Gå til sidens hovedinnhold

Følg skrive-stafetten 2012/2013

Artikkelen er over 8 år gammel

Episode 13 er lagt ut på artikkelen.

Episode 13:

Alle ser undrende på Calle og er spente på hva han har å komme med.

– Si det da, maser Henrik.

–Hvordan skal vi få mamma tilbake? Marita har aldri sett Henrik så redd før og legger en hånd på skulderen hans. Calle virker stresset, de kan se svettedråpene piple i panna hans.

Så sier han:

– Jag planerer att komma till ett møte med den mörka mannen i skogen. Jag hämtar en ersättare. Han får pengarna jag är skyldig honom och vi får Grete.

– Men hvordan skal du skaffe pengene, pappa? spør Ida.

Calle nøler litt før han sier:

– Jag har separat lite pengar gömd på en säker plats i huset i skogen

– Ring den mørke mannen, det haster. Jeg vil ha mamma tilbake nå!

Henrik er tydelig opprørt.

– Her har du telefonen din, kom igjen og ring!

Ida gir telefonen til faren og Calle slår inn nummeret. Han har trukket seg noen meter unna de andre og de hører bare korte bruddstykker av samtalen ?

– Ja, ok, affär, sett ..

Alle venter spent på hva Calle har å si nå.

– Följ mig, jag har något jag måste göra något.

Hvor skal vi? spør Fatima.

– Hysj, Fatima, bare gjør som han sier.

Abdi er bestemt og nesten litt streng i stemmen så Fatima blir redd.

De er nå ved huset i skogen og Calle har bedt dem vente utenfor.

Stemningen er spent, Marita er redd det kan gå galt, men de har ikke noe valg for alle har jo samme mål, nemlig å få tilbake Grete.

– Jeg må på do!

Marita går litt lenger inn i skogen, helt til ingen ser henne.

Der tar hun opp telefonen og ringer politiet, og tipser dem om at det er en gisseldrama på gang i skogen, og at Calle er innblandet. Hun ber dem holde seg i bakgrunn av hensyn til Grete.

Marita er usikker på om hun har gjort det rette, og føler seg som en tyster, men samtidig er det trygt å ha politiet i bakhånd.

Når Marita kommer tilbake, ser hun at en er borte og utbryter:

– Hvor er Jonas?

De andre ser seg rundt, og ingen har merket at han har stukket av.

– Se der kommer Calle, med en stor bag i hånda, sier Henrik.

– Lurer på hva han har i den, hvisker Fatima til broren sin, som igjen er avvisende, og ber henne være stille. Calle ber dem og finne seg et sted hvor de ikke er synlig, han må møte den mørke mannen alene. Han sier også at de må forholde seg helt stille uansett hva som skjer, hvis ikke kan det gå galt med Grete.

– Han kommer i løpet av en halvtime så dere må løpe nå.

Nå ligger alle spent og venter på hva som vil skje. Det tar ikke lang tid før de skimter to skikkelser i det fjerne.

Det er mørkt og kaldt og Henrik merker pulsen stiger når de nærmer seg. Han ser moren og har lyst til å springe fram, men vet at det ikke er smart. Calle står klar med bagen, og den mørke mannen og Grete stopper fem meter fra han.

– Ge mig Grete, då du får dina pengar.

– Nei, pengene først, så får du Grete tilbake.

Det blir stille et øyeblikk.

Hjertet til Grete dunket kjempe fort, hun skulle ønske dette bare var en vond drøm.

Calle innser at han må gi fra seg «pengene» først, og har en plan B hvis ting ikke går som planlagt.

Han skyver bagen mot den mørke mannen, og håper han ikke åpner den.

– Nu har du väskan, ge mig Grete!

Dessverre for Calle velger den mørke mannen å åpne bagen først og innser at han har blitt lurt ?

Den mørke mannen hever stemmen og nærmest skriker: -Hva er dette for noe tull? Det er jo ikke noe mer enn noen hundrelapper, plastposer og litt marihuana!

– Hæ, det kan ikke stemme, den stemmen var kjent, roper Fatima.

-Ja, det er jo Zakhatowia, broren vår.

Abdi og Fatima klarer ikke å holde seg rolig lenger og løper ut av buskene og roper:

– Zakhatowia! De ser at han snur seg mot dem og plutselig hører de ett skudd i nærheten av dem.

Zakhatowia skvetter til og Grete benytter sjansen til å komme seg unna.

– Jonas, ta honom, skriker Calle, mens han selv løper etter Grete.

Henrik springer også etter moren og roper:

– Mamma, mamma!

Marita og Ida følger etter, alt er kaos og ingen vet hva som skjer.

Fatima og Abdi hører politi sirener og løper vettskremte opp til trehytta og gjemmer seg der.

Politiet som har blitt varslet om gisseldramaet i skogen griper nå inn og tar Jonas og Zakhatowia.

I en annen del av skogen har Calle tatt igjen Grete og Henrik er glad for at moren er tilbake.

Marita og Ida er glad på Henriks vegne.

Calle får panikk når han får øye på politiet og begynner og løpe, men springer inn i en annen politimann.

Zakhatowia skjønner at slaget er tapt men spør etter Abdi og Fatima.

Politiet gjennomsøker hele skogen og finner Abdi og Fatima i trehytta.

Men det er ikke bare de som har gjemt seg der. Det er en kvinne med ett lite barn. Fem minutter senere er alle på politistasjonen og blir avhørt.

Det viser seg at kvinnen er moren til Abdi, Zakhatowia, Fatima og den lille jenta.

Zakhatowia, Jonas og Calle blir dømt og satt i fengsel for bruk og salg av narkotika.

Resten av familien til Zakhatowia blir sendt tilbake til asylmottaket og fortsetter å sende søknader om å få bli i Norge.

Henrik og Grete er sammen igjen og er glade alt er over.

Ida er lei seg for at faren kommer i fengsel, men vet at det er det riktige.

Marita tenker på sin far og savner han og syntes det er leit at Jonas er blitt den han er.

Når Marita kommer hjem hører hun en kjent stemme og blir overlykkelig når hun ser hvem det er.

Hun kaster seg rundt halsen på faren.

Om kvelden tenker hun på alt som har skjedd de siste dagene og er glad alt er over og håpet om å bli sammen med Henrik er enda større en noen gang ?

Sky skole, 7. trinn

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Les alle utlagte episoder her:

Første episode:

”Hytta i treet” av Margaret Skjelbred

Av og til bare skjer ting. Du bare sier noe, noe du ikke egentlig mener engang, og så ser du at noen blir lei seg. Og så er det liksom ikke noe å gjøre med det. De andre ler, alle som står rundt dere ler, og så må du bare le med. I stedet for å si ”unnskyld” og ” jeg mente det ikke sånn” eller noe, så ler du bare. Og du ler høyest av alle. Du trekker liksom inn all den lufta du kan få plass til i brystkassa. Akkurat som du vil gjøre deg så stor som mulig, fordi du kjenner deg litt liten inni deg.

Det var det som hadde skjedd. Det var det som gjorde at han syntes han skulle gå etter henne. Og hvis han ikke hadde gått etter henne ? hvis de ikke hadde ? Av og til bare skjer ting.

– Du Marita, sier Henrik. Han sier det uten å snu hodet og se på henne, stirrer bare på en liten furukongle han har plukket opp og sitter og dreier mellom hendene. Som om han prøver å finne ut om den ser annerledes ut på den ene siden enn på den andre.

– Du, det der i sted ? det jeg sa ? det ? stemmen hans blir liksom mindre og mindre. Den skrumper sammen, han skrumper sammen, til han er mindre enn konglen han har mellom fingrene.

– Du vet godt at jeg ikke mente det! nesten roper han. Han retter seg opp og hiver konglen av all kraft mot den nærmeste bjerkestammen. Til sin store forundring treffer han trestammen, så hardt at en fugl som har sittet og kvitret på en av greinene, letter og flakser forskrekket sin vei.

