Gå til sidens hovedinnhold

Elviras bekymringer

Artikkelen er over 7 år gammel

13. kapittel i årets skrivestafett er lagt ut.

(Les alle publiserte kapitler nederst i saken)

13. kapittel: Avsløringen

Elvira kjenner det kalde vannet slår mot kroppen. Hun prøver å komme seg opp, men mister raskt følelsen i beina, og kjenner at hun blir dratt nedover av strømmen. Hun blir dratt lenger og lenger nedover og kjenner at vannet blir kaldere og kaldere jo lenger ned hun kommer. Hun begynner å se tåkete, men det siste hun ser før det blir svart er et omriss av en person. Hun kjenner hun blir dratt i håret og er straks oppe av vannet. Elvira kjenner en kald bris mot kinnet. Etter en stund begynner Elvira å åpne øynene. Hun ser skyggen av to menn som snakker lavt. Hun setter seg opp og tar seg til hodet. «Går det bra med deg, du var borte ganske lenge?» spør politimannen bekymret. Hun nikker, men kjenner plutselig at hun må spy. Hun slenger seg over kanten av båten, og brekker seg. Hun setter seg tilbake, og får en flaske vann av politimannen. Elvira takker, og skyller munnen. «Er du klar til å gå?» spør politimannen. Elvira reiser seg og nikker.

«Hva vil du meg?» spør Foyn mistenksomt. «Det tror jeg du vet.» svarer Mørk lurt, mens han smiler et hånlig smil. «Husker du ikke vinteren 1995, da min kone ble drept?!» «Den bitchen Johanna tok det bildet da jeg helte olje på veien, derfor vil jeg ikke at bildet skal komme ut!»

Elvira og de to mennene går av båten. Vinden pisker Elvira i ansiktet, de mørke skyene på himmelen blir større og større. Saltvannet spruter, og det lukter gammel tang og tare. Det er kjølig, og Elviras krøllete hår er ute av kontroll. De ser et stort fyrtårn på toppen av øya, som Elvira mener er Svenner fyrtårn. De hører noen stemmer i det fjerne. De følger lyden, og ender opp utenfor det store, høye fyrtårnet. Fyrtårnet er gammelt, de ser at det har stått der en stund. Det vokser mose oppover veggene, og malingen flasser av. De stopper utenfor tårnet. De hører noen tydelige stemmer som hever seg nå og da. Elvira hører et dunk, og løper fort inn i fyrtårnet. De går opp trappa, den knirker og mange av trappetrinnene mangler. DUNK! Elvira kjenner at øyelokkene blir tyngre, hun begynner å se tåkete. Alt blir svart. Hun våkner, og legger merke til at politimannen og brannmannen er borte. Dunkene blir høyere, hun kjenner hjertet i halsen. Hun er alene, Mørk kan være hvor som helst, og Foyn er fanget.

Elvira fortsetter opp trappen, skrittene høres ikke lenger, for en mørk stemme overdøver lyden. Stemmen er kjent. Det er Mørk. «Jeg lar dere gå, men først vil jeg ha bildet!» «Vi har det jo ikke, og hva er så viktig med det bildet egentlig?» spør de tre fangede mennene. Elvira legger hodet inntil døren, og prøver å høre hva som blir sagt. Hun hører brannmannen, politimannen, Foyn og Mørk. Hun presser øret inntil den gamle tredøren, og døren åpner seg. Elvira faller. «Neimen, er det ikke lille frøken krølltopp?» sier Mørk med et ondt glis om munnen, og kikker på Elvira. Han drar henne opp etter øret. «Au, au, slipp meg ditt usle krek!» Hun ser de tre mennene hardt bundet med tau til hver sin stol. «Gi meg bildet, Elvira. Ellers setter jeg fyr på tauet!» «Greit, jeg skjønner uansett ikke hva som er så viktig med det bildet!» Elvira gir telefonen til Mørk. Mørk strekker ut armen, men Elvira trekker raskt til seg mobilen. Samtidig har politimannen kommet seg løs, og slår Mørk hardt i hodet. Mørk banner høyt, og faller ned på gulvet. Mørk reiser seg, og skal til å slå politimannen, men han trekker seg unna. Mørk slår Foyn i hardt i fjeset. Foyn lukker øynene sakte, og det renner tykt, rødt blod fra nesa. Politimannen binder Mørk hardt fast, og fører han ned den svingete trappen.

Elvira åpner vinduet for å få inn litt frisk luft, gardinene blafrer i det hun åpner. Foyn skvetter til og våkner. De går sammen ut, samtidig tørker Foyn nesa. Han kaster det blodige papiret på bakken utenfor fyrtårnet. De spotter Mørk og politimennene ute på plenen. Mørk prøver å vri seg ut av de stramme, kalde håndjernene politiet har tatt på ham.

Foyn ser seg rundt og ler lettet. Han ser en jente med svart hår i en politibåt, med bevæpnede menn. Foyn skjønner med en gang at det er Johanna. Han snur seg og kikker på Elvira, og smiler. «Det er Johanna!» sier Foyn til Elvira. «Hun kommer i en båt sammen med politiet». Elvira hopper av glede og løper mot brygga. Johanna snur seg og ser Elvira. Hun tar sats og lander på brygga, den er glatt og beinet sklir, men hun trekker det til seg igjen. De to søstrene gjenforenes, og klemmer. Politimennene løper inn i tårnet, og hjelper til med å fange Mørk. De fører Mørk ut av fyrtårnet, og bort til båten igjen. De kjører av gårde i retning mot politistasjonen. Johanna, Elvira, Foyn og brannmannen tar den andre båten og suser i land. Det er vanskelig å komme fram i den kraftige vinden og de høye bølgene.

Tilbake på politistasjonen dumper de rett inn i avhøret av Mørk. Johanna forteller:

Greta Mørk og Silje, moren til Elvira kjørte bortover den glatte høstveien. Det haglet med regn utenfor bilen en septemberdag i 1995. Silje kjørte bilen, og nynnet til en sang på radioen, mens Greta satt ved siden av. De skulle hente Johanna på skolen. Mens Johanna sto og ventet på parkeringsplassen så spottet hun en mørk skikkelse liste seg bortover, og helle noe mørkt rennende på veien. Johanna tok opp mobilen for å sende en melding til moren sin. Silje så at hun hadde fått en melding, og tok opp mobilen. Hun kjente at bilen begynte å gli, og mistet kontrollen. Hun prøvde å bremse, men klarte det ikke. Samtidig tok Johanna et bilde av hendelsen. Hun la mobilen i lomma og spurtet bort til bilen. Hun så noe hun aldri glemmer. Synet av blod, den døde Greta og den bevisstløse moren. Hun så den mørke skikkelsen løpe inn i skogen. Plutselig sto hun der gjennomvåt og hjelpeløs. Tåren var en av mange regndråper som rant nedover kinnet hennes. Hun tok opp mobilen og ringte 113, og hjelpen kom straks. De tok med seg Johanna til politistasjonen.

Mørk blir dømt til fengsel, for drap og kidnapping. Planen hans var å drepe Greta så han kunne arve formuen hennes. Denne formuen fikk nå Elviras familie, de delte den med Foyn fordi han hadde reddet begge døtrene deres.

Foyn og Hulda gjør det fortsatt bra i advokatbransjen, og Elviras familie lever i harmoni.

7. klasse på Jordet skole.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

1. kapittel: Storesøster

Jeg vet ikke hvorfor jeg så tydelig hørte skrittene i gangen. Døra til kontoret mitt var lukket, skrittene var ikke tunge, det var stille i bygningen og jeg konsentrerte meg ikke om annet enn å tenke på ingenting. En vanskelig øvelse som krever trening. Allikevel hørte jeg de bevege seg langsomt bortover gangen for til slutt å stoppe foran min dør.

Hulda, derimot, en hund, merket tilsynelatende ikke noe der hun lå i klientsofaen.

Så ble det stille. Jeg kastet et blikk på vegguret. Det var like før klokka gjorde seg klar til å slå fem slag, hvis den virket, noe som for tiden representerte spenningen på dette kontoret. Det var fredag, det var januar, året var 2013, og jeg var ikke blitt yngre siden sist januar. Muligens litt klokere.

Ingenting skjedde. Jeg overveide flere muligheter. Alice kunne ha kommet ut fra sitt påtvungne sølibat etter bruddet med mannen og bestemt seg for at hun måtte treffe meg, uansett konsekvenser, noe som ikke var veldig sannsynlig, siden drittsekken hadde satt i gang hele den juridiske kverna for å kjempe til seg full omsorgsrett til barn som han knapt nok hadde sett. Wilhelm Mørk kunne ha meldt overgang fra håndsydde italienske sko med lærsåler til lette joggesko. Min datter ville flytte hjem til meg fra Berlin. Eller mer sannsynlig, revisoren min hadde funnet situasjonen så alvorlig at hun personlig ville overbringe meg de dystre utsiktene.

Jeg forkastet også den muligheten. Det ville vært et overtidsoppdrag. Selv om hun hadde et hjerte av stein, ville hun ikke ha orket å belaste meg med ekstra kostnader. Kanskje skrittene var en drøm, et undertrykt ønske om besøk fra Norsk Tippings gevinsttjeneste, Jaguarforeningens lotteri eller en kjærlighetssyk kvinne. Jeg hadde lest psykologi et helt semester før jeg ble lei av rotteforsøk. Så vidt jeg husket, ville det siste ønsket ha styrket Freuds forestillinger om våre indre liv.

Bankingen på døra var lett, nesten umerkelig. Fjærlett, tenkte jeg.

«Kom inn,» sa jeg og flyttet beina ned fra skrivebordet. «Det er åpent,» fortsatte jeg da ingenting skjedde. Jeg var i ferd med å bli nysgjerrig. Og jeg hadde absolutt ingen planer for resten av ettermiddagen, kvelden eller natten.

Døra åpnet seg forsiktig. At den knirket hadde jeg aldri før registrert. Det kunne skyldes at de som besøkte meg hadde så dårlige manerer at de åpnet, uten å vente på tillatelse. Forklaringen virket sannsynlig. Jeg bestemte meg for å smøre hengslene.

