Nytt år og nye arbeidsplasser

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Under denne overskriften i ØP 29.12.20 har landets statsminister, som for øvrig politikere flest, fortalt at hun er svært opptatt av å skape nye arbeidsplasser. Neste år vil handle om å få folk i arbeid – noe de fleste vil være enig i. For å få til det, er infrastrukturen avgjørende, sier hun. Det må bygges firefelts motorvei og vel så viktig er jernbanen. Skolen må gi elevene den kompetansen som morgendagens arbeids- og næringsliv trenger. Næringslivet må ha god nok økonomi til å klare nødvendige omstillinger og investeringer som skaper en bærekraftig framtid. Alle skal ha mulighet til å lykkes, uansett bakgrunn.

Men det er vel ikke så enkelt? Og det kan i hvert fall ikke gjøres ved å føre mer nyliberalistisk høyrepolitikk eller ved å legge opp til mer transport og økt energi- og ressursbruk. Skal næringslivet beholde eller skaffe seg nødvendige ressurser til investeringer og omstillinger, må man skrote Milton Friedmans doktrine om kun å ivareta rike aksjeeieres kortsiktige profitt. Bedriftene kan heller ikke fortsette med å konkurrere seg til fant. Rå konkurranse krever at alle kostnader og fortjenester må reduseres mest mulig for å kunne vinne, og dermed blir det lite overskudd til nyinvesteringer. Og vinneren tar alt, mens alle taperne bare får utgifter. Dertil må undervisning, vei- og jernbanebygging finansieres ved skatter og avgifter, som Høyre og Frp er sterkt imot.

Det er heller ikke mulig å fortsette den økonomiske veksten slik den måles i dag ved BNP (bruttonasjonalprodukt), for det er grenser for slik økonomisk vekst. Hvis alle i verden skulle forbruke like mye som vi gjør i vårt land, måtte vi ha flere jordkloder. Flere naturressurser er kritisk knappe og biologisk mangfold, natur og klima er sterkt truet. Men BNP-veksten kan enkelt økes ved å også ta med «fritiden», noe av det fineste i livet, med i beregningene. Beregningsmetoden, hvor også norske økonomer har bidratt sterkt, er utviklet fra sin spede begynnelse under William Petty (1623–87) og metoden er preget av ulike interesser og behov opp gjennom tida. Og nå er det for lengst behov for å endre eller supplere den, noe også Joseph E. Stiglitz med flere har påpekt i boka «Measuring What Counts: The Global Movement for Well-Being, The Movement for New Metrics, Beyond GNP» (2019). BNP er summen i kroner av alle varer og tjenester som produseres i landet i løpet av et år, minus de varene og tjenestene som blir brukt under denne produksjonen. Men BNP sier intet om klima, demokrati, ulikhet eller fordeling av godene, hvor eksempelvis 27 prosent av all inntektsvekst i verden siden 1980 har tilfalt den rikeste ene prosenten. Fordeling er med andre ord et av hovedproblemene i økonomien.

Allerede i 1899 påpekte Thorstein Veblen i boka «Theory of the Leisure Class» at mye av drivkraften i økonomien skyldes forbruket av varer og tjenester som primært tjener til å imponere andre med vår velstand, ikke for å tilfredsstille våre egne behov eller ønsker. Han nevner også at bare det unyttige gis status. Det private marked blir dermed mer attraktivt enn offentliges varer og tjenester, og slikt forbruk reduserer samfunnets tilgang på nødvendige ressurser.

Gjennom innovasjon og teknologi fjernes stadig mer arbeid fra produktene, og videre automatisering og digitalisering vil trolig redusere behovet for menneskelig arbeid i tida framover, selv om mye produksjon og mange arbeidsplasser for lengst er utflagget. Tidligere er økt produktivitet i stor grad fulgt opp av økt kjøpekraft og behov for mer arbeid, men det kan vi ikke regne med lenger. Mange bedrifter vil benytte muligheten til å øke lønnsomheten ved å erstatte arbeidsplasser med nye tekniske løsninger (roboter) og ellers bruke innleide arbeidere på fleksible ordninger. Samtidig finnes det i våre samfunn allerede svært mye av det David Graeber kaller «Bullshit Jobs», betalt arbeide som er unødvendig, meningsløst eller skadelig og som kan fjernes uten at det vil gjøre noen forskjell.

Hvis man ikke klarer å skaffe nok gode jobber, arbeide som gir ei tilfredsstillende lønn, må man se etter andre løsninger, som da barnearbeid ble borte og arbeidstiden forkortet. Og siden aristokratene i hundrevis av år har levd i lediggang uten å ta synderlig skade av det, burde det være mulig å gi folk borgerlønn, og så får de selv finne ut hva de vil bruke tida si på. Men de vil trenge samfunnets støtte til å bevare selvrespekten og verdigheten. Så kanskje trenger ikke alle spise sitt brød med svette i ansiktet, som det nå står skrevet i Første Mosebok 3,19?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken