ØP og ytringsfriheten

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Ytringsfriheten har sin pris. Vi må tåle å høre det vi ikke liker. Og, vi må tåle å bli krenket.

Det har blåst kraftig rundt Østlands-Posten og redaktør Eirik Haugen i det siste. Det må de tåle. En annonse fra Stiftelsen MorFarBarn som de selv kaller «PRIDE-ideologien» har – kanskje ikke uventet – ført til sterke reaksjoner fra en del lesere. Det er selvsagt helt legitimt, men samtidig foruroligende. Dersom vi ikke lenger aksepterer formidling av meningsytringer som vi tar avstand fra, så står vi i fare for å dekonstruere det liberale demokratiet vi ellers er så stolte av. Det bør de tenke over som rykker ut så snart en politisk ukorrekt får komme til orde.

Den grunnlovsfestede ytringsfriheten har vide rammer i Norge. Den kan avgrenses av forbudene mot trusler, forbud mot oppfordringer til ulovlige handlinger, forbudet mot hatefulle ytringer og av hensynet til privatlivets fred. Ærekrenker du noen på en rettsstridig måte, kan du bli dømt til å betale erstatning. Det er etter mitt syn åpenbart at annonsen fra Stiftelsen MorFarBarn ikke bryter mot noen av disse reglene. I tillegg finnes det noen spesifikke regler for annonser, som ikke er relevante her, for eksempel forbudet mot reklame for alkohol og tobakk.

Har Stiftelsen MorFarBarn dermed automatisk krav på å få annonsene sine publisert i Østlands-Posten? Selvsagt ikke. Det er den ansvarlige redaktør som suverent avgjør hvorvidt noe skal publiseres i det mediet han eller hun er ansvarlig for. Den friheten er en konsekvens av det personlige, objektive juridiske ansvaret den samme redaktøren har for alt innhold.

Så er det de som vil hevde at presseetikken også må gjelde for annonser. Det har de delvis rett i. En rekke punkter i Vær varsom-plakaten kan være aktuelle i forbindelse med annonser, for eksempelretten til samtidig imøtegåelse. Samtidig har Pressens Faglige Utvalg også sagt at «det må være større presseetisk takhøyde på annonseplass enn på redaksjonell plass. Slik utvalget ser det, må et eventuelt presseetisk brudd framstå som åpenbart».

Et presseetisk brudd vil, som utgangspunkt, forutsette at det finnes en krenket part. Spørsmålet er hvem som er krenket i dette tilfellet. Foreningen «FRI»? Alle homofile? Det spiller uansett mindre rolle. Det er, etter mitt syn, helt åpenbart at annonsen er godt innenfor de presseetiske rammene. Det at noen skulle føle seg krenket av innholdet i annonsen er ikke tilstrekkelig. Det er ikke den enkeltes subjektive terskel for krenkelse som er avgjørende. Hvis så var ville vi fort få et svært trangt ytringsrom, hvor det ikke var mulig å diskutere noen kontroversielle spørsmål.

Vi ender altså opp med et spørsmål om redaksjonell policy, og hva den enkelte redaktør velger å slippe til. Jeg mener det er urimelig å forlange at et magasin bygget på ideen om miljøvern og omlegging av klimapolitikken skal måtte ta inn annonser for store, bensindrevne biler med høyt forbruk. Jeg mener det er urimelig å forlange at en avis med et bestemt religiøst eller politisk ståsted skal ta inn annonser som markedsfører verdier stikk i strid med dette. Samtidig er det urimelig å kritisere de redaktørene som eventuelt gjør nettopp det.

Å la ulike syn komme til uttrykk er en presseetisk dyd. I en tid hvor vi ser stadig flere forsøk på å hindre at alle som ikke målbærer de politisk korrekte synspunktene skal komme til orde, er det mer enn noen gang viktig å stå opp for dem som ikke representerer det politisk korrekte flertallet. Det er ikke de siste vi trenger en sterk ytringsfrihet for å beskytte. Det er de upopulære, ja tidvis avskyelige meningene som trenger vern, og som vi må tørre å møte i åpent landskap. Dersom vi aldri slipper disse til orde, hvordan vet vi da at det er vi som har rett?

For ordens skyld: Redaktører skal selvsagt tåle kritikk. De skal tåle mer enn de fleste andre.

Samtidig har vi alle et ansvar for å verne om det store ytringsrommet vårt, og passe på at det ikke blir mindre. Hele den forrige ytringsfrihetskommisjonens innstilling var preget av tanken om at det er gjennom meningsbrytning og meningsutveksling i det offentlige rom at vi sørger for å finne fram til de beste svarene.

Da må det imidlertid være rom også for de meningene og standpunktene de fleste av oss tar avstand fra. Det betyr ikke at enhver redaktør er forpliktet til å formidle dem. Men det kan heller ikke bety at det er galt å formidle det de færreste av oss vil si oss enige i.

LES OGSÅ:

Uenig i sak, og dermed gammeldags?

Hvorfor trykker ØP en annonse mange reagerer på?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.