– Jeg vet det, sier Marita, hun er fortsatt sur på ham, kan han høre. Hun sitter også med opptrukne knær og et eller annet som hun dreier rundt og rundt mellom fingrene. Han synes det ser ut som en liten mosedott eller noe sånt. Og han synes han kan kjenne varmen fra låret hennes tvers gjennom klærne de har på: ola-buksa hennes, den saggete treningsbuksa hans. Hun kjennes varm nok ut, men stemmen hennes høres ut som om den har vært en tur oppom Nordpolen eller Svalbard eller et sånt kaldt, mørkt sted.

– Det var skikkelig kipt sagt. Hun snurrer og snurrer på mosedotten. – Og det der er forresten en bokfink, fortsetter hun og retter blikket mot den lille fuglen som kvitrer over hodene på dem.

Bokfink! Som om han bryr seg om navnet på en fugl. Bokfink eller spurv, det spiller vel ingen rolle. Men sånn er Marita. Hun kan visst noe om alt.

– Og du er en skikkelig bokorm! smiler han i et forsøk på å lette på den dystre stemningen. Han våger til og med å dytte til henne med den ene skulderen, men det blir litt hardere enn han hadde tenkt, så mosedotten farer ut av fingrene hennes og lander på den ene joggeskoen hans. Han vipper den opp i lufta og ser den gjøre en fin bue før den lander flere meter vekk. Er det noe han er god på, så er det å sparke.

– Reinlav, konstaterer hun tørt, – reinlav er ? Noen ganger kan Marita høres tørrere ut en den vesle, hvite dotten han nettopp har sendt gjennom lufta. Hvordan i all verden finner hun ut alt mulig?

Moren hans pleide å si om storebroren til Marita, Jonas, at han var en bokorm, for han satt bestandig med nesa i ei bok når Henrik og foreldrene var på besøk der. Men det var før. Det må være flere år siden. Nå ser de nesten aldri Jonas mer. Det er visst ingen som vet hva han driver med. Ikke Marita og moren hennes engang. Og faren til Marita har jo flyttet, han også. Hva han gjør nå, er det visst heller ingen som vet helt sikkert. Han er ofte i utlandet, sier folk.

Kanskje han jobber for Utlendingsnemda, eller hva det heter? Nei, det kan han vel ikke gjøre, for da ville sikkert moren til Henrik visst om det. Hun sitter i kommunestyret og har jobbet mye med Asylmottaket. Det som lå i den store, hvite trebygningen som alle i bygda kalte ”Pleiehjemmet” og som brant ned for noen uker siden. Nå står det store huset der der som en sotsvart spøkelsesbygning, mens Asylmottaket er flyttet til et hus inne i sentrum. Åtte unge gutter bor det der, en av dem går i klassen til søsteren til Henrik på videregående. Eller, han gikk i alle fall der.

– Du Marita, prøver Henrik seg igjen. Han orker ikke å være uvenner. – Du Marita ? du vet, det jeg sa ? det som skjedde på skolen ? du vet ? Vel, jeg mente det ikke, okay? Jeg mente det ikke! Jeg syns ikke du er for ? jeg mener ? at du har for ? Unnskyld, Marita! Venner igjen, o kay?

Men hun er ikke så lett å blidgjøre. En ny mosedott, eller reinlav, eller hva hun nå kaller det, har funnet veien til fingrene hennes og snurrer rundt og rundt så han blir nesten svimmel av å se på den. Derfor griper han etter handa hennes for å få henne til å slutte. Men hun dytter ham utålmodig vekk.

– Det var bare så ? Han kan høre at hun har tårer i øynene. Hvordan kan man høre at noen har tårer i øynene? For se på henne tør han visst ikke. Plukker bare opp en ny kongle og betrakter den som om naturfag – og særlig kunnskapen om hvordan en kongle er satt sammen – var det mest interessante i verden.

– Det var bare så ? gjentar hun ? så ? jeg stod bare der ? og alle bare ? jeg mener alle bare ? Og etterpå fikk jeg den kjipe sms-en fra Ida! Fra Ida, ikke sant? Tror du hun godtet seg, eller? Hun og Johanne og Anja, de syns jo bare at du er så kul!

Hun får det til å høres ut som om kul er det verste en kan være. Men når han skal være helt ærlig, så liker han å bli sett på som kul. Særlig av Ida og venninnene hennes. Ida, som har en far som spiller i band, han er til og med kjent og har vært med i flere TV-programmer. Og Ida spiller bass-gitar og har tenkt å starte et band sjøl, om ikke så lenge. Hun må bare finne et sted de kan øve. – Du kan jo være trommis, hadde hun til og med sagt en gang, og sett på ham på den litt rare måten, litt på skrå, liksom. Trommis! I band!

Men han har jo lyst til å være sammen med Marita også. De to har vært venner bestandig, mens Ida bare har bodd her et år. Han og Marita har holdt til i denne skogen helt fra de var små. Hytta de bygde i den store eika står fremdeles like fin, eller i alle fall nesten like fin som da de og Jonas, storebroren til Marita, bygde den. Så stor og solid at de til og med hadde overnattet i den flere ganger. Han var så flink med hendene, Jonas, han var visst ikke bare en bokorm, slik moren til Henrik trodde. Hvor i all verden hadde det egentlig blitt av Jonas?

– Skal vi gå til hytta vår? sier han plutselig. Det detter ut av ham uten at han vet helt hvorfor han har kommet til å tenke på det gamle byggverket.

– Hytta? Mener du . . .?

– Ja! svarer han ivrig. Han reiser seg opp og rekker ei hand ned til henne. Sjøl om han godt vet at hun klarer å komme seg opp uten hjelp. Hun er ikke så ? ikke i det hele tatt. Så overser hun da også den utstrakte handa hans.

– Kom! nesten roper han, – kom! La oss se om hytta vår har ramla ned.

– Det har den ikke. Hun sier det så bestemt. Han skjønner at hun nettopp har sett den. Det har han også. Men sammen er det lenge siden de var der. Og klatret opp til hytta har ingen av dem gjort på lenge.

Det er egentlig ikke så langt. Da de var mindre, syntes de veien inn til trehytta var både lang og litt nifs, men nå er de der på ? tja, et kvarter, kanskje. Han har ikke klokke og gidder ikke sjekke på mobilen. Det spiller jo ingen rolle hvor lang tid det tar. Og så langsomt går hun ikke, heller.

Hun trenger litt hjelp til å komme opp. Før var det hun som hjalp ham, men nå må han hjelpe henne. Bare litt. Så er de oppe. Ingen av dem husket at den var så liten. Og likevel er den liksom større også, på en måte.

Siden Henrik har klatret foran, er det han som først stikker hodet inn gjennom åpningen. Og han ser det med en gang. Men han reagerer ikke på det før han hører det forundrede utropet hennes. For han tror det er hun, Marita, som har vært der. At det er henne alt dette tilhører. Men det er det ikke.

De får øye på ham helt på likt. Begge stirrer ut av den lille gluggen som vender mot sør – som maurtuene, har Marita fortalt Henrik. Den mørke skikkelsen beveger seg fort og sikkert gjennom skogen. I halvmørket under grantrærne er den nesten vanskelig å følge. Den dukker opp og forsvinner igjen, fortsatt langt borte. Men det er etter hvert ingen tvil om hvor han – for det er en han – har tenkt seg hen. På bakketoppen foran det siste, tette skogholtet stopper han opp. Løfter hodet og stirrer. Blikket treffer dem som en knyttneve rett i mellomgolvet. De ser på hverandre og vet at begge tenker den samme tanken.

Andre episode:

De trakk pusten samtidig. Det var som et spørsmål. Hvem var den personen? Henrik og Marita merket plutselig at de var redde.

