Gå til sidens hovedinnhold

Følg skrive-stafetten 2011/2012

Artikkelen er over 9 år gammel

Siste episode:

«Oppgjørets time»

KAPITTEL 10

Etter hvert nikker Espen langsomt.

- Fint, hveser Olav og dytter Espen oppover i flyet, som om han var noe skittent og ekkelt. Olav går små, kjappe skritt like bak han. Han gjør tegn til at Espen skal sette seg ved siden av ham.

- Denne kofferten, sier han og viser den glinsende, sølvfargede metallkofferten.

- Den skal Heidi fylle med penger. Siden hun ikke vil si passordet til oss, vil hun tydeligvis gjøre jobben selv. Derfor skal hun hacke seg inn på pengesystemet i Kina, og overføre pengene kineserne egentlig skulle hatt. Når kofferten er full, ringer dere meg, informerer Olav. Han gir en liten, krøllete papirlapp med et nummer på til Espen.

- Er det forstått? Spør Olav truende.

Espen er nervøs, og vet ikke hva han skal gjøre. Til slutt tar han bare i mot kofferten, og setter seg tilbake på plassen sin. Han kikker på Heidi i det han setter seg ned på det harde, lyseblå flysetet.

- Nå? Spør Heidi.

- Fyll denne med penger, sier Espen. Han gir henne kofferten uten en gang å kaste et blikk bort på henne.

- Hæ? Nå tuller du, ikke sant? Har du overgitt deg eller? Hva tenker du med?! hvisker Heidi pesende.

- Kanskje det er like greit, svarer Espen.

- De kommer aldri til å gi seg, vi utsetter oss bare for mer fare! Jeg elsker både deg og Elen, og jeg vil ikke at det skal skje enda mer vondt med dere.

Det blir stille en lang stund. Begge stirrer inn i den hvite veggen som skiller cockpiten fra passasjerene. Noen oversminkede flyvertinner kommer stadig forbi med rykende varm kaffe i hendene. Etter hvert snur Heidi seg mot Espen, og kysser ham på kinnet.

- Elskling, jeg gjør det. Jeg mener, hvor mye penger kan det være snakk om? fnyser Heidi, samtidig som hun småskjelver.

- Ja, ikke sant! tøffer Espen seg.

Det spraker i høyttalerne om at flyet lander om 15 minutter.

- Elen, våkn opp! hvisker Heidi.

- Hmh? mumler Elen søvnig. Hun kikker søvnig rundt seg, og legger merke til at Espen holder kofferten. Noe må være galt.

- Hvorfor holder du kofferten med bilder av meg i? spør Elen.

- Bilder? Hæ? undrer Espen.

- Bildene av meg var oppi der, sier Elen irritert.

Espen stivner til, og skjønner absolutt ingenting. Han åpner kofferten forsiktig.

Oppi kofferten ligger den grå pc-en til Heidi. Espen tar en slurk av kaffen han kjøpte for litt siden, og legger kofferten sakte ned på gulvet ved siden av krykkene til Heidi.

Høyttalerne spraker, og en lys flyvertinnestemme forteller at flyet går inn for landing, og at alle må være vennlige og feste setebeltene sine.

Elen tenker og tenker. Hun tenker på Herman, og håper han har det bra. Hun tenker også på hva de skal gjøre videre. Hun skjønner egentlig ikke helt hvorfor mafiaen skal stjele penger fra Kina, hvorfor akkurat Kina? Men hun orker ikke å tenke mer, det kommer nok til å gå bra. ¿ Det må gå bra.

På flyplassen sitter allerede Patrulski, Cecilie og Sergei. De venter i spenning på at Olav skal bekrefte at planen er fullført. De får øye på Olav, og Sergei reiser seg fra den grønne, slitte benken. Han går med kjappe, bestemte skritt bort til Olav.

- Lyktes du? Spør han nysgjerrig.

- Så klart. Espen er ikke den smarteste i verden, ler Olav ondskapsfullt.

Men da Heidi, Espen og Elen kommer ut av flyet, får mafiaen seg en overraskelse. Heidi må ha ringt politiet! Det kommer fem store menn bort til dem, i fronten står en ubeskrivelig tjukk politimann, med en altfor liten skjorte. Han står og slafser på en smultring. Det ser ut som om det blå, stramme skinnbeltet skal ryke når som helst, og at han har spist en del smultringer i løpet av livet.

- Dere er arrestert! Roper han. Elen, som står rett foran han, blir full av smuler.

- Du, du med torskeøynene! Sier han og stirrer på Patrulski sine øyne, som spretter rundt. Patrulski blir fornærmet, og går løs på politimannen, F.A.T. Billy. Men han tar armene rundt ham, og holder han fast. Politimenn løper etter de andre. Sergei er rasende på Heidi fordi hun ødela alt, og bruker de siste kreftene han har på å lirke opp pistolen sin fra lomma, og skyte. Politiet prøver å få kontroll på han, men han gir seg ikke før Heidi ligger på bakken. Elen løper så fort hun kan bort til moren. Beina hennes føles tunge som bly, men hun fortsetter å løpe. De få meterne føles som en evighet.

- HJELP! HVEM SOM HELST!? HUN DØR!!! HJEEELP!!! Hyler og gråter Elen, og Espen løper rundt i panikk. Kort tid etterpå hører de sirener, og leger løper inn. En av dem løper bort til Heidi, og legger øret mot hjertet hennes. Han lytter lenge, før han titter opp mot Espen. Både Elen og Espen skjønner hva han mener.

- Han som skøyt må være ganske erfaren. Han traff dessverre alt for bra, mumler en av legene.

- Vi beklager, sier en annen lege.

Elen legger seg ned på bakken og gråter. Hun hyler og kjefter både på seg selv og Sergei. Espen legger en hånd støttende på ryggen hennes, og sier at det skal gå bra.

- NEI! Det kommer aldri til å gå bra! freser Elen.

- Elen, dette er veldig vanskelig for meg også, men vi må være sterke. Dette skal vi klare.

F. A. T Billy kommer bort til dem. Han lukter frityrolje og gammel tyggis. Han slafser fortsatt på en smultring, men viser medfølelse.

- Æ kondolær, sier han på den overdrevne trønderdialekta si.

- Politiet betaler begravelsen, vi burde ha stoppet han, mumler en annen politimann.

En uke senere

Elen tar på seg kjolen som hun hadde fått av moren i fjor. Den er svart, med glitter på. Med tårer i øynene tar hun på seg svarte skinnstøvletter, og børster håret.

Espen lister seg inn på rommet hennes. Han har på seg mørk dress, og holder lavendler og roser i et fast grep i hånden.

- Er du klar? spør han.

- Ja. hulker Elen.

De setter seg sammen ut i den røde, bulkete bilen, og kjører sakte bortover veien. Elen lurer fortsatt på hvordan Herman har det, siden de måtte kutte alle bånd, familien hans var rett og slett for farlig. Mer rekker hun ikke å tenke, før de er framme der begravelsen skal være. De går bortover det frodige, grønne gresset sammen, og stiller seg ved den overblomstrede graven. Heidi elsket naturen, så begravelsen er ute. Presten står og snakker lenge og vel, og Elen lar blikket fare utover kirkegården. Hun stivner til da hun ser nabograven. Herman Dimitri Boris.

7. trinn Jordet skole

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Her kan du lese hele historien, oppdatert med siste episode:

«Bagasje»

Av Harald Rosenløw Eeg

Det er så varmt at byen står helt stille. Bare asfalten koker. Lakenet brenner. Alle er borte. De er ute på en strand et sted. Eller på en fjelltopp. Bare ikke de. De er hjemme. Også noen katter da. Det er vel fint det også, eller hva, sommer i byen, is på brygga og film hver kveld? Nei, det er ikke det. Sommer i byen er ikke noe gøy. Når du bor i byen. Da skal sommeren være noe annet. Sjøen eller skogen eller i hvert fall en annen by?

Elen våkner av at det er full diskusjon på kjøkkenet. Noe om at de ikke kan være her. Mamma og pappa pleier å være uvenner om morgenen, og så blir de venner igjen på kvelden. Men ikke nå. I dag er det tydeligvis omvendt. Elen står opp og går ut til dem. Det pleier å hjelpe. Men det gjør ikke det i dag. De ser på henne.

– Gå og legg deg, sier mamma og pappa i munnen på hverandre.

– Skal dere skilles? spør hun.

– Nei, vi skal... på ferie, sier pappa plutselig.

– Skal vi? spør mamma.

– Så gå og pakk kofferten, sier pappa.

Mamma sender han et drepende blikk, og da mener hun virkelig drepende, et blikk fullt av kniver og voodoonåler, og da er ikke Elen sein med å gjøre som de sier: Pakke kofferten. Hun spør ikke en gang hvor de skal reise, i tilfelle de skulle ombestemme seg. Så hun pakker for alt. Bikini-stillongs, joggesko-pensko, solkrem-halspastiller. Og hun blir vekt nesten før hun har lagt huet på puta igjen. For da skal de av gårde. Mamma må kanskje jobbe litt på turen, sier pappa, men hun blir med sjøl om det er bare kroppen hennes de får ut i taxien. Resten av mamma sover fortsatt så tidlig, bak paret med svære solbriller. Pappa virker ganske stressa. De skal sikkert rekke noe? Forventninga danker ut søvnen. Og så tar de taxi grytidlig gjennom byen. Dundrer gjennom gatene. Og sjøl om gatene er tomme syns hun pappa kikker i bakvinduet som for å sjekke om de har noen etter seg. Det står griller og ryker i parkene, og brusflasker folk har forlatt midt i en slurk.