Piken som lente seg fram i døråpningen var lang og slank, ikke tynn. Hun kunne være en tretten, kanskje fjorten år, fortsatt et barn, men på god vei mot å bli en ung kvinne. At ansiktet hennes var overstrødd med fregner og håret var rødt, hadde sikkert ikke gitt henne noen lett oppvekst. Personlig fant jeg det sjarmerende. Hun hadde en lang, militærfarget anorakk hengende rundt den spinkle kroppen, en fargerik strikkelue over håret og kraftige, svarte støvler på føttene. Bortsett fra klærne, kunne hun ha vært en av de modellene som gjør at barn ser ut som kvinner. Det var noe upassende sensuelt ved henne.

«Bare kom inn,» gjentok jeg, «og lukk døra etter deg, er du snill.»

Hun tok et par nølende skritt mot meg.

«Jeg biter ikke,» sa jeg. «Men hun der, derimot,» jeg pekte på dyret som nå hadde åpnet øynene og stirret på nykommeren, «hun kan jeg ikke garantere for.»

Piken kikket bort på Hulda. «Er den farlig?» Hun hadde et pent, voksent språk.

«Bare hvis du ikke oppfører deg pent.» Jeg smilte for å dempe skadene. Å skremme barn er en av mine yndlingsinteresser. Dessuten pleier de å like det.

«Du bare tuller,» sa hun strengt. «Er du advokat Svend Foyn?»

«Så du ikke skiltet på døra?»

«Tror du ikke jeg kan lese?» Stemmen hennes hadde et strøk av aggressivitet.

«Absolutt.» Jeg vinket avvergende med hånden. «Hvor er Herr Nilsson?»

Et øyeblikk fikk det henne ut av balanse, før hun tok seg elegant inn. «Han finnes bare i bøkene. Men du leser kanskje barnebøker?»

Jentungen var glup. «Du har rett,» sa jeg. «Jeg er nok litt barnslig. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Hun hadde satt seg i klientstolen. Nå så hun opp på meg. Øynene hennes var knall grønne. «Hva slags advokat er du? En som hjelper folk?»

Spørsmålet kom brått på meg. «Det kommer an på,» sa jeg. «Hva heter du?»

«Elvira.»

«Altså ikke Pippi?»

«Elvira Widerberg.» Hun så sint på meg. «Det er stygt å erte.»

«Pippi Langstrømpe var en av mine helter,» sa jeg. «Men du har rett, det er ikke pent å erte.» Selv hadde jeg hatt foreldre som kalte meg Svend, selv om de måtte vite at kombinasjonen Svend og Foyn måtte medføre plager for et barn som skulle vokse opp i Vestfold. Jeg tenkte meg om mens jeg betraktet jentungen med ny interesse. Elvira Widerberg? Navnet var ren poesi. I 1967 regisserte Bo Widerberg filmen om Elvira Madigan, basert på et virkelig drama om den umulige kjærligheten mellom den unge linedanseren Elvira Madigan og den eldre, gifte løytnanten Sixten Sparre. Som vanlig gikk det riktig dårlig. «Er du svensk?» sa jeg. «Foreldrene dine er kanskje svenske?»

«Jeg er like norsk som deg. Mamma er svensk.»

«Ja vel.» Jeg rettet meg opp i sjefsstolen og stirret ned på henne. «Hvis du reiser deg og snurrer stolen rundt, så kommer du mer på høyde med meg.» Den forrige klienten min hadde en oppfatning av eget ego som definitivt ikke sto i stil med det reelle grunnlaget, derfor hadde jeg moret meg med å senke stolhøyden før han kom.

Hun gjorde som jeg sa mens hun så på meg med et merkelig blikk. Akkurat da kjente jeg at jeg hadde sett henne før. Men jeg greide ikke å finne ut hvor eller når.

«Altså,» fortsatte jeg, «du vet at jeg er advokat og ikke er svensk. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?»

«Jeg har lest om deg,» sa hun brått. «I avisen. Jeg har sett bilder av deg.»

«Mener du Tønsbergs Blad?» Det lokale orakelet visste ikke å verdsette utradisjonelle metoder innen jussen. Men jeg hadde vært omtalt i riksmediene.

«I Aftenposten. Da du helte et glass vann på han derre dommer’n.»

«Det var ikke en dommer,» sa jeg. «Det var aktor. Det er noe helt annet. Dessuten er det lenge siden. Og det er en ting til du bør vite.»

«Hva er det da?» Hun lot seg virkelig ikke stoppe.

«Det var ikke et helt glass,» sa jeg, «bare en skvett. Dessuten var det et uhell.» Det var sant at den arrogante drittsekken fikk litt vann på slipset, som dessuten var usedvanlig smakløst. Men det var ikke bevisst fra min side. Jeg løftet bare glasset litt for raskt. Jeg hadde representert en ung gutt i en barnevernssak som vi tapte. Å ha rett er ikke det samme som å få rett. Visdomsordene kom ikke fra dommeren i saken.

«Jeg vil du skal hjelpe Johanna.» Nå var hun alvorlig.

«Og hvem er hun?» Jentungen virket merkelig voksen, selv om hun var et barn.

«Storesøsteren min.»

«Jaså,» sa jeg og betraktet henne ettertenksomt. Jeg var ikke i stand til å peke på noe konkret, men det var ett eller annet ved piken som bekymret meg.

«Hun er seksten.»

«Ja vel,» sa jeg. «Men hvorfor kommer hun ikke selv?»

«Fordi hun ikke vil.» Piken så oppgitt på meg.

«Og hvorfor vil hun ikke det?»

«Hun vet ikke at jeg er her,» sa hun raskt. «Da ville hun blitt forbanna på meg.»

«Hva med foreldrene dine, da?»

Hun så ned mens hun vred hendene sammen. Neglene hennes var bitt ned til beinet. «Jeg kan ikke si noe til dem, det skjønner du vel.» Da ermet på genseren gled litt opp, så jeg arrene. Røde, hissige striper på tvers. Hun trakk genseren raskt ned.

Stillheten på kontoret ble bare forstyrret av Huldas pesing. Det var tid for tur.

«Og hvorfor kan du ikke det?» spurte jeg omsider. Et tåpelig spørsmål som bare voksne kan finne på å stille. Jeg innså det for sent.

Hun så ned på hendene sine. «De snakker ikke om sånt.»

Jeg kunne ikke la være å studere hendene hennes. De skalv lett.

«Hva er sånt?»

Hun svarte ikke, stirret bare på meg.

«Hør her,» fortsatte jeg, så hensynsfullt jeg greide, «uansett hva slags problemer søsteren din har, så må foreldrene blandes inn, når hun er så ung.»

«Seksten er vel ikke så ungt, hun er jo nesten voksen.»

Hun hadde rett, selvfølgelig. Mange på den alderen oppfører seg som de er voksne. Altfor voksne, spør du meg. «Hva er det som er i veien, da?»

Elvira åpnet skuldervesken sin og tok fram en mobil, som hun ga seg til å fingre med, før hun la den på skrivebordet og skjøv den over mot meg. «Se her.» Hadde det ikke vært for fregnene, ville jeg trodd hun rødmet. Nå var det vanskelig å avgjøre.

Jeg grep mobilen, en smarttelefon med stor skjerm. Bildet som kom opp foran meg var ikke pent. «Jøss,» sa jeg. «Hva i all verden er dette?»

«Ser du ikke det?» sa hun med en selvfølgelighet som forundret meg. Det virket allikevel ikke som det var rødming jeg hadde sett. Jeg likte ikke måten hun betraktet meg på. Med ett følte jeg meg utgammel. I min barndom omga småjenter seg ikke med bilder som dette.

«Hvor har du fått dette bildet fra?» spurte jeg strengt.

«Jeg tok det fra mobilen hennes.»

«Din søsters?»

«Ja, hun vet ikke om det altså, da hadde hun banka meg opp.»

«Så du altså gikk inn på din søsters mobil?»

«Jeg fant den i jakka hennes og sendte bildet til min.» Ordene hennes var dagligdagse, men stemmen fortalte noe annet.

Jeg la mobilen fra meg og kikket ut vinduet.

Det var allerede blitt mørkt. Jeg likte ikke januar. Men det var tross alt bedre enn desember. Da jeg snudde meg igjen mot piken foran meg, så jeg noe blankt i øynene hennes. Jeg mistenkte det for å være tårer, så jeg skjøv esken med papirtørklær forsiktig mot henne. «Her,» sa jeg bare. Jeg ante ikke hva jeg skulle si for å trøste. Sånt som dette går ikke over. Ikke blir det bedre, heller. Jo tidligere, jo verre. «Har du lyst på noe? En brus, kanskje?» For sent husket jeg at jeg ikke hadde annet enn rusmidler.

Hulda hadde våknet til liv. Nå stirret hun vaktsomt på gjesten min. Hunder har en sans vi mennesker ikke er utstyrt med, de kan merke det når en situasjon blir anstrengt.

«Nei, takk,» sa hun, overraskende rolig. «Kan du hjelpe meg?»

«Det skulle jeg gjerne gjort,» sa jeg. «Men det er nok foreldrene dine som må stå for det.» Igjen studerte jeg henne. Så ung, så smart, så sårbar. Den dårlige følelsen min økte i styrke. «Har hun en kjæreste, søsteren din? Det kan vel hende at det er han som har sendt dette bildet?»

«Hun har ikke noen kjæreste.»

«Nei, vel. Har du et bilde av henne?»

Motvillig tok hun mobilen og klikket fram et bilde. Jeg bøyde meg fram og kikket. At de to var i slekt var ikke vanskelig å se. Rødlig hår og antydning til fregner, et vakkert ansikt. Hun så mye eldre ut enn lillesøsteren. Ingen av dem trengte fotografier av det slaget jeg nettopp hadde sett. «Dere ligner,» sa jeg. «Er hun like hissig som deg?»

«Jeg er ikke hissig!»

«Selvfølgelig ikke. Har du snakket med søsteren din om dette?»

«Æsj, nei. Jeg vil ikke ha bank, heller.»

«Men du er bekymret,» fastslo jeg.

«Hun har vært sånn lenge.» Hun fingret med mobilen.

«Hvordan har hun vært?»