Så redde at de følte seg dårlige. Skikkelsen der ute sto helt stille. Begge tenkte først at det måtte være Jonas. Så så de at skikkelsen, nesten som en skygge, beveget seg raskt nærmere gjennom skogen. Nå kunne de høre han også.

Plutselig så de at det var en gutt, og slappet litt av. Han gjorde nok også det, og den svarte frykten forsvant fra blikket hans. Han kom langsomt nærmere. Nå så de at han hadde lite klær, og frøs. Han gikk forsiktig og stoppet ved stigen opp til hytta. Henrik og Marita klatret ned, og da sto de rett mot hverandre.

– Hvem er du? Spurte Henrik forsiktig. Gutten svarte med kald stemme – jeg er en flyktning, hvem er dere?

– Vi eier denne hytta, svarte Marita.

– Huh? Spurte gutten. Dere eier vel ikke hytta?

– Jo, det gjør vi sa Henrik. Da begynte gutten å rope – men dere eier ikke hytta! Det var en gutt som lånte meg den!

– Jonas! tenkte Marita. – Det må være Jonas det. Han har vært borte hjemmefra lenge. Kanskje han er på flukt han også.

– Bor du her? Spurte Marita.

– Kjenner du en som heter Jonas?

– Ja, det var han som lånte meg hytta, svarte gutten forsiktig. Han sa til meg at han ville være borte en stund, for han ville ikke at dere skulle få vite om meg.

– Å, sa Marita. Men vet du hvor han kan være?

– Ja, svarte gutten. Han sa han skulle komme hjem igjen. Men akkurat nå vet jeg ikke hvor han er. Det er derfor han lånte meg denne hytta, for jeg har ikke noe sted å bo. Jeg bor her egentlig ulovlig, og jeg har bodd her mer enn tre måneder.

Men jeg vil ikke tilbake til hjemlandet mitt! ropte han plutselig høyt, og stemmen ble nesten på gråten.

Så du bor her ulovlig altså? spurte Henrik.

– Ja, og jeg har ikke noen familie lenger. Siden jeg og familien min dro på flukt til Norge har jeg mistet hele familien underveis.

Det var trist å høre, sa Marita. Det ble stille en stund. De tre så på hverandre i flere minutter. Det føltes som en evighet. Så kom ordet fra gutten.

– Jeg heter Abdi. Vil dere hjelpe meg?

– Vi heter Henrik og Marita. Hjelpe deg med hva? spurte Marita.

– Du skjønner, jeg bor jo her ulovlig, for jeg rømte fra politiet så de ikke skulle sende meg tilbake. Myndighetene og politiet mener det er trygt å sende meg tilbake til hjemlandet mitt. Men det er ikke det, sa Abdi.

– Selvfølgelig skal vi hjelpe deg, svarte Marita, bare hvordan?

– Jeg er så sulten, svarte Abdi stille. Jeg har nesten ikke mer mat igjen. Jonas ga meg litt, men jeg har nesten spist opp alt. Jeg kommer fra et land som er veldig fattig.

Henrik og Marita tenkte på å gå hjem og hente litt mat til Abdi, eller at en av dem ble igjen hos ham. Men det var begynt å bli sent.

– Oj, klokka begynner å bli mye, sa Marita.

– Og jeg må hjem og spise middag, sa Henrik. Men vi kommer tilbake i morgen etter skolen, og da har vi med litt mat til deg. Nå må vi nok gå hjem.

De sa ikke mye på veien hjem, men det føltes som om det var veldig langt, selv om de bare brukte 20 minutter.

Da Henrik kom hjem sto mammaen hans og laget middag.

Så fint, vennen min, du kom hjem til middag, smilte hun.

Mens de spiste lurte moren hans på hvor han hadde vært i dag.

– Jeg har bare vært litt rundt med Marita og sånn, svarte Henrik, han merket at han var litt nervøs. Han la seg tidlig, for han ville at tiden skulle gå fort til han kunne gi Abdi litt mat.

Etter skolen neste dag møtte han Marita. De hadde begge tatt med seg litt mat fra skapet. De nesten løp veien tilbake til hytta. Men da de kom fram dit var det ingen der. Ingen Abdi og ingen andre. Henrik bråstoppet og lyttet. Han så seg rundt, og nikket til Marita at hun skulle være stille. Det var en til der, han kunne merke det. Marita merket det også. Det var ikke Abdi, for da ville han jo kommet fram. De gikk helt bort til stigen, som Jonas hadde laget sammen med dem da han gikk i 7. klasse. Plutselig så de en skygge mellom trærne. Den kom nærmere.

– Er du redd, Marita? hvisket Henrik. Marita svarte ikke. Hun holdt pusten og pekte på skogen bak ham. Begge visste plutselig helt sikkert at dette ikke var Abdi. Marita laget en liten lyd, men Henrik kunne så vidt høre at hun sa: Stå helt stille. Øynene hennes ble store, kunne han se.

Han snudde langsomt litt på hodet. Et lite stykke bak ham sto det en mann. Han var mørk, med sort jakke med mange flekker på. Uten å tenke løp de for livet begge to, til hjertet hamret og Henrik kjente at han begynte å bli sliten. Han slakket på farten, og begge så at mannen var borte. Henrik stoppet. Han så seg rundt.

– Kom da, Henrik, en brunsnegle går jo fortere enn deg! ropte Marita oppgitt.

– Jada, jeg kommer nå. Vi følger denne stien, svarte han. Hvor fører den hen egentlig?

– Jeg tror den fører opp til et jorde, jeg var her med speideren i 4. klasse, svarte Marita, uten at Henrik brydde seg med det med speideren.

Etter en stund stoppet Marita, for hun fant en spesiell plante.

– Å, Henrik, se her! Ropte hun. Det er søsteren til blåklokken! Den vokser bare her og ikke hos oss i byen.

– Kom da, vi må fortsette, maste Henrik.

De gikk videre, til Marita stoppet igjen. Igjen.

– Se, en sjelden kongle, ropte hun.

– Å, det er så typisk deg, mumlet Henrik oppgitt.

– Hva er typisk meg? spurte Marita. Hun stoppet helt. Han stoppet også.

– Du kommer alltid med sånne dumme greier med kongler og planter og busker og trær. Du går meg fullstendig på nervene! ropte Henrik så hele skogen, og kanskje hele byen kunne høre det. For så sint var han plutselig blitt etter løpingen.

Marita skulle til å gråte, men i stedet kjeftet hun.

– Og jeg da, glefset hun tilbake, tror du ikke jeg blir lei av dette fotballtullet ditt? Jeg tror ikke vi klarer å være venner.

– I hvert fall så går jeg, svarte Henrik mutt.

De gikk hver sin vei. Marita la veien tilbake til hytta for å se om Abdi var der. Den mørke mannen var kanskje bare innbilning?

Da hun kom tilbake til hytta var ikke mannen der, og Abdi var fremdeles borte. Det var helt stille der. Hun klatret opp i stigen og tittet forsiktig inn. Tom. Helt tom. Ikke tegn til Abdi noe sted. Hvor var han? Var det bare en drøm? Hun klatret forsiktig ned og så seg om etter maten de hadde tatt med. Men den var også borte! Alt var borte. Hun frøs plutselig, og det var akkurat som om det var noen som stirret på henne. Marita snudde seg og løp hjemover så fort hun kunne.

7. klasse Valby skole

Tredje episode:

« Jeg skal til hytta blir du med? ». Han svarer raskt:

– Jeg skal til Ida!

Etter en liten stund ringer Marita og hun høres ikke veldig glad ut: «Hadde ikke vi en avtale?!? Hvis vi skal hjelpe Abdi må vi holde sammen!» Etter en stund svarer Henrik:

– Joa, men jeg har lyst til å dra til Ida. Dessuten er vi jo sammen hver dag. Det blir helt stille i den andre enden, la hun på nå?