– Hvor skal vi? spør hun faren. Han smiler fårete.

– Oslo S, sier han.

– Okei. Men... derfra?

Fattern åpner munnen. Men så lukker han den igjen. Som om han er redd for å skuffe henne. Eller redd for å si sannheten. Han er ikke særlig god til å holde på hemmeligheter.

– Mamma trenger å komme seg bort litt. Hun bare vet det ikke, sier han. Mamma har en litt hemmelig jobb. Elen vet hva det er, sånn noenlunde, men hun skal helst ikke fortelle det til noen. Så vanligvis sier hun at mamma har hjemmekontor, og det høres så kjedelig ut at det pleier å stoppe de fleste.

Taxien kjører opp på sjøsida av Oslo S. Det er mye styr når de skal ut av bilen, med kofferter og vesker og alt, så alt stresset gjør bare at de bruker lenger tid enn om de hadde tatt det helt med ro. Men Elen kjenner at det kribler. Hun tar seg i å drømme hvor de skal. Fra Oslo S går det tog til hele Norge. Og sikkert Sverige. Göteborg? Bergen? Bodø? Men så er det jo flytoget også. Og da åpner det seg jo en hel, jepp, en hel verden. Men Elen prøver å holde seg. For det at de skal på ferie likevel er en sånn opptur at hun ikke har lyst til å bli skuffa heller. Worst case scenario? Tante Trude og onkel Tron.

De skynder seg ut i avgangshallen nede, kan det tyde på flytoget? Mamma begynner å våkne. Hun ser seg rundt. Elen ser seg rundt. Det er bare én annen som er våken nå. Han står og leser i en avis med en koffert ved føttene. Han har caps, strikkøyer og en føflekk øverst på kinnet.

– Veska mi, sier mamma plutselig. Ser seg rundt.

– Jeg glemte den i taxien...

Er veska igjen i taxien? Pappa snur seg og begynner å løpe tilbake mot taxiene, men det er sikkert tusen taxier der, og alle ser ganske like ut. Mamma står bare og svaier noen sekunder, før hun følger etter.

– Pass på bagasjen, sier hun. Og blir Elen stående, helt aleine midt i den svære avgangshallen med koffertene deres. Hun ser opp på tavla med destinasjonene som blinker. Og mens hun står der stirrer, kommer fyren med caps, den eneste andre i avgangshallen, opp til henne. Det er noe med øya hans. De spretter rundt hele tida.

– Vil du passe på min koffert også? spør han. Stemmen sprekker. – Jeg skal bare på toalettet.

Elen ser på kofferten hans. Den er liten og i sølv metall. Den er ikke så stor heller? Og ærlig talt det er ikke verdens undergang, hun skal bare passe bagasjen hans, ikke sant? Hun ser opp, men da har han gått allerede.

Så hun venter. Hun ser opp på tavla. Et flytog kommer. Det går. Og ett til kommer inn. Hun ser mot taxiene, men ser ikke noe til verken mamma eller pappa. Hvor lenge kan han fyren være på do, egentlig? Tenk om han også har glemt at hun har bagasjen hans? Her står hun med masse bagasje, men ingen å reise med? Og så får hun en sånn kjip tanke. At dette ikke kommer til å gå bra likevel. Når de endelig skulle komme seg på ferie, blir alt bare rot.

Til slutt tar hun all bagasjen, koffertene og bagen til faren og går bort til toalettene. Hun står utafor. Hun roper inn mot herretoalettet. Men det koster penger å komme inn her. Er det mulig? Et av toalettene er opptatt.

– Hallo? roper hun. Banker på døra. – Det er jeg som passer bagasjen din.

Men hun får ikke svar. Hun banker igjen.

– Hallo? sier hun. – Er du ferdig snart? Jeg har bagasjen din.

Døra går opp. Og der står det en svær mann i treningsdrakt. Han ser forundra på henne. Hun gidder ikke å forklare seg. Hun vil finne mamma og pappa. De har en ferie å rekke. Så hun løper tilbake med all bagasjen. Hun er ute i avgangshallen. Men mamma og pappa har ikke kommet nå heller. Hun sleper med seg alt sammen, og kofferten til den fremmede er så tung, hva er det i den egentlig, hun skal få bedre tak, men da glir den plutselig i handa hennes, så hun mister den rett i gulvet og lokket blir slått opp. Hun bråstopper. Hun skal jo ikke kikke oppi. Det er ikke hennes koffert. Hun skal bare få igjen lokket. Og hun hadde aldri gjort det, tatt en kikk, hvis det ikke var for at den blei slått opp rett foran henne.

Da hun ser hva som er oppi. Først skjønner hun ingenting. Så kjenner hun hvordan blodet, som vanligvis blir pumpa gjennom kroppen, plutselig bråstopper og står og stanger i årene, banker i hodet hennes.

Hun blir nødt til å rømme.

«Fanget»

Oppi kofferten ligger det bilder. Bilder av henne. Det var bilder fra skolen. Fra ferieturen i sommer. Fra Halloween-feiringen med Mathilde og Ylva. Hun kjenner hun har lyst til å kaste opp da hun ser bilder som er tatt av henne på vei til dansinga, på fotballbanen, på 17. mai. Hun har ikke sett disse bildene før. Det nyeste bildet ble tatt i går kveld, mens hun satt og ventet på bussen sammen med Hedda. Det er rammet inn, i en kraftig ramme av jern. «Det forklarer tyngden på kofferten», tenker hun. «Men hvem har tatt alle bildene og hvorfor? Hun blar igjennom dem da hun finner penger. Elen kjenner hun er redd. Hun tar pengene ut, og drar med seg kofferten. «Pengene kan jeg bruke til taxi. Jeg må vekk herfra», tenker hun. På utsiden føler hun at noen stirrer på henne, og hun snur seg rundt. Der står det en ukjent mann. Han har halvlangt, mørkt hår og antydning til bart. Han har på seg ei rutete skjorte og ei slitt olabukse. Han smiler mot Elen.

- Kan jeg hjelpe deg med noe? Du ser veldig forvirret ut, sier han. Elen ser på han og kjenner en ekkel følelse inni seg.

- Jeg vil bare bort herfra, jeg vil hjem, sier Elen med skjelvende stemme.

Med usikker stemme forteller hvor hun sakte hvor hun bor. Mannen sier at Elen kan sitte på med henne, fordi han skulle samme vei. Han legger armen sin beskyttende rundt henne og fører henne med til en taxi som står litt bortenfor de andre. Han smiler til henne før han åpner døren og lar henne sette seg inn. Sjåføren starter bilen, mens Elen febrilsk kikker for å se om hun kan se moren eller faren sin.

- Hva er det som skjer?», tenker hun. Først denne plutselige ferieturen, deretter foreldrene som går fra henne. Så mannen med capsen. Hva gjorde han med en koffert full av bilder av henne? Og hvordan visste han at hun var på Oslo S? Elen kjenner hjertet slå kraftige slag.

Taxisjåføren ser inn i speilet og de får øyekontakt. Elen stivner. Da ser hun det. Øynene hans. De spretter rundt hele tiden. Det er mannen som ga henne kofferten sin. Elen drar seg mot døra, men blir stoppet av mannen ved siden av. Sjåføren stirrer på henne.

- Jeg tenkte nok du ville passe på kofferten for meg», sier han mens han smiler ondskapsfullt.

- På en måte så er den jo litt din også. Og takket være alle de fine bildene vi har, var det ikke vanskelig å finne deg ¿ så lenge vi visste hvor vi skulle lete. Vi håpet du ville finne pengene, og tenke at det var lurt av deg å komme deg vekk. At du skjønte at noen rett og slett var ute etter deg. Du er smart, du. Eller kanskje det er vi som er smarte.

Han ler ondskapsfullt. Elen tar tak i håndtaket på døra og kjenner at døren er låst. I samme øyeblikk begynner bilen å kjøre. Elen kjenner hjertet dunker. Hun puster raskt. Tårene presser på. Hun forsøker å holde dem igjen. Hun må holde roen. På andre siden av gaten ser hun foreldrene. Det virker som om de kikker etter noe. Leter de etter henne? Hvor har det vært? Elen banker febrilsk på vinduet, før mannen ved siden av henne drar henne tilbake. Hun drar opp mobilen, men får ikke beholde den lenge. Mannen hun hadde trodd ville hjelpe, drar den ut av hendene og kaster den fram i forsetet.

