Jeg hadde mine første åtte år på Eidet, og nede ved Skiensveien kunne vi se de svarte lokomotivene som pustet ut sin tykke røyk. Etter at vi hadde flyttet til Storgata i 1957, var jeg ofte på stasjonen, der det var mye å se og oppleve.
Da jeg var 12-13 år, fikk jeg lov til å ta toget alene til Kjose, der jeg besøkte min fetter Per på hytta. Hele turen tok 11 minutter. Ikke lange reisa, men en fantastisk opplevelse for en guttunge. Nå var banen blitt elektrifisert. Den dag i dag synes jeg ikke noe tog er så fint og stilreint som de grønne El 11-lokomotivene til NSB.
Flott utsikt
Det første jeg måtte lære på turen, var å sitte på riktig side. Til venstre er det ikke stort mer å se enn busker, fjell og trær. På høyre side, derimot, er det en fantastisk utsikt som gjerne kunne vært vist i et program på BBC.
Så snart Farris kom til syne, kunne jeg se tømmeret som lå klart til å bli sendt videre til fabrikkene. Slepebåtene «Kipp» og «Ulka» var i arbeid, og en og annen gang kom «Fuglen» med et slep fra bygdene lengre oppe.
Hvis det var fint vær, kunne jeg åpne vinduet. På karmen sto det med tydelig skrift: «Farlig å bøye seg ut.» Ja, det visste jeg, men så tenkte jeg at hvis speilet på lokomotivet kunne stikke mer enn en håndsbredd ut, så kunne det ikke være farlig for meg å holde det ene øyet utenfor vinduskarmen.
Fra Eidet og oppover gikk toget helt ut mot vannet. Det var spennende. Så plutselig kjørte det inn i Andviktunnelen. Hvis vinduet var åpent da, ble det et fryktelig bråk i kupéen. Nå var det ikke akkurat lydløst utenfor tunnelene heller, siden skinnene ikke var sveiset sammen som nå.
Gro tok sykkel og buss fra nabofylket for å bli med på noe helt unikt i Larvik: - Dette måtte jeg få med meg.
Stoppested
I bukta like nord for tunnelen lå en båt på stranda, antakelig under oppussing av noen gutter. I baugen på babord side hadde de malt med store bokstaver: «TØFF.» På styrbord side sto det: «FFØT.» Litt rart, syntes jeg, men ikke ulogisk med tanke på fartsretningen. På mange malerier av seilskuter strekker flagget i toppen av masta seg faktisk bakover!
Videre på ferden kom Skautvedtbukta til syne. Her lå det ei tømmerrenne, så bukta var ofte full av tømmer. Skautvedt var også en holdeplass. «Skogtveit» sto det på skiltet, sikkert bestemt av noen statlige språkrøktere. Ikke alle tog stoppet på Skautvedt, og aldri har det vært stor trafikk der. Men stoppestedet var viktig for dem som bodde på Skautvedt, Askedalen og Storrønningen, og for skogsarbeidere, bærplukkere, turfolk og andre.
Selv har jeg og familien min feriert på Skautvedt, på Misjonskirkens leirsted, i tretti somre. Toget var en viktig del av den opplevelsen. Da barna var i oppveksten, kunne vi plutselig høre at noen ropte: «Toget!» Så sprang de alt de kunne til brua der de kunne se det.
På min barndoms reiser var strekningen fra Skautvedttunnelen til Sandviksodden den skumleste. Her er det bratt ned mot vannet, ja på ett parti er det ikke engang steinfylling, bare mur rett ned. Jeg var ikke redd, men tenkte nok av og til at hvis toget sporet av her, så ville vi stupe rett i Farris.
På venstre side står Vardeberget som en vegg. Dette fjellet er et lett og fint turmål. Det rager ikke mer enn et par hundre meter over havet, men målt i utsiktsopplevelse pr. høydemeter overgår det mang en topp i alpene.
Når toget har rundet Vardeberget, kan en se Flatøya, Bjørnøya, små øyer og Farris videre oppover. Skulle jeg velge hvilket sted som kommer nærmest Paradis på jord, så tenker jeg på en badeplass helt sør på Eikenesøya.
Så mange har aldri i historien gått på toget samtidig på Kjose stasjon
Khrusjtsjov på toget
I 1964 var den sovjetiske statsministeren, Nikita Khrusjtsjov på statsbesøk i Norge. Han reiste da til Herøya med tog.
Det fikk jeg se fra Kjoseveien. Khrusjtsjov selv så jeg naturligvis ikke, men det er litt artig å ha vært så nær denne mektige mannen. Jeg vokste opp under den kalde krigen med Cuba-krisen og det hele, så «Kruttsjov» var på sett og vis en del av mitt liv.
Jeg var mye i Kjose i min barndom, og Kjose har for alltid en stor plass i mitt hjerte. Et av mine mest nostalgiske bilder er derfra. Det er sommer, sola skinner og det lukter kreosot av jernbanesvillene. På stasjonen står døra åpen. Det er folk der inne, det er liv. Så kommer toget fra byen. Stasjonsmesteren går ut på perrongen og bytter post og pakker med konduktøren. Passasjerer går av, og noen går på. Så vinker konduktøren med det grønne flagget og blåser i fløyta. Det sier klokk klokk klokk i lokomotivet når strømmen koples inn, og toget legger ut på en ny etappe i det vakre landskapet.