Gå til sidens hovedinnhold

Om jeg var ansvarlig for skolen ville jeg vært lydhør nå

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da covid-19 rammet en hel verden og samfunnet ble snudd på hodet, kastet man seg rundt og gjorde endringer på 5 minutter. Vellykkede endringer som fungerer godt så lenge alle drar i samme retning. Det var en krise og frykten for eget liv som skulle til for å få til det. Ledere kontrollerte det kontrollerbare, etter det stolte de på at laget deres utførte og mestret nye arbeidsinstrukser. Det hele handlet om tillit. Selve fundamentet for å lykkes.

Kan det være at karriereveier noen ganger burde startet i en annen ende? Ville det vært en løsning om toppen fikk jobbe seg nedover i systemet? De viktigste og vanskeligste jobbene er gjerne ikke øverst eller på topp, men midt i, eller kanskje enda lenger ned når alt kommer til alt. Karriereveier har en tendens til å gå oppover i alle organisasjoner, men er det alltid så lurt? Jeg betviler lønn og anseelse med tanke på hierarkiet. De som faktisk bretter opp ermene, røsker opp i problemet, står i kampen og kjemper de tunge sakene, er også de som får minst lønn for strevet. Dette samsvarer ikke med sunn fornuft. Er det noe feil med hvordan karriereveier er lagt opp? Jeg håpet og trodde en gang at politikere og skoleeiere i stor grad jobbet for et langsiktig mål om en bedre skole. At dette var et felles prosjekt. At det var deres oppgave å opprettholde et kontinuerlig arbeid der samarbeid med «gjengen på gulvet» bidro til noe fruktbart og konstruktivt. Men der skoleeierne ikke kjenner seg igjen i kritikken, varsles og rapporteres det mer enn noen gang. Jeg vil driste meg til å si at tillitsforholdet er brutt, og relasjonen henger i en tynn tråd. Hvis det hele skulle ende opp med å bli en dragkamp mellom gulvet og øvrigheta, er fornuft og innsikt ikke lenger der den trengs. Den sitter hos dem som uten midler, ikke får gjort det grann. En viktig huskeregel er også den, at når det blir utfordrende for dem som sitter på toppen, er det desto mer utfordrende for dem som skal utføre jobben.

Om jeg var ansvarlig for skolen nå ville jeg vært lydhør. Valgt foreldre, elever og ansatte som sikreste kilde til viten om hvor det lugger. Jeg ville lyttet med åpent sinn, latt dem tegne og forklare. Jeg tror ikke det er tid for å sitte med brillene på nesa og være snusfornuftig nå. Folk hiver seg på i debatten som både er hett og varm. Det synes så tydelig nå hva som skjer når det hele tiden kuttes ned på ressurser. Her gjelder det å anerkjenne problemet, og hvordan man mislykkes gang på gang når det ikke er nok. Hvis tanken var at iPad alene skulle revolusjonere undervisningen, da har man ikke fulgt med i timen. For der ressursene er fraværende kommer man til kort. Og om ikke hovedgrunnen til å lytte bør være at unge uføre stiger i takt med samfunnets utvikling, så skjønner jeg ingenting. Det er lett å sette på skylapper så lenge det ikke rammer direkte. Men så direkte og hardt som covid-19 rammer en hel befolkning, rammer fravær av hjelp og ressurser skolene like hardt akkurat nå. Det er viktig å ikke gjemme seg bak en god visjon, nå kreves det ikke motsvar, men hjelp.

Kommentarer til denne saken