«Bitchete, liksom. Skulker skolen, stikker av, når hun ikke låser seg inne på rommet og sier hun er syk, men jeg vet at hun juger, hun er ikke syk.»

«Hva sier foreldrene dine?»

«De skjønner ingenting!» brast det ut av henne. «De bare snakker om psykolog og piller og sånne ting, de vet ikke noe om oss.»

«Om oss?» sa jeg. «Har du også fått sånne bilder?»

«Har jeg vel ikke!» Små røde flekker ble antydet blant fregnene. «De snakker ikke om sånt, mener jeg.»

«Sånt som dette, mener du?» Jeg tok opp telefonen og studerte bildet nok en gang. Det ble ikke penere. «Vet du hvem det er?»

«Er du dum, eller?»

«Eller,» sa jeg. Hun hadde ikke besvart spørsmålet mitt.

AV: Jan Mehlum

2. kapittel: Kidnappet

«Svar meg!» sa jeg med en litt sint stemme. «Har jeg ikke svart, da?» sa hun oppgitt. «Du må svare konkret, eller så kan jeg ikke hjelpe deg.» «Jeg har kanskje sett den personen før,» sa Elvira litt nølende og fortsatte, «men jeg husker ikke når eller hvor.» «Jeg skal hjelpe deg, men gå hjem nå så skal jeg tenke på hva jeg kan gjøre for deg.»

Smarttelefonen til Elvira dirret på det brune skrivebordet. Det kom et «Pling!» Elvira tok telefonen sakte opp fra bordet. Hun så på meldingen, det sto « Hold deg unna ting du ikke har noe med.» Jeg så på henne at hun skalv, «hvem er det som sender deg disse meldingene?» spurte jeg. «Det ser jeg ikke, det er skjult nummer.» Elvira reiste seg og gikk ut av rommet, «La telefonen ligge igjen her,» sa jeg. «Nei,» svarte Elvira og gikk.

Jeg kikket ut vinduet, plutselig så jeg at noen forfulgte henne, jeg løp ut for å se, men det var for sent. Elvira var borte. Jeg hører en bil som startet. Jeg løp bort for å se, jeg rakk akkurat og se nummeret bak på den møkkete brune Volvo’n, og skrev det ned på notatblokka. Jeg løp opp til kontoret mitt igjen, fikk søkt opp nummeret på bilen, men nummeret var falskt.

Så fikk jeg får en melding fra et nummer der det sto «HJELP!» Jeg søkte opp nummeret og fant ut at det var Elvira sitt nummer. Jeg svarte tilbake med melding om at jeg ville ringe politiet med en eneste gang. «Nei, ikke gjør det da dreper de meg». «Hva skal jeg gjøre da?» sa jeg. «Jeg skal fikse det selv. Slapp av», skrev hun tilbake. Jeg sporet opp telefonen til Elvira, og fant ut at gjerningsmennene har stoppet på Esso-stasjonen i Kvelde, som er tre kilometer unna.

Jeg gikk inn på Esso’n, og spurte en av de som jobbet der om de hadde sett en møkkete, brun Volvo. «Ja ? jeg har sett en møkkete, brun Volvo.» «Hvilken retning kjørte den?» spurte jeg. «Den kjørte opp over Lågendalsveien, mot Larvik, de snakket om en skog ikke så langt unna. Jeg tror de snakket om at de skulle i nærheten av et sted som heter Lauvesetra.» «Okay, takk», sa jeg og løp mot bilen og satte meg inn. Jeg kjørte så fort jeg kunne og kom til et hus ved en bekk. Jeg kjørte opp til huset og banket på døra. En gammel mann åpnet døra forsiktig. Jeg sa «hei, har du sett en møkkete, brun Volvo kjøre forbi?» «Ja den kjørte opp Kleiva, den store bakken rett bak her.» «Okay, takk!» Jeg satte meg inn i bilen.

Det gikk i full fart opp Kleiva. Bakken var lang og svingete. Jeg kjørte et lite stykke, helt til jeg kom til en forlatt, gammel hytte langt inn i skogen. Der så jeg bilen. Jeg stoppet, forsiktig gikk jeg ut av bilen og gikk opp over mot hytta. Jeg måtte gå varsomt, jeg sneik meg opp til hytta og kikket inn gjennom det støvete gamle vinduet. Der så noen folk bære inn en stor, svart søppelsekk. Jeg var ganske sikker på at det var Elvira og måtte tenke raskt. Hva skulle jeg gjøre? Hun måtte jo reddes. Jeg knuste det store vinduet til kjelleren og krøp inn. Kjelleren var stor og mørk. Jeg så noe som beveget seg der inne, og jeg stivnet helt til. Noe lå i en stor, svart søppelsekk og jeg skyndet meg bort og åpnet den. Det jeg så, var ikke et veldig pent syn.

7. klasse, Kvelde skole

3. kapittel: Innelåst

Jeg grøsset og ble stiv av skrekk da jeg så Elvira i sekken med bomber festet med teip på kroppen. Jeg måtte hjelpe henne, men jeg var jo ingen bombeekspert. Hun var likblek og hadde store blåmerker på armer og ben. Munnen var teipet igjen, men øynene var vidåpne som om hun skulle gitt fra seg et stort skrik. Jeg skjønte at jeg måtte handle fort. Jeg skulle til å rive av teipen, da jeg hørte skritt i trappen. Jeg fortet meg bak døra idet den ble åpnet. Inn døra kom tre mørkkledde menn. Jeg hørte det rasle i posen. Skulle de ta med seg Elvira? Det ble stille i rommet. Jeg kom sakte ut fra gjemmestedet mitt, og sjekket om alle mennene hadde gått. Jeg skimtet ryggen på to menn på vei opp trappa. Ingen andre. Plutselig ble jeg dratt bakover, og jeg kjente et slag mot hodet. Svimmelheten tok overhånd. Jeg ble slept opp trappa etter armene, ut til den møkkete Volvo’ n. Hender og føtter var bundet stramt. Jeg hørte Hulda bjeffe. Jeg tenkte på alle de gode stundene vi hadde hatt sammen, kanskje var det den siste gangen jeg ville høre henne. Synet mitt var tåkete, jeg klarte ikke å se mennene ordentlig. De lempet meg inn i varebilen. Det verket i armene mine. Det tynne tauet skar seg inn i håndleddene mine, mørkt blod dryppet ned på gulvet. De smalt igjen dørene og satte seg foran. De kjørte et lite stykke, veien var svingete. Innsiden av varebilen var dekket med bilder av forskjellige personer. Jeg kjente igjen noen av folkene fra tidligere saker. Mange røde tråder var festet med teip fra bilde til bilde. «Hva var dette?» funderte jeg. Tiden gikk sakte, skulle tro det hadde gått en hel uke. Jeg skrek etter hjelp, i håp om at noen ville høre meg. Vi stoppet, noen åpnet bakdøren. Inn kom en mann med et balltre i hånda. Han svingte balltreet mot meg, og alt ble svart. Jeg hørte en stemme, hodet dunket, og jeg ble blendet av det sterke lyset i rommet. Jeg var ikke lenger i Volvo’ n. Men hvor var jeg da? Jeg satte meg opp med et rykk, og så politikonstabelen Wilhelm Mørk stå i døråpningen.

«Velkommen til Langestrand skole. Har dere hatt en behagelig reise?» spurte han med et ondskapsfullt glis. Kroppsspråket hans var truende. Øynene ble til smale streker, og nevene var knyttet. «Sto Mørk bak dette?» tenkte jeg. Jeg ble skrekkslagen, og gispet etter luft. Jeg så meg rundt i rommet, Elvira var lenket fast til en garderobebenk. Hun var helt på gråten. Wilhelm slukket lyset i garderoben, og gikk ut. Jeg hørte stemmer utenfor, men ikke hva de sa på grunn av Elviras høye hulking. Jeg hørte en svak pipelyd et sted i rommet. «Hva er den lyden?» spør jeg Elvira forsiktig. «Mhmmh,» svarte hun. Jeg ålte meg bort til Elvira og rev teipen av munnen hennes. «Takk,» mumlet hun livredd. Uttrykket hennes var som om skulle ha sett et gjenferd. Elvira pekte på seg selv med en skjelvende tynn hånd, der bombene fortsatt var. Jeg kikket på de rødblinkende tallene som viste 3:27:03.

Wilhelm kom brasende inn i rommet, jeg skvatt til. Jeg kjente sinnet kom strømmende på når jeg så de ondskapsfulle øynene stirre rett mot oss.

«Hvorfor gjør du dette, og hva vil du med oss?» ropte jeg. «Det har du ikke noe med!» sa Wilhelm med sint stemme. Elvira satt seg rolig opp. Hun var helt i sin egen verden. Plutselig kom en rødhåret jente inn. Elviras ansikt lyste opp da hun så at det var søsteren. Tårene trillet nedover de bleke kinna. Likevel var det håp å skimte i øynene hennes. Johanna gikk bort til meg og Elvira. «Unnskyld,» sa Johanna med tårer i øynene. Elvira svarte ikke.

7. klasse, Østre Halsen skole

Kap. 4: Eksplosjon

Jeg kunne ikke svare. Jeg visste at søsteren min hadde røpet seg. Sagt alt til politibetjent Mørk. Johanna hadde alltid vært så svak og feig. Jeg så vekk. Helt ærlig var jeg forbanna på Johanna. Her sto jeg med et fastlåst bombebelte på meg som hadde litt under to timer igjen og advokat Foyn som var fastbundet på både hender og føtter.

Garderoben luktet sur svette, en blanding av guttedeoderant og en sterk parfyme. Det var nesten ikke til å holde ut. Johanna begynte å hulke og snufse igjen og mumlet unnskyld gang på gang.

– Jeg er så lei meg, Elvira! Jeg visste ikke at det skulle bli slik! Ropte hun desperat og slo ut med armene.

Politibetjent Mørk flirte foraktelig mot dem av søsterens plutselige utrop, mens han fiklet med en mobiltelefon. Etter en stund, som virket som en evighet, hørte jeg at han fulgte Johanna ut av rommet og en dør som smalt igjen.

