Det er juni måned og samtidig som det feires pride over hele landet så syder avisene over med innlegg for og mot denne feiringen, og ikke minst er det et svært betent kommentarfelt med klare motpoler av meninger og tankegods. At et inkluderende regnbueflagg skaper så mye hat og misnøye i 2022 er for meg helt uforståelig, og en gedigen markør på videre behov for pride feiring. Selv etter at flaggloven ble endret bruker man argumenter som at kun norske flagg skal vaie, som en dårlig skjult anti LHBTQ+ mening. Ingen har noe imot homofile, men det bare blir «litt for mye» nå og alle bør helst skjule det i egne hjem. Barn spesielt bør absolutt skjermes for alt som ikke er heteronormativt. Heldigvis kan man ikke stanse alt som gir en selv avsky og ubehagsfølelse.

I år er har også skoler og barnehager kastet seg på pride, godt hjemlet i utdannelsesloven, og dette skaper furore hos enkelte som har fått for seg at pride handler om sex og dette skal barn skånes for. Det er gjentatt i det kjedsommelige, men la meg gjenta igjen: pride handler ikke om sex, og det handler overhodet ikke om å undervise barn i barnehage eller barneskole om sex. Pride er en feiring av mangfoldet og at man skal kunne være den man er, at man skal få lov til å utforske, være annerledes, ha en annerledes familiestruktur, kle seg som man vil og like den eller de man vil uten å møte dømming eller korreks fra samfunnet ellers. Pride handler ikke kun om å være homofil eller lesbisk, men også om at gutter skal få ha rosa som favorittfarge, kunne bruke neglelakk og ikke minst få lov til å gråte en skvett uten å bli automatisk stemplet som homo, og at jenter kan ha kort hår, digge gaming og være gode i fotball uten at de «bare må være lesbiske». Det handler om at ikke alle familier er A4 med stereotypiske kjønnsroller, og at far kan være hjemmeværende med barna mens mor er på rørleggeroppdrag. Det handler om man skal få lov til å være så fargerik og original som man bare vil, uten å få kommentarer om å dempe seg fordi andre føler på ubehag.

Det er nettopp disse tingene som gjør at det er så innmari viktig at pride gjør sitt inntog i barnehager og skoler, for det er nettopp der barna er. Barn med likekjønnet foreldre, storesøster med jentekjæreste, storebror som er ballettdanser, tante som er rørlegger/brannkonstabel/snekker og en farfar som er gift med en mann. Barn som liker å leke med dukker og snurre rundt i strutteskjørt selv om flere i samfunnet mener bestemt at de skal heller leke med biler. Barn som mye heller vil være kjæreste med bestisen av samme kjønn og blir forvirret når de andre vil ha kjæreste av motsatt kjønn. Barn som hater å ha på seg kjole og oppsatt hår, men blir likevel påtvunget dette hjemmefra fordi det er samfunnsnormen.
Ikke minst har alle disse barna en gjeng med venner rundt seg dag inn og dag ut, og som fort legger merke til en del av disse tingene og kan kommentere på det som «rart» eller «ekkelt» fordi det er nytt og annerledes, og da er det vesentlig at det er rom for å snakke om og normalisere denne annerledesheten og familiestrukturene som bryter med diverse kjønnsnormer og A4 oppsett. Barn er så takknemlig åpne for livets variasjoner bare de får informasjon og litt forklaringer- og dette klarer barnehager og skoler å gjennomføre på strålende vis. Til og med uten å dra inn sex på noe som helst vis.

«La barn være barn» er et gjentakende argument for å ikke feire pride i skole og barnehage, spesielt i kommentarfeltene. Problemet er dog at det gjerne er de samme mener at barn ikke skal utsettes for pride fordi barn må få være barn, er de samme som også rynker på nesa og kommenter høylytt at kjoler er for jenter når de ser Petter på 4 år i sin favoritt Elsa drakt. Så ja, vi trenger pride i barnehager og skoler. Vi trenger pride for nettopp Petter i sin kjole, vi trenger pride for Petters foreldre som daglig får kommentarer på at de lar han gå kledd som han selv ønsker. Vi trenger pride for gutten i 5. klasse som elsker å bruke neglelakk. Vi trenger pride for barnet som har foreldre som ikke godtar at man kan forelske seg i samme kjønn. Vi trenger pride for det kjønnskreative barnet som har en bestefar som sidestiller det inkluderende pride flagget med det hatefulle SIAN flagget når de stolt kommer med regnbue effekter. VI trenger pride for barna som har familier hvor alt relatert til LHBTQ+ temaer og følelse er uakseptabelt. Vi trenger pride for barna som blir banket opp eller snudd ryggen til av familien fordi de ikke passer inn i heteronormative stereotyper, og vi trenger absolutt denne priden til å finne sted i skole og barnehage fordi det sikrer et tydelig rom for alle til å føle på, diskutere, være forvirret, kunne spørre om og utforske rundt disse temaene. Det sikrer at uansett hvilken bakgrunn og hvilken familie man tilhører, på tvers av kultur, religion og tradisjoner så finnes det et trygt sted hvor man kan være seg selv, uansett hvilken variasjon det måtte være.

Barn er barn uansett, og barn har alle disse tankene og bekymringene enten man vil vedgå dem eller ikke. Ved å inkorporere pride på deres daglige tilholdssted så gir det et så tydelig signal på at iallfall her, her kan du få være den du ønsker å være og du kan være stolt av dine to mødre, og du kan snakke åpent om de forvirrende følelsene, og du kan kle deg fargerikt med både kjole og neglelakk uavhengig av hvilket kjønn du oppfatter deg som, og du kan elske å danse ballett selv om du er gutt.
Minst like viktig gir det også et tydelig signal til øvrige barn (og foreldre!) om at på denne skolen/barnehagen er det lov til å være både annerledes, bryte kjønnsnormer og like hvilket kjønn som helst, og ikke minst til LHBTQ+ familiene selv som føler aksept, tilhørighet og trygghet. Tre ord man ikke tar for gitt når man faller innunder LHBTQ+ paraplyen. Det er dette som er PRIDE!

Det er lite som er så ødeleggende for en sjel som å ikke kunne være seg selv, hele tiden skjule sine interesser, og ikke kunne være ærlig om hva og hvem man liker - uansett alder! Samtidig så viser forskning at barn som får solid støtte hjemmefra i sin utforskning, legning, overbevisninger- være seg midlertidige eller permanente, og valg av klær, pynt eller hårsveis osv., blir barn som står støtt i motvind og som klarer seg vesentlig bedre psykisk enn barn som ikke har det. Ikke alle familier klarer å levere på dette, og da blir skole og barnehage den viktigste arenaen videre. Pride feiring i skolen og barnehage er derfor livsviktig for mange, og kan redde både sjel og liv. I tillegg øker pride for aksepten rundt barnet generelt, som er minst like viktig. Kommentarfeltet viser tydelig at vi ikke er i mål ennå, men den dagen pride kommer og ingen gidder å kommentere og interessen generelt dabber av ... da nærmer vi oss noe. Frem til da: hipp hurra for PRIDE!