Jeg sitter på toget på vei til flyplassen i Helsinki, og tenker over den fine helgen jeg har hatt her. Jeg kunne ha sagt mye om hvor jordnært og vennlig jeg opplevde det finske folket, og gitt anbefalinger om gode restauranter.

Det som gjorde sterkest inntrykk, og det jeg er gladest for at jeg fikk oppleve, er imidlertid den finske saunakulturen. Saunafasilitetene på «Löyly» rett ved sjøen i Helsinki er definitivt et «must». Jeg skjønner at dette fort begynner å høres ut som noe fra Tripadvisor, men jeg kommer til poenget snart. Det som gjorde meg glad og trist på samme gang, var det jeg la merke til inne i saunaene. Her var det kvinner, menn, gutter og jenter i alle aldre. En guttegjeng i slutten av tenårene satt sammen og svettet, snakket og lo inne i saunaene. Jeg merket at jeg ble varm i hjertet av å se det. Så slo det meg! Det som skiller seg ut her er ikke at vi sitter sammen og svetter i saunaen. Det som skiller seg ut, er fraværet av mobiler. Jeg kan helt ærlig ikke huske sist jeg så en gjeng ungdommer samtale og ha øyekontakt over tid. Jeg har blitt så vant til å observere den nye typen omgang med veksling mellom korte glimt med direkte øyekontakt, og så krummet nakke og ned i skjermen igjen, at omgangen jeg la merke til i saunaen tedde seg eksotisk og nærmest fra en svunnen tid. Det de også fikk til i saunaene, var å lage en setting der unge gutter og jenter får se kropper i alle aldre og fasonger, og dette på en befriende og ikke-seksualisert måte. (Jeg kan for ordens skyld nevne at det her var snakk om saunaer der gjestene bruker badetøy.) Her kunne kropp være kropp, og det viktige var varmen og hvorvidt vi klarte litt mer vann på steinene eller ikke.

Men, tilbake til dette med mobiltelefoner. Her har jeg lyst til å tenke litt høyt rundt mobilbruken vår, og hva som kanskje går tapt her. Hvis jeg drar det litt lenger, så lurer jeg i grunn på hva som kanskje går tapt i takt med stadig flere teknologiske nyvinninger. På turen min til Helsinki kunne jeg strengt tatt kommet unna med å nærmest ikke veksle et ord med noen. Jeg kjøper togbilletten digitalt, jeg får ut boardingkort og bagasjelapp i en automat, mat på restaurant kunne jeg helt sikkert ha bestilt via en app eller QR-kode. Så, er dette noe å problematisere da? Dette må da være kjekt og effektivt? Jeg bør kanskje nevne at tekniske ting på privaten ikke nødvendigvis er min styrke, og at pulsen tenderer gå opp et par hakk når jeg atter en gang ikke skjønner innsjekkingsautomaten på flyplassen. Hvis jeg sier at jeg så vidt fikk summet meg til å ordne bankID på mobil før denne løsningen begynte å fases ut, skjønner dere kanskje tegninga.

Ok, min milde tekniske vegring satt til side. Jeg er veldig heldig nå og har familie og venner jeg kan snakke med, og som gir meg en følelse av tilhørighet og sammenheng. Jeg kan innrømme dog at i tøffere perioder i livet, der jeg har følt på ensomhet, så kunne en liten ordveksling og et smil til og fra en fremmed, være forskjellen på en veldig stusslig dag, og en dag som ikke var så ille. Det går igjen at mange i Norge i dag, til tross for at de lever i et rikt, trygt, vakkert og rent land, føler seg ensomme og triste. Vi har utfordringer med rusmisbruk i Norge. Kan noe av forklaringen på dette være at dagens teknologiske samfunn gir oss færre «gratis» muligheter til å «koble oss på» andre? Det er et dypt menneskelig behov å være en del av noe større og å «høre til». Jeg frykter at mangelen på menneskelig kontakt mellom fremmede kan føre til at de som strever føler seg enda mer ensomme, og at de går glipp av muligheten til å «komme seg litt ut av boblen». Så vet jeg at sosiale medier også kan gi en følelse av kontakt, og at muligheten de gir til å «møte» mennesker langt utenfor egen bygd kan gi håp, og et fellesskap man ikke alltid finner der man bor. Her er det altså langt fra «svart hvitt», men i denne teksten tar jeg for meg det jeg ser på som potensielle fallgruver ved et alt mer teknologisk samfunn.

Så, hva kan vi gjøre med dette? Det teknologiske samfunnet har ganske sikkert kommet for å bli. Jeg skal i hvert fall prøve å bevisst velge menneskelig kontakt framfør maskiner der det er mulig. Jeg skal se opp fra skjermen på togstasjoner, flyplasser etc. Det er ganske mange vakre menneskemøter man kan få være vitne til på slike steder, som kan gi håp og troen på menneskeheten. Jeg skal spørre fremmede om hjelp når jeg ikke skjønner hvordan skanneren på innsjekkingsautomaten fungerer, og jeg skal spørre andre om de trenger hjelp når jeg ser at de ikke får de til.

Jeg skal huske på at det å få lov til å hjelpe andre, eller å få hjelp av andre, for noen kan være forskjellen på en ganske ille og ikke fullt så ille dag.