Henrik forter seg til Ida og når han kommer fram, ser han et kjent fjes. Det er Jonas! Han kjenner raseriet boble inne i seg. Moren til Marita har vært helt fra seg, og så står han bare der liksom? Hva gjør han her? Hvorfor har han slike møkkete og ekle klær? Hvor har han vært? ? Når han tenker på det ligner han skummelt mye på Calle egentlig..

Samtidig er Marita på vei til trehytta. Hun går alene i egne tanker og tar en annen vei enn vanlig. Hun tenker på det Henrik hadde sagt og begynner å tvile på vennskapet deres. Plutselig stopper hun opp. Dette har hun da ikke lagt merke til før? Bak noen greiner skimter hun et gammelt, forfallent hus. Det flyter med søppel rundt huset, tomflasker og plastposer. Når hun kommer nærmere kjenner hun at det lukter fælt, alkohol og sånn søt lukt som i trehytta. Hun lurer. Kan det være en sammenheng med Calle? Hun kikker inn vinduet, det er tomt der. Døra står åpen, hun griper sjansen og går inn i huset?Det er rotete og møkkete overalt. Som den klumsete jenta hun er klarer hun å velte et par ting. Hun ser seg rundt i huset, og oppdager et støvete kjøleskap. Hun prøver å åpne det, men så glipper det ut av henne: Søren, det er en stor hengelås der!

Marita roter rundt i rommet, hvor kan nøkkelen være? Kanskje den som bor her har den med seg, om ikke det er forlatt? Hun får plutselig øye på en gammel treseng fra minst 60-tallet? Under en krøllete, ekkel pute får hun øye på nøkkelen! Hun vrir om nøkkelen i spenning over hva som venter henne. I det hun griper håndtaket, hører hun fottrinn utenfor. I panikk hopper hun ut vinduet.

Hjemme hos Ida er Henrik i full gang med å kjefte på Jonas! Moren din er bekymret for deg! Hvor har du vært? Han tenker lenge over hva han skal si. Men plutselig kommer Ida og tar tak i Henrik.

– Du er dritgod på trommer, vil du være med i bandet vårt? Han rødmer og takker henne så pent han kan. Så klart han vil være med!

Han går bort til Jonas igjen. Jonas ser ned og vil helst ikke snakke om det, men han føler seg tvunget til å si sannheten. Det er som samvittigheten tar overhånd. Han trekker pusten og så begynner han å fortelle?

– Det begynte for to år siden jeg var oppe i trehytta, jeg tok en lengre vei hjem denne dagen. Jeg gikk mot det gamle huset i utkanten av skogen. Min nysgjerrighet pirret meg og jeg gikk inn. Det var da jeg møtte Calle. Han tilbød meg litt hjemmebrent og noe pulver av noe slag. Jeg hadde aldri sett det før, men for ikke å være frekk så tok jeg det imot. Etterhvert så ble jeg avhengig og siden har jeg bodd hos Calle..

I forskrekkelse utbryter Henrik:

–Hvorfor gikk du ikke hjem?

– Jeg var redd moren min skulle få greie på det, men så ble det bare flere løgner og flere år?

Henrik spør om Jonas vet noe om Abdi. Han har masse informasjon og de prater lenge.

Imens sitter Marita ved vinduet hun nettopp har hoppet ut av. Hun titter opp og ser at det er Calle som har kommet inn i rommet. Det føles ut som en evighet og Marita bare venter på at han skal gå eller slokne. Marita kjenner at hun er sliten og holder på å sovne. Så hører hun en stemme i det fjerne og våkner brått, det er Abdi som har kommet inn i huset. Marita kikker inn og der ser hun Abdi og Calle prate sammen. Så hører hun Calle si:

– Ge mig pengene på fredag kommer jag att vara i stan. Da spør Abdi:

– Hvor skal jeg få penger fra?

– Du kommer att tigge dina vänner om pengar.

– Jeg kan jo ikke gjøre det! svarer Abdi fortvilet. Da svarer Calle:

– Du gör det, annars så melder jag dig till polisen! Abdi blir redd, og sier fort:

– Ok, jeg skal skaffe deg pengene!

– När jag får pengarna på fredag, får du veta mer om dina föräldrar.

– Lever de?! spør Abdi med skjelvende stemme.

Calle ser ondt på han og ler:

– Du får veta mer, när jag får pengarna! “Ok, jeg skaffer deg dem! sier Abdi sint og drar. Marita venter noen minutter, så løper hun alt hun kan til Idas hus!

Når Marita nærmer seg huset til Ida, får hun øye på de to som står utenfor. Hun ser Ida som tar Henrik i armen og kysser han, og i det øyeblikket skjønner Marita at hun er forelsket i barndomsvennen sin.

Marita tar et skritt tilbake, og hun merker at hun får tårer i øynene. Gjennom tårene ser hun broren sin komme ut av huset. Han som hun ikke har sett på lenge. Hun går mot Jonas, Jonas går mot henne. Hva har skjedd med deg? Hva har du gjort og hva gjør du hos Ida? Spørsmålene svirret i hodet hennes. Han ser annderledes ut. Han snakker lavt og hun får nesten ikke med seg hva han sier, men det hun får med seg har noe med Calle og narkotikaen å gjøre.

Abdi går og tenker på hva han skal gjøre. Skal han be om pengene? Han er forvirret. Han vil ikke lure vennene sine heller. De som har hjulpet han så mye, men truslene om politiet gnager langt inni sjela. Han tenker på de åtte andre asylsøkerne, de er bare barn. Hva gjør de akkurat nå? Har de blitt sendt tilbake til hjemlandet? Calle sa noe om foreldrene hans også, det er det som bekymrer han mest. Hvor er de? Har de det bra? Eller er de i fare? Er alt en bløff? Han greier ikke tenke mer på det og tusler i vei tilbake til trehytta. Marita og Jonas er også på vei dit, de vil finne ut mer om Calle. Jonas har lovet å hjelpe dem.

Ida og Henrik avtaler å møtes neste dag i parken. Han er litt redd for at hun skal spørre på ham. Hun er jo veldig pen og sånn, men hun er jo liksom ikke hans type heller. Han hadde egentlig ikke lyst til å kysse Ida, men han har jo allerede sagt til alle at han liker henne. Men det er jo Marita han virkelig liker. Han gjorde det egentlig bare for å bli populær, og nå er han med i bandet også.

Marita og Jonas står foran hytta, de forsøker å tenke ut en plan om hva de skal gjøre med Calle. Jonas går opp til hytta, for å se om kysten er klar. Det er den. Da han ser ned igjen for å hjelpe søstra opp, er hun borte!

Marita hører noen gå bak henne, hun blir holdt for munnen for at hun ikke skal skrike, hvem er det? Hun forstår ikke hva som skjer og prøver å rope på Jonas, men lyden kommer ikke frem og det er bare et ekko i hodet hennes. Alt blir helt svart.

Jonas roper og skriker, han begynner å bli redd for at Calle har noe med dette å gjøre. For Jonas vet nemlig hva han er i stand til. Jonas begynner å lete, men til slutt gir han opp og går hjem til moren sin. Utenfor døra hjemme, stopper han opp og begynner han å lure på hva han skal si. At han bor hos en narkoman, og at søstra hans er blitt borte i skogen ? Han bestemmer seg for å gå tilbake til skogen isteden og ordne opp selv.

Før Henrik rekker å svare, så kjenner han en hånd på skulderen.

– Jeg må si deg noe viktig! Henrik skjønner at det er Jonas..

– Hva er det? spør han med en litt engstelig stemme.

– Jeg sier det på veien. KOM, FORT!

Marita våkner brått, Puh.. Det var visst bare en drøm..Hvor er jeg egentlig? tenker hun og ser seg rundt. Drømmen er virkelig og man kan ikke våkne opp fra den. Jeg har visst virkelig havnet i klisteret nå...

7. klasse Hedrum barneskole

Fjerde episode:

Jonas stemme er skjelvende og usikker. «Marita er borte!» sier Jonas med en hviskende stemme. «Hva er det som har skjedd? Hvor er hun? Og når skjedde det?» Henrik er stresset og begynner å løpe mot veien til hytta.

