Hei. Jeg er en lektor og siviløkonom, med to barn som går i 5. klasse på Stavern skole. Min sønn, Fabian, har ved mange anledninger sagt at han kjeder seg på skolen. Hvorfor er det så mange barn som gjør det? For å løse dette har jeg begynt å tenke på hva årsaken kan være.

Her er min egen analyse av det å være lærer i dagens skole: I arbeidet som lærer var jobben min å holde skolebarna inne i klasserommet. Jeg forsøkte alltid å motivere og overtale dem. I årevis spilte jeg spillet «ikke forlat rommet – vær så snill, ikke forlat rommet.» Til slutt så fant jeg ut at de aller fleste ønsker å forlate rommet likevel. Hvorfor er det slik for tusenvis av skolebarn? For meg var dette et sosialt dilemma.

I filmen «Det sosiale dilemma» på Netflix sier to tidligere nøkkelansatte i Google og Facebook at det disse selskapene gjør, er å konkurrere om din oppmerksomhet. «La oss finne ut hvordan vi får mest mulig av denne personens oppmerksomhet.» Og videre: «Hvor mye av livet ditt kan vi få deg til å gi til oss?» Det samme skjer hos Instagram, Twitter, Snapchat, og YouTube m.fl.

I klasserommet ønsket også jeg mest mulig av elevenes oppmerksomhet. Jeg forsøkte alltid nye metoder for å fange deres oppmerksomhet. «Hvor mye av livet sitt kan skolebarnet gi til meg?» Det er en evig kamp mot barnets egne interesser. Kanskje det vi gjør mot skolebarna ikke er så forskjellig fra Facebooks og Googles forretningsmodeller? De lønner sine ansatte basert på hvor mye av din oppmerksomhet de kan selge videre til sine annonsører.

Vårt samfunn lønner titusener av lærere, spesialpedagoger, psykologer, inspektører, rektorer, for å selge sin ekspertkunnskap til foreldre og barn. Vår «forretningsmodell» er også å fange mest mulig av elevenes oppmerksomhet.

Det er ikke alle de flotte menneskene i skolevesenet som er problemet, men hva vi tror på. Det er ideen om at vi trenger noe fra skolebarna som gjør at vi presser dem. Vi vil ha «så mye av livet deres som vi kan få» – og hvis vi ikke får det vi ønsker, så dømmer og straffer vi dem. Ikke rart de har lyst til å gå ut av klasserommet.

Min drøm er å få være i et klasserom med barn uten å kreve noe av dem, uten å se etter mangler i dem. La dem vende oppmerksomheten mot sitt eget liv. Tenk om vi skapte et rom hvor vi ikke må fange andres oppmerksomhet hele tiden, eller ta av andres liv – så kanskje vi kan løse vårt sosiale dilemma. Da tror jeg Fabian hadde gledet seg til «timene» hver eneste dag på Stavern skole.

Hva om vi slutter å tro på ideen om at vi trenger noe fra skolebarna? Kanskje den nye ideen kan bety at vi ikke lenger er opptatt av å «putte noe inn» i elevene – men i stedet hjelper dem med å «ta det ut.»

Våger vi det, så åpner vi opp for kjærlighet. En kjærlighet verdig våre egne barn.