- Best for deg at du gjør som vi sier», snerrer han. Elen er fortvilet. Hun åpner vinduet og prøver å krype ut da hun med en kraftig rykk blir dratt tilbake. Elen roper etter hjelp. Hun har vondt i armen der hun ble dratt tilbake. Da ser foreldrene plutselig hennes vei. Mamma peker, og sier noe til pappa som løper etter henne. Elen samler alle kreftene sine mens hun gjør alt for å komme seg vekk fra alt. Så blir alt svart.

Hun skjønner lite da hun kommer til seg selv. Hun forstår at hun er på kontoret til mamma. Ikke hjemmekontoret, men det hun har i byen. Når hun må ha det helt rolig rundt seg. Den grønne planta i vinduet er i ferd med å visne. Mamma har aldri vært særlig flink med blomster. Alle skuffer og skap er åpne, og innholdet er endevendt. Elen er redd. Hva gjør hun her? Forvirret kikker hun rundt i rommet mens hun forsøker å reise seg. Det gjør vondt i hodet. Hun ser mannen som tilbød seg å hjelpe gir et nikk til koffertmannen.

- Hun er våken, Pål. Pål snur seg mot henne. Øynene spretter rundt mens han kikker på henne.

- Best av deg at du gjør som vi sier. Det burde du kanskje ha lært etter den trassige oppførselen din i taxien?, sier han. Så snur han seg, og hamrer på tastaturet på morens PC. Han andre mannen går bort og stiller seg ved siden av.

- Får du det til, eller? spør han. Pål blir tydelig irritert.

- Vær så snill, Olav. Jeg orker ikke det jamrende gnålet ditt! Det er umulig å tenke klart når du maser slik. Prøv heller å få passordet ut av jentungen, du. Jeg skal alltids klare å komme inn, men det vil ta tid.»

Elen forsøker å reise seg opp, men oppdager at hun er bundet fast til et skap. Olav kommer mot henne, og rister henne som om hun var ei filledokke

- Nå må du tenke. Hva kan passordet til moren din være? hveser han mot henne med sammenbitte tenner. Han knyter opp tauet hun er bundet med og løfter henne inntil veggen med et rykk.

- Hvis du vil se foreldrene dine igjen er det best du bruker hjernen din fornuftig. Skaff passordet! Ellers...

Olav hever to fingre mot panna til Elen, som om han har en pistol i hånden. Elen skjønner hva han mener.

- Jeg vet ikke», hulker hun.

- Mamma har alltid sagt at passord er hemmelig, så jeg aner rett og slett ikke.

7. trinn Nanset skole

«FBI»

Del 1

Jeg vet rett og slett ikke, hva er det som skjer? Holder mamma og pappa noe skjult for meg? Jeg ser på den blonde mannen, han ser tilbake på meg.

«Hva tenker du på, din drittunge?» sier han med en russisk aksent og setter øynene i meg. Er han fra Russland?

«Du vet at mora di er fra FBI?» sier han med en trillende latter.

«Hæ?» Alle de forretningsreisene til USA, de «reisene» som hun må ta til USA annenhver måned. Alle bitene faller plutselig på plass. Nå skjønner jeg det!

Del 2: Mammas hemmelighet

«Espen, jeg må fortelle deg noe,» sier moren til Elen.

«Hva er det, Heidi?»

«Jo, før jeg møtte deg var jeg forlovet med en fra den russiske mafia. Han heter Pål ? Eller Patrulski. Og jeg ? fikk et barn med han. Det ble en gutt, han heter Olav. Olav og Pål, de har kidnappet Elen!»

«Hæ, var det de som satt inne i den taxien?»

«Han er 18 år, jeg fikk han da jeg var 20.»

«Men hvorfor har du ikke sagt det dette før?»

«Fordi, fordi ? Jeg vet ikke! Ok?»

Heidi ser tårene trille ned kinnet hans. Det samme gjør hennes egne. Alle menneskene som løper fram og tilbake og forbi dem. De har det så travelt. Det samme har de!

«Elen!» Espen ser på Heidi med de fantastiske blå øyne. «Det føles som om jeg ser på hele verden når jeg ser på deg.»

«Hvordan finner vi Elen da? Du som er fra FBI.»

«Slapp av kjære. Jeg tok en søkechip på henne rett før hun ble tatt. Jeg har kontroll! Kom, vi går inn på handikaptoalettet!» Heidi snur seg og går.

Det lukter godt her, men samtidig vondt, som vanlige doer.

«Ok, dette er det som skjer. Som jeg sa så er Pål og Olav fra den russiske mafia. De leter eter et hackeprogram som FBI har, eller jeg har. Det hackeprogrammet skal de bruke mot den kinesiske staten.»

«Ok, men hva får de ut av det?», sier Espen mens han ser rart på Heidi.

«Jo, fordi alle de pengene som Kina egentlig skal få går til den russiske mafiaen, og da blir selvsagt de rike! Der ser du hvor mye folk gjør for penger!»

«Men, hvordan får de tak i det hackeprogrammet da?» spør han undrende.

«Du?»

«Ja?»

«Du spør veldig mye?»

«Hele hackeprogrammet ligger inne på Pc’n min, men de trenger passordet!» roper Heidi lettere irritert.

«Men hva er passordet da!» roper han tilbake.

«BigBang!»

Heidi ser på klokka, den er 12:23. «Klokka er snart halv ett. Vi må rekke flyet!» De løper bort til den nærmeste taxien og kaster seg inn i den.

Sjåføren kjører dem til Gardermoen.

De løper inn og kikker på boardingtavla. Neste fly til New York går klokka 13:05.

«Hva er klokka nå. kjære?» spør Heidi.

«Klokka er 12:30, så vi må forte oss litt!»

«Bording» sto det med store bokstaver på boardingtavla.

«Vi må bort til flyet nå!» sier Heidi.

«USA here we come!» svarer Espen

Del 3: Elen 2004

«Da jeg var liten, sa min mor til meg at jeg alltid må finne ut hva ting starter med. Og på skolen har vi lært at alt startet med «The Big Bang», så det kunne jo vært et passord.

«Jeg må på toalettet, og jeg er sulten!»

«Hold kjeft da!»

Elen sitter bare stille, sulter og drømmer om en deilig banana-splitt.

Det hadde vært deilig med noe å spise, og å komme seg vekk. Vekk fra alt.

Elen sovner, hun begynner å drømme.

«Mamma? Mamma!? Er det deg? Hvor er vi?» Elen virker overrasket, hun vet jo ikke selv at hun drømmer.

Det sitter noen menn og snakker, de har skjegg og går i dress. Hun skjønner ikke helt hva de sier, er det russisk, undrer hun.

Heidi går bort til mennene, hun skjønner tydeligvis hva de sier og begynner å snakke med dem. Det er som hun er russisk på en måte, hva skjer? Nå begynner Elen å bli veldig bekymret, nå begynner hun å skjønne alt! Pål snakket sant, hun var agent.

Men hva gjorde hun i Russland?

7. trinn, Byskogen skole

KAPITTEL 4

Dama som står ved kontrollen ser streng ut, hun har håret satt opp i en knute, og brillene nede på nesa. Hun har rynker, mange rynker. Da de kommer mot henne, rynker hun på nesen. Espen ser fortvilet ut, svetten renner som en elv nedover panna. Hvordan kunne dette skje med vår Elen?

- Passet deres, takk, spør damen bak disken. Blikket til Heidi faller ned på navneskiltet hennes, der det står med tykke bokstaver: «CECILIE». Heidi tar fram FBI skiltet. Hun blir mykere i blikket, og smiler.

- Kom med meg! sier hun med den mildeste stemmen du kan tenke deg. Heidi og Espen ser mot hverandre og nikker. De går rolig, men bestemt etter henne. Damen går i raskt tempo, som hun må rekke noe. Heidi blir mer oppmerksom på damen, fordi hun går på en så bestemt, men nervøs måte. Hun studerer henne nøye. Plutselig får hun øye på noe. Heidi river tak i Espen. De bråstopper og Heidi ser på Espen med store øyne. Hun peker på halsen hennes.

- Jeg har sett det mafiasmykket før, hvisker hun til Espen. Det er et gullsmykke, som det står inngravert «R.M».

- Pål hadde akkurat det samme. Espen får store øyne. Cecilie har merket at ekteparet har stoppet, og snur seg mot dem.

- Er det et problem? spør hun. Espen og Heidi stirrer på henne. Espen mumler noe til Heidi. Plutselig setter de av gårde. De løper fort. I øyekroken ser han Cecilie snakke i telefonen.

Elen kniper øynene igjen. Hun vil ikke åpne dem. Hun ønsker at alt dette aldri hadde skjedd. Spørsmålene durer rundt i hodet hennes. Hvorfor? Hvem? Hvordan? Hun åpner et øye først. Så det andre. Hun er fremdeles på kontoret til moren. Hun ser seg rundt. Det er bare Olav her nå. Hvor Pål er, vet hun ikke. Etter hvert begynner tankene å vende tilbake til henne. Hun hører skritt. Men hun vet ikke hvor. Høyre? Venstre? De kommer overalt. Hodet banker. Det er nok Pål. Han er tilbake. Han har med seg noen. Hun hører stemmer på utsiden. En gutt på hennes egen alder kommer inn sammen med Pål.

