Vi nærmer oss julen med stormskritt. Tiden hvor vi markerer at Gud ble til menneske. Tiden da Gud ble som oss og ga avkall på sitt eget. Vi har alle hørt juleevangeliet, med keiser Augustus og hans befaling om at hele verden skulle skrives inn i manntall, hvordan Josef og Maria la ut på den lange reisen til Betlehem og Maria som fødte sin førstefødte i en stall. Og der, i en stall i Betlehem, ble Gud selv til menneske. Til et spedbarn. Svøpt og lagt i to par slitne hender. I denne stallen gjorde Gud seg fullt og helt avhengig av to mennesker. To mennesker med sine feil og mangler, slik som vi finner hos oss alle. Hvis det virkelig er sant at Gud selv ble menneske, og ikke bare hvilket som helst menneske, men et spedbarn – så er dette radikalt. Radikalt sårbart.

Følg meg litt videre inn i Bibelens rekker på jakt etter sårbarhet. I evangeliet etter Lukas kapittel 9 snakker Jesus om etterfølgelse. I vers 23 kan vi se at det står «Om noen vil følge meg ...». Å følge etter Jesus var da, som nå, et valg mennesker gjør av sin frie vilje. Dette var Jesus fullt klar over, og derfor sa han ikke «Når noen vil følge meg». Jesus visste at om noen skulle ønske å følge han, så måtte også muligheten for å velge å ikke følge han være til stede. «Om noen vil følge meg ...».

I rommet hvor ekte aksept og kjærlighet befinner seg eksisterer også avvisningens mulighet. Det er kun når muligheten for også å kunne si nei at et ja blir ekte. Å befinne seg i dette rommet er sårbart. For de fleste av oss er dette et utfordrende og kanskje smertefullt rom å befinne seg i. Mange av oss bygger murer for å beskytte oss mot den mulige avvisningen. Kanskje ligger vonde erfaringer hvor tillitt har blitt brutt som tunge skyer over livet. I verste fall risikerer vi å stenge mennesker vi er glade i, ute - i frykt for at man skal bli avvist og forlatt. Lite vet man at profetien dessverre ofte ender opp med å bli selvoppfyllende og at man i stor grad nettopp ender opp med å kjenne seg både uelsket og alene. Muligens har man ikke vært villig til å gå inn i rommet hvor muligheten for ekte aksept eksisterer. Frykten for å møte avvisning ble en for stor hindring å overvinne. Å være sårbar er å være modig, nettopp fordi man risikerer noe. Den anerkjente professoren Brené Brown som blant annet har studert sårbarhet i over to ti år sier «Sårbarhet er å la oss selv bli sett». Sårbarhet krever noe av oss. Det krever at vi slipper andre inn, forbi våre murer. På denne måten kan vi bli sett og møtt på dypet av det å være menneske. Det krever dog en aktiv handling fra ens egen side. «Sårbarhet er å la oss selv bli sett». Jeg lar deg se meg. Det krever at jeg velger å slippe deg inn.

Mon tro om ikke sårbarheten starter i oss selv. At vi først og fremst våger å være naken og ærlig ovenfor oss selv. Når vi våger å stille oss selv spørsmålene som både kan være krevende å stille og krevende å lytte til svarene på. Å skulle slippe mennesker inn i noe man ikke selv vet hva er eller hva består av, vil oppleves mer skummelt enn å invitere noen inn i noe man selv er kjent med – både når det gjelder egne styrker og svakheter. Kan det være at vi er redde for hva vi selv vil finne i vårt eget indre som gjør det vanskelig for oss å la andre slippe til for å se hvem vi virkelig er?

Den danske filosofen Knud Løgstrup skrev i sin bok Den etiske fordring «Du kan ikke ha noe å gjøre med et annet menneske uten at du holder noe av dets liv i dine hender». Vi er skapt til å leve i fellesskap. I nære fellesskap. Vi er skapt til å være elsket, sett og møtt på dypet av det å være menneske. Når Gud selv velger å komme til jorden som et lite spedbarn, og bokstavelig talt legger sitt liv i hendene til to mennesker, så utfordrer det meg. Det utfordrer meg fordi ved å se på historien, med mine menneskelige øyne, så tilsier den at Guds erfaring er at mennesket ikke kan stoles på. Adam og Eva spiste at det forbudte treet, det eneste treet de ikke kunne røre i Edens hage. Likevel, på tross av dette, så velger Gud igjen å vise seg sårbar. Han kunne ha trumfet gjennom med en plan som var skuddsikker, men han velger å bli værende i sårbarhetens rom hvor muligheten for både aksept og avvisning eksisterer. Dette utfordrer meg til å våge være sårbar. Sårbar i møte med meg selv og andre, slik at jeg igjen kan bygge ekte og nære relasjoner hvor man opplever seg elsket, sett og møtt.

Det er skremmende men vakkert. Det er sårbart men vågalt. Men det viser meg at skal vi leve ekte liv, så er det her vi må leve. Det er da vi virkelig lever.