Foyn sukket høyt, både trist og frustrert. Og gjennom et kor av klager og sinte utrop gikk strømmen og alt ble mørkt helt uventet. Det eneste vi hørte, var den lave summelyden til viftene som hang i taket og bomben som stadig tikket. Nå kjente jeg også panikken stige innerst inne i magen.

Advokat Foyn reiste seg opp og stønnet lange rekker med ufyselige banneord. Jeg kjente de store hendene hans løsne opp det dårlig knyttede tauet. Vi snublet oss fram til døra og rev fortvilet i håndtaket. Den var låst.

–Hvordan skal vi komme oss ut nå? Hørte jeg meg selv si panisk.

Før jeg rakk å tenke, sparket advokat Foyn døra opp med en overraskende kraft. Han tok hånden min og dro meg ut.

Vi løp ut av gymsalen. Det regnet og var kaldt. Bakken var dekket av et tynt lag med is. Han dro meg mot en høy bygning som så ut som den var fra sekstenhundretallet. Den grønne døren til bygningen var låst. Vi kastet et raskt blikk på baksiden for å se om det var en annen dør som det var mulig å åpne. Jeg oppdaget en dårlig montert dør litt lenger bort på andre siden av bygget og pekte for å få oppmerksomheten hans. Vi snek oss bort til døra, fiklet opp det ødelagte treverket og gikk inn i rommet.

Vi kom inn i en sløydsal full av verktøy. Veggene var smått oppsmuldret, og det lå masse støv og murpuss på gulvet. Jeg satte meg ned på en av arbeidsbenkene, mens Foyn løp bort til et av skapene og tok ut en sag. Han rettet den mot beltet og startet å sage. Det ble en tydelig rift i beltet, men ikke noe større. Han gikk tilbake til skapet for å hente noe kraftigere, og han kom med en tang som var på størrelse med en anakondaslange. Han løftet håndtakene fra hverandre og klemte til. Bomben løsnet med et stort klikk. Han pustet lettet ut, og så ned på bomben. Han ble med ett likblek. Tallet på bomben viste bare 00:08:27.

Vi løp mot døra i full fart. Rett før vi nådde den, snublet jeg i en ledning, vred foten og falt ned på gulvet. Jeg kunne ikke bevege meg, foten var hovnet allerede. Det føltes som om bomben hadde sprengt inne i beinet mitt. Jeg gispet høyt og grøsset. Foyn stoppet brått opp og grep tak i armen min. Han løftet meg opp og dro meg ut av bygningen.

– Du har forstuet det! Peste han inn i øret mitt, mens han løp mot den andre siden av veien.

Vi hørte tydelig bomben tikke det siste minuttet. Han løp enda fortere. I siste sekund snur jeg hodet mitt mot skolen, og til min store forskrekkelse ser jeg Johanna sitte bundet i det øverste vinduet i tredje etasje. Jeg hører søsteren min skrike, og før jeg rekker å gjøre noe, smeller det og hele skolen raser sammen.

7. klasse Langestrand skole

5. kapittel: På en betingelse

Jeg fikk ikke puste, tårene fosset på. Jeg orket ikke mer nå. Alt var nå blitt til en stor svart tåke uten håp. Den lille klumpen i magen var blitt en vulkan som var i ferd med å sprenge. Jeg så tilbake på det som for få sekunder siden var en skole, som nå bare var en haug av steiner. Støvlaget lå lett over skolen. De røde glørne landet på bakken foran meg. Det vibrerte i lomma til Foyn, han tok telefonen opp og svarte med et ynkelig og usikkert:

- Hei ?

Fra andre enden høres en mørk stemme.

– Få snakke med Elvira!

Det var helt klart at det ikke var et spørsmål, men en kommando. Jeg fikk mobilen og svarte med en svak stemme:

– Hei, hvem er det?

I den andre enden hørte jeg noe som til å begynne med var en lettelse

– Johanna er i live, jeg kan la henne gå på en betingelse ... Jeg kjente igjen den ondskapsfulle stemmen til Wilhelm. Så la han på uten et ord til.

Advokaten så på Elvira som nå var stum og likblek i ansiktet.

– Hva var det han sa? Spurte Foyn med en anspent og mer eller mindre spent og nysgjerrig stemme.

Jeg ble svimmel og kvalm, jeg orket ikke dette mer. Tankene suste gjennom hodet mitt, så ble det svart.

Jeg våknet opp ved et vann, jeg hadde vært her før med skolen husket jeg. På andre siden av vannet var det en robåt, en slitt, gammel trebåt. Jeg så røyk bak meg, og hørte noen ulende brannsirener. Foyn satt ved siden av med meg et bekymret ansikt, mens han så utover vannet. Han hadde sot og blod i ansiktet.

– Går det bra, Elvira?

Det verket i ankelen, hodet dunket. De røde arrene svei mer enn noen gang.

– Jeg har hatt det bedre, svarer jeg med en svak stemme.

Samtalen ble avbrutt av en bjeffing litt lenger borte. Øynene til Foyn lyste opp av glede.

– Hulda! roper Foyn med en overraskende glad stemme.

Hulda løper mot Foyn med en logrende hale. Før de rekker å reagere blir Hulda dratt tilbake i et bånd av en svartkledd mann. Halsen blir slengt bakover, og Hulda stuper rett mot en søledam. Den svartkledde mannen drar Hulda bort til en rød kassebil. Jeg kunne huske kassebilen, men kom ikke på hvor jeg hadde sett den før. Han åpnet opp døra og det jeg så, var ikke et pent syn. Tårene begynte og trille nedover kinnet. Det var Johanna, og hun var bundet. Kroppen var blodig, og blåmerkene lå som rader nedover hele kroppen. Klærne hennes var skitne og hullete. Synet av henne fikk meg til å huske alt:

Skolen, telefonsamtalen og den røde kassebilen. Jeg begynte å tenke på hva Johanna hadde avslørt for Wilhelm, og hvor irritert jeg er på henne, men likevel savner jeg henne. Hun trengte ikke å si hva jeg hadde sagt til Foyn. Jeg måtte jo vise bildet til noen. Og den truende meldingen, «hold deg unna ting du ikke har noe med». Jeg hadde noe med det å gjøre, hun var jo søsteren min. Bare det ene bildet av Wilhelm, var årsaken til alt dette. Bildet jeg aldri kommer til å glemme. Det fæle bildet på Johannas telefon.

Hulda ble dratt inn i bilen og plassert ved siden av Johanna. Det siste vi fikk høre og se var Huldas ynkelige klynking og de tårevåte øynene til Johanna som så ut til og prøve og fortelle oss noe. Så ble bakdøra på den røde bilen lukket, og før vi rakk å røre en muskel, kjørte den av sted.

– Det er noe som ikke stemmer, sa jeg tankefullt. Foyn så bort på meg med et spørrende blikk. Så forklarer jeg:

– Den bilen ville ikke komme hit uten en grunn. Det var jo litt rart at bilen kom med Hulda, åpner bakluka så vi får se Johanna, drar Hulda tilbake i bilen og så kjøre av sted ?

7. klasse, Jupiter, Valby skole

6. kapittel

Vi satt og stirret utover vannet. Tåken lå som et lett teppe over overflaten. «Hva gjør vi egentlig her?» spurte Elvira. Jeg svarte ikke, jeg stirret tomt på Elvira, før jeg fortsatte å stirre utover vannet. Elvira tok opp mobilen og studerte det grusomme bildet nærmere. Det var et eller annet med det bildet, men hun kunne ikke sette fingeren på hva det var. Elvira kikket seg rundt, og plutselig fikk hun øye på badeplassen de hadde besøkt med klassen i fjor sommer. De var ved Salsås! I det samme forsto hun at bildet var tatt inne i vanntunnelen, hun kunne tydelig se fortauet og vannkanalen, som hun kjente igjen fra turen gjennom tunnelen med klassen i fjor.

«Jeg vet hvor vi er, vi er ved Salsås!» utbrøt Elvira. «Er du sikker på det?» mumlet jeg. Elvira reiste seg opp, det var tydelig at hun fortsatt hadde vondt i foten. «Ja, jeg er helt sikker.» Elvira viste meg bildet og forklarte at det var tatt inne i vanntunnelen. Vi begynte å gå mot tunnelåpningen, det var bekmørkt inne i tunnelen, så jeg tok opp telefonen og satte på lommelykta. Ved inngangen hadde det samlet seg en liten innsjø med vann, som vi måtte vasse over. Vannet gikk over støvlekanten, det var iskaldt.

I det vi begynte å gå innover i tunnelen, hørte jeg en høy fremmed lyd. En summing fra taket. Vi gikk mot lyden. Plutselig begynte noe å flagre rundt oss. Jeg fektet vilt rundt meg med armene. «Det er flaggermus!» ropte Elvira. De kom mot oss i en stor sverm. Vi hadde greid å vekke dem fra dvalen. Vi kastet oss ned på bakken, for at flaggermusene ikke skulle fly rett på oss. De fløy fort ut av tunnelen. Det ble helt stille.

Plutselig så jeg noe lyse lenger inne i tunnelen. Vi reiste oss, gikk videre og jeg plukket opp det som lå og lyste på bakken litt lengre inne. Det var en telefon, som akkurat hadde fått en mms. Displayet lyste pinkode, men jeg kjente en som kunne hacke oss forbi denne. Jeg puttet telefonen i lomma. Vi begynte å gå rolig tilbake. Det kom en ny melding på telefonen til Elvira, vi satte oss på bakken utenfor tunnelen for å lese meldingen. Det var et nytt bilde. Bildet viste Johanna og Hulda på utsiden av kassebilen.

Vi gikk mot hovedveien. Ved Ra u-skole kom det en bil ut fra parkeringsplassen. Vi stoppet bilen. «Kan vi sitte på til byen?» spurte jeg. Vi ble sluppet av på Herregårdsletta. Vi fant oss en benk og Elvira tok opp telefonen og viste meg bildene en gang til. Vi grublet lenge på hvor Johanna og Hulda kunne være. Kunne Mørk være en del av et større nettverk? Hva med alle bildene i bilen? Hvordan hang alt dette sammen?

