Gå til sidens hovedinnhold

Pandemiens topp ga en uventet positiv effekt

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

De fleste av oss har vært lettet over at alle tiltak opphører, vi gleder oss over at meteren er fjernet, vi fryder oss over å kunne gi hverandre en klem igjen, og vi er takknemlig for at vi endelig kan bevege oss fritt omkring.

Samtidig dagdrømmer jeg meg tilbake til pandemiens topp. Da vi utenom arbeidstid måtte holde oss hjemme, og absolutt ingenting skjedde. Da tiden sto stille, og det eneste vi skulle rekke var middag og samvær med de nærmeste. Jeg ønsker selvfølgelig ikke selve pandemiens topp tilbake, men jeg formelig nøt at samfunnet stoppet opp litt. At det endelig var tid til å lukte på blomstene. Det er viktig for meg å påpeke at jeg snakker ut ifra et perspektiv som småbarnsforelder, for at denne perioden gjorde mange ensomme, er jeg også smertelig klar over. Men for meg ble det et pust i bakken, der vi satte et liv som bare raser forbi, litt på pause.

Misforstå meg riktig, jeg snakker ikke om de fem ukene med hjemmeskole og hjemmekontor. Da alt handlet om å få endene til å møtes, tvunget til å være under samme tak i samme tidsrom, hele døgnet. Det ble for heftig. Jeg snakker om tiden imellom der. Da vi plutselig ikke skulle rekke noe etter jobben, da helgene ikke lenger var tettpakket med aktiviteter. Da vi kunne finne på å oppholde oss timevis i hagen, da skogsturen kunne vare så lenge den ville, og kalenderen plutselig sto blank og tom. Jeg karakteriserer meg selv som en sosial person, jeg får allikevel tendenser til åndenød når kalenderen blir for full, og dagene blir fylt opp til randen. Så for meg ble pandemiens ulemper en del av hverdagens fordeler. Et mentalt pusterom der man fikk kjenne på hva det vil si å stoppe opp litt. Ingenting skulle vi, og ingenting trengte vi. Det var magisk.

For ingenting handler om å stoppe opp lenger, alt handler bare om å gå og gå. Det er et enormt mas, og et evig jag. Det har i mine øyne oppstått en slags komedie rundt det å lykkes, mens tragedien blir å nå det målet. Det stilles endeløse krav i disse tider, og dødtiden fylles opp med en lang liste med gjøremål. Man har uendelig med oppgaver, møtetider, treff, og sammenkomster. Man skal være lykkelig som familie, lykkelig i ekteskapet, lykkelig i livet. Man skal være vellykket i jobben, ha masse egentid, og lange avslappende ferier. Og dette skal deles. Det skal deles med alle.

Det former måten vi lever livene våre på. Det er et evig og konstant press om å være påkoblet, vellykket, og til stede. Med glimt i øyet er jeg spøkefull i det øyeblikket noen spør hvordan det går, og jeg fjaser ofte bort det at jeg til enhver tid både har høy puls, og høye skuldre. Men faktum er vel at når det defineres som en normal tilstand, er det ikke lenger en spøk. Jeg har innsett at det er slik vi må leve livene våre nå, men jeg godtar det ikke. Jeg strever med godtakelsen av at samfunnet vårt har blitt slik. Det er en påtrengende tilstand der vi bestandig opplever å føle at vi henger bakpå. Det finnes ikke rom for dødtid, der man kan sette seg ned, stirre tomt ut i luften, og la lange tankerekker fare. Jeg vil ikke godta at telefonen gjør det helt umulig for oss å ikke være tilgjengelig lenger. Jeg godtar ikke at når skjermene slås av, må radioen stå på for at alle i familien skal falle til ro. For uten noe bakgrunnsstøy blir det for stille, og stillheten blir et påtrengende faktum. Jeg godtar ikke at barna sitter og fikler med klokkeskjermen på armen, hvis ingen andre skjermer er på. Jeg merker at disse faktorene i livet, gjør at i alle fall jeg er dømt til å mislykkes. Hodets mentale pågangsmot blir nedsatt av ytre påvirkninger. Og det ville tempo i hverdagen, gjør at vi til stadighet opplever å henge i en tynn tråd.

Satt på spissen, gir jeg opp litt hver eneste kveld, men så gyver jeg allikevel på igjen hver eneste morgen. Jeg vil beskrive det litt som å ta sats. Jeg holder meg for nesen, og hopper ut i et endeløst hav av avtaler, kaos, skjermer og støy. Jeg holder liksom pusten helt til kvelden kommer, og slipper den ikke ut før hodet treffer puta. Noen timers fred og ro, og så er det på`n igjen. Sånn er det, hver eneste dag. Hvis vi skal være så forbasket til stede hele tiden, kan vi ikke bare være mer til stede i hverdagslivet da? Involvere oss selv mer i den tilstanden, ikke drive å «serve» digitale dingser, avtaler, og folk hele tiden. Jeg synes ikke livet skal være en heltidsjobb.

Jeg reiser mye inne i hodet. En evne jeg er glad jeg har. Det blir sjelden tid til det, men i disse tider er det godt å kunne ha den egenskapen. Pandemien åpnet for et roligere samfunn, fylt med ting som beklageligvis bare står å støver ned på hylla igjen.

Og til tross for at det kanskje ikke er over helt enda, og vi aldeles ikke vil tilbake dit vi var i fjor, bremset pandemiens topp noe, og det var godt.

Kommentarer til denne saken