- Ehh. Dette er Herman, sjefens sønn, sier Pål med morsom, men skremmende stemme. Moren hans er visst norsk, og faren russisk. Han ser på henne med et blikk som ser spørrende på henne, som om han lurer på om hun er OK.

- Herman vet passordet, faren hans overhørte det, sier Pål til Olav.

- Ja, hva er det da? svarer Olav nysgjerrig. Pål hvisker noe i øret til Olav.

- Big Ben? roper Olav ut. Pål går rett mot mac-en til Heidi, og skriver inn «Big Ben». Alle ser nysgjerrig på Pål når han skriver det inn. Alle venter spent. Det er feil. Passordet er feil. Elen smiler fornøyd. Herman ser på henne. Han er faktisk utrolig kjekk. Blondt hår med blå, nydelige og glitrende øyne. Hun smiler tilbake. Han rødmer. Pål smeller plutselig håndflaten i det harde, stein bordet. Han blir rød av sinne.

- Big Ben. Big Ben. London! Passordet er i Big Ben i London, sier den stolte Olav. Rødfargen i ansiktet til Pål forsvinner delvis bort. Han nikker. Så fester han blikket på Herman.

- Vi tar dere begge med oss, sier Pål. Han går ut, og ringer sjefen. Han lover å sende fly så fort han får mulighet. Men han lover ikke at det kommer før om et par timer.

- Kan jeg være så snill å få gå på toalettet? sier Elen med den herligste stemmen hun kan. Olav nikker. Elen går inn på toalettet. Da ser hun den. Veska. Den ligger der! Rett under vasken. Hun går rolig mot den. Hun kikker oppi den. Hun ser den tydelig. Den ligger oppi der. Pistolen. Det er som om hun er med i en film. Hun tar pistolen, og putter den i jakkelomma. Nå er hun faktisk takknemlig for at hun har så store lommer. Hun snur seg. Der står han. Han har stått der hele tiden. Det er Herman.

Da de går om bord, blunker Heidi til en dame som ønsker dem velkommen og hun gir henne en konvolutt med penger og en lapp. Da de går forbi alle seteradene på 1. klasse, kjenner de lukten av friske bær, deilige desserter, og dyr parfyme.

Dit skal de ikke, ikke nå som de kanskje trenger den avslapningen som mest.

Nå skal de sitte på de ekle, svette, illeluktende setene. Espen setter seg ved vinduet på flyet med et kryssordblad. Heidi derimot slapper ikke av, hun tar ingen sjanser. Ikke nå som de allerede har Elen.

- Jeg skal bare på do, hvisker Espen.

- Må du virkelig, kan du ikke holde deg, spør Heidi.

- Må jeg, så må jeg, svarer Espen. Han åler seg forbi Heidi, retter på skjorta og går mot doen. To av tre doer er opptatt, låsen på dodøra funker ikke. Så han håper at ingen vil komme inn.

Da han er ferdig, får han en rar følelse. Som at ett eller annet ikke er som det skal. Det er stille i rommet, de eneste lydene han kan høre er vann som drypper fra vasken.

- Hvorfor tar det så lang tid, tenker Heidi. Hun går mot doen, der hører hun rare lyder.

Er det noe galt med Espen tro? Hun hører stønning og pustelyder, men da hun lirker opp låsen og døra smeller opp, ser hun ikke det hun hadde forestilt seg. Der sitter en smellfeit, full og svett mann. Hun prøver den neste doen. Der ligger han, bevisstløs.

Elen stirrer han rett inn i de lyseblå øynene. Han ser bekymret på henne.

- Hva. hva skal du med den? sier han redd.

- Jeg vet ærlig talt ikke, svarer hun stille. Han merker at hun er nervøs. Hun er redd. Han går rolig mot henne. Han tar tak i henne, og klemmer henne hardt inntil seg. Det lukter manneparfyme, voks og godteri. Det lukter godt, tenker hun inne i seg. Først er hun litt sjenert. Men han slipper henne ikke. Så braser hun ut i gråt. Hun hulker. Heldigvis har de låst døren. Han sier ingenting. Bare holder henne inntil seg. Hun skjelver. Hvorfor måtte de på ferie? Hvorfor skjedde dette henne? Hun bare gråter enda høyere. Men han sier ingenting. Bare holder henne tett inntil seg. Hun skulle ønske at det varte i evig tid. Men evig tid tar også slutt. Nå røsket de i dørhåndtaket.

- Er du ferdig snart? spør Pål med en utålmodig stemme. Han slipper sakte taket og tørker tårene, som har rent nedover kinnene hennes. Hun hører at Pål har gått inn på kontoret igjen. De går sakte ut, og setter seg i den gamle sofaen på Heidis kontor. Han tar tak i hånden hennes. Hun holder den hardt fast. De hørte motorlyder nærme seg. Framkomstmiddelet har ankommet.

Der ligger han helt bevisstløs. Heidi kjenner at noen ser på henne. Hun vet hvem det er. Hun vil ikke snu seg. Det er Sergei Dimitri Boris. Den mektigste mannen blant alle verdens mafiaer. Hun snur seg. Han står et steinkast fra henne. Han står med kofferten ved siden av seg. Hun vet hva det er i kofferten. Hun tørr ikke engang tenke på det.

- Do trode ike do vie se mei her, eler va? sier han med den russiske stemmen sin. Måten han snakker norsk på er tåpelig. Så tåpelig at det blir morsomt. Heidi klarer ikke holde seg mer. Hun bryter ut i latter. Ikke et lite flir, med skikkelig latterkrampe. Der går grensen for Sergei. Han går mot henne. Han står nå kun centimeter fra ansiktet hennes. Han ser henne rett inn i øynene. Hun slutter å le.

- Do ler ike av mei! brøler han i ansiktet hennes. ¿ Hva vil du? spør Heidi. Han går bakover, men flytter ikke øynene fra henne. ¿ Passord, sier han. ¿ Hvem passord? svarer hun likegyldig. ¿ Do vet vem jei mener! svarer han irritert. Hun vet hvem han mener, men vil ikke innrømme det.

- Hva snakker du om? svarer Heidi.

- No er det nok! Ji mei passordet, ellers vet do va som skjer! sier han utålmodig.

- Jeg kommer aldri til å gi deg det passordet! Du fortjener det ikke. En mann som har så mye hat, fortjener ikke så mange penger. Da får du drepe meg da! Dessuten er vi i New York om en liten time, sier hun irritert.

- Vi skal ikke til New York, vi skal til London! Heidi sier ingenting. Hun ser i det ene øyet at Espen reiser seg. Hun skal til å si noe, men rekker det ikke.

- Vi skal ikke til London, vi skal til Elen! roper Espen.

De går på flyet. Elen tenker på mamma og pappa. Hvordan har de det? Hvor er de? Tenker de på henne? Hva gjør de nå? Hun setter seg i setet ved siden av Herman. Pål slipper ikke øynene fra dem. Hun stirrer tilbake. Til slutt snur hun seg fra han. Dørene blir lukket, og flyet setter fart. Hun holder Herman i hånden hele tiden. De ser på hverandre. Han ser søtt tilbake. Plutselig lener han seg mot henne, og kysser henne. Hun blir helt rød i ansiktet.

- Kan jeg gå på toalettet? spør Elen. Pål og Olav nikker. Hun reiser seg og Herman følger etter. De går inn veien ved toalettet.

- Elen, du skal bare vite at du en fantastisk jente. Du fortjener virkelig ikke dette. Jeg er så lei meg for at min far har gjort dette mot deg, han er ikke den jeg trodde. Du skal vite at du betyr alt for meg, og jeg vet det har gått veldig kort tid, men jeg er veldig glad i deg, sier han. Elen tenker at han må være den mest fantastiske personen på hele jord. Elen gir han et kyss på kinnet og tar han i hånden. Da ser de den. Den gule fallskjermen. Hun løper bort til den. Hun lyser opp, og får et smil om munnen. Han også. Men så går det opp for dem. Det er bare en.

- Ta den du! Jeg klarer meg, sier Herman. Elen ser på han.

- Hvordan skal jeg klare meg uten deg? sier Elen.

- Du klarer det, svarer han. Han ser på henne med de vakreste øynene. Han løfter fallskjermen av knaggen, og gir den til henne. Hun tar den på. Hun har hoppet i fallskjerm en gang før. Men aldri alene. Det er et reserve håndtak hun kan dra i. Hun går mot døren. Herman følger etter henne. Så hører hun ikke skrittene mer. Pål og Olav holder Herman fast. Han står ikke mot. De peker med en pistol mot hodet hans.

- Hopper du, skyter jeg! sier Pål. Elen ser Herman rett i øynene. Han nikker. Så hvisker han:

- Hopp! Tårene renner nedover kinnet hennes. Hun snur seg tilbake, åpner døren. Hun ser ut i den blå himmelen. Hun snur seg en siste gang.

- Jeg elsker deg, hvisker Herman. Hun snur seg tilbake og hopper.