Det kom en mann gående, i det han passerte oss, spurte han hva vi het. Elvira sa med skjelven stemme «Jeg heter Elvira og han heter Foyn» «Da har jeg noe å vise dere!» sa mannen. Han tok fram et bilde fra lomma si. Det viste Johanna og Hulda, de sto på innsida av porten på Herregården. Vi kunne tydelig se at Johanna hadde blitt slått, og at Hulda sto og knurra. Elvira fikk tårer i øynene og hun begynte å hulke. Jeg klemte henne forsiktig. Mannen gikk videre.

Vi sprang bort til Herregården. Jeg banket på porten og kjente på den, men den var låst. Vi hørte skritt innenfor. Elvira ropte høyt «Johanna ? er du der?» «Vi ringer politiet hvis du ikke åpner porten!» ropte jeg med rusten stemme. Plutselig hørte vi noen skrike. «Hjeelp meg» høyt fra innsiden av bygget. Elvira fikk panikk. Hun begynte å slå og sparke på døra i porten, mens hun ropte på Johanna. «Ring henne, fort» sa jeg til Elvira. Hun tok opp telefonen og ringte. Vi hørte det ringe, men ikke fra Herregården. Det peip rett foran oss, og jeg la meg ned på bakken for å få tak i telefonen som lå på innsiden av porten. Plutselig kjenner jeg noen klore på hånda mi. Det var Hulda! Men det varte ikke lenge, bare noen sekunder, før noen dro Hulda bort igjen. Nok en gang hørte vi et grusomt skrik som skar i ørene våre!

7 a Torstrand skole

7. kapittel

Skriften på vinduet

– Vi må finne en annen vei inn, sa jeg. Lyden av skriket rev fortsatt i ørene mine, som ekko kom de om og om igjen.

– Jeg vet om et sted, sa Elvira. – Jeg har vært her med skolen på omvisning, og la merke til et vindu på den andre siden.

Hun pekte ivrig nedover husveggen og tok tak i armen min. Vi løp så fort vi kunne, mens jeg støttet henne, bak til et lite kjellervindu. Jeg så etter en stor stein jeg kunne knuse kjellervinduet med, og fant en som lå i blomsterbedet litt lenger bort. Jeg hentet den og gjorde meg klar. Jeg trakk jakkeermet ned over hånden og slo til. Akkurat da glasset knuste kom det en skjærende lyd gjennom den stille natten. Det klirret i glasset, og glasskårene haglet rundt hånden min. Jeg kostet bort de største bitene med skoen, og passet på at det ikke lå noen biter der vi skulle gå inn.

Jeg hjalp Elvira inn i den støvete kjelleren. Den var mørk, bare lyset fra telefonen til Elvira lyste opp. Det var kaldt, jeg så Elvira skalv. Det luktet rått, muggent og gammelt der inne. Plutselig hørte vi tydelige skritt over oss. Taket knaket og det drysset støv fra taket ned i hodene våre. Skrittene var faste og gikk tvers over gulvet og forsvant.

Vi snek oss opp den knirkete trappen til kjøkkenet. Hvert trinn ga fra seg små sukk og knirk. På kjøkkenet luktet det gammelt treverk. Vi kunne se gamle kjøkkenredskaper kaste skygge på veggene når lyset traff dem.

–Jeg har også vært her før, og jeg har hørt at det er en tjenergang rett her borte, sa jeg til Elvira. Jeg tok tak rundt skulderen hennes og støttet henne bort til den smale døren.

Jeg hjalp Elvira opp tjenergangen. Det knirket i plankene og det kjentes ut som trappen skulle rase sammen når som helst, men vi kom oss opp. Vi listet oss inn i en ballsal og stilte oss midt i rommet. Det hang en rad med bilder på veggene, bilder av mennesker. Alle var likbleke og hadde rare frisyrer og klær. Men det var ett bilde som fanget min oppmerksomhet. Bildet av Den Onde Greve, Ulrik Fredrik Gyldenløve.

– Det er noe med bildene, hvisket Elvira med skjelvende stemme. Jeg grøsset. Alle personene på bildene stirret på det samme punktet. Vi fulgte blikkene til de maskelignende maleriene og snudde oss. I det jeg snudde meg, revnet himmelen i et voldsomt lyn. Det skjærende lyset gjorde oss blinde i noen sekunder. Bygningen ristet og alle bildene falt i gulvet med et dunk. Vi skvatt til og snudde oss rundt igjen. Svetten piplet ut av hendene, pulsen løp og blodet dunket i hodet og ørene som et trommeorkester. Alle bildene lå med framsiden ned, unntatt Ulrik Fredrik Gyldenløve. Elvira var i sjokk og fra øynene piplet det noen tårer.

– Hva skjer, hvisket Elvira gråtkvalt.

– Jeg vet ikke, svarte jeg og så på bildene. En guffen følelse krøp nedover ryggen.

Jeg gikk nærmere bildet, og studerte det litt nøyere. Det så ikke skadet ut, og rammen var fortsatt like hel. I det jeg reiste meg, støttet jeg meg til veggen. Der, litt lenger opp for hånden min så jeg noe i veggen.

– Er det en luke? hvisket Elvira overrasket.

– Ja, jeg tror det, svarte jeg forundret.

Hun kom bort til luken, og i noen sekunder sto vi bare og stirret på hverandre. Den var så høyt opp at vi måtte hente en stol for å klatre opp. Stolen var gammel, og den knirket faretruende da vi sto på den. Jeg åpnet luken. Lukten av gammelt og rått slo imot meg. Det var masse støv i luka, men jeg så at det var en stige nedover.

– Hva ser du? spurte Elvira utålmodig.

– Jeg ser en stige som går nedover, hvisket jeg.

I det jeg skulle til å bøye meg enda lenger innover, hører vi stemmen til Mørk. Han snakker med noen.

– Vi må kvitte oss med dem, sa en stemme.

– Hvordan har du tenkt å gjøre det, da? stemmen til Mørk var skingrende. Han virket nervøs .

– Det er ikke mitt problem, det er ditt, svarte stemmen sint. – Bare kvitt deg med dem!

Elvira og jeg ble igjen stående og stirre på hverandre.

– Hører du det jeg hører? stotret Elvira.

– Ja, de vil drepe oss, svarte jeg tankefullt.

En lyd avbrøt stillheten mellom oss, og jeg snudde hodet etter lyden.

– Hva var det? spurte Elvira og snudde seg.

Vi så en mørk skygge forsvinne forbi der ute i gangen.

– Jeg vet ikke, men vi følger etter, svarte jeg.

Vi snek oss ut av ballsalen, og tok til venstre ute i gangen. Litt lenger nede var det en ny dør. Da vi kom inn i rommet og det var mørkt og kaldt. Det eneste lyset var et svakt lys fra månen og lyset vi hadde fra telefonen. I vinduet kunne jeg se noe som liksom glinset. Vi gikk bort for å se, og så skrift og tegn risset inn i glasset. Elvira bøyde seg nærmere, men i det vi skulle tyde skriften, slukket lyset på telefonen. Jeg trykket på knappene for å få den på igjen, men den var helt død. Det siste vi hadde sett på telefonen var at klokken var 03:07.

7. klasse Nanset skole

8. kapittel

Det iskalde vannet

Vi hørte tydelige skritt, en ubehagelig stemme og bjeffingen fra Hulda. Vi så på vinduet og skimtet skrift med blod der det sto «HJELP, TOLLERODDEN» når lyset fra den røde Volvoen kjørte forbi. Jeg handlet raskt og tok tak i armen til Elvira.

«Vi må ned til Tollerodden» sa jeg med en lav stemme. Elvira forklarte at det finnes en hemmelig tunnel som går rett ned til Tollerodden.

Vi visste ikke helt hvor den var, men tenkte hvor det kunne være.

Jeg og Elvira løp bort til ballsalen der luken med stigen var. Jeg tok henne på ryggen og hoppet opp på en stol og klatret inn luken. Vi gikk ned stigen. Elvira syntes det luktet brent og gikk raskt etter lukten. Der lukten var sterk kikket hun ned og fant en rødglødende fakkel med en fyrstikkpakke ved siden av. Vi tente på fakkelen og gikk raskt gjennom tunnelen. Det luktet død og fordervelse. En ubehagelig følelse strømmet gjennom kroppen.

Elvira stønnet av at hun så et lys lenger borte og begynte å løpe mot lyset. Jeg kunne høre stemmen til Mørk. Hjertet begynte å slå, blodet strømmet og beina skalv. «Elvira STOPP!» brøt jeg ut. Elvira bråstoppet og kikket på meg med et ubeskrivelig uttrykk. Jeg løp bort til henne og sa at Mørk var her med Johanna og Hulda. Vi jogget videre ut av tunnelen. Vi kom ut av et fjell nede ved vannet. Elvira så Mørk og en vakt med Johanna mellom seg. De hadde Hulda på slep. Elvira pekte på fjellet på andre siden og kikket forskrekket på meg. «Vi må liste oss bort» sa jeg. Elvira svarte med et tydelig uttrykk: «JA!» Vi listet oss bort og hørte bjeffing og et plask. Elvira forsto fort hva som hadde skjedd. «KOM!» sa hun med en alvorlig stemme og gikk veien mellom noen trær opp til fjellet.

Vi så Mørk, vakten og Johanna på vei ned fra fjellet. «Hvor er Hulda?» spurte jeg. «Det er henne vi skal finne nå!» svarte Elvira med et fast blikk.

Vi løp resten av veien opp til toppen og kikket flere meter ned til vannet. Vi så bobler og det var da jeg forsto hva som hadde skjedd!

Jeg kjente jeg ble sint og hjertet flammet! I en bevegelse rev jeg av meg T-skjorta og stupte ned for å redde Hulda. I det jeg var på vei til å hoppe hørte jeg Elvira rope høyt «NEEI! FOYN! Jeg vil ikke miste deg også!» I det jeg traff vannet åpnet jeg øynene og startet å lete. Jeg så en tøypose og svømte bort og åpnet den. Der lå Hulda livløs. Jeg svømte fort opp igjen med Hulda til land. Da vi kom til land la jeg Hulda ned på bakken. Jeg så Elvira løpe i en stormende fart. Hun felte en tåre og satt seg på huk. Så beveget Hulda seg mer og mer for hvert minutt. Nå gjaldt det bare å finne Johanna. Vi gikk bortover fjellet for å se om vi kunne se Mørk, vakten og Johanna. Vi fant den ene skoen til Johanna og så bilen så vidt. Vi viste ikke hvor de skulle, så vi brukte Hulda som sporhund. Det tok kanskje tretti minutter å gå, og jeg så at Elvira begynte å bli veldig sliten. Jeg tok henne på ryggen min de siste ti minuttene. Da vi nærmet oss, kunne vi se den røde Volvoen parkert utenfor Trudvang Hotell. «Jeg har hørt om dette stedet» sa Elvira med en gråtkvalt stemme. «Jeg også» sa jeg. Vi gikk nærmere og stilte oss bak et stort tre. Jeg kunne se Mørk og vakten prate sammen, men Johanna var ikke der!

