I Norge skal man ikke kunne dø av sult, eller av mangel på mat. Slik sett har vi ikke fattigdom i Norge, på samme måte som mennesker kan oppleve fattigdom i andre deler av verden.

Men vi har en stadig økende forekomst av relativ fattigdom. Dette er enkelt forklart en opplevd fattigdom, som skyldes reelle forskjeller. En slik relativ fattigdom er farlig for et samfunn, fordi den er virkelig nok for mennesker som opplever den. For kort tid tilbake ble det publisert norsk forskning som rett ut sier at et samfunn med betydelig økonomiske forskjeller gjør mennesker syke, og det garanterer for økt forekomst av kriminalitet.

Slike betydelige økonomiske forskjeller har vi fått i Norge. SSB forklarer at i år 2000 tilhørte 4 % av våre barn under 18 år en husstand definert til å være en «lavinntektsfamilie». 20 år senere har dette tallet økt til ca. 12 %.
I dag vet vi at en halv million nordmenn lever på en inntekt forklart som «lavinntekt», og at ett av ti barn vokser opp i en slik familie. (Tallene ble publisert i VG 22.05.21)

Dette er barn som ofte vil oppleve seg ekskludert fra en sosial arena, hvor andre barn naturlig og selvfølgelig kan boltre seg. Dette er også kjennetegnet ved relativ fattigdom; -at man ikke har midler til å kunne leve et liv, og opprettholde en levestandard, som oppleves som normalt.

Relativ fattigdom kan ikke løses ved skattelette. Den kan ikke løses ved å dele ut opplevelseskort til lavinntektsfamilier. Den kan heller ikke løses ved at Frelsesarmeen deler ut mat til mennesker som har det vanskelig.

Dette er en farlig utvikling som kun løses ved å jevne ut kjøpekraft, i så stor grad som mulig, slik at mennesker ikke leser seg som relativt fattige – sammenlignet med andre. Det nytter derfor ikke å gi en lavtlønnet ei krone til, dersom de rikeste også får den samme krona. Kjøpekraften til den lavtlønnede øker, men forskjellen, og opplevelsen av relativ fattigdom, endres ikke.

I Norge har vi en åpen økonomi, og vi liker å tenke at vi har en hvit økonomi. Det er bra, og selv tenker jeg at hver eneste produserte krone, på en eller annen måte, vedrører fellesskapets interesser.

Ulikhet vil alltid finnes, men hvordan klarer vi å leve med at fellesskapets midler deles så skjevt som det gjøres i dag. I Larvik kommune, hvor jeg lever og hvor de fleste av ØP sine lesere hører hjemme, mener jeg at det urovekkende å se at stadig flere innenfor offentlig tjenesteyting har lønninger som smaker på en million. Det kan godt hende at det finnes gode argumenter for høye offentlige lønninger, men hvordan klarer man samtidig å argumentere godt for at en stadig økende del av befolkningen skal akseptere å leve på brøker av en million? Det er forskjellene som er farlige.

Vi kan forsøke å isolere temaet til kun å handle om lønn, til kun å handle om mine og dine penger, og til å mene at ingen andre har noe med min lønning å gjøre, bortsett fra meg selv. Slik kan vi forsøke å leve videre, som litt blinde, og litt naive. Men vi bør våge å ta til innover oss kunnskapen om hvordan det er å vokse opp i en lavinntektsfamilie, hvordan opplevelsen av relativ fattigdom øker i Norge, og hvilke negative konsekvenser dette får i et samfunn. Vi bør også reflektere over det faktum at vi tross alt har en historisk positiv erfaring med at stor grad av likhet fungerer godt.

Det nærmer seg valg, og jeg vil gi min stemme til det partiet som svarer best på denne problemstillingen.