Det er kanskje litt uvanlig å skrive i ØP om eldre historie, men nå mener jeg at det er betimelig å gjøre nettopp det.

I ett innlegg i ØP 01. 11. 21 omtaler Unni Garbom, (regionlagsleder, Human-Etisk Forbund, Vestfold regionlag), noe hun promoterer som «mangfoldige kulturarver». Hun mener tydeligvis at «den kristne kulturarven» har fått for mye oppmerksomhet, og at den i hvert fall ikke bør få en dominerende plass i et mulig fremtidig 1000-årsjubileum for slaget på Stiklestad (1030). Jeg synes at så vel konteksten som den historiske tilnærmingen er mangelfull og lettbeint og derfor fortjener et tilsvar.

Det vi kaller den «kristne kulturarven» har de dypeste røtter i norsk historie. I tidsrommet 933 (da Håkon Haraldsson med tilnavnet «den gode» kom til makten på den norske trone) til 1030 (Da Olav Haraldsson med tilnavnet «Den hellige» døde på Stiklestad) gjennomgikk Norge en svært omfattende transformasjon. Land og folk var så langt styrt av mange meget selvstendige høvdinger. Økonomi og næringsliv var grunnlagt på sjørøveri og plyndring. Religionen var en polyteistisk voldsreligion hvor drap, frykt, hevn, personlig ære, og blodige seremonier var rådende dyder. Dette ble på knappe 100 år forvandlet til en stat som var tuftet på et lovfestet kristent idégrunnlag, hvor tro, nestekjærlighet, tilgivelse og respekt for liv var grunnleggende prinsipper. I det hele tatt et utrolig gjennomgripende skifte. Norge skulle fra da av være ètt folk, én stat, én lov med én konge og én Gud. Og slik har det faktisk vært siden! Og alt dette skjedde i en tid da ingen informasjon kunne formidles fortere enn en hest kunne løpe og et skip kunne seile!

Slaget på Stiklestad var ikke alene avgjørende for kristningen av landet, men det utgjorde en siste milepæl i den prosessen som ble påbegynt av Håkon den gode (933 -961), videreført av Olav Tryggvason (995 – 999) og Olav Haraldsson (1015 – 1028). Ingen av disse «kristningskongene» fikk oppleve frukten av sitt livsverk, men det de gjorde forandret det norske folkets liv og skjebne for all fremtid.

Olav Haraldssons lov (Kristenretten fra Moster 1024) ble laget etter allerede velprøvde modeller fra det øvrige Europa med bakgrunn i romersk rett og kristent ideegrunnlag. Sett med datidens øyne var dette en særdeles human lov. Den fastholdt at Norge skulle være ett kristent land. Dyrking av de gamle guder fra Åsatrua og de tilhørende blodige ritualene skulle være forbudt. Slavehold og utburd skulle være forbudt. Plyndring skulle opphøre. Organisering og finansiering av kirkestell ble foreskrevet. Forhold mellom kongen og folket ble nøye regulert. Denne, senere kaldt «St Olavs lov» ble grunnlaget for all senere norsk lovgiving fram til Christian 4. av Danmark-Norge endret den etter sitt eget hode og ga den sitt navn på 1600-tallet.

I kjølvannet av kristenretten kom det moderne litterære skriftspråket til landet. Prester og kongens embetsmenn måtte beherske lese- og skrivekunsten, og med bøkene kom ny kunnskap inn til den nyslåtte nasjonen. I klostrene ble det undervist i litteratur (først og fremst den kirkelige, men også annen litteratur fra antikken), legekunst, landbruk og håndverk. Ettersom klostrene også fungerte som herberger ble ny kunnskap spredt til både fjerne og nære omland. Kirkens institusjoner brukte sang og musikk i sine ritualer og læring. Notekunsten kom tidlig til landet med kirkemusikken fra Europa. Det første bevarte notearket er fra 1250 og var brukt i Nidarosdomen, som for øvrig fikk sitt første orgel allerede i 1329.

Etter at Norge ble eget erkebispesete i 1154 ble det etablert «katedralskoler» ved 4 bispeseter (Nidaros, Hamar, Bergen og Oslo, senere også i Stavanger). Dette var skoler som ga norsk ungdom opplæring i «de 7 frie kunster» (grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi). Disse skolene var «dannelses-skoler» for å forberede til fortsatt studier ved de store læresentrene ute i Europa. «Examen Artium» ble innført i Danmark/ Norge på 1600-tallet og betyr nettopp Eksamen i kunster (de 7 frie). En av disse skolene, Oslo Katedralskole, har undervist uavbrutt i 870 år, i de samme fagene, m. fl. og denne skolen huser dessuten landets eldste bibliotek.

Tegning, maling og skulptørkunsten kom også til Norge med kristendommen. I en tid da alle bøker enten måtte kjøpes for en meget kostbar penge eller hånd-kopieres ble det stilt store krav til billedkunstig gjengivelse, noe bevarte rikt illustrerte bøker og skrifter er klare beviser på. Håndverket å bygge i stein og å lage skulpturer ble utviklet på kirke-byggeplassene. All senere utvikling av det Norske samfunn opp gjennom senmiddelalderen, renessansen og inn i opplysningstiden følger en rød tråd fra kristendommens innføring fram til nåtid. Selv vår tidsnære grunnlovsforsamling på Eidsvold i 1814 var sterkt påvirket av de kristne verdier og kultur.

Hele vårt rettsvesen og styringsform er et resultat av «den kristne kulturarven». Vår musikk og kunsthistorie er et resultat av «den kristne kulturarven». Hele grunnlaget for all utdannelse og utvikling gjennom lese -og skrivekunsten oppsto ved «den kristne kulturarven». Kalenderen vår (den Gregorianske av 1582), spesielt med kirkehøytidene jul, påske og pinse er «den kristne kulturarven». Flagget vårt og riksvåpenet er «den kristne kulturarven». Fedrelandssangen, salmesangen og folkesangtradisjonen er «den kristne kulturarven». Selve dannelsen av det siviliserte Norge er «den kristne kulturarven»! Vi står på skuldrene til kristningskongene fra 900- og 1000-tallet og pionerene som dyrket dette landet, ikke bare de som dyrket med øks, hakke og plog, men særlig de som dyrket med penn og ånd!

Forsøk på å tåkelegge storheten i den kristne kulturarven ved å introdusere en rekke nye «kulturarver» fra vår egen samtid fremstår i mine øyne som direkte patetisk.