Gå til sidens hovedinnhold

Se meg

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er opprettet et prosjekt som heter «SE MEG» i Larvik kommune. Målet med prosjektet er å kvalitetssikre tidlig, koordinert og brukerorientert oppfølging av barn og unge det er knyttet en undring eller bekymring til.

Nå foreslås det å spare inn 5–6 millioner kroner på tjenester som er knyttet til å hjelpe nettopp disse barna.

I kommentar til ØP sitt intervju med LOS, i forbindelse med foreslått innsparing på 5–6 mill. fra avdeling tiltak og familieveiledning, så ønsker kommunalsjef for oppvekst og kvalifisering å betrygge foreldre og elever som er brukere av det kommunale tilbudet med at de fortsatt skal få hjelp.

Det er mange måter å falle utenfor på. Utenforskap skjer også i skolen, og det har mange uttrykk: Skolevegring, utagering, utmattelse, konsentrasjonsproblemer, sorg, underprestering, sykdom og fattigdom, for å nevne noen. Mange føler på skyld og skam over å ikke passe inn.

I kommunens kunnskapsgrunnlag for utenforskap kan man blant annet lese:

Ungdom i Larvik opplever i større grad enn ungdom i resten av landet ensomhet, å bli mobbet på skolen, de er mindre fornøyde med helsa og en større andel har psykiske lidelser/symptomer. Dette gjenspeiler seg i uførestatistikken, hvor Larvik ligger svært høy på ung ufør.

Larvik ligger signifikant dårligere an enn resten av landet på halvparten av indikatorene på kommunehelseprofilen. Larvik ligger ikke høyt på sosialhjelp i forhold til andre kommuner i Vestfold, men nivået øker raskere enn i andre kommuner.

Som ansatt i kommunens Ressursteam treffer jeg rektorer, lærere, helsesykepleiere og andre voksne, som gjør så godt de kan for å gi alle elever det de har krav på, og samtidig være lojale mot arbeidsgiver og de rammene de får tildelt.

Jeg treffer også barn i skolen, som gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger, men som har mistet håp og troen på seg selv.

Dessverre finnes det barn som opplever at hjelpen de får ikke er god nok, også i Larvikskolen. Ikke nok og/eller riktig hjelp. Vi undrer og bekymrer oss, men vi strekker ikke alltid til.

Det resulterer i mye smerte. Det påvirker enkeltbarn, foreldre, søsken, medelever og ansatte.

Strikken er allerede tøyd for langt!

Jeg kunne kommet med solskinnshistoriene og reklamere for den gode jobben vi får til sammen, i et allerede stramt budsjett, men.

Denne gangen vil jeg rope høyt for de barna som sliter seg gjennom skoledagene og opplever seg som et problem.

Vi må tørre å se på det som ikke fungerer. Vi må orke å forholde oss til smerten og lidelsen vi påfører barn når de ikke prioriteres godt nok.

«Se meg» Heter det så fint.

På vegne av de barna som gruer seg til å gå på skolen, og som opplever tap av selvfølelse og mestring nesten daglig! På vegne av de barna som gruer seg til å komme hjem, men som læreren ikke rekker å se den dagen de er klare til å fortelle.

Til politikere og budsjettansvarlige:

Jeg stiller spørsmålet om dere virkelig ser? Ikke gjør «SE MEG» til et stort paradoks!

Kommentarer til denne saken