Det er underlig å lese enkelte leserinnlegg og kommentarer om mobbing etter at Per Manvik tok opp resultatene fra den nasjonale elevundersøkelsen, der det i Larvik nå står dårligere til enn tidligere på enkelte klassetrinn. Noen føler seg til og med mobbet av læreren! Vi leser: «Per Manvik, mobbingens vaktbikkje, er på krigsstien igjen. Med harde skyts mot kommunens skoleledelse, rektorer og lærere. Nå håper han ny skoleledelse skal sørge for bedring. Men glemmer han sitt eget ansvar som skoleeier?» Og videre: «Opplæringsloven er tydelig på at skoleeier skal ha et forsvarlig system for kvalitetssikring av skolen.» Det er riktig. Men Manvik er ikke skoleeier. Det er fem lederledd mellom elevene og Manvik.

Læreren er leder i klasserommet. Dessverre har læreren fått redusert sin autoritet som leder. Det har vært en villet politikk, som ble gjennomført for lenge siden under en Arbeiderpartiregjering. Over læreren står rektor, som kan bruke sin autoritet hvis han eller hun har mot og vilje til det. Rektors sjef er skolesjefen, nå kalt «virksomhetsleder skole» i Larvik. Skolesjefen rapporterer til kommunalsjefen. Kommunalsjefen rapporterer til kommunedirektøren. Det er kommunen som er skoleeier. Det vil si kommuneadministrasjonen. Politikerne, og spesielt Manvik, har stadig blitt kritisert for å blande seg inn i administrasjonens ansvar, og vise versa, så det hadde kanskje dempet noen konflikter hvis flere hadde en bedre rolleforståelse (om hvem som har ansvar for hva). Mobbingen i Larvik har vært påpekt i flere tiår, ikke på en, men mange skoler. Det er godt dokumentert. Når Manvik bebreider «skoleledelsen» for ikke å ha tatt tak i mobbekulturen, peker han med rette mot fem ledd som har ansvaret. Når han håper at ny skoleledelse tar tak i mobbeproblemet, er han i godt selskap.

Drangedal skole er nå dømt i en mobbesak der eleven ble ufør som følge av mobbing. Flere skoler er både anmeldt og dømt tidligere. Det har utløst millionbeløp i erstatning. En slik sak er kanskje ikke det Larvik trenger mest nå?

Loven pålegger skoleeier å sørge for at elevene har et trygt fysisk og psykisk skolemiljø, ikke bare i klasserommet, ikke bare i skolegården, men også på skoleveien hjem.

Så til noen kommentarer: Noen har problemer med å kalle mobbing for ondskap. Det kan de selvsagt ha rett i. Erting, spydigheter, knuffing og «lekeslåssing» er ikke ondskap. Men dette er da heller ikke mobbing hvis det stopper der. Mobbere peker seg ut ett spesielt offer som de plager over tid. De passer opp denne eleven på skoleveien, de plager denne eleven i skolegården (når lærerne står med ryggen til) og de plager denne eleven i klasserommet (skjult, så godt det lar seg gjøre). Beklager, men slik oppfører man seg ikke for å være snill, man gjør det for å plage, gang på gang på gang, noen ganger varer mobbingen i flere år. Da er det ondskap. Det hjelper ikke å tenke at mobberen også er et offer som «bare er et barn». Det er like fullt ondskap. Så barnehagene har et særskilt ansvar for å korrigere uønsket atferd for at det ikke skal utarte til mobbing senere. Den som korrigerer et barns negative atferd skal gjøre det av omsorg for barnet. Fordi man bryr seg om det.