Ernas Vyer er ikke lenger mine Vyer

Av
DEL

Meninger

Hvor er det blitt av mitt liberalkonservative Høyre? Det Høyre som ville forandre for å bevare, det Høyre som ville sikre at vi tar vare på det som er bra i samfunnet og foredler det til det bedre, og som ikke minst har vært en vekter mot populisme med sunn skepsis og raske samfunnsendringer. Min liberal konservative grunntone er i disonans. Det går for fort Erna! Du heller snart ut barnet med badevannet!

Det private engelske jernbaneselskapet Go Ahead vant anbudskonkurransen om å drifte jernbanestrekningen fra Oslo til Stavanger. Det var mange som forundret seg over at Go Ahead vant Sørlandsbanen. De hadde riktignok det billigste anbudet, men det var stort sett alt. På alle andre områder ble de gradert etter NSB. Men det var dessverre liten grunn til å være overrasket. Dette var et varslet og forutsigbart valg. Bergensbanen står nå for tur til å bli privatisert før resten av vår tradisjonsrike NSB er saga blott. Jammen kom også den begravelsen raskere enn svint. Vy?

Da regjeringen Solberg tiltrådde i 2013, ble det innført et nytt prinsipp i norsk politikk og en endring i hva jeg mener Høyre tradisjonelt har stått for. Selvsagt satt Erna Solberg seg mål å bruke det flertallet på Stortinget for å få vedtatt og satt i verk endringer i det norske samfunnet. Men det nye var at de viktigste, kanskje flesteparten, av de kommende endringene, eller reformene, skulle være irreversible. Helst umulig å få reversert, i alle fall meget vanskelig å føre tilbake til de tilstandene de var i før hun overtok. For å lykkes med dette prosjektet og for å oppnå irreversible endringer, sa hun at hun trengte 8 år. I løpet av to regjeringsperioder skulle hun klare å skape et Norge i sitt bilde. For nå og for all framtid?

For å oppnå det irreversible var det særlig fire store poliske områder hun måtte konsentrere seg om: sentralisering, privatisering, reduksjon i statlig eierskap, og skatt. Med store reformer knyttet til disse fire områdene, ville hun skape et Norge hvor statens, eller det offentliges innflytelse på samfunnsutviklingen, ble sterk redusert. Et mål og et mulig resultat som hun fort kunne enes med liberalistiske Venstre og populistiske FrP om. Hun har også arbeidet hardt for å få KrF med på laget. For å få det til har hun strukket seg og Høyre langt, for langt. Og nå har hun også lyktes med dette.

Med den dårlig forberedte kommunereformen og den hastverkspregede og noe underlige, og lite ønskede regionreformen slår Erna to fluer i en smekk: Sentralisering og privatisering som er nært knyttet til hverandre. De avgjørende vedtakene, viser at hun ikke er ute etter de beste og de mest fornuftige løsningene på kort sikt, men at hun derimot har andre siktemål med disse endringene. Målet er først og fremst konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Større kommuner og større fylkeskommuner gjør det lettere for private aktører å konkurrere om de offentlige tilbudene. Et større marked er alltid til fordel for private. De slipper å ta politiske hensyn som lokalisering i storkommunen av barnehager, skoler, eldreboliger osv. Slik oppfyller uforståelige vedtak som Viken og noen kommuner uten felles grenser, som f.eks. Kinn i Sogn og Fjordane kravet til størrelse. Ernas primærbehov er å skape større rom og bedre muligheter for private aktører. Det er størrelsen det kommer an på, ikke geografi, felles arbeidsmarked, bo-marked, skolemarked osv. Bedre konkurranseforhold for de private trumfer alt. Og på sikt kan alle attråverdige offentlige tjenester bli privatisert, mens det offentlige sitter igjen med det som ikke lønner seg for andre. Vi kan ane framtiden ved å se på Trumps USA. Dette er ikke hva mitt Høyre har stått for og skal stå for.

Både kommune- og regionreformen begrunnes av regjeringspartiene med en desentralisering av makt, mens opposisjonen hevder det motsatte. Makten vil i kommunereformen gå fra små kommunesentra til større. Det samme vil skje i regionreformen. Men regjeringen hevder at både kommunereformen og regionreformen betyr at makten desentraliseres og at begge forvaltningsområdene får flere oppgaver overført fra staten.

Ernas langsiktige endringsmål oppnås ikke umiddelbart. Her tenkes det lenger fram i tid. Målet er å umuliggjøre arbeidet dersom andre kommer i posisjon, og ønsker å sette i gang reformer som vil kreve stor statlig innsats finansiert med økt skatt. Jo mindre og fattigere staten blir, jo mer oppdelt den er, jo større krav det stilles til offentlige virksomheter om effektivisering, jo vanskeligere vil skattebaserte reformer være å gjennomføre. For å nå sine mål utnytter hun kanskje den største av demokratiets svakheter; det at det er omtrent umulig å føre en politikk som krever noe fra folk flest. Det finnes populistiske partier som til enhver tid vil utnytte dette; det gjelder når det er snakk om miljø og klima og ikke minst når det å heve skattene er et alternativ for forbedring. Vel vitende om at partier som programfester skatteøkning med stor sannsynlighet begår harakiri, innledet Erna samarbeid med det mest populistiske partiet i Norge, FrP. Derfor er det viktig for henne å sette i verk skattereduksjoner for de høytlønte selv om de beviselig ikke har noen arbeids-skapende effekt. Det spiller ingen rolle. Effekten får hun når skattene foreslås økt av andre partier.

Dette er thatcherisme, og ikke liberalkonservativisme. Vy meg i øret!

Les alle leserinnlegg på ØPs debattsider

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags