Larvik-hvalbåt først i kamp for Norge

Skadet: Pol III sterkt skadet ved kai i Tønsberg etter trefningen 8. april 1940.

Skadet: Pol III sterkt skadet ved kai i Tønsberg etter trefningen 8. april 1940.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

9. april 1940 er blitt stående som datoen for angrepet på Norge. Det hele startet imidlertid allerede på kvelden 8. april da Larvik-hvalbåten Pol III var den første som kom i kamp med tyskerne og kaptein Leif Weldingh Olsen ble den første som falt for Norge.

DEL

Pol III, som tilhørte hvalfangstselskapet Polaris i Larvik og ble disponert av Melsom & Melsom, ble høsten 1939 rekvirert av Marinen. Den ble brukt som patruljebåt i Oslofjorden som ledd i den såkalte nøytralitetsvakten.

Stemningen i aprildagene 1940 var spent. Engelskmennene hadde krenket den norske nøytraliteten ved blant annet å legge ut miner i norske farvann. Det var imidlertid tyskerne som skulle komme til å gå til angrep. Trefningene i Oslofjorden 8. og 9. april skulle bli starten på fem tunge år med krig og tysk okkupasjon.

Oppdaget angriperne

Det var i alt 11 vaktfartøyer som utgjorde avdelingen som var stasjonert i Tønsberg. På kvelden 8. april var beredskapen skjerpet. Alle fyrlyktene var beordret slukket og Pol III hadde ansvaret for å patruljere på strekningen mellom Torbjørnskjær og Færder. Det var disig, svakt måneskinn, sørvestlig bris og litt skvalpesjø i patruljeområdet.

Ved 23-tiden oppdaget løytnant Hans Bergan flere mørklagte skip på vei inn fjorden. Han varslet kaptein Leif Weldingh Olsen, som umiddelbart beordret full fart mot skipene og avfyring av varselskudd med 76 mm-kanonen.

Pol III i kamp

Ingen av de mørklagte skipene reagerte på varselskuddet fra den norske vaktbåten. I stedet dukket den tyske torpedojageren Albatros brått opp foran baugen på Pol III. Hvalbåten rente rett inn i skutesiden på den tyske jageren. Den første trefningen under angrepet på Norge var et faktum.

Kaptein Welding Olsen fikk sendt opp ett hvitt og to røde varsellys – signalet om at fremmede krigsskip var på vei inn Oslofjorden. Lysene ble registrert på Rauøy fort, som varslet videre til Oscarsborg. Meldingen fra Pol III bidra derfor sterkt til at krysseren Blücher ble senket i Drøbaksundet senere på natten.

Første som falt

Torpedojageren Albatros svarte på sammenstøtet med den norske vaktbåten med kraftig mitraljøsebeskytning.

Kaptein Leif Welding Olsen ble truffet av flere skudd i beinet og blødde kraftig.

Blodtapet svekket ham sterkt. Sammen med løytnant Bergan og en til av mannskapet kom han seg over i en pram som ble satt ut. Prammen veltet, Welding Olsen ble trukket opp, men han var så svekket at han ikke maktet å holde seg fast i den veltede prammen. Han lot seg sige ned i vannet, angivelig med følgende avskjed: «Bry dere ikke om meg gutter, jeg er ferdig likevel. Men kommer dere hjem, så hils fra meg!» Weldingh Olsen ble dermed den første som falt for Norge i kampen mot de tyske angriperne.

Skutt i brann

Ildgivningen fra Albatros førte til at Pol III ble skutt i brann.

Trefningen og kaptein Welding Olsens død fant sted før midnatt, så Norges krig startet altså 8. april 1940, og ikke dagen etter, som er datoen som er blitt stående i historien.

De øvrige mannskapene fra Pol III ble tatt om bord i Albatros, hvor de fikk låne tørre klær. 10. april ble de satt i land i Oslo, hvor de måtte undertegne på at de ikke skulle yte motstand mot tyske stridskrefter. Deretter ble de løslatt og fikk reise hjem.

Pol III berget

Pol III ble etterlatt brennende og drivende i sjøen. Man regnet nok med at den ville gå ned. Brannen sloknet imidlertid av seg selv. Den skadde hvalbåten ble funnet drivende av en annen vaktbåt dagen etter og slept inn til Tønsberg.

Den ble senere satt i stand av tyskerne og omdøpt til NO-05 Samoa. Under forskjellige navn ble den brukt som bevoktningsbåt forskjellige steder i Norge av tyskerne under krigen.

Solgt etter krigen

Den historiske hvalbåten ble aldri satt inn i hvalfangst igjen. Etter krigen ble den brukt som minesveiper av Marinen, før den i 1947 ble solgt til et privat selskap og ombygget til tråler under navnet Johan E. I midten av 60-årene ble den konvertert til snurpenotbåt,

Den er opp gjennom årene bygget om til fiskefartøy og såkalt brønnbåt, og var i drift helt til 2011. Da ble den solgt til opphogging. Enkelte røster hevet seg for å få bevart norgeshistoriens mest berømte hvalbåt, men antikvariske og museale myndigheter kjente ikke sin besøkelsestid. I stedet ble båten hogget opp ved Fosen Gjenvinning A/S i Revsnes.

Lang historie

Den lange historien om Pol III startet allerede i 1926. Da gikk båten av stabelen ved Akers mek. Verksted i Oslo, bestilt av hvalfangstselskapet Polaris A/S i Larvik, som i likhet med Globus A/S ble disponert av Melsom & Melsom. Båten ble satt inn i fangst i Sydishavet sammen med de øvrige Pol-hvalbåtene og kokeriet N.T. Nielsen-Alonso.

Etter krigen fulgte flere ombygninger og forskjellige bruksområder for den tidligere hvalbåten. I 1977 ble den ødelagt av brann ved kai i Hareid, men ble reparert og ombygget til brønnbåt under navnet Odd Oscar året etter. I 1983 fikk den navnet Fisktrans og hadde i årene som fulgte flere eiere. I 1989 gikk den på grunn og sank på grunt vann ved Vallersund. Den ble hevet og reparert, grunnstøtte nok en gang i 1997 utenfor Haugesund, men fikk da bare mindre skader.

Siste reis

I 1999 ble båten omdøpt til Arnøytrans, navnet den har hatt helt til den i 2011 gikk for egen maskin til kaia ved Fosen Gjenvinning A/S i Revsnes for opphogging. Da ble det fra enkelte hold tatt til orde for at den historiske båten burde bevares, selv om det nå bare var skroget igjen av den opprinnelige hvalbåtformen. Overbygget var endret flere ganger i historiens løp. Båten var imidlertid i april 1990 med på minneseremonien i Horten under 50-årsmarkeringen for angrepet på Norge – da med to av mannskapet fra den dramatiske aprilkvelden i 1940 om bord.

Alle forsøk på bevaring rant ut i sanden og opphogging ble gjennomført.

Baugen er imidlertid tatt vare på. En del av skrogplatene kom i fjor «hjem» og blir nå tatt vare på av Larvik Sjøfartsmuseum. Uansett – Pol III er gått over til de evige fangstfelter – og et stykke viktig norsk maritim historie og krigshistorie er borte for alltid.

Artikkeltags