Jonas kommer løpende bak ham. «Jeg har lett over alt etter henne, men hun er ikke noen steder. Du kjenner henne bedre enn meg, du vet kanskje hvor hun er, Henrik!» sier han med en hvesende stemme. «Hun er nok oppe i trehytta, eller så er hun hjemme hos seg selv. Dit du ikke tør å gå!» Henrik kjenner at han har blitt rasende og kroppen får bare lyst til å løpe vekk fra Jonas og finne Marita, men det gjør han ikke.

Jonas har sluttet å løpe og heller snudd, men det merker ikke Henrik. Nå er han oppe ved trehytta og leter overalt. Han får lyst til å rope på Marita, men det kan han ikke gjøre fordi da vil Calle høre ham.

Marita våkner, hun prøver å reise seg opp på beina, men det går ikke! Hun kjenner at hun er bundet fast, og har teip som strammer over munnen. Marita føler blodet siler nedover låret. Marita klarer ikke å tenke klart, kommer hun til å dø nå, er dette slutten??!

«Nå må du ta deg sammen!» sier Marita med en lav og skjelvende stemme til seg selv. Hun har lært at hvis hun bare ikke gir opp kan hun klare alt! Sollyset skimtes svakt gjennom et lite vindu øverst i hjørnet på veggen. Glasset på ruta er knust og det er mugg over det hele. Det ligger også knust glass og plankebiter på gulvet. Marita får tak i et glasskår og begynner å skjære langsomt i de tjukke tauene.

Der får hun den ene armen løs fra knuten, og det blir stadig lettere og lettere å skjære seg gjennom tauene. Marita får lirket det ene beinet ut av knuten, og det andre beinet like etter. Marita kommer seg på beina og river av teipen. Det gjør grusomt vondt, men den må av. Nå står hun bare og lytter til stillheten.

Marita syntes plutselig at hun hører en liten skrøpelig stemme. Lyden kommer fra et eller annet rom nede i den mørke og fuktige kjelleren.

«Hallo er det noen her?» roper Marita lavt. Det kommer en svak lyd til, og nå ser hun et lite lys langt borte i mørket. Hun finner litt avispapir som hun holder hardt rundt låret for å stoppe blødningen. Avispapiret blir gjennomvått av alt blodet, og hun legger på litt mer papir. Marita begynner straks å gå sakte bort mot det lille lyset, og kommer til en grønn dør. «Er det noen her inne ? hallo?» Hun banker på og hører noen begynne å romstere, nesten som om de som er der inne er redde. Døra går opp og hun ser en liten skikkelse som tar henne i hånden og drar henne kjapt inn ...

Grete, moren til Henrik, fikk tidligere beskjed om at en av de åtte ungene fra asylmottaket, var sporløst forsvunnet. Jenta som forsvant het Fatima, og om politiet skulle finne henne ville hun bli anklaget for å flykte, og bli sendt til hjemlandet sitt. Noe som var helt sikkert var at Fatima aldri ville funnet på å prøve og rømme. Hun var den mest pliktoppfyllende jenta Grete noen gang hadde kjent.

Grete har vært overalt for å lete etter henne, på politistasjonen, på skolen, og alle andre steder i byen. Nå er hun like ved det nedbrente asylmottaket, der bare grunnmuren, og sideveggen som står igjen. Det er masse glasskår rundt om i gatene etter brannen. Hun går inn der inngangen tidligere har vært, og ser seg rundt. «Hun kan jo ikke være her, her er det jo ingenting», tenker Grete for seg selv. Men helt der borte i et hjørne, ser hun noe helt annerledes enn alt det andre. Etter som hun kan huske kan det ikke ha vært der før brannen, så det er noen som har vært her, og lagt det igjen.

Grete smyger seg elegant over en vegg som har falt ned, og går rundt en haug med møbler som har blitt til aske. Plutselig hører hun en lyd, fra en av buskene fra den velstelte hagen, til de som bor i huset ved siden av. Hun stivner til, og lytter for å høre om det kommer enda en lyd. Hun blir stående i taushet et lite øyeblikk, før hun fortsetter videre mot den mystiske tingen. Nå er hun like ved. Det er en brettet lapp, hun rynker pannen og bretter den opp. Og gisper når hun ser hva det står ?

Abdi går redd og lydløst nedover gaten. Han føler seg kald innvendig og desperat etter å finne penger til Calle. Han åpner den knirkete porten til huset til Marita og småløper opp mot trappen. Han skal til å banke på døra, men han klarer ikke å gjøre det.

Han går i stedet nedover gaten mot sentrum, trist og lei av livet. «Hvor skal han få penger fra, og tenk om politiet finner han!» Han setter seg ned på torget, og begynner å synge. Han har en vakker stemme, og han kunne like gjerne vært med i sølvguttene. Det kommer en gammel dame gående nedover gaten, og hun stopper da hun hører den vakre stemmen til Abdi. Hun leter desperat etter penger i veska si, og finner noen mynter. Hun smiler pent, og legger dem i fanget hans. Abdi smiler pent tilbake, og tenker at dette kan hjelpe han videre.

Når dagen var over har han bare tjent 30 kroner. Han skjønner at dette ikke kan hjelpe han med problemet, fordi Calle skal ha 1000 kroner om to dager.

Han finner seg et lite smug der han kan tilbringe natten. Det er mørkt, så han ser ingenting. Når han legger seg ned kjenner han noe som omringer han. Han åpner de små øyene sine, og skriker av redsel. Det er veldig mange rotter der, og det er det verste han vet om. Men han er så trøtt at han ikke bryr seg noe om rottene nå, og legger seg til å sove.

Neste dag setter han seg på torget, og prøver å tenke ut en plan, men han finner ikke på noe å gjøre for å få penger. På slutten av dagen bestemmer han seg for å gjøre noe han aldri har gjort før, nemlig å gjennomføre et drap. Han ombestemmer seg flere ganger, men klarer ikke å legge fra seg ideen. Det er en dag igjen til han skal gi pengene til Calle, så han må finne utstyr kjapt. Han drar til en jaktbutikk i nærheten. I butikken har de kniver, pil og bue og mye mer. Han bestemmer seg for å stjele den største og skarpeste kniven, fordi han ikke har nok penger.

Mannen som jobber der går inn på det lille bakrommet. Abdi kjapper seg og prøver å få kniven ned i den slitte sekken, men han klarer det ikke før mannen er tilbake. Han må finne på noe kjapt! Han spør mannen om han kan finne en fiskestang på lageret bak butikken. «Ja, det kan jeg» svarer han vennlig. I det han går griper Abdi kniven og løper ut av butikken før mannen har rukket å hente fiskestangen på lageret. Han løper uten stans til han kommer til trehytta. Der sover han den natten.

Morgenen er kommet og Abdi gjør seg klar til drapet. Fra trehytta ser Abdi at Calle kommer nærmere og nærmere. Abdi føler seg kald og litt redd det er som om han har ombestemt seg. «Dette skal jeg klare,» tenker Abdi. «Jeg kan ikke gi opp nå.» Han tar fram kniven, og legger den i lomma. Abdi klatrer ned stigen, og ser at Calle venter på han.

Marita er redd. «Hvem er du egentlig?» spør Marita mistenkelig mens hun ser på det vonde låret. «Jeg er Fatima, jenta fra asylmottaket. Calle tok meg hit og det var da jeg så min store- bror, Abdi. Derfor må Abdi gi penger til Calle. Hvis han ikke gir pengene, skal Calle drepe meg.

«Hvem har tatt meg da?» tenker Marita.

«Herregud, hva har skjedd med låret ditt!!» spør Fatima forskrekket. «Jeg vet ikke, da jeg våknet silblødde låret.» tårene begynner å trille nedover kinnet.

