Jeg gikk en stund og lurte på hva jeg skulle skrive om denne gang. Det er jo veldig mange saker som opptar meg. En av disse sakene er medborgerskap, og en sak i Østlands-Posten for noen dager siden gjorde nettopp dette temaet ekstra relevant. Mer om den saken senere.

Medborgerskap er et flott ord som kan romme veldig mye, men for meg som folkevalgt er det folks muligheten til å bli hørt og å kunne påvirke politiske prosesser som er det viktigste. Jeg leser titt og ofte at innbyggere mener at de ikke har blitt hørt når de har sagt meninga si. Det er som regel ikke riktig. Det er forskjell på å bli hørt og å få viljen sin. Som lokalpolitiker opplever jeg jo dette støtt og stadig, når jeg går på talerstolen i kommunestyresalen: Alle hører meg, men jeg får altfor sjelden vilja mi (etter min mening, selvfølgelig).

Den store forskjellen mellom en innbygger og meg er at jeg kjenner prosessen og har fått en innføring i relevante premisser og regelverk når en sak behandles. Dette er en stor fordel – for ikke å si helt nødvendig – for å komme fram til noe brukanes. Å slippe å forholde seg til sånt er innbyggernes privilegium, men det betyr at vi som folkevalgte har et stort ansvar, nemlig å forklare hva som skjer og hva som er mulig. Jeg er ganske sikker på at hvis vi som politikere lykkes med det så vil folk i mye større grad akseptere avgjørelsene vi tar. Men hvordan skal vi få til det?

Mulighetene for å kommunisere med folk er uendelig mye større i dag enn for eksempel for tretti år siden, da vi fikk nye elektroniske måter å kommunisere på, men vi er ikke gode nok til å benytte dem, og det mener jeg at heller ikke innbyggerne er på en konstruktiv måte. Grunnen til det er nok at mange av de som ytrer seg gjør det på en sånn måte at de som har noe konstruktivt å komme med heller lar det være.

!Publikumsdialog er for viktig til at vi kan overlate det til algoritmer i Palo Alto!, sa nyhetsredaktør i NRK i forbindelse med at statskanalen meddelte at den kom til å legge ned Facebook-siden «NRK Nyheter». Redaktøren sa at de heller ønsker at dialogen finner sted på andre plattformer.

«Vi ser at den offentlige samtalen skapt gjennom Facebook har begrenset verdi. Man kan stille seg spørsmål om hva kommentarfeltene tilfører det norske samfunnet av positive verdier.»

Heldigvis kan vi kommunisere en til en også. En politiker i Norge er en vanlig mann i gata, som blir sendt for å tale de andre vanlige folkas sak. Det gjør at vi/de møter folk på butikken, i forbindelse med dugnad, på jobben og så videre. Det er konstruktivt. I tillegg blir vi kontakta av folk på telefon, mail eller melding. Da blir det personlig, og det forplikter.

Men når det gjelder dette med å lytte til folk: Hvem er «folk»? Det kan være så få som ti eller tjue som påberoper seg å representere dette litt diffust definerte «folket». Ja, av og til så få som én. Disse skal selvfølgelig bli hørt, men de representerer kun seg selv, eller de som har sagt at de ønsker å bli representert av dem.

Saken jeg nevnte innledningsvis handlet om Ottar Haugens ønske om stans i hyttebygging i området rundt Mølen. Haugen ble gjort oppmerksom på av ØPs medarbeider om at det toget hadde gått. Området var en del av kommuneplanens arealdel, og ble dermed politisk behandla i oktober og stadfestet i mars. Kan man forvente at Ottar Haugen – kun som et eksempel på en innbygger – skulle fått med seg det? Jeg synes ikke det. Hvor mange vet egentlig hva det betyr, når kommunedirektøren kunngjør i ØP og på kommunens hjemmesider at «kommuneplanens arealdel skal rulleres og legges dermed ut til alminnelig ettersyn»? Jeg vil tippe at det er et mindretall av kommunens innbyggere. Kommuneplanens arealdel tar for seg noe av det folk er mest opptatt av, som for eksempel: Hvor skal rådhuset ligge, hvor høyt skal man kunne bygge i sentrum, og hvor skal man tillate hyttebygging?

Den siste prosessen har foregått over flere år, og kommunen opplyser om reguleringsarbeid både i annonser på egne nettsider og i ØP. De store organisasjonene bruker å få med seg hvor det rulleres, men det kan hende at kommunen kunne vært enda tydeligere om hvor prosessene skjer. Kanskje vi kan gjøre en enda bedre jobb» sa planutvalgsleder Marie Offenberg fra Høyre til ØP i den aktuelle saken. Lisa Winther fra SV foreslo at man kan involvere nærmiljøet i sånne saker, og at ØP burde gå inn i planene på et tidligere tidspunkt. Jeg er enig med begge. Spesielt det siste er viktig. Dette er jo helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag!

Vi har mange muligheter til å involvere folk, men det holder ikke å forholde seg til det lovpålagte minimum, så lenge folk ikke får det med seg. Dette er et ansvar den enkelte av oss som folkevalgte har. Vi som bestemmer må aktivt ut og snakke med folk, på den ene eller andre måten. Politikerkontakt er god medisin mot politikerforakt.