Om flaggermus og menn

KRITISK: Jeg er småbarnsmor, men ikke særlig begeistret over måten vi feirer 17. mai på, skriver Loni Bjerkholt-Pedersen i denne kommentaren.

KRITISK: Jeg er småbarnsmor, men ikke særlig begeistret over måten vi feirer 17. mai på, skriver Loni Bjerkholt-Pedersen i denne kommentaren. Foto:

Av
DEL

MeningerOkei, så.. Jeg lova meg sjøl at jeg ikke skulle ta helt av. At jeg ikke skulle bli et sånt «monster» på nett som mange andre er blitt, men etter å ha lest kommentarene rettet mot Thomas Løvald om Korona og 17.mai, så måtte jeg bare ta bladet fra munnen.

Misforstå meg rett; Thomas og jeg er uenig om mye. Han er jo tross alt en Høyre-mann, og jeg har, på tross av å ha vokst opp i en Høyre-familie, fått fotfeste godt utpå venstresiden. Likevel er jeg enig i mye av det han uttaler om 17. mai og Korona, og reagerer sterkt på at menigmann- og kvinne virrer rundt som hodeløse kyllinger og hoster opp grove beskyldninger, sjikane og hets til alle som forsøker å roe gemyttene rundt denne heftige influensaen.

Neida, jeg er ikke vaksinemotstander. Neida, jeg elsker ikke konspirasjonsteorier. Ja, jeg er i risikogruppen som astmatiker, ja jeg har barn som går på skole og mennesker jeg bryr meg om som er i helsevesenet. Men jeg ser at altfor mange av oss, vi, nordmenn, nå bruker Korona som alibi for å lire av oss rasisme. Hat. Panikk. Jeg synes vi glemmer medmenneskeligheten, glemmer solidariteten.

Plutselig roper barn i skibakken «Korona» etter andre barn fra Asia. Ekstremistgrupperinger og enkeltpersoner plasserer skylda «der den hører hjemme» nemlig hos de andre, for «vi nordmenn driver da ikke og spiser flaggermus og får så mange barn som de andre lenger øst!» Plutselig har vi glemt krig og hungersnød og barnekreft og klimakrise. Vi glemmer at folk er folk, at det fremdeles heter noe som god debattskikk, og at vi skal leve i et samfunn etter dette også, med et snev av selvrespekt. Ingen av oss kimser av Korona, men la oss ikke glemme at det kommer en tid etterpå!

Som du sikkert har skjønt så handler dette ikke om Thomas. Det handler om meg, om oss, om alle. Om ytringsfrihet og solidaritet, om kommunikasjon og retorikk, som jeg livnærer meg av å bevisstgjøre andre i forhold til. Jeg savner ledere som fremmer optimisme, som selvfølgelig tar tingenes tilstand på alvor, men som har hodet på rett plass- og som ikke bare heller bensin på bålet. Mange nordmenn har psykisk lidelser, særlig angst og depresjon. Er dette en gruppe noen tenker på? De som sliter med generell angst og sykdomsangst i utgangspunktet, og som nå bare får ytterligere en frykt, påkjenning, surrende rundt i sitt allerede kaotiske tankekjør?

Jeg er også redd. Ikke redd fordi jeg skal bli syk, men redd for hva isolering, karantene og panikk kan føre til. Permitteringer, oppsigelser, isolasjon og ensomhet. Jeg er naturligvis ikke av den oppfatning at de som har fått karantene skal bryte denne, noe heller ikke Thomas er i sin tekst, men Koronabook (jeg har omdøpt Facebook) flommer over av masse falske nyheter, skremselspropaganda og fakta om hverandre, og vi kan ikke la oss hausse opp av alt vi leser, hører og ser. Vi må finne en slags ro i god håndhygiene og andre tiltak vi veit funker. Både mot Korona, omgangssjuke og forkjølelse. Jeg tror at dette vil gå over. Jeg tror ikke dødsfallene blir så høye som vi er redde for. Men jeg er redd for samfunnsøkonomien, sysselsettingen, og velferdsstaten oppi det hele.

Jeg er småbarnsmor, men ikke særlig begeistret over måten vi feirer 17. mai på. Hvert år plukker sønnen min og jeg opp massevis av søppel i Badeparken 18. mai. Bunadspress er et faktum blant ungdom, og for mange unge voksne er 17. mai kun en fyllefest. Så hvorvidt 17.mai feiringen i år går «dunken» er ikke så nøye for meg. Jeg kan også fint klare meg uten at Bøkeskogen er grønn, og tenker at den vindfulle, våte vinteren vi har hatt i år er mer bekymringsverdig.

På 17. mai får nordmenn tunnelsyn. I disse Koronatider har nordmenn tunnelsyn. Det blir som om man glemmer alt annet enn viruset som potensielt truer seg- og sitt, og skal det ikke mer til enn et virus for at vi mister menneskeligheten vår, hva sier det om oss egentlig, er vi dyr?

Thomas har nå lagt seg flat. Jeg har kasta meg ut i kommentarfeltet, noe som ikke er ideelt når man er irritert, men la gå, jeg er bare et menneske av kjøtt og blod jeg også. Kommentarfeltene minner forresten mer om et bikkjeslagsmål enn en saklig debatt. Det å henge ut folk, politikere og vanlige dødelige- og hetse på personnivå er i beste falt utrolig primitivt. I hvert fall lite konstruktivt. Og slemt. Dette gjelder i Thomas sitt tilfelle, men også i måten «du og jeg» omtaler politikere som Birgitte på, når det gjelder nedleggelse av Varden Barnehage, for eksempel.

Vi mennesker sprer sykdom. Vi mennesker bruker dyr i medisin for å få ereksjon. Vi mennesker hugger ned regnskogen, bygger ut og river ned, og sultne, syke rever trekker inn i byene og skremmer oss med appetitten sin. Er vi de egentlige udyrene?

Mennesker er bare folk når alt kommer til alt, og hvis vi skal skille oss fra dyrene, fra flaggermusene som er opphavet til smitta, så bør vi etter mitt skjønn holde hender og ri stormen av. Stå sammen. Tenke fremover. Puste med magen.

Det er for så vidt ganske dårlig gjort å gi flaggermusene skylda. Vi har jo tross alt en flaggermushelt i menneskeform som hjelper Gotham ut av kriser når det trengs. Så kanskje flaggermus er løsningen på Korona tross alt?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags