Gå til sidens hovedinnhold

Ord betyr noe!

I dag har ØP bedt Truls Vasvik om å skrive på disse sidene. Han er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og kommer fra Larvik.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Som nyvalgt stortingsrepresentant for Vestfold har de siste ukene vært ganske overveldende, med mange inntrykk, nye oppgaver og nye saksfelt. Men først og fremst er det en voldsom turbulent tid for vårt høyeste demokratiske organ i Norge, og Stortinget som institusjon har en stor jobb med å gjenoppbygge den tilliten som trengs. Stortinget har fått berettiget kritikk, både gjennom redaksjonelle oppslag og i kommentarfeltene. Men, det var først da Norge fikk sin første stortingspresident med innvandrerbakgrunn det virkelig tok av i kommentarfeltene, med et nivå og innhold i innleggene som gjorde at de fleste store mediene måtte stenge kommentarfeltene sine.

Dagen etter utnevnelsen av Masud Gharakani deltok jeg på en spennende fagdag sammen med Færder kommune. De har over lang tid hatt søkelys på hatefulle ytringer, radikalisering og voldelig ekstremisme blant unge – og de har både gjennomført intervjuer med de unge og knyttet til seg forskere. Svarene er entydige, ord betyr noe! Ord sårer, ord ekskluderer, ord ydmyker. Og det hjelper ikke å si at «jeg mener jo ikke noe med det».

For hva kan skje om vi som samfunn, lokalt eller nasjonalt, oppfører oss på en måte som skyver de som føler seg utenfor enda lenger unna? Svaret vet vi i Norge så altfor godt, og jeg minnes det hver eneste dag jeg går forbi regjeringskvartalet i Oslo. Jeg tenker på det når jeg ser mine partikolleger i Stortingssalen som overlevde det som skjedde på Utøya. Og det slår meg hver gang jeg kikker ned på fortauene der jeg går, og ser snublesteinene for å minnes jødene som ble deportert og drept under andre verdenskrig. Hva er likhetstrekkene? Jo, polariseringen og tankesettet «vi og dem» begynner verbalt, noen grupper knytter til seg folk som trenger et anker i livet og for noen blir verbalt veldig fysisk. Ofte tenker vi på dette langt unna, men det skjer i våre lokalmiljøer. Og vi ser land nært oss, som Ungarn og Polen, der myndighetene benekter homofili og lager LHBT-frie soner, nettopp nører oppunder denne «vi og dem»-tankegangen. Det er en skummel retning.

Internett har kommet for å bli, med de muligheter og utfordringer det gir. Mulighetene til å finne informasjon og lære nye ting er uendelige – og det er et uvurderlig hjelpemiddel for de aller fleste av oss. På den annen side, så kan man finne likesinnede for enhver konspirasjonsteori og ekstreme synspunkter. Ofte prater vi om «ensomme ulver», men nå har de plutselig et helt samfunn av likesinnede på nettet. Millioner av mennesker i USA tror i fullt alvor at Hillary Clinton og Barack Obama er medlemmer i et nettverk som selger spedbarn. Og samfunnet «Flat earth society» har fått flere tilhengere enn på flere hundre år. Hvordan skal vi som samfunn få oversikt og kontroll på de menneskene som helt tydelig ikke vet forskjell på riktig og galt eller ikke klarer å stoppe når deres ledere roper «angrip»?

Svaret på det ligger til nasjonale og internasjonale sikkerhetsmyndigheter, og det burde vi nok være glad for. Men er det noe vi som enkeltindivider kan bidra med? Ja, det er jeg helt sikker på – og særlig vi voksne.

Ungdommen har til enhver tid utfordret de rammene som samfunnet har – og slik skal det være. Likevel har det de senere årene blitt et enda hardere ordskifte blant de unge, særlig på digitale flater. Samtidig er forventningspresset på våre unge i dag høyere og tøffere enn foreldregenerasjonen opplevde. Unge i dag skal være flinke på skolen, god i idrett, se godt ut, ha mange venner og ikke minst de «riktige» vennene. Og alt skal helst dokumenters på sosiale medier til enhver tid – med dertil hørende behov for nok «likes» og hjerter. Dette er arenaer der vi voksne ofte ikke er til stede. Det betyr likevel ikke at vi kan late som de ikke eksisterer. Prat med de unge, styrk dem i troen på seg selv, og hjelp dem til å takle både motgang og medgang.

Samtidig oppgir mange unge at vi voksne alminneliggjør ord og uttrykk som setter folk i bås, særlig gjelder dette innenfor idretten. Det å bruke kjønnsladede ord er vanlig, uten at jeg dermed tror at folk mener noe dypere med det. Men husk alle dere trenere og andre voksne der ute – uansett hva de unge sier, så ser de opp til oss. De ser hvordan vi oppfører oss og de merker seg hvordan vi gjennom ord henger ut grupper for å «understøtte» hvor bra eller dårlig ting er.

Så hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Skal vi alle gå rundt og smile til hverandre, livredde for å såre hverandres følelser og frykte for at det jeg sier kan ende med at mottaker blir en voldelig ekstremist? Nei, det mener jeg ikke. Men jeg tror vi alle kan tenke litt ekstra over hvordan vi oppfører oss mot hverandre, hvordan vi ser de som ikke har noen å gå sammen med på skoleveien eller de som ikke møter opp på trening eller korøvelse uten å si ifra. Det koster så lite å være et godt medmenneske – og det kan være så uendelig viktig for den det gjelder. Det kan rett og slett være forskjellen på liv eller død.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.