Gå til sidens hovedinnhold

Rusreform og overdosedødsfall

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det vises til en leserkommentar fra Dag Endal der han i ØP for 16.2.21 kritiserer Larvik Venstres Terry Gabo for feil beskrivelse av dagens ruspolitikk. Endal mener Venstre også gir feil løfter.

Rusreformen, som i løpet av februar presenteres som et lovforslag fra regjeringen til Stortinget, legger opp til et av de mest omtale, debatterte og utredede sosialpolitiske skiftene i norsk politikk i nyere tid. Den er blitt til i erkjennelsen av at vi i Norge de siste 60 – 70 årene har ført en politikk som har økt de negative helsemessige effektene av rus- og rusavhengighet. Det mest groteske utslaget av denne politikken er overdosedødsfallene. I de siste årene har de ligget tilnærmet konstant på mellom 250 og 300 per år. De siste leveårene til disse ofrene har for de fleste vært preget av et uverdig, usselt liv med psykisk uhelse, utstøtelse, kriminell atferd, fengslinger, brudd med familie og et konstant jag etter penger for å skaffe det eneste som holder dem oppe – dop. Og mange står i statistikkens kø de nærmeste årene. Rusavhengige lever i gjennomsnitt 25 – 30 år kortere enn oss som ikke lider av denne sykdommen.

Overdosedødstallene er et symptom på en feilslått politikk, en politikk som skaper mer uhelse enn helse.

Fra 2017 har jeg, som medlem i Stortingets Helse- og omsorgskomité, hatt muligheten for å besøke andre land som jobber med samme politiske utfordringer. Ingen av dem er lik Norge, men vi kan likevel lære noe av dem. Da jeg for over 3 år siden besøkte det portugisiske direktoratet for narkotika, SICAD, spurte jeg direktøren hva som hadde vært den mest omfattende erfaringen med landets reform og som nå står som modell for mange andre land verden rundt. Han svarte ikke med å vise til overdosedødstallene som hadde sunket fra 600 – 700 til under 50 i løpet av kort tid. Han svarte «avstigmatisering»! – Portugal hadde rett og slett lært seg til å se på rusavhengige som pasienter med krav på samme hjelp som andre som oppsøker vårt statlige og kommunale helsesystem.

Venstre har i mer enn 25 år jobbet etter samme mål. Et stort antall av partiets medlemmer har igangsatt sentrale og lokale politiske tiltak for å bygge opp hjelpeapparat, skape verdige former rundt livene til våre nå ca. 15.000 rusavhengige. Vi har gjort det samme for alkoholutsatte, vi har bygget sprøyterom og igangsatt skadebegrensende tiltak, vi har vært med å etablere, og finansiere rusinstitusjoner og kommunale boligtilbud. Og vi har utredet og utredet forholdet mellom tiltak og virkning – alltid med de rusavhengiges blikk, aldri med straffeapparatets.

Nå står vi på terskelen til noe stort, og nytt. Ja, visst forstår jeg at det kan være vondt for personer som igjennom et par mannsaldre har foretrukket straff fremfor hjelp for å holde rusbruken nede og som nå ser at deres politiske innsikt og makt er i ferd med å devalueres. Alle velferdssamfunnets reformer – i alle sektorer – innebærer en eller annen form for risiko. Ingen skolereformer har fjernet alle skoletapere, ingen kriminalreformer har fjernet kriminalitet, ingen skatte- eller pensjonsreformer har skapt lik frihetsgrad, like muligheter eller samme vilkår for alle. Det finnes ikke noe perfekt «system». Det kommer av at vi er ulike. Derfor er det heller ingen, verken i Venstre – eller i Høyre, for den saks skyld – som tror at vi med rusreformen vil fjerne alle overdosedødsfall. Vi tror heller ikke at vi kan fjerne all den lidelse som består i legal foreskriving av opioider og smertebegrensende medisin. Vi tror i det hele tatt ikke så mye. Vi vet. Vi vet at Rusreformutvalget, ti personer som har jobbet i et og et halvt år, har gjort det de kan for å skaffe datagrunnlag for en av sine konklusjoner:

«Redusert stigma er et eksplisitt mål med rusreformen. Avkriminalisering vil imidlertid, etter utvalgets syn, i alle tilfeller legge til rette for ytterligere tiltak for å endre holdninger til denne gruppen i befolkningen. Avkriminalisering fremstår også som en nødvendig forutsetning for slike ytterligere tiltak. Når straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme en handling, er det vanskelig å se nevneverdig rom for å redusere stigmatiseringen av personer som har utviklet, eller står i fare for å utvikle, et rusproblem, uten at personenes egen bruk av rusmidler avkriminaliseres».

Rusreformen er en begynnelse på en realitetsorientering i et av våre verste samfunnsproblemer. Når avkriminaliseringen er på plass, skal vi bygge ned stigma og bygge opp hjelpetiltakene, stein for stein. Derfor reagerer jeg sterkt når personer som Dag Endal, i et innlegg i ØP denne uken bruker energi på å rakke ned på Venstre-folk som han kunne trenge i kampen for at alle mennesker skal ha den samme friheten og de samme mulighetene til å leve trygge og gode liv.

Kommentarer til denne saken