Pandemien har snudd mye av samfunnet på hodet. Flere ganger. Og når vi etter hvert skal få stablet alt på beina igjen, burde vi være oppmerksomme på om denne gjentatte omveltningen kan ha slått sprekker i fundamentet vi står på.

Vi har sett lovgivning forberedt for Stortinget med veldig korte frister, hvor de som har blitt berørt i særs liten grad har hatt mulighet til å uttale seg gjennom høring. Behandlingen i Stortinget har også måttet gå veldig mye raskere enn det vi er vant til. Dette forplantet seg videre helt ned til forskriftene som er gitt på kommunalt nivå, hvor man i veldig liten grad har fulgt forvaltningslovens vanlige regler om høring av forskrifter. Det betyr at det sivile samfunnets mulighet til påvirkning og til å fremme sine interesser og rettigheter langt på vei har vært tilsidesatt under pandemien.

Hvorvidt dette var berettiget eller ei, er ikke en avveining jeg skal prøve meg på. Jeg er verken statsviter eller jussprofessor. Men som hobbyfilosof er jeg opptatt av at vi må kunne snakke om disse tingene uten å moralisere eller kalle det etterpåklokskap. Ikke minst må vi følge med på hva som skjer nå.

Det begynner nemlig å bli et urovekkende høyt antall tiltak som ikke helt henger på greip. Skjenkestopp, for eksempel. Eller «fritidskarantene» - direkte hån mot lærerne. Og dette for å sikre kapasiteten på intensivavdelingene?

Dette nøkkelbegrepet forholdsmessighet har filosofisk forankring. Vi kan stille et enkelt spørsmål; hva er farlig? Svaret på det er kanskje enda enklere; alt. For alt kan være farlig, men det finnes grader av hvor farlig.

La oss ta trafikkdød som et eksempel. Det er vel få som mener at vi ikke skal ha fartsgrenser, men selv om vi har fartsgrenser, så dør det fremdeles omtrent 110 mennesker i trafikken hvert år. Så det å ferdes i trafikken er definitivt farlig. Hva kan vi gjøre med det? Vi kan plombere alle motorer så de ikke går i mer enn 20km/t. Da vil nok det tallet nærme seg null. Men det ville hatt så fundamentale begrensinger på samfunnet, at da tåler vi heller de dødstallene.

Et annet veldig sentralt prinsipp innen etikk og moralfilosofi, det formelle likhetsprinsippet, sier at like tilfeller skal behandles likt - og om vi skal forskjellsbehandle, så må vi kunne vise til en relevant forskjell mellom en situasjon og en annen. Dette står sterkt i Norge. Likevel har vi stadig sett at mennesker settes opp mot hverandre under pandemien.

Før delta-varianten kom, var det en bred oppfatning om at vaksinene ikke bare beskyttet den enkelte mot alvorlig sykdom og død, men at de vaksinerte også i mye mindre grad, kanskje ikke i det hele tatt, smittet andre. For en som er ihuga Team Vitenskap, har det vært et klart skille i kommunikasjonen mellom tydelige data på det første, men at man av grunner som dårlige metoder for data eller testing, ikke kunne påvise sistnevnte. Likevel hører jeg fra venner og bekjente som har oppfattet budskapet annerledes; nemlig at vaksinene skulle beskytte mot smitte. Så da stadig flere vaksinerte testet positivt, raknet troen på vaksinene hos mange. Og det har jeg ingen problemer med å forstå.

Noe som er mye vanskeligere å godta er hvordan det later til å ha etablert seg en aksept for at noen, og her de uvaksinerte, kan ekskluderes. Slik moralsk kategorisering har aldri vært særlig heldig, men blir ekstrem i kombinasjon med sosiale medier.

Hvor rart ville det ikke vært hvis du og naboen stod og venta på at noen skulle passere forbi så dere kan fortelle den uvaksinerte dusten hvor mye han ødelegger for majoriteten. Men jeg tipper du kjenner noen som har skrevet liknende på Facebook?

Jeg åpnet denne teksten med å beskrive hvordan maktfordelingsprinsippet, selve kjernen i vårt demokrati, måtte vike for krisen som rammet oss i starten av pandemien. Og selv om jeg tror det er relativt trygt her i Norge, skal vi likevel være oppmerksomme på at vi ikke må krysse mange grenser for å komme til land der demokratiet ikke nødvendigvis er like robust.

Det er verdt å merke seg visse trekk som drar i en slik retning; hvis vi forteller majoriteten at det er en minoritet som er årsaken til problemene deres, så risikerer man å slippe løs noen antidemokratiske krefter som ingen vil ha. Selveste FHI-sjef Camilla Stoltenberg sa nylig i et intervju med VG at det egentlig er uakseptabelt å innføre inngripende tiltak igjen uten mer kunnskap om virkning og konsekvenser, så det er på høy tid å kreve at myndighetene spiller med åpne kort.

Jon Henrik Laake, overlege på akuttavdelingen ved OUS, stilte denne uken spørsmålet; hvor liten må andelen alvorlig syke være før myndighetene sier at vi kan senke skuldrene? Ifølge Laake selv kan vi telle på én hånd hvor mange omikron-tilfeller som ligger på intensivavdelingene nå.

Mon tro om regjeringens forskutterte opprettholdelse av dagens tiltaksnivå står seg helt til den varslede pressekonferansen fredag 14. januar. Det er jo lov å håpe at de legger frem forholdsmessighetsvurderingene de egentlig har pliktet å gjøre hele veien.