7. trinn Tjodalyng barneskole

«Landingen»

KAPITTEL 5

Elen farer gjennom lufta, hun kniper igjen øynene, og det er da hun hører skuddet. Hun hører ikke bare ett, men flere.

Elen ser opp og ser at fallskjermen har blitt til en haug, den virker ikke!

Hun kjenner vinden som blåser i ansiktet og tårene som renner nedover kinnene. Elen tror hun kommer til å dø og tenker på alle hun er glad i. Hun river av seg den ødelagte fallskjermen.

Espen blir forundret og ser rart på Heidi.

«Vi må jo redde Elen!» sier han.

«Men skjønner du det ikke?!» Skriker Heidi.

«De vil ha oss til London for at jeg skal finne passordet til dem!»

Da går det virkelig opp for Espen hva slags situasjon de befinner seg i.

Elen ser vannflaten nærme seg. Hun lukker øynene og holder pusten.

Rett før hun treffer vannet rekker hun å tenke gjennom et ord; døden.

Elen føler smerten gjennom hele kroppen og suget i magen da hun synker ned i det mørke vannet. Hun synker lenger og lenger ned i det mørke vannet. Elen blir tom for luft og helt desperat etter å komme seg opp til overflaten. I desperasjon svelger hun mye vann og redselen tar over.

Olav har sluppet taket i Herman og alle ser ned mot det mørke vannet.

Herman roper ned mot der Elen landet. Han så vannspruten da Elen traff vannoverflaten og roper så høyt han kan: «Eleeeeeeeeeeeeeeen!!!»

Elen kommer opp av vannet, det er store bølger rundt henne og hun strever med å holde seg oppe i vannet, men i de store bølgene får hun et glimt av et lys og får endelig et håp om å overleve.

Elen forsøker å svømme med bølgene, og det er lettere. Nå vil hun bare vekk fra det iskalde vannet som omringer henne på alle kanter. Hun ser plutselig en mast bak de store bølgene og ser endelig hva det er; en oljeplattform! Dette kan være det som redder henne fra døden. De store bølgene ville vært en kald og forferdelig død.

Hun svømmer mot plattformen da hun plutselig kjenner at noen tar tak i beinet hennes. Det er et hardt grep som ikke vil slippe taket. Elen synker litt, men klarer å snu seg rundt og da ser hun det ¿ Herman!

Olav snur seg, Herman har forsvunnet.

Olav kikker ned mot havet, og der ser han at Herman og Elen svømmer mot plattformen. En skummel plan tar form i hodet hans.

Endelig kommer Elen og Herman fram til plattformen. De er slitne, men lettet over å ha kommet fram. De er på vei opp på plattformen og Elen føler at hun har klart å få til noe hun ikke har gjort før. Hun er glad for at de er to nå.

Da ser hun at Herman løper fra henne. Hun står igjen helt alene og hører bare lydene av sjøen.

Så hører hun skritt, og snur seg rundt. Der står Olav med en pistol og sikter på henne.

Han sier: «Hvor er Herman?»

Olav er sint og klissvåt. Elen vet at Herman hadde svømt mot øya på den andre siden, men hun peker i motsatt retning fra der han er.

«Ikke prøv deg på noe!» sier Olav med stirrende øyne. Han snur seg for å speide etter Herman, og da klatrer Elen stille ned i det mørke, kalde og grumsete vannet.

Når hun kommer nedi vannet snur hun seg rundt og ser at Olav snur seg. Hun dukker under vann og holder pusten til hun tenker at det er klart. Når hun kommer opp igjen ser hun ikke Olav lenger, hvor er han?

Elen forsøker å ikke tenke mer på ham og legger på svøm mot øya.

Herman må også være et sted her på øya, tenker Elen når hun går i land på noen glatte steiner. Øya er liten, men det er en gård der. Det ser ut som om det ikke har bodd noen her på 100 år. Elen ser en skygge ved huset som ligner på Herman. Hun roper: «Herman!» og løper mot gården.

Espen og Heidi sitter på flyet og er bekymret for Elen. De lurer på hvor hun er. De har sammen klart å overrumple og kaste ut den russiske mannen.

«Dette tar for lang tid Espen!» Utbryter Heidi.

«Hva kan vi liksom gjøre da?» svarer Espen. Begge ser mot exit-døra.

«Vi er jo ikke sikre på om Elen befinner seg i England» sier Espen.

«Vi må hoppe,» sier Heidi.

De pakker tingene sine raskt, ingen må se dem.

«Espen, jeg har en fallskjerm sydd inn i drakten min,» sier Heidi.

«Ååå så romantisk, vi må hoppe sammen,» sier Espen.

Heidi griper hånda til Espen, men da hører de en mann som roper «Stopp!»

Flyet begynner å vugge og kjøre saktere.

Huset er gammelt og slitt. Elen tror det kommer til å falle sammen snart.

Hun løper kjempefort og kjenner at hjertet dunker. Plutselig hører hun en knirkende lyd inne fra huset.

«Hvem - ææh - hvem er det?» Sier Elen hysterisk.

Det kjennes som om det er noen bak henne, og hun øker farten.

Hun tør ikke snu seg, men da hun endelig tør å snu seg rundt ser hun en mann med kniv.

Elen blir stiv i hele kroppen, hun blir livredd og klarer ikke å tenke klart.

Hennes eneste sjanse er å løpe inn i det gamle huset, men når hun kommer fram til døra setter hun seg fast i en spiker og en del av genseren revner.

Heidi og Espen kaster seg ut fra flyet. De ser opp på flyet og så på hverandre.

«Nå er det for seint å angre,» sier Heidi.

De farer gjennom luften og lander på taket til et hotell.

«Nå hadde vi flaks gitt,» sier Espen romantisk.

«Jeg tror ikke vi klarer å få gjort mer i dag,» sier Heidi. «La oss leie et hotellrom for natten så leter vi videre i morgen»

Elen blir hysterisk for at mannen skal se spor av henne. Hun ser en gammel gardin som hun gjemmer seg bak. «Håper han ikke finner meg,» hvisker hun til seg selv.

Da hører hun noen som røsker i døra og en stemme som sier:

«Jeg vet at du er her lille pike.»

Elen overrasker mannen ved å løpe raskt forbi ham. Hun løper inn i skogen, men snubler og tenker; nå dør jeg. Men hun kommer seg på beina og krabber bak et tre. Her vil hun gjemme seg en stund, men så ser hun det glimte i et knivblad. Mannen røsker henne i skuldrene og de ser hverandre rett inn i øynene.

Så er kniven er på vei mot Elen...

7. trinn Lardal barneskole

«Knivstikket»

KAPITTEL 6

Hun ser inn de svarte øynene. Det er et lite glimt av Pål hun får. Det går et grøss gjennom kroppen til Elen. Hun blir helt stiv av skrekk og bare venter på smerten som skal komme. Elen kjenner at Hermann er nær idet kniven kommer mot henne. Hun setter i et hyl og lukker øynene. Det tar noen sekunder før hun hører noe dette i bakken. Hva var det? Det var et voldsomt dunk. Dunket hørtes ut som en stor sekk med sand. Kjappe aggressive skritt forsvinner fra henne. Plutselig går det opp for henne hva som har skjedd. Hun skjønner at Hermann har ofret seg for henne. Elen tror at Pål og Olav ikke kommer tilbake, siden de tror at de har drept henne.

Midt på natten får Espen en telefon om at det er en akutt situasjon. Det har vært en hendelse på en øy utenfor en oljeplattform i Atlanterhavet. Heidi våkner og spør hva som skjer. Espen forteller om situasjonen, og at han har blitt kalt inn for å hjelpe. Han blir nødt til å dra fordi han har krisevakt. Han tilhører et spesielt kriseteam med medlemmer fra ulike land i Europa. Heidi lar han så vidt gå. De blir enige om at Heidi leter videre, og de skal møtes igjen når Espens oppdrag er utført.

En telefon detter ut av lomma til Pål idet han løper bortover øya. Elen springer mot telefonen og ringer til ambulansesentralen. Hun tør ikke fortelle hele historien i fare for at det skal hende foreldrene hennes noe. Hun dikter opp en historie om at de har vært på øya for å campe og at Hermann har skadet seg på en kniv ved et uhell. De sier at de skal sende ut noen så fort som mulig, men at det kan ta litt tid før de kommer. Elen får beskjed om å sjekke Hermann og prøve å stoppe blødningen. Elen legger fort på og løper tilbake til Hermann. Hun prøver å få kontakt med Hermann, men han har nok med å forsøke å puste. Elen tar av seg jakka og river genseren sin i biter. Hun knyter det rundt det blodige brystet til Hermann. Han har blitt stukket i brystet, men heldigvis på den høyre siden. Elen legger hodet inntil Hermann og hører at hjertet dunker. Hjertet er forhåpentligvis ikke truffet. Han hyperventilerer, noe som tyder på at lungen er punktert.

Espen nærmer seg øya med helikopteret. Han ser to personer som sitter ved et tre. Han lander ved det gamle, falleferdige huset. Elen ser at helikopteret lander og roper; «Hjelp». Helikopteret lager et voldsomt bråk, som overdøver Elens rop. I det hun går mot helikopteret får hun store øyne. Er det det hun tror hun ser? Kan det være tilfelle?

