På tide å sluke noen kameler

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Koronaperioden med vanskelige tider for mange mennesker og stor usikkerhet om økonomi, miljø og klima for årene som kommer, bør brukes til å legge grunnlaget for ei bærekraftig framtid. Trolig kan man fjerne mye arbeid som er overflødig eller kanskje også direkte skadelig, jf. David Graeber «Bullshit Jobs» (2018). Dertil bør nok bedrifter basert på reisevirksomhet vurderes nærmere. Og Åsa Axelsson har i «Jag lämnar ekkorhjulet» (2019) vist at hun som hjemmeværende med mann og fire barn klarte å redusere utgiftene med mer enn det hun fikk utbetalt i lønn som lærer. Mange av de kostnadene som vi pådrar oss er mer knyttet til status og prestisje enn til virkelige behov – og dertil i stort omfang lånefinansiert.

Allerede i 1899 lanserte den berømte norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen teorien om prangende forbruk og sløseri (Theory of the Leisure Class). Det vil si at vi primært kjøper varer og tjenester og bruker fritiden for å imponere andre med vår velstand, ikke for å tilfredsstille våre egne behov eller ønsker. Da de øverste klasser tradisjonelt var fritatt fra produktive yrker og forbeholdt gjøremål som ga heder, ære og anseelse, ble deres levemåte og holdninger normgivende for samfunnet som helhet. Alle lavere klasser ville derfor forsøke å leve opp til disse normene. Han påpekte videre at bare det unyttige ga prestisje. Jakter menneskene mest på det prestisjefulle unyttige, risikerer vi nå at det i hovedsak produseres varer og tjenester som samfunnet ikke har bruk for, men er skadelig for miljø og klima.

Robert og Brenda Vale spør i «Time to eat the dog? The real guide to sustainable living» (2009) om dagens økonomiske utvikling er økologisk bærekraftig, og de svarer at slik økonomien praktiseres virker den som verdens farligste form for fundamentalistisk tro. Den ligner mer på en religion med regler enn på vitenskap og fakta. De formulerer tre prinsipper om (mis-) forholdet mellom økonomi og økologisk bærekraft:

• ideen om at virksomheter og økonomi må vokse,

• ideen om at ting som vi ikke betaler for, heller ikke har noen kostnader eller verdi,

• ideen om at alle tiltak må være en lønnsomme.

I samsvar med tittelen på boka kommer de også med mange gode råd og opplysninger. Ett av de rådene de kom med i 2009 var at alle som kan bør arbeide hjemme minst en dag i uka. Et annet råd er: Lev i synd og gift deg ikke, eventuelt ha et enkelt bryllup med få gjester, og vent med å skille deg til du har funnet en ny partner. For bryllup (og begravelser) er ikke bare svært kostbare, de er også meget ressurskrevende. Avhengig av hvordan man tilbringer hvetebrødsdagene, kan bryllupet resultere i et energiforbruk tilsvarende ti ganger den årlige energibruken i et moderne hus. En skilsmisse vil føre til at deres daglige energibehov dobles når de flytter hver for seg.

De forteller mer. Hvis du i løpet av ett år tar del i alt praktisk husarbeid; som matlaging, hagearbeid, strikking, sying og vedlikehold; kan du redusere ditt fotavtrykk med 6 daa eller omtrent tilsvarende det fotavtrykket du setter ved ett års bilkjøring. Dertil gir hus- og hagearbeid god mosjon. En times hagearbeid tilsvare en time på ergometersykkel eller fire timer på golfbanen, så her er det også tid å spare. Hjemlige gjøremål gir heller intet økologisk fotavtrykk fordi de er en del av det ordinære livet og ingen tilleggsaktivitet. Å bevege seg rundt på plenen vil raskere gi den anbefalte mengde trening enn en runde golf, og ved å holde huset reint vil man få den trening man trenger i løpet av en uke. Å leke med barn gir enda raskere og bedre mosjon. Og man unngår biltransport.

Skal man derimot ha kjæledyr, bør de være små og/eller spiselige, som kaniner og høner. En schæferhund har for eksempel et like stort økologisk fotavtrykk som ett års vanlig bilkjøring. Skulle de i Italia og Japan fôre alle deres hunder og katter med innenlands dyrket fôr, ville de trenge 10 prosent at landenes totalareal. Men da det dyrkbare arealet bare utgjør en del av dette (henholdsvis 15 og 50 %), måtte de i Italia tatt i bruk ca. 25 % av sitt dyrket areal og ca. 70 % i Japan bare til fôr til katter og hunder. Så vi bør ha mye å hente med forholdsvis enkle grep?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken