Når jeg underviser elever i samfunnsfag, så lytter vi gjerne til Jørn Simen Øverlis norske versjon av Vladimir Vysotskijs vise om «Sannheten og Løgnen»: Historien begynner med at Løgnen skjenker Sannheten vodka. Når Sannheten sovner, stjeler Løgnen klærne og legitimasjonen hennes og reiser ut i verden. Sannheten står desperat, stakkarslig og uflidd igjen. Men hva skjer egentlig med et samfunn der distinksjonen mellom sannhet og løgn blir borte? Og kan vi gjøre noe for å begrense skadene?

Den politiske tenkeren Hannah Arendt mente den ideelle innbyggeren i et totalitært regime verken var den overbeviste nazisten eller den overbeviste kommunisten, men derimot mennesker som ikke lenger kan skille mellom sant og falskt. Det hun fryktet var ikke den tradisjonelle løgnen (som hun oppfattet som «et relativt harmløst redskap i politikkens våpenlager»), men den moderne løgnen. For der den tradisjonelle løgnen nøyde seg med å lage en rift virkeligheten, hevdet hun at den moderne løgnen tilintetgjorde den. Den tradisjonelle løgnen kan oppdages ved å lete etter «logiske brister, hull eller arr der ting er lappet sammen» i faktisitetens stoff. Med den moderne løgnen er det annerledes. Resultatet av en konsistent og altomfattende erstatning av sannhet med løgn er ikke at løgnen blir ansett som sann og sannheten blir ansett som løgn. Nei. Resultatet er at selve den «følelsen vi orienterer oss etter i virkelighetens verden ødelegges». Mennesket fanges i en kynisme der det totalt avviser å tro på noe som helst.

Når «opplevelsen av at alt vi støtter oss til for å beholde retningssansen og virkelighetssansen er i skjelvende, dirrende bevegelse» bør vi ifølge Arendt være på vakt. Dette «er blant de vanligste og mest livaktige erfaringene til mennesker som lever under totalitært styre». Innenfor det totalitære mister menneskene sin menneskelighet: Individualitet, pluralitet og spontanitet brytes effektivt ned. Rommet for politisk handling forsvinner, og det blir krevd konform atferd av menneskene.

Vi har med andre ord grunn til å bekymre oss over dagens utvikling.

Løgn, falske nyheter, alternative fakta og villedende propaganda har gode vekstvilkår i et sosialt økosystem der de digitale plattformene er designet for å belønne engasjement og delinger. I visesangen om Sannheten og Løgnen reiser Løgnen gjennom verden på en veddeløpshest av rent blod. Dagens løgner reiser atskillig raskere der de raser gjennom fibernettverkene og flimrer over skjermene våre. Det finnes forskning, blant annet fra Massachusetts Institute of Technology (2018), som viser at falske nyheter har 70 % større sjanse for å spre seg raskere, lenger, bredere og dypere enn sanne nyheter. Dette kan være noe av grunnen til at enkelte ser på sosiale medier mer som en trojansk hest; som kan ødelegge demokratier fra innsiden, enn en rambukk; som kan slå ned sensurens vegger og åpne lukkede samfunn.

Det er lett å mistenke at det er tech-giganter som Facebook, Twitter, TikTok og Google som styrer verdenssamfunnet: Ingen andre har noen gang hatt tilsvarende mulighet for kontroll over det som blir sagt, lest og delt av mennesker over hele kloden i sanntid. Uavhengig av hvorvidt vi ser på sosiale medier som en trojansk hest eller en rambukk, så er de fleste enige om at mangel på kunnskap om hvordan informasjonen i disse rommene modereres og distribueres, er et demokratisk problem. Vi må derfor kreve innsyn i hvordan algoritmene opererer. Historien har lært oss at sentralisering av medier kan gi økonomiske og mektige interesser mer makt på bekostning av demokratiet. Denne utfordringen står vi nå overfor med teknologigigantene. Til og med arkitekten bak World Wide Web (1989), Tim Berners-Lee, mener det er viktig å stoppe internettets «nedadgående spiral mot en dystopisk fremtid», og at dette bør gjøres ved å «desentralisere nettet og ta makten tilbake fra de kreftene som har tjent på å sentralisere det».

Hannah Arendt var opptatt av at «vi menneskeliggjør det som foregår i verden og i oss selv, bare ved å snakke om det, og ved å snakke om det lærer vi å være menneskelige». Det betyr at vi alle sammen må kjempe for er at det politiske rommet mellom oss forblir åpent, slik at vi kan bryte meninger mot hverandre, teste ulike synspunkter og prøve ut ideer. Formålet med diskusjonene i offentligheten bør ikke være å vinne eller tape, men heller å sikre at resonnementer og beslutninger har blitt gransket fra alle kanter. Vi må lære oss opp til å tolerere uenighet og konflikt. Det kan være fristende å ta til orde for å stilne stemmer som føles ubehagelige, men ytringsfrihetens fane bør likevel heves høyt hvis vi skal ta vare på demokratiet.

Vi må også huske på at virkeligheten er noe mer og annet enn rene fakta og begivenheter. Den som forteller om virkeligheten forteller alltid en historie, og i historier vil fakta og begivenheter kunne veves sammen til ulike forståelser. Media er med å forme hvordan vi leser samfunnet rundt oss. Da er det et problem hvis «den frie presse» blir en uthulet bærebjelke i demokratiet vårt. Men kapital, nettverk og eierinteresser styrer mer av den politiske agendaen enn vi liker å ta innover oss. Media lar seg altfor ofte bruke som mikrofoner for maktpersoner med interesse av å fremme sin historie og påvirke omverdens forståelse av en bestemt sak. Varslerne i Sandefjord kommune har opplevd dette gjennom Sandefjords Blads dekning av varslingssakene, men også Østlands-Posten ser ut til å glemme å stille de kritiske spørsmålene.

En bekjent, som tidligere uttrykte begeistring over Sandefjords Blad og ØP sin dekning av ulovligheter i strandsonen, fortalte nylig at han var skuffa. Han mente det mangla kritiske spørsmål retta mot beslutningstakere og maktpersoner, og syntes det var problematisk at det heller ikke var gjort vurderinger av skyld eller ansvar. Avisene har angivelig styrt unna både departementet og statsforvalterens rolle i sakene, til tross for at fagpersoner ser ut til å mene at deler av skylden ligger der. Avisene har heller ikke konfrontert stortingspolitikere eller sett på sin egen rolle. Min bekjente mente det hele fremsto intetsigende, tamt og ambisjonsløst.

Det å avdekke den virkelige historien krever mer mot enn det å avdekke tomme fakta hvor linjene mellom årsak og effekt aldri blir trukket. De tomme faktaene kan tidvis ligge nærmere løgnen enn sannheten.

Hver gang vi møter på noen som utgir seg for være sannheten, bør vi stoppe opp og granske legitimasjonen hennes. Og vi gjør klokt i å lytte til advarselen fra siste vers i Sannheten og Løgnen: «Hver gang du river i vodka på noen du treffer/ og du ikke vet hva som hender med deg og din gjest / kan du bli avkledd og det er den reneste sannhet / se listige Løgnen har tatt fra deg bukse og vest / og da blir det listige Løgnen som styrer din hest»