Heidi spankulerer bortover gata i London og tror hun får et glimt av Elen. Hun løper bort og røsker tak i jenta. Det var vel en sånn jakke Elen hadde på seg. I det jenta snur seg forskrekket, ser hun at det ikke er Elen. Har jeg begynt å hallusinere? tenker Heidi. Begynner jeg å bli gal? Hun ber jenta høflig om unnskyldning og forklarer at hun lignet veldig på hennes datter bakfra.

Espen løper mot Elen. Han klemmer henne hardt og begynner å gråte. Elen river seg løs og løper bort til Hermann. Espen tar fatt i legevesken og løper etter.

Hermann ligger på ryggen og kaster opp blod.

- Dette ser ikke bra ut, sier Espen.

- Du må redde han, roper Elen nervøst. Han river opp legevesken og leter etter noe å stoppe blødningen med. Han finner fort ut av at han har tatt med seg feil veske. Der ligger det bare sjokoladepapir og halvfulle cola flasker. Dette var den gamle legevesken han brukte på den siste campingturen. Elen så panikk i blikket til faren. Vinden blafrer voldsomt. De hører motordur og ser et småfly lette fra vannet.

- Det er flyet vi var på ista», roper Elen.

Heidi løper rastløst nedover gatene, ett hardt grep kjennes om armen hennes. Blodet strømmer gjennom kroppen og hun blir helt iskald. Hun hører noen russiske stemmer. Heidi er redd og vet ikke hva hun skal gjøre.

- Nå, nå, nå ¿ So var deg igjen, Heidi. Heidi kjente igjen den stemmen. Det var Pål.

- Hvor har du gjort av Elen? skrek Heidi hysterisk.

- Ho ikke savne deg, do må gi mei passord først, svarte Pål. Hun trodde ikke det hun hørte. Tårene presset på, men hun prøvde ikke å gråte.

- Jeg må snakke med Elen først..

Genseren som er knyttet rundt Herman er helt vått av ferskt blod. Han holder på å bli kvalt av sitt eget blod som har tettet lungene. De må få han inn i helikopteret. Espen prøver hysterisk og få Herman opp på skuldrene. Herman får hostet opp blod og gisper panisk etter luft. Elen blir overlykkelig når hun ser at han puster. De småløper bort mot helikopteret. Elen åpner døren fort. Der ligger piloten bevisstløs. Pål må ha slått han ned før han dro med flyet. Espen legger Herman i baksetet og prøver å starte helikopteret.

- Gi meg passord, no med en gang, sier Pål dramatisk til Heidi.

- Nei, la meg få snakke med Elen først, svarer hun og prøver og røske seg løs fra Pål. Han ler og rister på hodet, mens han sikter en blank, liten pistol mot hodet til Heidi.

- Gi meg passord, so kan do snakke med Elen og leve» roper han høyt.

- Du finner passordet i Big Ben! Nå. gi meg Elen!» sier hun med en halvkvalt stemme. Han gliser, skyter Heidi i ankelen og løper mens han roper til henne:

- For sent, hun leve ikke lenger. Heidi kjenner smerten strømme oppover beinet. Det er en voldsom smerte, ikke som noe hun tidligere har kjent. Men det var ikke det verste. Pål hadde sagt at Elen var død. Øynene blir våte og hun begynner å gråte voldsomt. Tankene for gjennom hodet hennes om og om igjen. Kunne det være sant? Var Elen virkelig død?

7. klasse,

Langestrand skole

«Sykehuset»

KAPITTEL 7

Heidi satte seg ned for å samle tankene sine, hva skulle hun gjøre videre nå? Etter noen smertefulle minutter bestemte hun seg for å kontakte sykehuset for å få noen til å sjekke beinet. Smerten i beinet blir bare verre og verre. Da Heidi våknet på sykehuset var hun svimmel og uvel, det siste hun husker er lyden fra sirener som nærmet seg. Beinet er hovent og pakket godt inn i bandasje.

Plutselig slår det henne hva Pål sa om Elen, er hun død eller var det bare noe han sa?

Ute på øya sliter Espen med å finne ut av alle knappene og spakene som er i helikopteret, samtidig prøver Elen å få liv i piloten igjen. Herman er ikke i god form, han hoster blod og sliter med å holde pusten i gang. Han er avhengig av å komme seg til et sykehus innen kort tid.

På oljeplattformen leter Olav etter en måte å komme seg vekk fra plattformen og mot øya på. Så ser han en båt i det fjerne, han river av seg helsetrøya og vifter med den for å få kontakt med båten. Den kommer nærmere og nærmere, til slutt er den så nærme at han hopper om bord. I båten finner han et fiskespyd som han bruker til å true folka i båten opp på plattformen med. Olav setter kursen mot øya, inne på øya ser han to personer som løper rundt og jobber med helikopteret. Han gir full gass i håp om å rekke det før de tar av.

Mens Espen strever med helikopteret hører han en svak harkelyd bak i helikopteret, det er piloten som har våknet. Piloten får fart i helikopteret og letter så vidt over bakken da de ser en illsint Olav kommer i full fart mot dem. Plutselig ser de et fiskespyd komme susende mot helikopteret. Spydet treffer det ene støttebeinet på helikopteret, men det blir heldigvis ikke noen skade på helikopteret.

«Hvor langt er det til nærmeste sykehus?» roper Elen febrilsk til Espen. «Vi ringer Haukeland sykehus og hører hva de sier der» sier Espen.

Da Espen får kontakt med sykehuset får han beskjed om at de ikke har kompetanse til å ta imot en så stor skade. «Dere er nødt til å reise til London der de er spesialister på slike skader» sier de.

Pål går fornøyd mot Big Ben, han har fyra opp en sigar som han nyter på vei bort. Overbevist om at passordet bare er noen steinkast unna. Han går inn i Big Ben og begynner å lete, der finner han fort ut at det ikke vil bli så lett som han trodde det skulle bli. Han leter både høyt og lavt, men skjønner at her må han bruke litt tid.

Piloten styrer mot landingsplassen ved sykehuset. Der står det helsepersonell og venter på pasienten. Med en gang de lander tar sykehusfolkene seg av Herman, han blir trillet bort med en gang, mens Espen og Elen løper etter. Det blir raskt avgjort at Herman må operere. Espen og Elen får beskjed om at de kan sitte og vente på venterommet.

Heidi ligger inne på rommet sitt og begynner å føle seg i bedre form. Hun har fått i seg litt mat og drikke og er i ferd med å svelge tablettene hun fikk fra legen. Når hun ligger der i sengen hører hun kjente stemmer fra gangen. Kan det stemme? Er det virkelig mulig at de har havnet på samme sykehus? Hun kaster av dyna og river til seg krykkene. Hun spretter ut på gangen så fort hun bare klarer. Tårene begynner å trille nedover kinnene da hun ser at det er Elen og Espen som står der. Heidi roper på Elen, Elen snur seg og løper bort og kaster seg om halsen på moren.

Pål roter rundt i Big Ben og skjønner etter hvert at han ikke kommer til å finne noe passord der inne, han har blitt lurt. Han blir rasende og tar fram telefonen og ringer sine venner i mafiaen.

«Dere må finne Heidi» roper han inn i telefonen. «Det skal ikke bli noe problem» får han til svar.

På sykehuset sitter Espen, Heidi og Elen og prater om hva de har opplevd den siste tiden. De er sjokkerte over alt det rare som har skjedd.

«De kommer til å fortsette å lete etter oss» sier Heidi. «Jeg ga dem feil hint om passord» fortsetter hun. «Hva gjør vi nå da?» spør Espen. «Jeg ringer FBI og ber om hjelp derfra» svarer Heidi med en bestemt tone.

Legen kommer inn på rommet til Heidi og spør hvordan hun har det. Plutselig skvetter Elen til, hun ser noe kjent med øyene til legen. De spratt rundt.

«Det er han som kidnappet meg i taxien» hvisker Elen til Heidi. Legen drar fram en svær Rambokniv og går truende mot Elen, mens han sier «dette er siste mulighet til å gi meg passordet, Heidi, ellers dreper jeg ungen din». Elen kommer på at hun har en pistol, nærmere bestemt en G18, i jakka. Men virker den etter å ha vært i saltvann? Hun håper det holder å true han og at bløffen med en pistol som ikke virker blir avslørt.

«Henda i været» skriker Elen mot legen som hun har avslørt til å være Pål. Han skvetter til og slipper kniven rett i gulvet. Espen tar Heidi over skulderen og løper mot utgangen på sykehuset. Elen kommer rett etter, hun var i tvil om hun skulle løpe sammen med Espen og Heidi eller bli igjen hos Herman.

«Vi må komme oss til en flyplass så vi kan komme hjem til Norge igjen» sier Heidi.

«Hva med Herman da?» spør Elen.

«Jeg har kontaktet politiet og de skal sende en patrulje for å sjekke at han har det bra».

«Ok, men hva med Pål da? spør Elen.