De gikk inn på hotellet og vi fulgte etter. Da vi kom inn fikk Elvira og jeg en guffen følelse. Lobbyen var helt tom, men følte likevel at noen så på oss. Vi hørte skritt, latter, barnestemmer og hyling. Det var litt skummelt egentlig. «Hallo?» spurte Elvira.

«Hva!?» sa jeg.

«Det sitter jo to jenter i trappa» sa Elvira.

«Kom så går vi bort» sa jeg.

Vi gikk bort til jentene i trappen, de bare satt der og så på oss. Jeg syntes det var noe rart ved dem. Elvira strakte hånden sakte fram og da hun så vidt var nær, forsvant de i løse luften.

Vi ble redde og snublet inn i et spindelvev. Vi reiste oss, tok spindelvevet vekk og gikk til skranken. Der så vi en gammel mann. Han så ut som om han var i hundreåra, ansiktet var fullt av rynker. Han hadde hvitt hår og så ut som et lik. Jeg hadde ikke en god følelse, mannen bare sto og stirret.

7. klasse Frostvedt skole

9. kapittel

Olavs ledetråd

«Hallo, jeg heter Foyn, og denne jenta her heter Elvira,» sa jeg. Den gamle mannen så skremmende, men også hyggelig ut.

«Ahh, jeg er Olav. De jentene dere nevnte, jeg vet ikke hva dere pratet om, men dere ser slitne ut. Maten står på bordet,» fortalte den gamle mannen oss med skrøpelig stemme.

«Har det vært noen her tidligere?» spurte jeg nysgjerrig, mens jeg kjente at jeg var sulten.

«Det var en politimann og noen andre her tidligere i dag. De hadde med seg en skadet jente,» svarte den gamle mannen, Olav.

«Vi burde kanskje finne dem, men først kan vi vel gå i spisesalen?» foreslo Elvira.

«Jeg kommer straks. Jeg vil bare se meg litt rundt. Gi litt mat til Hulda også!» ropte jeg etter henne.

Jeg gikk sakte rundt i rommet. Gulvet knirket og det føltes som om jeg skulle falle igjennom det når som helst. Det var kaldt og fuktig. Sakte gikk jeg bort mot trappa. Fargen var slitt bort og det var hull i flere trappetrinn. Litt lenger oppe i trappa lå det et bilde. Jeg plukket opp bildet og kjente straks igjen mannen. Det samme bildet var bak i den røde Volvo-en. For halvannet år siden hadde jeg vunnet en rettssak mot ham. Han hadde drevet med narkotikahandel. Jeg stakk bildet raskt ned i lomma, og gikk inn mot matlukta.

Da jeg kom inn i spisesalen, hadde Hulda allerede spist opp en hel stek. Jeg satte meg ned og spiste cornflakes med gammel klumpete melk som ikke smakte veldig godt.

Olav kom gående sakte inn og fortalte oss rolig «Jeg burde kanskje fortelle dere at jeg overhørte en samtale mellom to menn. De sa noe om at jenta var i et av rommene ovenpå. Hvilket rom det var, er jeg litt usikker på ? Det var noe imellom rom 002 og 017»

«Ok, la oss endelig gå og finne henne!» ropte Elvira.

Vi gikk forsiktig opp trappen, og unngikk hullene i den. Det var mørkt oppe i korridoren, den var lang og vi kunne vagt se enden. Fra rom 002 til 006 var det ingen ting spesielt. Elvira hadde begynt å miste motet. Plutselig hørte vi lyder inne fra rom 009. På instinkt tok jeg Elvira i armen og løp inn på rom 007 som var rommet ved siden av.

«Ok, vi må finne ut hva de snakker om,» hvisket jeg så lavt som mulig.

De få ordene jeg kunne høre var: Kjøp tomater, hårfargemiddel, ta med jenta, parkeringshuset Hvaltorvet, 22:07 ? *ÆHHH*

«Johanna ?» hvisket Elvira trist for seg selv.

«Elvira vi må komme oss ned igjen!» hvisket jeg høyt.

Vi listet oss raskt ned trappen men vi stoppet brått opp når vi så en mann med en pistol trykket hardt inntil Olavs bryst. «Du har fortalt Foyn og jenta altfor mye!» sa mannen høylytt. *PANG* Olav falt om, blodet rant ut fra brystet hans og lagde en dam rundt kroppen hans.

«Elvira, løp! Hulda kom!» Vi løp rett mot mannen, jeg spente bein på han i forbifarten. Jeg var fullstendig sikker på at gulvet kom til å falle sammen nå som vi løp på det. Jeg hadde rett, Elvira tråkket på en dårlig planke og foten hennes gikk rett igjennom. «Foyn! Hjelp!» Jeg snudde meg og oppdaget at fire nye menn løp etter oss. Elvira fikk løs foten sin og vi spurtet ut av bygningen. De hadde garantert tatt oss, hvis ikke jeg hadde snudd meg til høyre, plukket opp en god planke og satte den i mellom håndtakene på dobbeltdøren.

«Elvira, vi må komme oss inn i bakrommet av Volvo-en!» skrek jeg raskt til henne.

Heldigvis var Mørk så dum at han hadde glemt å låse Volvo-en. Jeg lukket opp døra og klatret inn. «Elvira hold vakt!» «Ok, hva hvis noen kommer?» spurte hun. «Da må vi løpe!» Da jeg kom nærmere bildene innså jeg at alle sammen møttes på et bilde av meg i sentrum. Noe som betydde at alle sammen ville ta hevn på meg. Mørk hadde sikkert utnyttet det, sånn at han kunne leie dem inn for å ta meg. «Foyn! De kommer seg ut snart!» ropte Elvira full av skrekk. Jeg snudde meg og var klar til å hoppe ut, men da så jeg et reservedekk og fikk en idé. Jeg røsket med meg en skrutrekker og hoppet ut.

«Elvira løp, jeg kommer straks!» Så stakk jeg skrutrekkeren inn i et svakt punkt på det venstre bakhjulet. «Hva gjorde du?» ropte Elvira spørrende. Når jeg kom fram til henne, forklarte jeg: «Inni bilen så jeg et reservedekk. Da fikk jeg ideen om at hvis jeg stakk hull i det ene hjulet ville det kjøpe oss litt tid, sånn at vi kan komme oss til parkeringshuset først!» Nå var den eneste tanken i hodet mitt: Løp ?

Tjodalyng barne- og ungdomsskole, 7A

10. kapittel

Det mørke parkeringshuset

Vi løp nedover gaten og bak et bygg. Volvo-en svingte ut fra hotellet og jeg hørte en svak pipelyd og Mørk som bannet høyt.

«Ehh, noe sier meg at de fant ut om det ødelagte hjulet», sa Elvira med en lattermild stemme.

«Nå må vi handle raskt. Kanskje vi skal prøve å dirke opp låsen på den bilen der borte», sa jeg.

Elvira nikket og vi småløp med krummet rygg bort til bilen. Det var en sort Mercedes med sota vinduer. Den var liten og kunne lett kjøre i trange gater, uten problemer. Jeg gikk ned på kne foran bildøren ved førersetet og lette etter lommekniven jeg fikk til jul.

«Søren klype! Den ligger igjen på kontoret», sa jeg surt.

«Hva er det du babler om Foyn?» spurte Elvira.

«Lommekniven! Har du en lus?».

«Hæ?» Elvira så spørrende på meg.

«En hårnål!» Det var nesten så jeg begynte å stave det, for nå begynte å få dårlig tid.

Elvira tok en lus ut av håret og masse hår falt ned i ansiktet hennes. Det var først nå jeg så hvor vakkert håret hennes var. Elvira så rart på meg.

«Skal du ha den eller?» sa Elvira. Jeg tok lusen fort ut av hånden hennes og begynte å dirke opp låsen. Jeg hørte et klikk og døren åpnet seg. Vi gikk inn i bilen og satte oss i skinn setene. Elvira så stolt på meg og smilte.

«Jeg visste ikke at du kunne dirke opp biler. Du er litt av en alt mulig mann.»

«Takk», sa jeg og rødmet. Når jeg rødmer ser jeg ut som en rød tomat, jeg mangler bare den grønne stilken. Det var pinlig, veldig pinlig!

Vi begynte å kjøre mot Hvaltorget og tok en liten snarvei i en trang gate, med små søte hus med blomster i vinduene. Elvira fniste.

«Dette er jo rene bestemor byen.»

En sort katt småløp over veien og vi måtte bråbremse for ikke å kjøre på den. Elvira hadde ikke rukket å ta på belte ennå, dermed føyk hun forover i en fart og slo hodet i dashbordet. En rød flekk brettet seg utover i pannen hennes.

«Gikk det bra?» spurte jeg unnskyldende. Elvira snudde seg og så sarkastisk på meg og pekte på pannen. Hun trengte ikke å svare. Jeg skjønte hvordan hun hadde det og kjørte videre.

Da vi omsider kom fram til Hvaltorget, fant jeg fram et gammelt plaster som jeg hadde i lommen og ga det til Elvira. Hun hadde tørket bort det meste av blodet med jakkeermet og satte på plasteret.

«Takk», mumlet Elvira, mens hun gikk ut av bilen. Jeg pekte mot parkeringshuset og sa:

«Det er en kjeller i parkeringshuset. Mørk og de andre skal helt sikkert dit.»

