Gå til sidens hovedinnhold

Ole Johan Næss (1922 – 1984), skytter og krigsseiler

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side

– Jeg lå og sov og hadde ikke merket noen ting da en av skytterne kom farende inn i lugaren og ropte at vi var torpedert.

Under andre verdenskrig var den norske handelsflåten Norges viktigste bidrag til de alliertes seier. Ole Johan Næss var en av mange larviksgutter som utsatte seg for stor risiko om bord på norske skip i krigsårene. Da krigen brøt ut var han 17 år gammel og byssegutt på et norsk skip på vei mot Bermuda. Det skulle gå mer enn fem år før han fikk komme hjem.

Norske skip og sjøfolk fraktet varer som var helt avgjørende for krigføringen. Underveis var de konstant truet av fiendtlige torpedoer, flyangrep og miner. Marinen forsto snart at de måtte bevæpne skipene med skyttere, slik at de kunne han en sjans til å forsvare seg mot angrep.

Ole Johan Næss var en av dem som ble rekruttert til å bli skytter. Han gjennomgikk en kort opplæring ved marinens skytterskole i Dumbarton i Skottland, før han ble satt inn i aktiv tjeneste. Like før jul i 1942 fikk han beskjed om å mønstre på D/S Ingerfem.

– Det var ikke med noen spesiell glede jeg mottok beskjeden. Jeg visste at det var en gammel, kølafyrt holk, bygd før første verdenskrig, og regnet ikke akkurat med noen luksustilværelse om bord, fortalte Ole Johan Næss etter krigen.

Første juledag gikk konvoien ut fra Skottland med kurs for Halifax i Canada. Ute i Nord-Atlanteren møtte de vind og sterk sjø. Da den ene dampkjelen sviktet, klarte ikke D/S Ingerfem å holde farten, og måtte slippe konvoien. Nå måtte de holde posisjonen og vente på beskjed.

Den 29. desember lå Ole Johan Næss og sov i skytternes felleslugar da en kamerat stormet inn og ropte at skipet var blitt torpedert. Den tyske torpedoen hadde truffet midtskips, og skipet hadde på få minutter fått sterk slagside. I siste øyeblikk fikk de satt livbåten på vannet, og rakk akkurat å fire seg ned og fossro bort fra skutesiden før skipet forsvant i dypet.

De forsøkte å lyse etter overlevende i vannet, men ble skutt etter fra den tyske ubåten, og slukket lykta kjapt. Sjøvannet slo innover båten, og de åtte i livbåten satt med føttene i vann.

– Det var bitterlig kaldt, og våte som vi var, rystet vi av kulde. Jeg hadde en lighter og noen få sigaretter, og disse delte vi broderlig mellom oss.

De overlevende måtte holde seg fast for at bølgene ikke skulle skylle dem ut av båten. To ganger gikk båten rundt, og alle havnet i vannet. De klarte å få båten på rett kjøl og komme seg oppi igjen, men det tærte enormt på kreftene og livsgnisten. En etter en måtte mannskapet gi tapt.

Da det lakket mot kvelden, ble styrmannen slått over bord av en styrtsjø. Vi fikk ham opp i båten igjen, men da var han helt groggy. Matrosen fra Trondheim og jeg holdt ham mellom oss, selv eide han ikke flere krefter. Langsomt ebbet livet ut av ham. Det skjedde nesten umerkelig. For sikkerhets skyld tok vi pulsen hans. Den hadde opphørt å slå, og havet fikk sitt tredje bytte denne dagen.

En av dagene skimtet mennene i båten et fly på himmelen. De viftet desperat med et stort gult flagg, men de ble ikke sett. Etter flere dager i livbåten i isende kulde mistet Ole Johan Næss en stund bevisstheten.

– Jeg hadde antakelig svimt av. Hvor lenge jeg var borte, vet jeg ikke. Da jeg kom til meg selv igjen var jeg alene i båten. Forundret stirret jeg rundt meg og fikk se en hånd som klamret seg til rekka. Det var fyrbøteren, en bergenser, som hang der. Jeg forsøkte å hjelpe ham opp, men ingen av oss hadde noen krefter igjen. Det siste han sa, var at jeg måtte hilse dersom jeg ble reddet. Så lot han taket gå og drev av sted med hodet begravet i bølgene.

De siste seks døgnene var Ole Johan Næss alene i livbåten, mens han gikk inn og ut av bevissthet. 13 dager etter torpederingen ble han funnet av en amerikansk fruktbåt.

– Jeg våknet av at det var noe som tutet. Det første jeg så, var et skip som ruvet høyt over meg. Jeg rettet meg opp for å vinke til dem, men det ble bare noen ynkelige bevegelser. Mannskapet hadde imidlertid sett meg.

Ole Johan Næss ble lagt inn på sykehus i Nord-Irland med koldbrann i begge beina og tilbrakte ti måneder på sykehus. Av de 41 om bord på D/S Ingerfem var han den eneste som overlevde.

Kilder: Leif Vetlesen og Ingvald Wahl (1993), Syv fortellinger fra Norges krig på havet og sjøforklaring i Krigsseilerregisteret.

Tegning basert på foto fra Krigsseilerregisteret.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.