Marita kikker kjapt bak skulderen. Der er det en køyeseng, og det ligger noen oppi den! «Hvem ligger i sengen?» spør Marita urolig, mens hun går mot sengen. Fatima rekker ikke å svare før Marita ser en kniv i brystet på personen!

7. klasse Byskogen skole

Femte episode:

Marita får en voldsom trang til å finne ut hvem som ligger i senga. Hun ser at det ikke kan være et barn, kroppen er for stor til det. Før hun rekker fram, hogger det til i beinet hennes, og hun faller ned på gulvet av smerte. Fatima begynner å gråte. Hun er redd for at flere skal bli skadet, slik som pappaen hennes. Det vekker dårlige minner hos henne.

I skogen møtes blikkene til Calle og Abdi. De står bare noen meter unna hverandre. Calle ser at Abdi tar den skjelvende handa ned i bukselomma. Før Calle rekker å si noe som helst, hører de en stemme som roper rett i nærheten. Calle snur seg brått, der står Ida. Calle får ikke fram et ord. «Pappa, hva gjør du her?» spør Ida forskrekket. «Ida?» sier Calle overrasket. Hjertet banker hardt i brystet til Abdi. Uten at de andre to merker det, beveger han seg stille bort. Nå gjelder det å komme seg unna og prøve å finne Henrik og Marita, tenker Abdi. Men hvor skal han begynne å lete?

Grete er nysgjerrig på hva som beveger seg i buskene, og går forsiktig nærmere. Før hun rekker helt bort, løper det en skikkelse ut i full fart. Personen har en hettegenser godt trukket over hodet, så det er helt umulig å se hvem det er. Hun prøver å løpe etter, men må gi seg ganske fort. På hjemveien kjenner hun en rar følelse i magen. Hun synes det var noe kjent med måten skikkelsen løp på. Hun prøver å ikke tenke så mye på det som skjedde ved asylmottaket tidligere på dagen. Men det er helt umulig. Det er så mange spørsmål som svirrer rundt i hodet hennes. Hvem hadde skrevet den lappen hun fant? Hadde den noe med Fatima å gjøre, og hvorfor gjemte noen seg i buskene?

Abdi går i sine egne tanker når han plutselig hører noen komme løpende mot han. Før han rekker å flytte seg, løper den andre personen rett på han, og begge detter i bakken. Når Abdi omsider kommer seg på beina igjen, skimter han noe kjent under hetta. «Jonas, er det deg?» utbryter Abdi.

«Abdi»? «Hva gjør du her?» spør Jonas. Abdi mumler en hel del uforståelige ting, som det er umulig for Jonas å få med seg. «Slapp av, du snakker for fort. Jeg skjønner ikke hva du prater om,» sier Jonas. «Blås i det, vi må finne Henrik!» får Abdi til slutt fram. «Henrik, hva har han med dette å gjøre?» undrer Jonas.

De småløper hjem til Henrik. Når Henrik lukker opp døra, ser han de to forvirra ansiktene til Abdi og Jonas. «Hva gjør dere her,» spør Henrik. Før de rekker å si noe som helst, har Henrik tatt dem med inn på kjøkkenet. Da forteller Abdi om Ida og Calle, og Jonas om Grete som han så på det nedbrente asylmottaket, at han gjemte seg i buskene og om lappen han hadde skrevet til Calle, som Grete hadde funnet. Nå var det bare en ting å gjøre – finne Marita før noen andre gjorde det.

Etter en liten stund klarer Marita å komme seg på opp igjen. Tårene begynner å renne nedover kinnene, smertene i beinet er nesten ikke til å holde ut. Fatima står borte ved køyesenga og småbulker: «Det er pappaen min». «Hva er det du sier?» halvt roper Marita. «Calle drepte faren min, fordi han var redd for at vi skulle rømme,» hulker Fatima. «Hvorfor gjorde han ikke det samme med deg?» spør Marita nysgjerrig. «Calle vil bruke meg som pressmiddel overfor Abdi, så han får pengene sine,» sier Fatima med gråtende stemme. «Men hvor er resten av familien din da?» spør Marita. Når Fatima får roet seg ned litt, forteller hun at når asylmottaket brant ned, klarte hun og faren å rømme. Moren, som var gravid, og lillesøsteren klarte ikke det, så de ble flytte til et nytt asylmottak isteden.

Calle og Ida blir stende og stirre på hverandre en lang stund. «Hvor har du vært hele tiden? Kan du ikke vise meg hvor du bor?» ber Ida. Det har ikke Calle lyst til. Han har ikke lyst til at Ida skal se det slitte, skitne huset. «Uhm, jag vet inte. Jag pussar upp hemma,» unnskylder Calle seg. «Hvorfor kan jeg ikke se da?» maser Ida på nytt. «Nej, inte nu,» nesten glefser Calle. «OK da! Nå skjønner jeg hvorfor mamma dumpet deg!» sier Ida surt. «Nå drar jeg. Ha det!». «Ha det da, Ida,» svarer Calle med trist stemme. Men Ida har ikke tenkt å gi seg så lett! Når Calle har kommet et stykke unna, følger hun etter han. Helt musestille lister hun seg, så han ikke skal oppdage henne.

Først foreslår Henrik at de skal ta kontakt med politiet. Men da blir Abdi stiv av skrekk. «Det må dere ikke gjøre. Hvis politiet får kloen i meg, blir jeg sendt tilbake til hjemlandet mitt,» forklarer Abdi nervøst. Jonas mener det smarteste er å gå tilbake til skogen og lete etter spor ved hytta i treet. «Det er nok ikke så lurt, for da kan det hende vi møter på Calle og Ida,» sier Abdi. «Hva mener du?» spør Henrik. «Når jeg var ved hytta i treet tidligere i dag og ventet på Calle, kom en jente helt uventet. Hun kalte Calle for pappa». «Hva?» sier Henrik. «Er Calle faren til Ida»? «Jeg vet ikke,» svarer Abdi. Jonas bryter inn: «jeg vet om en annen vei vi kan ta, som ingen andre vet om». Nesten en halv time går uten at de finner noe som helst. De har mest lyst til å gi opp. Men plutselig roper Henrik: «Blod»! De andre to kommer styrtende. De ser seg rundt og oppdager flere blodflekker. De bestemmer seg for å følge sporene, for å se hvor de ender.

Det går ikke lang tid før Jonas får en mistanke om hvor sporet fører dem. Blodflekkene går helt fram til huset som har vært hans «hjem» i nesten to år. De lusker seg bort til husveggen, redde for at noen skal oppdage dem. De smyger seg stille rundt huset, prøver å se inn vinduene, men gardinene er i veien. Så hører Henrik plutselig hulking og gråting fra kjelleren. «Hørte dere det?» spør Henrik de andre to. «Hva da?» lurer Joans på. «Jeg hørte noen gråte, og det kom innenfra huset,» hvisker Henrik. «Vi må prøve å komme oss inn,» foreslår Henrik. «Men vi har jo ikke noe å beskytte oss med hvis noen oppdager oss,» sier Jonas». «Her, ta denne kniven,» sier Abdi. «Men hvorfor har du kniv i lomma, og hvor har du fått den fra?» lurer Henrik på. «Det er en lang historie, kan ikke fortelle det nå,» hvisker Abdi oppgitt.

De går til inngangsdøra og lister seg inn. Når de har kommet et lite stykke inne i huset, hører de på nytt lyden av gråt. «Hør!» sier Henrik med lav stemme. De følger etter lyden, den kommer fra kjelleren. De bestemmer seg for å gå ned trappen. I samme øyeblikk kommer Calle inn i huset og hører lyden av skritt. Han skvetter til. Uten å tenke seg om lister han seg forsiktig mot kjellertrappa. Ida som har gjemt seg bak et tre i nærheten, har sneket seg inn i gangen. Plutselig hører Henrik, Jonas og Abdi at døra smekker igjen bak dem. Nå er de fanget!