Elvira nikket. Vi fant en busk som vi gjemte oss bak. Der hadde vi utsikt til å se nok av inngangen slik at vi kunne se når de kom. *Pling pling* Mobilen vibrerte i lomma. Jeg tok den opp og displayet lyste. Stillheten ble brutt av Elviras hese stemme som ropte:

«Der! De kjørte inn i parkeringshuset!» Jeg kikket opp, la mobilen i lommen og rakk akkurat å se at bilen svinget inn i parkeringshuset. Elvira begynte å løpe og jeg måtte følge etter. Vi løp inn der hvor bilen nettopp hadde kjørt inn. Parkeringshuset var mørkt, fuktig og det var en sterk lukt av bensin som trengte inn i nesa.

Litt lenger borte hørte vi den kraftige stemmen til Mørk. Jeg prøvde å dra med meg Elvira bak en bil, men hun sto helt stiv av skrekk.

«Pssst, Elvira. Kom! Mørk vil se deg hvis du bare står der», hvisket jeg. Elvira reagerte ikke. Hun sto fortsatt helt stille. Hun beveget ikke en muskel, men blikket var festet på noe.

«Foyn. Jeg tror de har sett oss», sa hun stille. Øynene var blanke og jeg kunne se at det var noe som bekymret henne. Jeg krabbet sakte vekk fra bilen og mot Elvira. Nå så jeg det jeg også, det var noen der. Noen skygger som beveget seg sakte og målrettet mot oss. Jeg skimtet noe i hånden deres. Jeg var redd for å ha rett om hva det var.

Skrekken kom som en storslagen bølge. Vi sto stille, helt stille. Tankene raste gjennom hodet, nå sto det virkelig om liv eller død. Vi måtte handle raskt. Jeg prøvde å finne en løsning, og visste at det var en litt gjemt trapp her et sted. Jeg dultet litt borti Elvira og signaliserte: Løp!

Elvira oppfattet ikke signalet mitt riktig og begynte å løpe mot skyggene, mens hun ropte: «Johanna, Johanna!» Men det var noe annerledes med henne. Noe sa meg at hun hadde en plan. Føttene mine begynte å løpe, jeg begynte å ta igjen Elvira, men holdt avstand. For nå begynte dette virkelig å bli innviklet.

7. klasse Berg skole

11. kapittel:

Byttet

Nå så jeg plutselig klart og tydelig hvem det var. Det var to nattravner, og jeg ble lettet da jeg så at de bare hadde lommelykter i hendene. De kom mot oss.

«Leter dere etter noen?» spurte den ene, han var tynn og hadde en altfor stor kjeledress. Jeg tenkte litt over om jeg skulle si det, men bestemte meg for å la være.

«Nei, hun trodde dere var noen andre», svarte jeg. Vi gikk videre. Plutselig så jeg en liten dør, det måtte være døren til kjelleren.

«Elvira, kom!» sa jeg kort og småløp mot døra.

Elvira kom raskt etter meg. Jeg kjente at noe falt ut av lommen min, det kunne vel ikke være så viktig nå. Men Elvira plukket det opp likevel. Det var en mobil, det var mobilen fra Salsås! Dekselet hadde falt av, det lå en gul lapp på gulvet med fire siffer på. Det var PIN-koden! Jeg tok mobilen fort opp og trykte på tastelåsen, og skrev inn PIN-koden. Elvira tok fort mobilen fra meg og stirret på den.

«Er det noe?» spurte jeg.

«Det er foreldrene mine!» Elvira gispet. Jeg så på dem.

«Klikk på bildegalleriet,» sa jeg og tok mobilen fra Elvira. Det siste bildet så kjent ut. Elvira tok opp mobilen sin og bladde opp på det siste bildet hun hadde fått tilsendt. Hun sammenlignet bildene, de var helt like.

«Moren min sendte dette, hun må ha vært der!» hvisket Elvira sjokkert.

Vi gikk ned i kjelleren, trinnene i virveltrappen var smale. Vi hørte lyder langt nede. Lukten av våt hund trengte seg inn i nesa. Hulda! Tenk at jeg dro fra Hulda på Trudvang hotell. Jeg tok Elvira i armen og løp nedover trappene. Når vi kom ned i kjelleren så jeg Hulda og en jente med svart hår. Jeg løp bort til Hulda, bandt henne løs og klemte henne. Elvira sto stiv i enden av trappen.

«Hva er det, Elvira?» spurte jeg, og så i retningen Elvira så. Der sto politikonstabel Mørk og smilte et stivt smil.

«Dere kan få Johanna, på en betingelse!» sa Mørk.

«Det er ikke Johanna, få se ansiktet hennes!» glefset Elvira til Mørk. Jeg tenkte fort.

«Hva er betingelsen, Mørk?» spurte jeg nervøst.

«Jeg får deg, Elvira får Johanna men sier ikke noe til noen,» sa han smilende.

«Ok!» sa jeg uten å tenke. «La meg få se ansiktet hennes!» skrek Elvira, hun var rød som en tomat, rasende. Johanna snudde seg og det var virkelig henne.

«Men hvorfor har du farget håret hennes?» spurte jeg.

«Jenta er etterlyst, hva tror du?» svarte Mørk spydig.

«Jeg gjør det,» spratt det ut av meg. Elvira så på meg med et strengt blikk.

«Gjør hva, blir du med meg?» smilte Mørk.

«Jaa!» sa jeg og så på Elvira. Hun gråt, tårene rant nedover de lysrosa kinnene hennes.

«Jenter ? LØP!» ropte jeg til Elvira og Johanna. Elvira nølte ett sekund, men satte etter Johanna med Hulda hakk i hæl.

Jeg gikk rolig etter Mørk. Han gikk opp trappen og mot en bil som sto parkert. Jeg gikk inn i bilen og Mørk ga full gass og sladdet ut av parkeringshuset. Det føltes som en evighet, men det kunne bare ha vært et par minutter fordi vi var allerede nede på brygga. Bilen stoppet, og jeg tok et siste blikk bort på veggen med bildene på. Jeg studerte dem, og etter en stund oppdaget jeg at et av bildene ikke hadde vært der tidligere. Det var noe irriterende kjent med det, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det. Jeg tenkte. Plutselig falt alle bitene på plass.

Dette var foreldrene til Elvira! Bildet var tydeligvis tatt for en god stund siden. Datoen nede i hjørnet på bildet viste 7. oktober 1995, samme dag som jeg vant en av mine første rettssaker. Jeg husket saken godt: Det hele startet med en biltur. Mørks kone satt i passasjersetet ved siden av sin beste venninne, moren til Elvira. De var på vei til Skien da moren til Elvira mistet kontrollen, og bilen ble smadret. Kona til Mørk døde i bilulykken mens moren til Elvira overlevde ulykken med mindre skader. Mørk ville starte en rettssak mot moren til Elvira og jeg var advokaten hennes.

Jeg vant rettssaken mot Mørk. Var dette grunnen til alt som hadde skjedd de siste dagene? Ønsket han å skade meg? Hadde han planlagt alt dette mot meg og Elviras familie? Mente han fortsatt at moren til Elvira var skyld i fru Mørks død? Og hvor langt var han villig til å gå?

Tjodalyng barne- og ungdomsskole, 7B

12. kapittel: Svenner fyr

Tankene rundt hele saken surrer fremdeles rundt i hodet mitt i det jeg blir ført over på en båt. Samtidig som dette skjer går Elvira tur med Hulda på brygga i Sandefjord, hun ser at Mørk fører Foyn over fra brygga og i en båt. Båten er rød, den har ikke noe tak, og hun ser at den har en 30 hestekrefters Yamaha motor. Elvira blir skrekkslagen og skjelven. Mens hun ser hva som skjer virker det som om alt går i sakte film. En plutselig lyd kommer, det er Mørk som starter motoren. Lyden av dette fører til at hun våkner opp, Elvira tar seg sammen.

«Hva skal jeg gjøre», tenker hun. Jeg må kontakte politiet, hun tar opp mobilen sin, for å ringe 112. «Å nei», hyler hun høyt, mobilen er helt tom for strøm. Tankene surrer rundt i hodet hennes, hvor er politistasjonen, jeg er jo ikke så kjent i Sandefjord. Samtidig som Elvira tenker på en løsning, ser hun at Mørk kjører av gårde med båten, hun må komme med en løsning fort. Plutselig slår det henne, jeg må bare begynne å løpe oppover i byen og håpe jeg møter på noen jeg kan spørre om veien til politistasjonen.

Elvira begynner å løpe, hun løper opp mot parken hun ser i det fjerne. Hun løper forbi inngangen til Color Line, og følger veien som går parallelt med parken. På venstre side har hun parken og på høyre har hun Vinmonopolet, Posten og kontoret til Krogsveen. Plutselig ser hun at det er et stort torv, hun krysser veien og løper bort til den første personen hun ser. Elvira spør «Unnskyld, vet du hvor politistasjonen er?», personen ser rart på henne og begynner å snakke på et rart språk hun ikke forstår. Det eneste hun skjønner er en eller annen form for unnskyld. Elvira løper videre til neste person, og denne gangen får hun er svar. Etter hun har fått forklaringen skjønner hun at hun må bare følge den andre siden av parken opp mot en stor murbygning med en stor stål kunst greie på veggen. Hun løper og løper og det føles som en evighet, men der rett ovenfor den store murbygningen ligger Sandefjord Politistasjon. Elvira spurter over gaten, og dundrer inn døra og griper tak i nærmeste politikonstabel hun ser. Andpusten, sinna og redd for hva Mørk vil gjøre med Foyn prøver hun å få fram noen ord, men ordene vil ikke komme. Politikonstabelen fører Elvira bort til en sofa, setter henne ned og sier rolig, «Ta et dypt pust, og slapp av før du prøver å fortelle meg hva som har skjedd.» Politikonstabelen har et hyggelig ansikt, han ser ut som han er i 70-årene, plutselig går det opp for Elvira at Hulda er borte. Elvira reiser seg fort opp og løper ut av døra til politistasjonen og roper: «HULDAAAAAAAA?!!!!!!! Hvor er du??????».

