– Jeg ble bitter. Jeg hadde mange drømmer, men hatet og bitterheten overskygget alt.

Trond Einar Frednes (36) fra Tjølling har akkurat sluppet ut fra Bastøy fengsel etter åpen soning. Der har han vært siden i vinter. Månedene er brukt til å bli sluset tilbake til samfunnet etter den siste fengselsdommen. Han skal leve et normalt liv. Det er lenge siden sist.

Han har prøvd før. Det som skulle være frihet og familieliv med samboer og unger etter ferdigsonet drapsdom i 2004, gikk skeis.

– Jeg måtte ned et nivå. Du blir behandlet dårlig. Jeg tenkte; skal jeg ta den dritten? Skal jeg leve som dette? Det du ikke kan få, vil du, konstaterer han.

Og han ville ha og valgte snarveien – igjen. Det kriminelle livet var bare en telefonsamtale unna.


Tjølling natt til 18. juni 2012:

Trond Einar Frednes sitter i en mørk millionbil ved en bedrift på Løveskogen. Han har et «ærend» og ei hagle ved siden av seg. Han må absolutt ikke bli tatt av politiet der og da. Plutselig blir han overrumplet av en politibil inne på området. To unge, ubevæpnede politimenn tar affære og en av dem knuser sidevinduet hans med en batong. Frednes reagerer umiddelbart og snart stirrer politimannen inn i et hagleløp.

Han løfter ei usynlig hagle opp, sikter og viser hvordan politimannen fikk hagla pekende mot seg. Frednes brukte bilen som rambukk og kvestet politibilen. Det var starten på ei politijakt som pågikk i nesten ett døgn i Larvik. Jakten var som tatt ut av ei krimbok og inkluderte tiltak for å skaffe seg alibi i form av omlakkering av bilen, bilbrann, politihelikopter, trusler mot en tatovør, «barbiedop» for å skifte farge og til slutt brann i et leilighetskompleks i Dr. Knudzonsvei i Larvik, da Frednes tente på i et siste desperat fluktforsøk fra politiet.

– Da jeg ble tatt, og så skadeomfanget og hva jeg hadde vært i stand til å gjøre, da kom det en annen mann fram – en pappa, en snill mann. «Nå, Trond Einar, har du mistet alt», sa jeg til meg selv. De første dagene hadde jeg bare lyst til å ta kvelden, innrømmer han.

«Tyson»-tatoveringen i ansiktet må han bære med seg som et minne. Tatovøren som ble truet til å gjøre det midt på natta, var så redd for drapsmannen at han ikke torde å si sannheten før han satt i rettssalen tiltalt for falsk forklaring.

– De har hatt grunn til å være redde også, sier Frednes nå.

For vold var det han kunne. Han var den lille guttungen som en av Larviks kriminelle overhoder på 90-tallet, tok inn under sine vinger. Han var mer enn villig. Higet etter noe mer førte han fra tilskuerplass utenfor Hvalen disko i helgene, der han kunne nyte slåsskampene som foregikk i fylla, til noe mer. Som 17-åring, iført finlandshette, skjøt han sin første mann. Han traff i beinet.

Frednes fikk torpedooppdrag og måtte hevde seg fordi han var liten. Det gjorde han galere. Han brukte steroider og dop. Til slutt tok rollen overhånd.

Det førte ham til billakkeringsverkstedet på Stoa i Arendal. 16. mars 2003 ble Frednes en drapsmann. Bråket i gjengmiljøet kulminerte med at han og flere andre hardbarkede kriminelle, skulle gi Zia Anwar (27) en lærepenge.

– Meningen var at han aldri skulle gå ut igjen slik han kom inn, sier Frednes.

Anwar ble mishandlet på det groveste og lagt i en bil. Da de oppdaget at han var død, ble bilen tent på. Frednes fikk 10 års fengsel for drapet. Flere andre ble også dømt.

Forrige gang han slapp ut av fengsel gikk det bare ett år før han var tilbake i det kriminelle miljøet.

– Jeg har gjort forferdelige ting, men nå vil jeg bruke fortida mi til noe godt , sier han.

Derfor har han etablert badboy-prosjektet. Her deler han sine opplevelser med andre, både med skoleelever og fagfolk, i håp om at virkeligheten vil forebygge. At kriminalitet ikke er veien å gå. At barn og unge vil tenke seg om og avstå fra rus. Han har allerede fortalt historien sin på tre skoler. Tilbakemeldingene har han på en haug med lapper fra ungdommene.


Livet i underverden er hardt.

– Pengene rår. Det er selvjustis. De fleste ender opp som gjeldsofre, narkomane eller døde, sier han.

Han lukket øynene for livet han levde, lot seg rive med, reflekterte ikke over hva han gjorde eller innholdet i det. Han endte opp som torpedo i hvitsnippmiljøet i Oslo.

– Det å sitte midt i det, drikke på de beste stedene, feste i «dollaråsen» – alt det var et stort plaster på såret, forklarer han.

Noen enkel vei ut av miljøet var det ikke. Ingen nødutganger eller enkel retur.

– Miljøet er veldig vanskelig å komme ut av, men det er stor rekruttering, sier han.

Foredragene om sitt liv som «badboy», åpenheten og sannheten, fungerer som terapi for ham. Det legger han ikke skjul på.

– Jeg har hatt nok action. Jeg leser ikke krimbøker. Jeg trenger ikke hoppe i fallskjerm, sier Frednes.