7. klasse,

Langestrand skole

Sjette episode:

Abdi hører tunge skritt fra trappa. Abdi, Henrik og Jonas er redde for at Calle skal se dem. De hører en gråtende lyd igjen fra et mørkt og mystisk hjørne, så går de inn gjennom en grønn dør og ser at det er Marita og Fatima som sitter der. De skjelver. De som alltid har vært så tøffe, viser en helt annen side av seg. Calle gir dem noen kalde blikk, blikkene hans gir dem frysninger.

Calle tar fram en kniv, en kniv i skinnslire. Det tar ikke lang tid før han tar ut den skarpe kniven og holder den mot dem. Imens har Ida sneket seg inn i gangen, ned trappa og står nå bak Calle. Ida sier forskrekket: -Pappa!? Hva er det du gjør!? Calle kaster et blikk på Ida, han skvetter til når han ser hvem det er. Han gjemmer kjapt kniven bak ryggen. Ida ser forvirret på han, tårene presser på. Hun har lyst til å gråte, men vil ikke virke svak. De bare står og ser på hverandre uten å si noe.

Den eneste lampen i kjelleren, blinker svakt av og på og lager små knitrelyder innimellom. Lampen henger over senga, der faren til Abdi og Fatima ligger død. Ida har alltid visst at Calle har vært litt annerledes, men når blikket hennes faller på den døde kroppen gisper hun av redsel. Calle prøver å forklare seg, men han finner ikke de rette ordene, så tar Calle med seg Ida motvillig opp trappen til kjøkkenet for å snakke ut. De låser døra til kjelleren.

De leter desperat etter en utgang. De prøver og gå ut det lille knuste vinduet opp i hjørnet, men det er for lite og for høyt oppe.

– Vi må ransake rommet for å finne nøkkel eller noe som kan hjelpe oss for å komme ut, sier Jonas.

Alle setter i gang med å lete. Plutselig roper Fatima: – Se, en knapp!

– Hva kan den være til?, sier Marita, nå har endelig blødningen stoppet.

– Tenk hvis den er til en utgang, sier Jonas. Ingen turte egentlig å trykke på den, men de følte presset så de bare måtte.

Abdi trykket på knappen med håp om å komme seg ut. Det blinket grønt og en liten luke åpnet seg.

På samme tid leter Grete etter Fatima, den forsvunne jenta. Hun går langs veien, og tankene surrer rundt i hodet hennes som tusen bier som svermer rundt og hun klarer ikke å konsentrere seg. Fatima, har hun virkelig rømt? Grete tror egentlig ikke det, hun frykter at det har skjedd noe forferdelig. Grete tar seg til hodet og en liten svetteperle renner nedover pannen hennes.

Ida ser på Calle. Hva har han gjort? tenker hun. Calle ser henne dypt inn i øynene og puster tungt mens han klør seg i bakhodet. Calle går og henter noen Marie-kjeks, som har gått ut på dato.

– Æsj, jeg spiser ikke det der! sier Ida kaldt og myser mot Calle. – Skal du forklare deg, eller ikke? Spør Ida igjen.

Calle puster tungt og tar en kjeks og ser på den, tenkende. Han legger den tilbake. Han svelger, og starter med og oppklare hva han har gjort. Han er ikke helt ærlig, men Ida hører tålmodig på, og innimellom ser hun ganske overbevist ut, imens andre ganger gisper hun og kan ikke tro hva faren har gjort. – Men detta får du inte berettä för nogån, Ida.

I kjelleren ser alle spente på luka i den muggdekte veggen. Abdi er den første til å gå bort og se hva det er. Han sperrer opp øyne, og står og ser på det en stund. Han pirker borti posen med det hvite melet og flytter seg til siden, slik at de andre kan se. Jonas og Henrik ser så inn i luka og Henrik blir veldig overrasket. Jonas derimot, blir mer skamfull for at dette har vært hans.

De fortsetter og leter et nøkkelen til døra for og komme seg ut. Fatima begynner å hulke lavt igjen, hun vet at de ikke kommer seg ut, men Henrik gir ikke opp håpet og sier at de må fortsette å lete. Jonas klarer ikke å motstå fristelsen og smyger til seg dopet i luka og legger det forsiktig i baklomma når ingen ser.

Marita klarer å reise seg opp og ser på de andre. Jonas ser at hun er skadet. Han forter seg bort til henne og spør hva som har skjedd.

– Jeg gikk inn i på soverommet for å se hvem som lå i sengen, da det hogg til i beinet mitt. Jeg trodde jeg besvimte, men jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde eller hvem det var, svarte Marita.

De har bestemt seg for å komme seg ut. De klarer ikke den tette luften og lukten av mugg. Marita begynner og lete, og går mot døren. Hun ser at låsen er en 99-modell, og ansiktet hennes lyser opp. Endelig finnes det håp.

– Dere, jeg vet hvordan vi kan komme ut! Hvis dere bare finner en binders, medium størrelse, så klarer jeg og pirke opp døren, sier hun med et smil om munnen.

Jonas leter ivrig rundt i rommet. Han ser på kommoden og oppslagstavla over. Det henger mange bilder fra da Calle var rockestjerner i det kjente bandet The Twisters.

Rett over bildene er det et hefte med bilder fra da Ida var liten. Henrik kommer bort og begynner og le av bildene. Men Marita legger merke til at hefte er bunnet sammen med en rusten binders.

Hun røsker av bindersen sånn at alle bildene faller ned på det skitne tregulvet, og holder hardt rundt bindersen mens hun halter bort til de andre.

Ida prøver å få Calle til å låse opp kjellerdøra, slik at vennene hennes kan komme seg ut, men det ser ikke ut til å hjelpe. Ida skjønner at hun må ha hjelp av noen for å få dem ut. Når Calle går på badet en liten tur, lister Ida seg sakte til døra. Da hun er framme, løper hun så fort hun kan vekk fra huset. Hun holder på å falle i kvister, røtter og greiner, men holder seg på beina til hun endelig er ute av synsvidde til huset. I det øyeblikket faller hun i en stor, spiss stein og hyler.

Grete hører et hyl fra skogen. Hun løper inn i den mørke skogen for å se om det er Fatima. Andpusten og sliten stopper hun opp og ser en jente liggende på bakken 20 meter foran henne. Hun forter seg bort.

Ida ligger på en mosete sti, det er ekkelt og vått. Hun kjenner noe renne nedover panna hennes. Hun tar på panna og kjenner noe varmt og klissete. Ida ser på hånda si og hyler igjen. En liten bloddråpe renner ned kinnet hennes og treffer munnviken hennes Hun kjenner smaken av metall spre seg utover på tungen hennes. Hun ser en dame med brunt hår og en blå jakke komme mot henne. Så besvimer Ida.

Calle er på badet, han ser seg i speilet. Han hadde flere rynker enn han ønsket. Han savner tidene når han spilte i band. Da var han en kjekkas, og alle jentene var ville etter han. Nå var han bare skallet og feit. Presset var enormt da han var på turneene sine, så han begynte med narkotiske stoffer. Det angrer han på nå, fordi narkotikaen ødela forholdet til familie og venner. Nå slutter han å tenke på de dårlige minnene, og tar seg en rullings. Han syntes det er overraskende stille i kjelleren og på kjøkkenet ...

Uten at Calle vet noe som helst, lirker Marita bindersen rundt i låsen, og spenningen er til å ta på. Alle er helt musestille, og Marita er mer konsentrert enn hun noen gang har vært. Det eneste hun tenker på er at bindersen for all del ikke må knekke. Endelig åpner døren seg!

7. klasse,

Jordet skole

Sjuende episode:

Kattungen

Marita trykket dørklinken sakte ned. Hun åpnet døra forsiktig, men likevel kom knirkingen.

