Vi har hatt en pandemi med blant annet store belastninger for pasienter og pårørende og for helse- og omsorgstjenestene. Dette har påvirket driften ved sykehusene, og det har blant annet medført at behandlinger har blitt utsatt. Mangelfull informasjon og uvisshet om når den aktuelle behandlingen kan gjennomføres oppleves som belastende for mange pasienter, og har også følger for deres familier. Må det være slik? Jeg vil her formidle noen erfaringer som gjelder spesialisthelsetjenesten.

Kvinne 74 år ble henvist til gastromedisinsk avdeling ved sykehuset. Undersøkelser påviste et endetarmsbrokk, og det ble statuert behov for operasjon. Hun forteller at hun har ventet i 2 ½ år, med smerter og plager. Hennes livsutfoldelse er sterkt begrenset. Det er uvisst når operasjonen kan skje, og hun har ikke mottatt noen informasjon om sannsynlig tidspunkt.

Mann 68 år fikk påvist lungekreft og ble tatt inn i pakkeforløp kreft. Han har mottatt behandling og skal følges opp med jevnlige kontroller for vurdering av effekten av behandlingen. Han møter stadig nye leger, som alle er flinke. Han erfarer lang ventetid på vurderingen av undersøkelser som røntgen/CT. Han har flere ganger møtt til konsultasjon der resultatene av billedundersøkelsene ikke foreligger og utbyttet av konsultasjonen er av den grunn begrenset. Det er en stor påkjenning å vente på resultatet av undersøkelsene og informasjon om hvorvidt behandlingen har hatt effekt.

Mann 44 år med invalidiserende ryggsmerter har vært sykmeldt i 11 måneder. Det er besluttet operasjon og pasienten venter på tidspunkt. Fastsatt operasjonsdag har vært utsatt to ganger, og pasienten har ikke fått informasjon om når den aktuelle operasjonen kan forventes gjennomført. Denne situasjon har store følger for han som yrkesaktiv, familiefar og samlivspartner. Han opplever at han må sette livet på vent.

Vi har rettsregler som skal sikre pasienter en forsvarlig behandling, og sykehusene har en motsvarende plikt til å gi forsvarlige helsetjenester. Sykehusene har interne prosedyrer som skal styre pasientbehandlingen. En henvisning til sykehuset vil ofte sendes fra ens fastlege, og da skal sykehuset i løpet av 10 virkedager, vurdere om pasienten skal gis rett til helsehjelp eller ikke. Hvis Nei, skal pasienten få informasjon om dette, samt informasjon om retten til å klage. Hvis henvisningen avslås, skal det samtidig fastsettes en frist for når pasientens utredning og/eller behandling senest skal skje. Hvis pasienten ikke mottar utredning og/eller behandling i løpet av den fastsatte perioden, for eksempel tre måneder, foreligger det fristbrudd. Ved fristbrudd plikter sykehuset å melde fra om dette til Helfo, og da skal pasienten tilbys behandling et annet sted, på sykehusets regning. Når sykehuset ser at de strever med å få inn pasienter før det foreligger fristbrudd, vil de ofte ta kontakt med pasienten direkte og ha en dialog om mulig fortsatt venting osv., og pasienter kan da enten samtykke i dette eller be om et annet behandlingssted. Som hovedregel kan pasienter også på ethvert tidspunkt velge et annet behandlingssted, så lenge de har fått «rett til helsehjelp». Rettigheten benyttes i varierende grad.

Etter at pasienten har vært på sykehuset til utredning eller behandling, er det ikke noen frist for det videre behandlingsløp. Da er det kun pasientens rett til å motta forsvarlig behandling som styrer dette. Vårt ombudskontor mottar flest henvendelser som gjelder denne delen av behandlingsløpet. Samtlige av pasientene i eksemplene over er slike.

Når pasienter er henvist til å vente på behandling oppleves det ofte som utrygt. Er det foretatt en individuell vurdering av forsvarligheten av om utsettelsen av operasjonen eller forsinkelsen av svaret på bildediagnostikken, eller er det kun noe pasienten må akseptere som en følge av sykehusets kapasitet? God informasjon fra behandlingsstedet er av stor viktighet for å trygge pasientene.

Vi erfarer at svært mange ønsker å benytte seg av sitt lokale sykehus. Som ombud her i Vestfold ønsker vi oss et best mulig fungerende sykehus som tilbyr vår befolkning gode og forsvarlige helsetjenester.

Sykehusene kan også bli spart for mange henvendelser dersom de klarer å styre og planlegge pasientbehandlingen enda bedre og gi god informasjon underveis. Det ville også bety mye for pasientene som føler at livet er satt på vent.