– Jeg visste egentlig ikke hva jobben var i det hele tatt. Og så var jeg vel ganske ureflektert da, på en del av temaene rundt fengselsinnsatte.

– Da jeg søkte på jobben husker jeg at jeg dro til øya fordi jeg skulle prøve å imponere han som skulle ansette meg. Vise interesse. Og da møtte jeg to av matrosene som sto på kaia i Horten, og ja ... Matrosene på ferja er innsatte. Og imens jeg sto der og venta på at båten skulle gå, så husker jeg at jeg liksom ikke visste hva jeg skulle gjøre med henda. Hvordan jeg skulle hilse på dem. Jeg var helt sånn fjern med alle de fordommene som jeg hadde, ikke sant. Med kriminelle.

– For å si det litt enkelt, så håper jeg vi kan fjerne den gruppetenkninga om folk som sitter i fengsel, eller har sittet i fengsel. At de er de. At de liksom er svertet. Og at det er så mye skam involvert i det, at en ikke snakker om det.

– Hvis noen spør hva jeg jobber med, og jeg sier at jeg er sjøkaptein, så er det alltid noen som kommer med en historie om en onkel eller noen andre de kjenner som har vært på sjøen. Men hvis jeg forteller hvor jeg jobber, så har det aldri hendt at det har startet noen samtaler rundt det med kriminalitet, da.

– Jeg hadde nok den holdninga sjøl, også. At de var en gruppe. Og at de liksom var noen andre, mer. Det er ikke sånn jeg ser det nå. Og det skjedde vel omtrent første arbeidsdagen min der ute, tror jeg. At jeg begynte å se på matrosene mine som helt vanlige mennesker, som bare har havna der. Ikke tilfeldig, ikke uten skyld, men ofte relativt tilfeldig. Hva som har ført folk inn i det systemet der, det er jo alt mulig.

– Hva er det viktigste du har lært gjennom den jobben?

– Jeg hadde ikke jobba der inne så lenge. Så redda matrosene mine, de redda en mann. En som hadde druknet hvis ikke det var for dem.

– Det var første turen om morgenen. Klokka seks. Det er snø på bakken, og det var jævlig kaldt. Så ropte de fra ei ferje at de hadde en mann i vannet. Og de klarte ikke å få ham opp. Da fikk vi bare på ei trosse og jeg ba de matrosene om å springe bort, imens jeg satte på resten av trossene.

– Før de kom bort så var det ingen som visste hva de skulle gjøre. Det var vel sjokk i dem. Men matrosene mine løp inn og tok tak i situasjonen, fikk kasta ut et tau, og da jeg kom bort så holdt de på å slepe mannen i land.

– De redda et menneskeliv. Det var så åpenbart at de redda et menneskeliv, men likevel, i stedet for den heltedyrkelsen man vanligvis ser, så var det bare en distanse, liksom. De fikk en middag etter hvert, men det mangla et eller annet der, synes jeg.

– Men, dette her med å behandle matrosene og andre innsatte som vanlige mennesker. Var det sånn at den hendelsen der gjorde noe med det?

– Det skjedde jo noe med kontakten oss imellom. Vi kom mye nærmere mye fortere. Det er mange som sier vi skal beholde en viss distanse, mellom om en selv og de innsatte. Det blir sagt at «du er ikke min kollega, for du er innsatt», men vi er også det nest siste steget før de skal ut i samfunnet, og å være noens kollega, så man skal jo søke å være så nærme som mulig, i hvert fall. Så er jeg ikke blåøyd. Jeg har med meg handling og offer. Men jeg er ikke der for å straffe, jeg er der for å gi tillit, å bygge opp igjen noe som er brutt ned over tid.

– Deler du noe?

– Ja. Jeg gjør det. Og det er også noe som jeg vet noen er veldig forsiktige med. At ikke de deler noe som er privat. Men da synes jeg det er vanskelig å ha et nært forhold til noen. Jeg deler det som er mitt, mine erfaringer, men ikke det som er rundt meg.

– Det jeg deler aller mest med dem er at jeg er veldig lykkelig, stort sett. Uten å ha den største karriera, eller den største bilen. At man kan være lykkelig i livet sitt med at ting er litt mer på det jevne, og. For det er en del av matrosene mine som skal ut, og planlegger at de skal gjøre store ting. De skal snu livet sitt, bli skikkelig vellykka og kjøre fete biler, og slike ting. Og så sier jeg noen ganger at det går an å roe seg ned og bare nyte hverdagslivet egentlig. Men om de hører på meg, det vet jeg ikke.