Det er ganske riktig som Stavern-foreldre, lærere og KrF politikere sier i ØP, at det ikke er gode pedagogisk faglige argumenter for store skoler. De økonomiske beregningene er som regel de eneste argumentene kommuneadministrasjoner over det ganske land sitter igjen med: kommunen vil spare penger – et fromt ønske med lite feste i virkeligheten. Så hva er de pedagogiske argumentene? I skolebruksplanen finner vi noen romantiske og utydelig uttalte forestillinger om pedagogiske stordriftsfordeler som kan trenge en kritisk blikk.

«Det nye forskningsbaserte skoleparadigmet» er begrepet som brukes i planen og som begrunner satsingen på store skoler. Det er bare noen viktige haker: Det er ikke noe paradigme, det er ytterst selektivt forskningsmessig, - og det er langt fra nytt. Dette synes å være hovedpunktene: Store faggrupper av lærere med samme fagbakgrunn blir flinkere til å undervise fag. Flinkere lærere vil få flere elever gjennom nasjonale prøver med bedre resultat, få flere gjennom skolen med bedre karakterer, som øker sjansen for å fullføre videregående skole. Da vil det gå bedre med Norge i den globale konkurransen.

Dette kan knapt sies å være pedagogisk fundert. De er unnfanget i et ønske om å gjøre skolen til en sterkere økonomisk drivkraft. Forbildene er hentet fra «scientific management» i USA fra tidlig 1900-tall, fra sovjetisk utdanningsøkonomi fra 1920-tallet og står fram som «det nye offentlige administrasjonsregimet» (New Public Management). De som vinner på dette er kommuneadministrasjoner og lokalpolitikere, som brisker seg med handlekraft og barsk ukyndighet, og ikke foreldre og skoleunger. Pisa-undersøkelsene og de nasjonale prøvene er ektefødte barn av dette fenomenet, og har skapt det som den finske skoleforskeren Mikael Uljens kaller «Rädslans pedagogik» og som er utbredt i de fleste OECD-land. Nå er det konkurransen som skal rå, der skolene skal kives om å være best, og kommunene kives om å levere best resultat. I dette racet må kommunen ha full kontroll, overvåke svake ledd, og ikke minst – tidlig innsats mot de som kan skade omdømmet til kommunens skoler: ulydige og sløve lærere og elever som ikke leverer som kommunen eller fylket hadde håpet.

Nå skulle det være kjent at den finske skolen ikke legger vekt på prøving og testing. Lærere nyter stor respekt og har tillit hos politikere. I forhold til Pisa og andre målinger – om en skal feste lit til dem - klarer de seg riktig bra. Prisen for å underkaste seg redselens pedagogikk er stressa unger i store skoler og lærere som forlater yrket. Sogn og Fjordane, som regnes som dyktigst i å drive skole blant norske fylker, er det fylket som har flest små skoler. Forskere trekker fram helt andre suksessfaktorer i Sogn og Fjordane – som er langt billigere og fleksible enn å bygge store skoler. De har noe mye viktigere, nemlig respekt for skolen i nærmiljøet, tillit til lærerne og dannelsen skolen gir. Hva om Larvik prøvde å bygge på det?