Elvira hører masse hyling og bråk, hun snur seg etter lyden og ser at Hulda kommer løpenes ut fra døren til kinarestauranten som er ved siden av med en stor kylling i munnen. Hulda løper bort til Elvira og legger kyllingen ned foran henne mens hun logrer med halen. Eieren til restauranten kommer løpende etter Hulda og begynner å kjefte på Elvira på kinesisk, Elvira skjønner ingen ting av hva som blir sagt, men tar handa ned i lomma og finner fram noen penger og gir til den sinna mannen i håp om at det vil hjelpe. Mannen blir bare enda mer sinna og kjefter litt mer, men plutselig snur han seg og går av gårde og inn i restauranten igjen. Elvira puster lettet ut.

Endelig kan hun gå inn på politistasjonen igjen og forklare for politimannen hva som har skjedd. Politimannen setter seg ned sammen med Elvira og sier igjen til henne. «Nå, kan du fortelle meg hva som har hendt?» Elvira trekker pusten dypt og forteller hva hun har sett. Mens hun forteller alt sammen kjenner hun tårene kommer fram, hun gråter litt mens hun beskriver alt hun har sett. Politimannen nikker forståelsesfullt, mens han lytter på alt hun forteller. Når Elvira er ferdig, sier politimannen:

«Denne saken må vi prøve å ordne opp i med en gang.»

Uvitende om at Elvira har sett at han blir ført av gårde og prøver å få hjelpe av politiet, blir Foyn kjørt utover i Sandefjordsfjorden, Han aner ikke hvor han blir ført. Mørk ler hånlig mens han kjører båten, etter en lang stund merker Foyn at båten begynner å gå saktere og saktere mot en øy. Han er veldig sliten, men kan se at dette er et fyrtårn. Mørk tar tak i Foyn og dytter han av båten og opp på land. Han blir ført opp til en rød bygning hvor han dyttes inn, og døren bak han låses. Mens han sitter her i mørket tenker han videre på saken, det er tydeligvis en forbindelse mellom saken med Mørks kone og kidnappingen av Johanna, Mørk må være ute etter hevn. Utenfra hører han Mørk si med hånlig stemme «Du skal få nye sko, laget av betong, mohahahaha».

Elvira har endelig fått politiet til å forstå hva som har skjedd, og hun blir med dem for å finne Foyn og Mørk. Hun aner ikke hvor Mørk har ført Foyn, så de må forte seg sånn at de kanskje kan få tak i dem før de kommer ut av fjorden. Om de kommer ut av fjorden vil det være nærmest umulig å vite hvor de kan ha dratt. Politiet har fått med seg en brannmann som kan dykke i tilfelle de finner båten tom. Plutselig blåser det opp til en kraftig storm, politibåten har store problemer, og sikten er dårlig. Elvira blir livredd for at noe kan ha skjedd med Foyn, Hun husker at den båten de kjørte av gårde i var en liten båt. Hva om Foyn har falt over bord? I dette været kan det hende han har druknet. Politiet forteller Elvira de nærmer seg Svenner fyr, og plutselig selv med dårlig sikt synes Elvira hun ser båten Mørk og Foyn kjørte av gårde i. Politiet prøver å fortøye ved fyret, men det er vanskelig med den urolige sjøen. Elvira står ved kanten på båten mens en bølge plutselig treffer siden på båten og drar henne over bord i det iskalde vannet.

7. klasse Hvarnes skole

13. kapittel: Avsløringen

Elvira kjenner det kalde vannet slår mot kroppen. Hun prøver å komme seg opp, men mister raskt følelsen i beina, og kjenner at hun blir dratt nedover av strømmen. Hun blir dratt lenger og lenger nedover og kjenner at vannet blir kaldere og kaldere jo lenger ned hun kommer. Hun begynner å se tåkete, men det siste hun ser før det blir svart er et omriss av en person. Hun kjenner hun blir dratt i håret og er straks oppe av vannet. Elvira kjenner en kald bris mot kinnet. Etter en stund begynner Elvira å åpne øynene. Hun ser skyggen av to menn som snakker lavt. Hun setter seg opp og tar seg til hodet. «Går det bra med deg, du var borte ganske lenge?» spør politimannen bekymret. Hun nikker, men kjenner plutselig at hun må spy. Hun slenger seg over kanten av båten, og brekker seg. Hun setter seg tilbake, og får en flaske vann av politimannen. Elvira takker, og skyller munnen. «Er du klar til å gå?» spør politimannen. Elvira reiser seg og nikker.

«Hva vil du meg?» spør Foyn mistenksomt. «Det tror jeg du vet.» svarer Mørk lurt, mens han smiler et hånlig smil. «Husker du ikke vinteren 1995, da min kone ble drept?!» «Den bitchen Johanna tok det bildet da jeg helte olje på veien, derfor vil jeg ikke at bildet skal komme ut!»

Elvira og de to mennene går av båten. Vinden pisker Elvira i ansiktet, de mørke skyene på himmelen blir større og større. Saltvannet spruter, og det lukter gammel tang og tare. Det er kjølig, og Elviras krøllete hår er ute av kontroll. De ser et stort fyrtårn på toppen av øya, som Elvira mener er Svenner fyrtårn. De hører noen stemmer i det fjerne. De følger lyden, og ender opp utenfor det store, høye fyrtårnet. Fyrtårnet er gammelt, de ser at det har stått der en stund. Det vokser mose oppover veggene, og malingen flasser av. De stopper utenfor tårnet. De hører noen tydelige stemmer som hever seg nå og da. Elvira hører et dunk, og løper fort inn i fyrtårnet. De går opp trappa, den knirker og mange av trappetrinnene mangler. DUNK! Elvira kjenner at øyelokkene blir tyngre, hun begynner å se tåkete. Alt blir svart. Hun våkner, og legger merke til at politimannen og brannmannen er borte. Dunkene blir høyere, hun kjenner hjertet i halsen. Hun er alene, Mørk kan være hvor som helst, og Foyn er fanget.

Elvira fortsetter opp trappen, skrittene høres ikke lenger, for en mørk stemme overdøver lyden. Stemmen er kjent. Det er Mørk. «Jeg lar dere gå, men først vil jeg ha bildet!» «Vi har det jo ikke, og hva er så viktig med det bildet egentlig?» spør de tre fangede mennene. Elvira legger hodet inntil døren, og prøver å høre hva som blir sagt. Hun hører brannmannen, politimannen, Foyn og Mørk. Hun presser øret inntil den gamle tredøren, og døren åpner seg. Elvira faller. «Neimen, er det ikke lille frøken krølltopp?» sier Mørk med et ondt glis om munnen, og kikker på Elvira. Han drar henne opp etter øret. «Au, au, slipp meg ditt usle krek!» Hun ser de tre mennene hardt bundet med tau til hver sin stol. «Gi meg bildet, Elvira. Ellers setter jeg fyr på tauet!» «Greit, jeg skjønner uansett ikke hva som er så viktig med det bildet!» Elvira gir telefonen til Mørk. Mørk strekker ut armen, men Elvira trekker raskt til seg mobilen. Samtidig har politimannen kommet seg løs, og slår Mørk hardt i hodet. Mørk banner høyt, og faller ned på gulvet. Mørk reiser seg, og skal til å slå politimannen, men han trekker seg unna. Mørk slår Foyn i hardt i fjeset. Foyn lukker øynene sakte, og det renner tykt, rødt blod fra nesa. Politimannen binder Mørk hardt fast, og fører han ned den svingete trappen.

Elvira åpner vinduet for å få inn litt frisk luft, gardinene blafrer i det hun åpner. Foyn skvetter til og våkner. De går sammen ut, samtidig tørker Foyn nesa. Han kaster det blodige papiret på bakken utenfor fyrtårnet. De spotter Mørk og politimennene ute på plenen. Mørk prøver å vri seg ut av de stramme, kalde håndjernene politiet har tatt på ham.

Foyn ser seg rundt og ler lettet. Han ser en jente med svart hår i en politibåt, med bevæpnede menn. Foyn skjønner med en gang at det er Johanna. Han snur seg og kikker på Elvira, og smiler. «Det er Johanna!» sier Foyn til Elvira. «Hun kommer i en båt sammen med politiet». Elvira hopper av glede og løper mot brygga. Johanna snur seg og ser Elvira. Hun tar sats og lander på brygga, den er glatt og beinet sklir, men hun trekker det til seg igjen. De to søstrene gjenforenes, og klemmer. Politimennene løper inn i tårnet, og hjelper til med å fange Mørk. De fører Mørk ut av fyrtårnet, og bort til båten igjen. De kjører av gårde i retning mot politistasjonen. Johanna, Elvira, Foyn og brannmannen tar den andre båten og suser i land. Det er vanskelig å komme fram i den kraftige vinden og de høye bølgene.

Tilbake på politistasjonen dumper de rett inn i avhøret av Mørk. Johanna forteller:

Greta Mørk og Silje, moren til Elvira kjørte bortover den glatte høstveien. Det haglet med regn utenfor bilen en septemberdag i 1995. Silje kjørte bilen, og nynnet til en sang på radioen, mens Greta satt ved siden av. De skulle hente Johanna på skolen. Mens Johanna sto og ventet på parkeringsplassen så spottet hun en mørk skikkelse liste seg bortover, og helle noe mørkt rennende på veien. Johanna tok opp mobilen for å sende en melding til moren sin. Silje så at hun hadde fått en melding, og tok opp mobilen. Hun kjente at bilen begynte å gli, og mistet kontrollen. Hun prøvde å bremse, men klarte det ikke. Samtidig tok Johanna et bilde av hendelsen. Hun la mobilen i lomma og spurtet bort til bilen. Hun så noe hun aldri glemmer. Synet av blod, den døde Greta og den bevisstløse moren. Hun så den mørke skikkelsen løpe inn i skogen. Plutselig sto hun der gjennomvåt og hjelpeløs. Tåren var en av mange regndråper som rant nedover kinnet hennes. Hun tok opp mobilen og ringte 113, og hjelpen kom straks. De tok med seg Johanna til politistasjonen.

Mørk blir dømt til fengsel, for drap og kidnapping. Planen hans var å drepe Greta så han kunne arve formuen hennes. Denne formuen fikk nå Elviras familie, de delte den med Foyn fordi han hadde reddet begge døtrene deres.

Foyn og Hulda gjør det fortsatt bra i advokatbransjen, og Elviras familie lever i harmoni.

7. klasse på Jordet skole.

Kommentarer til denne saken