet 19 år i Elkem, et av verdens største metallselskap. Og jeg brukte mye av tiden til å møte karene på gølvet i smelteverkene i inn- og utland. Jeg tror jeg har en evne til å snakke med folk fra alle lag.

Fra å være personaldirektør, ble hun verksjef for Elkems aluminiumsverk i Mosjøen.

- Hvordan turte du det?

- Du får en trygghet når du går gradene. I tillegg har jeg hatt sjefer som har støttet meg. Jeg bodde i Oslo og pendlet til Mosjøen. Det er et stort ansvar å skulle sørge for at folk kom hele hjem igjen fra jobben.

Vi ser for oss svære smelteovner med temperaturer opp mot tusen grader. Og vi legger merke til at hun umiddelbart snakker om sikkerhet framfor fortjeneste. Det er fristende å tenke at hun som kvinnelig sjef trekker inn myke verdier.

- Jeg har faktisk aldri opplevd det såkalte «glasstaket» som mange kvinner snakker om. Men jeg tror det er viktig å vise at en er interessert, og ikke bruke masse energi på å fortelle om alle begrensningene.

Hilde skulle gjerne sett flere kvinner i lederposisjoner. Men med mye reising og lange arbeidsdager må en forsake en del ting.

- Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for å jobbe mye.

Mamma Aasheim har ikke vært den som bakte flest kaker under barnas oppvekst, men så kunne hun til gjengjeld stille som revisor i barnehagen og skolekorpset.

Hun retter ryggen. Ser rett på meg og sier: Dårlig samvittighet trekker bare krefter.

Mens hun har tatt imot stadig nye utfordringer på topp-planet i Norsk næringsliv, har hun fått to barn.

- Mannen min, som også er fra Larvik, og jeg har jobbet sammen som et lag i nesten 30 år.

Helt siden de ble kjærester i russetiden har Hilde og Tom Erling Mikkelsen vært et par.

- Vi kan dyrke Larvik sammen. Barna våre har også blitt glade i Larvik.

Hun har brukt litt tid til å tenke på oppveksten i Larvik etter at hun ble bedt om å holde utflyttertalen i Bøkeskogen. Mange kjenner henne som datra til overlærer S. Magnus Aasheim.

- Jeg hadde en flott oppvekst i Rekkevik. Sommeren på Østre Halsen var et eldorado. Vi var i vannet hele tida, og Oterøya og Saltverket vra favorittstedene.

Fortsatt nyter hun badelivet i hjemtraktene, for nå har familien hytte på Gon.

-Vi er mye i Larvik. Denne byen har jo en fantastisk beliggenhet. Og en unik skjærgård.

Det blir nok likevel en stund til Hilde Merete Aasheim kan leve late dager på Gon uten at personalkabalen i StatoilHydro ligger under krøllene og smelter ferdig.

Hun pendler ukentlig mellom Hydros hovedkontor i Oslo og Statoil i Stavanger.

- Jeg har 200 med meg i arbeidet for å integrere de to bedriftene, og av dem er 70 tillitsvalgte.

Vi vet av erfaring av store omveltninger på arbeidsplassen fører med seg mange følelser hos de ansatte.

- Jeg tror tre ting karakteriserer meg: Jeg er arbeidsom, ujålete og får med meg folk. De egenskapene kommer godt med nå.

Hun ser opplagt ut. Tilstede med likevel på sprang til nye oppgaver. Telefonkonferanse er neste post på programmet.

- En venner seg til å ha så stram timeplan. Men jeg sliter med å bestemme meg for at nok er godt nok. De hjemme mener nok jeg har et forbedringspotensial der.

Hilde Merete Aasheim smiler bredt. Nyter synet av Larviksfjorden og skal snart til pers i Bøkeskogen.

- Du jogger vel for å holde deg i form? Spør vi den uforskammet opplagte og slanke topplederen.

Først tror vi ikke hun har fått med seg spørsmålet.

- Jeg overhører det siste spørsmålet jeg, sier hun på vei ut.