«Han kommer helt sikkert etter oss videre, vi må bare følge med og forberede oss på alt» svarer Espen.

7. klasse Hvarnes skole

«Hemmeligheten»

KAPITTEL 8

Ute er det grått og trist og tåka ligger

som et teppe over hele London.

Espen får øye på en taxi og

vinker den til seg. Han løfter

Heidi inn i drosja og setter seg

foran. Elen hopper inn ved siden

av mora. ”Du skal få ekstra betalt

hvis du kjører oss så fort som

mulig til nærmeste flyplass.

Espen virker nervøs og snakker

høyt. Elen sitter stille som en mus

og tør ikke si et ord. Heidi tar

armen rundt Elen og betrygger

henne.

«Det kommer til ordne seg,

vennen min».Huntar opp telefonen

og taster et nummer Elen

ikke kjenner igjen. Heidi legger

mobilen inntil øret, men ingen

svarer.

«Hvem var det du prøvde å

ringe?» undrer Elen.

«Ingen du kjenner, bare ta det

med ro, vi er snart på flyplassen.»

Elen kikker på klokka og ser at det

ikke er gått mer en 10 minutter

siden de forlot sykehuset, men

det føles som en evighet.

«Hva kommer til å skje?», tenker

hun mens hun kikker ut av

vinduet og oppdager at tåka har

lettet. Hun skvetter til idet hun

legger merke til øynene på mannen

i bilen ved siden av. De spretter

rundt, og det virker som han

ikke klarer å holde blikket i ro.

Med ett føler Elen seg uvel og pulsen

stiger. Hun kjenner denne

mannen ?

Elen dulter borti moren og prøver

å få kontakt, men Heidi er alt for

opptatt med å diskutere med

Espen om et eller annet Elen ikke

oppfatter. Idet hun ser ut av vinduet

igjen er bilen borte .Hun lener

seg tilbake og tenker at det bare

var fantasien hennes og alt hun

har opplevd som spilte henne et

puss. Elen ser flere fly i luften og

Espen ber taxien stoppe.

Endelig framme på flyplassen

hinker Heidi bort til doen, mens

Espen og Elen venter på en benk

med veska til moren. De går bort

til boardingen og Espen prater

med dama som står og ordner

med noen billetter. Elen kjenner

at veska til moren vibrerer, hun

tar opp mobilen og ser at det er

det samme nummeret Heidi

hadde ringt tidligere. Hun legger

på og hører det blir lagt igjen en

melding på telefonsvareren. Elen

lytter:

«Halo, do hade ringe. Hvorfor

do vil snake me meg, er de noeme

Herman? Har do fortalt noen om

hemlighet vår? Hvor Herman

være?»

Elen hører en pipelyd, men klarer

ikke legge ned mobilen.

«Hva er det mamma skjuler for

meg?» tenker hun.

Heidi kommer hinkende ut fra

doen og ser at Elen har mobilen

hennes. Hun blir rød i ansiktet og

spør sint:

«Hva gjør du med telefonen

min?! Legg den neeed!»

Elen går mot moren sin og

hyler: «Hva er det du holder

hemmelig for meg? Han russiske

mafiafyren ringte

akkurat og lurte på

hvor Herman var, hva er

det som skjer?» Elen føler seg

utenfor og redd, hun aner ikke

hvor de skal eller hva som skal

skje!

«Det angår ikke deg. Min jobb er

min jobb! Og du har vel skjønt at

mamma har en litt hemmelig

jobb!?»

Elen kjenner tårene presse på og

hun sliter med å puste. Hun forsøker

å løpe av sted, men moren

griper tak i henne og holder

henne igjen.

«Hør her», hvisker hun.

«Sett deg ned, så skal jeg fortelle

deg alt, vennen.»

Elen setter seg på en benk og

moren setter seg ved siden av.

«Det har seg sånn at før jeg

møtte pappa, hadde jeg et forhold

til en i den russiske mafiaen som

het Sergei Demitri Boris. Sammen

fikk vi et barn. Jeg vet at du kommer

til å reagere på dette, men ?

Eh ? Herman er min sønn ?

Derfor ringte jeg faren hans for å

fortelle at han ligger på sykehuset.

»

Elen har ikke ord, og blir sittende

å stirre på moren, som

fortsetter å si:

«Jeg vet du har blitt glad i

Herman, og han vet ikke at

dere er halvsøsken. Jeg er veldig

lei meg, jenta mi. Jeg har gjort

mange feil opp igjennom årene,

men du og pappa er livet mitt nå

og det skal gå bra til slutt. Planen

er nå at vi skal bo en stund hos

mormor og morfar til ting har

roet seg med jobben min.» De blir

avbrutt av Espen som sier at de

har fått plass på flyet som går til

Norge om en time. Han legger

merke til at Elen er utafor og blir

forklart at de har hatt en liten jenteprat.

Elen tørker tårene, og de

går sammen bort til innsjekkinga.

Heidi kjenner noe kaldt blir presset

mot ryggraden. Hun holder

pusten og håper det ikke er hva

hun tror det er.

«Gjør som jeg sier, hvis ikke kommer

det til å skje noe ille med datteren

din», hveser en stemme inn

i øret hennes. Hun kjenner igjen

den stemmen ?

7. trinn Jordet skole

«Forsinkelsen»

KAPITTEL 9

Heidi snur seg veldig forsiktig, og får øye på Pål. De sprettene øynene gjør henne kvalm og uvel. Hun ser at han står med en liten, ladd pistol i hånda og skvetter til. Hun puster tungt og roper ut at Elen og Espen skal løpe til gata. Espen tar tak i armen til Elen og springer. De løper fort, så fort som de aldri har løpt før. Når de har kommet så langt at moren og Pål er ute av synet, begynner Elen å løpe saktere. Espen roper på henne, men hun hører ikke. Plutselig stopper hun opp og får et flashback. Hun var tilbake på kontoret til moren, der Pål sier:

– Dette er Herman, sønnen til sjefen.

– Elen! Elen! roper Espen. Elen skvetter til.

– Bare vent litt, sier hun. Hun får ikke alt dette til å stemme. Kan det være sant at Pål, Olav, Sergei og Herman er på samme lag? Er Herman virkelig med på spillet til den russiske mafiaen, og er hun en brikke i dette som Hermann har utnyttet? Han som hadde vært så snill med henne. Det kan ikke være sant!

Elen hører noen som kommer løpende bak henne, og de får fart på beina igjen. Hun snur seg og ser at det er Heidi som kommer løpende på krykker med Pål rett bak.

Pål roper et eller annet til Heidi som Elen ikke oppfatter, så de fortsetter å løpe. De er framme ved gata, og damen i kontrollen spør om pass og billetter. Hun stempler passet, men det synes Espen er rart fordi man ikke pleier å stemple ved gata. Han ser fort gjennom passet, og stivner når han ser hva det står. Elen blir bekymret for faren, og spør hva det er. Espen svarer ikke, bare viser henne passet. Der står det

– Dere er ferdige! De går forskrekket inn på flyet og setter seg ned på et ledig sete. Espen er urolig i hele kroppen, han liker seg ikke, men må ta seg kraftig sammen for Elens skyld.

Ute på øya ved oljeplattformen har Olav blitt mer og mer desperat etter å komme seg vekk. Han er rasende for at han ikke fikk tak i Elen og de andre da de dro av sted med redningshelikopteret. Men han er ikke sønn av faren sin for ingen ting. Han setter seg i den gamle fiskebåten han ankom med, og etter noen strevsomme minutter får han endelig start på den. Han kjører båten til nærmeste havn. Han kommer i land i en vakker engelsk havneby, men han har ikke tid til å være for å bli bedre kjent i byen. Han går ut av båten og stopper den første bilen han ser. Det er en sprek, knallrød Aston Martin. Sjåføren skuler mistenksomt på Olav, som later som han har skadet seg. I det mannen i den spreke bilen stopper, river Olav opp bildøra og drar sjåføren ut. Han slår mannen ned, og kaster han i grøfta. Deretter kjører han ut på hovedveien. Han finner fram telefonen sin og ringer Pål. Pål forteller at Elen, Espen og Heidi er på flyplassen i London, og at han, Sergei og Cecilie også er der.

Heidi er framme ved gata, hun også. Hun får øye på at det er Cecilie som står bak skranken. Hun har ikke sett Cecilie siden de var ved innsjekkingen på Gardermoen for flere dager siden. Cecilie har på seg det samme mafiasmykke med inngraveringen «R.M». Heidi prøver å løpe forbi, men Cecilie stopper henne. Hun blir omringet av Pål og Sergei.

– No do ha sjanse, va er pasor?» sier Sergei med den ekle stemmen sin.

– Jei ike ha pasor, hermer Heidi. Med ett ser hun ansiktet til Sergei blir rødt av sinne. «Do ike herme eter mei!» sier Sergei, forferdelig fornærmet, mens han tar opp en kniv og kommer nærmere Heidi. Hun klarer å vri seg vekk, og løper på krykkene sine om bord i flyet. Heidi finner Espen og Elen, og setter seg ved siden av dem. Flyvertinnen opplyser, både på norsk og engelsk, om at flyet blir forsinket med to timer. Grunnen til forsinkelsen sier hun ikke noe om!

