Gå til sidens hovedinnhold

Skattelette for de rike

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da president Reagan og hans administrasjon omkring 1980 ønsket en kraftig reduksjon av skattene for de aller rikeste personer og selskaper i USA, forsto de at de måtte finne andre argumenter for å kunne oppnå politisk flertall for forslaget. De kunne ikke si som Reagans budsjett-direktør, David Stockman, da han ærlig innrømmet at skattelette for de rikeste var hele hensikten. Skulle man få igjennom denne skatteletten, måtte de finne nye ord på sine gamle forestillinger.

Et argument ble da den såkalte «trickle-down» teorien, at når de rike ble enda rikere, ville penger sildre ned og gjøre alle mer velstående. Altså, regner det på presten så drypper det på klokkeren. Uttrykket «trickle-down» stammer fra komikeren og kommentatoren Will Rogers, da han latterliggjorde president Hoovers (1929–33) forsøk på å bremse den store depresjonen. Hoover tiltrådte 4. mars under slagordet «velstand for alltid» – 24. oktober kom børskrakket på Wall Street. Hans konvensjonell økonomiske forståelse gjorde ham ute av stand til å løse krisen.

Tankegangen er at skattelette for de rike, og fordeler (deregulering) for store private virksomheter, fører til mer aktivitet og økt forbruk. Det gir større investeringer og flere jobber, og en raskere økonomisk vekst, for det er de ressurssterke rike og dyktige som bedrer produktiviteten. Mange land har forsøkt resepten, men resultatene har uteblitt verden over. Virkeligheten er at skatteletten fører til sparing og «investeringer» i skatteparadiser. De fattige akkumulerer mere gjeld, og vi får lavere vekst og finanskriser. Forstår man først at trickle-down økonomien ikke virker, ser man at dette bare er en form for omdistribuering av inntekter oppover – og økte ulikheter.

Et element i denne «trickle-down» økonomien, er Laffer-kurven. Den tar utgangspunkt i det selvsagte at ved null prosent i inntektsskatt, får ikke staten noen skatt; men det får den heller ikke ved 100 prosent, for da vil ingen jobbe. Derfra gikk Arthur Laffer til å mene at ved å senke skattenivået drastisk for de store selskapene og de rikeste, vil folk jobbe, tjene og investere mere, og dermed produsere stor velstand, og statens skatteinntekter ville øke nok til å dekke inntektstapet ved skatteletten. Jude Wanniski legitimerte denne «trickle-down» eller nedsildrings økonomien ved å kalle det «supply-side Economics».

Dermed forkaste de velprøvd Keynesiansk økonomi, med fokus på samlet etterspørsel, som staten kan regulere ved å bruke mer eller mindre penger; og gikk inn for sin tilbudsside (eller nyklassiske) økonomi, med fokus på tilbudet og handelen, som de hevdet staten kunne øke ved å senke skattenivået og fjerne reguleringer. Det ble også henvist til Says 200 år gamle lov, som hevdet at økonomiske tilbakeslag (resesjoner) ikke skyldes svikt i etterspørsel eller mangel på penger, men manglende produksjon. Økonomisk vekst kunne (bare) oppnås ved å la være å legge hindre for produksjon, ikke ved å stimulere etterspørselen. Den britiske økonomen John M. Keynes (1883–1946) tok sterkt avstand fra Says lov i forbindelse med sine analyser av mellomkrigstidens kriser og som han mente hindret nødvendige avhjelpende tiltak.

Som man ser, hviler mye av dagens høyreorienterte forestillinger om politisk økonomi på et svært så spekulativ grunnlag. Men dette gjelder vel ikke diskusjonen om mulig innføring av eiendomsskatt i Larvik?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.