BYBLOGGEN: Når jobben er ekstra meningsfylt

VARMENDE: Det var en rørt journalist som fikk møte Sawsan, kona til Zuher, etter at hun har kommet til Norge med barna. Hvordan er det  mulig å komme seg igjennom alt hun har opplevd?

VARMENDE: Det var en rørt journalist som fikk møte Sawsan, kona til Zuher, etter at hun har kommet til Norge med barna. Hvordan er det mulig å komme seg igjennom alt hun har opplevd? Foto:

DEL

MeningerJeg glemmer aldri da jeg møtte Zuher Alaeed Alwaked (37). Det var den dagen jeg virkelig fikk kjenne på den uutholdelige smerten mange flyktninger lever med.

Vi satt på det sparsommelige mottaksrommet til Zuher, Hiam al-Chirout som tolket og jeg. Det var juni i fjor. Zuher fortalte om kona Sawsan, som hadde tråkket på en mine utenfor Raqqa i Syria, på flukt med deres åtte små barn. Sawsan ble alvorlig skadet og sønnen Ali på to år, ble drept. Flere av de andre barna fikk også alvorlige skader. Det var fare for amputasjon for den ene sønnen.

«Hvis smerten har et ansikt, tilhører det Zuher Alaeed Alwaked», skrev jeg i ØP.

Foran meg satt en ukjent mann med en fortvilelse det var umulig ikke å bli berørt av. Han prøvde å fortelle, men måtte stoppe fordi gråten kom, sammen med hulkene. Han viste meg bilder på mobilen sin. Av den døde sønnen Ali, av kona og barnas føtter fulle av minesplinter.

Og jeg tenkte: Tenk om det var meg som satt i et fremmed land, langt fra familien min, og fikk vite at min elskede var hardt skadet, at barnet mitt var drept og flere såret og at de befant seg i en krigssone? Og at jeg i tillegg ikke kunne språket eller visste hvordan jeg kunne få dem så fort som mulig i trygghet?

Zuher ventet på svar fra UDI på sin visumsøknad. Han kunne ikke søke familiegjenforening før hans eget visum var i orden. Og det kunne ta tid. Det hadde allerede tatt tid. Og i den ventetiden kunne han risikere å miste dem alle.

– Hva skal jeg gjøre? Ingen hører på meg! gråt den fortvilte familiefaren.

Jeg tok kontakt med presseavdelingen i UDI, og forklarte situasjonen. Jeg sendte artikkelen jeg hadde skrevet sammen med mobilbildene som kona Sawsan hadde sendt ham. Og UDI lovet å hastebehandle hans visumsøknad, noe de gjorde. Sjelden har det kjentes så meningsfylt å være journalist. Veldig kjapt etter at Zuher sendte familiegjenforeningssøknaden for kona og barna, kom svaret fra UDI. Sawsan og barna kunne komme til Norge.

For et par dager siden fikk jeg et overraskende besøk i redaksjonen.

– Min kone vil takke deg, sa Zuher og presenterte meg for en liten, vever kvinne. Sawsan. Kvinnen som flyktet alene med åtte barn, den minste bare en baby. Som gikk på en mine, mistet ett barn, men som greide å komme seg over grensen til Tyrkia med de gjenlevende barna. For en styrke.

Og for en glede å få møte denne helten av en kvinne jeg bare hadde skrevet om. Med de vakreste øynene og det varmeste smilet, mens hun ivrig viste bilder av barna som danset og plukket grønnsaker utenfor det nye hjemmet deres i Stokke.

Noen ganger er en dag på jobben mer meningsfull enn andre.

Artikkeltags