Olav har kommet ut på motorveien og han kjører i full fart, mot flyplassen i London. Etter to timer kommer han endelig dit. Han setter bilen fra seg foran hovedinngangen, og løper alt han kan mot gata. Han er ikke i spesielt god form, og får en ekkel blodsmak i munnen. Pål, Cecilie og Sergei venter på han ved gata. Uten å veksle så mye som et ord, får Olav en koffert i hånden av Sergei og går med raske skritt inn på flyet. Det hele er over i løpet av få sekunder.

Olav setter seg lydløst ned i setet, «tilfeldigvis» havner han rett bak Espen, Elen og Heidi uten at de merker det. Endelig kommer flyet seg ut på rullebanen og opp i lufta på vei mot Norge og Gardermoen.

– Det skal bli godt å komme hjem til en vanlig hverdag, tenker Elen mens hun slumrer av mellom moren og faren sin, helt utslitt etter de siste dagers hendelser. Mannen i sete bak henne tviholder på kofferten han fikk overlevert. Det er en liten koffert i sølv metall!

Espen, Elen, og Heidi aner fred og ingen fare, da Heidi plutselig oppdager hvem som sitter bak dem. Hun kjenner en finger som prikker henne på ryggen. Hun stivner til, og snur seg mot Espen og hvisker: «Se bak deg!». Espen blir helt stille, flytter en sovende Elen bort til Heidi og reiser seg forsiktig. Han må finne ut av om det virkelig er hvem han tror det er. Han bestemmer seg for å gå bakover i flyet, og i øyekroken ser han at Olav reiser seg og følger etter. Olav kommer nærmere og Espen setter opp farten. Han må advare flybesetningen, men Olav tar han igjen. Han tar tak i armen til Espen, drar han inntil seg og sier

– Gjør som jeg sier, ellers blir det verst for deg og familien din!

Berg skole,

7. trinn

Siste episode:

«Oppgjørets time»

KAPITTEL 10

Etter hvert nikker Espen langsomt.

- Fint, hveser Olav og dytter Espen oppover i flyet, som om han var noe skittent og ekkelt. Olav går små, kjappe skritt like bak han. Han gjør tegn til at Espen skal sette seg ved siden av ham.

- Denne kofferten, sier han og viser den glinsende, sølvfargede metallkofferten.

- Den skal Heidi fylle med penger. Siden hun ikke vil si passordet til oss, vil hun tydeligvis gjøre jobben selv. Derfor skal hun hacke seg inn på pengesystemet i Kina, og overføre pengene kineserne egentlig skulle hatt. Når kofferten er full, ringer dere meg, informerer Olav. Han gir en liten, krøllete papirlapp med et nummer på til Espen.

- Er det forstått? Spør Olav truende.

Espen er nervøs, og vet ikke hva han skal gjøre. Til slutt tar han bare i mot kofferten, og setter seg tilbake på plassen sin. Han kikker på Heidi i det han setter seg ned på det harde, lyseblå flysetet.

- Nå? Spør Heidi.

- Fyll denne med penger, sier Espen. Han gir henne kofferten uten en gang å kaste et blikk bort på henne.

- Hæ? Nå tuller du, ikke sant? Har du overgitt deg eller? Hva tenker du med?! hvisker Heidi pesende.

- Kanskje det er like greit, svarer Espen.

- De kommer aldri til å gi seg, vi utsetter oss bare for mer fare! Jeg elsker både deg og Elen, og jeg vil ikke at det skal skje enda mer vondt med dere.

Det blir stille en lang stund. Begge stirrer inn i den hvite veggen som skiller cockpiten fra passasjerene. Noen oversminkede flyvertinner kommer stadig forbi med rykende varm kaffe i hendene. Etter hvert snur Heidi seg mot Espen, og kysser ham på kinnet.

- Elskling, jeg gjør det. Jeg mener, hvor mye penger kan det være snakk om? fnyser Heidi, samtidig som hun småskjelver.

- Ja, ikke sant! tøffer Espen seg.

Det spraker i høyttalerne om at flyet lander om 15 minutter.

- Elen, våkn opp! hvisker Heidi.

- Hmh? mumler Elen søvnig. Hun kikker søvnig rundt seg, og legger merke til at Espen holder kofferten. Noe må være galt.

- Hvorfor holder du kofferten med bilder av meg i? spør Elen.

- Bilder? Hæ? undrer Espen.

- Bildene av meg var oppi der, sier Elen irritert.

Espen stivner til, og skjønner absolutt ingenting. Han åpner kofferten forsiktig.

Oppi kofferten ligger den grå pc-en til Heidi. Espen tar en slurk av kaffen han kjøpte for litt siden, og legger kofferten sakte ned på gulvet ved siden av krykkene til Heidi.

Høyttalerne spraker, og en lys flyvertinnestemme forteller at flyet går inn for landing, og at alle må være vennlige og feste setebeltene sine.

Elen tenker og tenker. Hun tenker på Herman, og håper han har det bra. Hun tenker også på hva de skal gjøre videre. Hun skjønner egentlig ikke helt hvorfor mafiaen skal stjele penger fra Kina, hvorfor akkurat Kina? Men hun orker ikke å tenke mer, det kommer nok til å gå bra. ¿ Det må gå bra.

På flyplassen sitter allerede Patrulski, Cecilie og Sergei. De venter i spenning på at Olav skal bekrefte at planen er fullført. De får øye på Olav, og Sergei reiser seg fra den grønne, slitte benken. Han går med kjappe, bestemte skritt bort til Olav.

- Lyktes du? Spør han nysgjerrig.

- Så klart. Espen er ikke den smarteste i verden, ler Olav ondskapsfullt.

Men da Heidi, Espen og Elen kommer ut av flyet, får mafiaen seg en overraskelse. Heidi må ha ringt politiet! Det kommer fem store menn bort til dem, i fronten står en ubeskrivelig tjukk politimann, med en altfor liten skjorte. Han står og slafser på en smultring. Det ser ut som om det blå, stramme skinnbeltet skal ryke når som helst, og at han har spist en del smultringer i løpet av livet.

- Dere er arrestert! Roper han. Elen, som står rett foran han, blir full av smuler.

- Du, du med torskeøynene! Sier han og stirrer på Patrulski sine øyne, som spretter rundt. Patrulski blir fornærmet, og går løs på politimannen, F.A.T. Billy. Men han tar armene rundt ham, og holder han fast. Politimenn løper etter de andre. Sergei er rasende på Heidi fordi hun ødela alt, og bruker de siste kreftene han har på å lirke opp pistolen sin fra lomma, og skyte. Politiet prøver å få kontroll på han, men han gir seg ikke før Heidi ligger på bakken. Elen løper så fort hun kan bort til moren. Beina hennes føles tunge som bly, men hun fortsetter å løpe. De få meterne føles som en evighet.

- HJELP! HVEM SOM HELST!? HUN DØR!!! HJEEELP!!! Hyler og gråter Elen, og Espen løper rundt i panikk. Kort tid etterpå hører de sirener, og leger løper inn. En av dem løper bort til Heidi, og legger øret mot hjertet hennes. Han lytter lenge, før han titter opp mot Espen. Både Elen og Espen skjønner hva han mener.

- Han som skøyt må være ganske erfaren. Han traff dessverre alt for bra, mumler en av legene.

- Vi beklager, sier en annen lege.

Elen legger seg ned på bakken og gråter. Hun hyler og kjefter både på seg selv og Sergei. Espen legger en hånd støttende på ryggen hennes, og sier at det skal gå bra.

- NEI! Det kommer aldri til å gå bra! freser Elen.

- Elen, dette er veldig vanskelig for meg også, men vi må være sterke. Dette skal vi klare.

F. A. T Billy kommer bort til dem. Han lukter frityrolje og gammel tyggis. Han slafser fortsatt på en smultring, men viser medfølelse.

- Æ kondolær, sier han på den overdrevne trønderdialekta si.

- Politiet betaler begravelsen, vi burde ha stoppet han, mumler en annen politimann.

En uke senere

Elen tar på seg kjolen som hun hadde fått av moren i fjor. Den er svart, med glitter på. Med tårer i øynene tar hun på seg svarte skinnstøvletter, og børster håret.

Espen lister seg inn på rommet hennes. Han har på seg mørk dress, og holder lavendler og roser i et fast grep i hånden.

- Er du klar? spør han.

- Ja. hulker Elen.

De setter seg sammen ut i den røde, bulkete bilen, og kjører sakte bortover veien. Elen lurer fortsatt på hvordan Herman har det, siden de måtte kutte alle bånd, familien hans var rett og slett for farlig. Mer rekker hun ikke å tenke, før de er framme der begravelsen skal være. De går bortover det frodige, grønne gresset sammen, og stiller seg ved den overblomstrede graven. Heidi elsket naturen, så begravelsen er ute. Presten står og snakker lenge og vel, og Elen lar blikket fare utover kirkegården. Hun stivner til da hun ser nabograven. Herman Dimitri Boris.

7. trinn Jordet skole