Hun knep igjen øynene og ba om at Calle ikke hørte det. De andre så på henne, og Jonas nikket for å få henne til å fortsette. Sakte snek de seg ut døra. Marita kikket fort ned på det skitne stuegulvet. Det lå tomme ølbokser og glasskår overalt på gulvet. Lukten som trengte gjennom neseborene var ikke til å holde ut, en råtten blanding av mugg og alkohol. De listet seg sakte mot utgangsdøra.

Calle gikk inn i stua, og han synes han hørte en klirrende lyd. Det var noen der inne, men han ante ikke hvem. Han ønsket at Ida kunne tilgi ham, slik at de endelig kunne bli en ordentlig familie.

KLIRR! Jonas hadde sparket borti en tom ølboks, og alle stoppet å så på han. Bare ikke Calle hadde hørt det! De stormet ned trappa, ut døra og inn i skogen. Abdi snudde seg mot Marita mens de løp. – Marita, Calle kommer! ropte han, og de kunne se Calle stoppe i døra. Calle ropte etter dem. – Förbannade kycklingar! Henrik skjønte at det var noe med kyllinger, og forbannede. Jonas var ganske treig, med tanke på at han hadde tatt ganske mye narkotika. På grunn av at han hostet så mye, klarte han ikke helt å holde følge med de andre. Alt tok mye lengre tid, fordi de måtte hjelpe Jonas med å løpe fortere.

Grete prøvde å vekke Ida, men hun var helt borte. Hun prøvde å tenke klart, men det var ganske vanskelig. Ida åpnet øynene sakte opp, og stirret på Grete. – Åå, hodet mitt! Det gjør så vondt! sa hun, og kunne høre Grete svare. – Går det bra? Jeg ringer 113, sa hun, og snappet telefonen raskt opp fra lommen og tastet inn nummeret så fort de skjelvende fingrene klarte.

Fem minutter senere kunne de høre sykebilen med sirene like ved. Sirenen ga fra seg en lyd som skar i ørene på Grete. To menn kom ut av bilen, og løp mot dem i full fart med en båre. Ida ble løftet forsiktig opp, men ga fra seg et svakt smerteskrik. Grete så bekymret på Ida mens hun ble bandasjert rundt hodet.

Calle skjønte at han måtte gjøre noe for å stoppe dem fra å fortelle til politiet, men han visste ikke hva. Han gikk inn, og fant fram posen med dopet, og noen barndomsbilder av Ida. Så gikk han på badet samtidig som han stirret stramt på dopet han holdt i hånden.

Fatima følte seg ganske sliten, de hadde løpt ganske langt allerede og det var en god stund siden hun hadde spist ett ordentlig måltid. Dessuten begynte det å bli mørkt. Hun håpet at de snart var ute av skogen. Plutselig saknet Henrik farten, -Jeg tror ikke han har tenkt å komme etter! Fatima stoppet opp og kikket bakover. Ingenting.

– Se der! Marita peker opp på trehytta. – Det er noe der, sier Abdi. Henrik begynte å gå sakte mot trehytta mens de andre fulgte etter. De var ikke nærme nok til å se hva det var, men de trodde at det var en person. De håpet at det ikke var Calle. – Skal vi gå og se hvem det er? Spurte Jonas. Marita startet å gå opp i hytta, men ingen andre turte å røre på seg. Plutselig hørte de en lyd fra trehytta. Marita kom ut av trehytta med en liten kattunge. Den lille kattungen hadde arr over hele kroppen og hadde mistet det ene øret.

Calle stelte seg ved doen, og løftet dopet forsiktig over den. Han stirret på dopet, og så på bildene av Ida. Dopet, bildene, dopet. Han slapp dopet ned på gulvet, og tok tak i bildene. Han rev dem i stykker, og kastet dem i do. Deretter skylte han dem ned i do, og sniffet mer narkotika. Han begynte deretter å le ondskapsfullt. Calle tok bare mer og mer, helt til posen ble tom. Så falt han om på gulvet, og begynte å skjelve.

Grete stirret på mennene i bilen. – Hvordan går det med henne? Spurte hun stille. Ida rykket litt på seg, og så bare dosete. Da de endelig var fremme på sykehuset, følte Ida seg litt bedre. Smerten var der fortsatt, men hun følte seg samtidig litt lettet. Nå visste hun hvor faren hadde vært alle årene, og hvorfor han stakk av. Selv om hun hatet han for alt det dumme han hadde gjort, savnet hun å ha ham som far likevel.

– Den stakkars katten har jo noe rundt halsen! Sa Fatima.-Det er jo bare et halsbånd, svarte Jonas litt surt. -Det er ikke halsbåndet jeg snakket om, men lappen som er festet til det, dummen. Marita knyttet forsiktig opp tråden som lappen var festet til. Deretter åpnet hun lappen. – Hva står det? spurte Henrik nysgjerrig. – Jeg klarer ikke å forstå det, siden det bare en masse bokstaver, sa Marita. Abdi bøyde seg fram og så nøye på lappen. Han mente han hadde sett den skriften før. Henrik leste den høyt, som kunne lese den litt bedre enn Marita. «Abdi og Fatima, jeg savner dere og håper at dere snart kommer tilbake. Krigen er nesten over, så det er trygt her nå. Hvordan har dere det, forresten? Håper at dere ikke har blitt tatt av politiet eller noe sånt. Har dere fått noe hjelp? Håper dere får tak i noen penger. Hilsen Zakhatowia, deres kjære bror.»

Alle stirret på hverandre. – Hva mener broren deres med penger, Abdi og. Vent, hvor er de? Fatima sa jo at de bare hadde en mor, en far og en søster? Sa Marita. De så seg nøye rundt, men kunne ikke se dem noe sted. – Vi må lete etter dem. Jeg og Henrik går bort mot åkeren, og Jonas går mot byen. Og vi tar med katten! Sa Marita igjen. Jonas begynte å gå mot den store byen, sånn som Marita hadde sagt. Marita løftet opp den lille katten og begynte å gå, med Henrik etter seg.

– Du Marita? Spurte Henrik. Han kikket på henne, med det kjekkeste smilet han klarte. – Ja? Svarte Marita, litt søtt. – Synes du det er dumt at jeg er sammen med Ida? Marita så ned i bakken. – Jeg vet ikke helt, jeg. Svarte hun. – Egentlig liker jeg deg bedre, sa Henrik sjenert. Marita rødmet, for hun likte jo Henrik veldig godt. Henrik tok sakte hånden sin ned mot hånden til Marita, og holdt den forsiktig.

Ida begynte å bli sulten, og ropte på en av sykepleierne, men ingen svarte. Hun satte seg opp i sengen, og så seg rundt. Det var ingen der, ikke engang ute i korridorene. Ida startet å gå mot kafeteriaen. Hun gikk nedover gangen til hun kom til en hvit dør. Hun stoppet. Noe fanget oppmerksomheten hennes, og hun kikket nysgjerrig inn. Ida gispet da hun oppdaget at faren lå inne på rommet.

7. klasse, Torstrand skole

Niende episode:

Møtet på sykehuset

Ida går inn i rommet, hun setter seg på sengekanten, finner en kniv og har tenkt til å stikke kniven inn i hjertet på Calle. Hun hører skritt utenfor og gjemmer seg under senga. En lege kommer inn. Hun kryper sammen og tenker: «Ikke la meg bli oppdaget!» Legen setter seg på sengekanten, og hører plutselig at noen nyser. Ida kjenner hjertet dunke fortere. Legen bøyer seg sakte ned, og ser Ida. Han spør: « Hvem er du?» Ida kryper fram og forklarer at hun er datteren til Calle, at Calle går på narkotika, at han har dopa Jonas som er broren til venninna hennes, og at han har drept en person!

Henrik og Marita tar katten med til dyrlegen og sier at en mann har skadet den. Dyrlegen sier: «Jeg skal undersøke den og se om jeg finner noen fingeravtrykk.» Henrik og Marita går for å lete etter Abdi og Fatima. Det er Jonas som finner Abdi og Fatima i skogen, etter at han har leita over hele byen. Han ringer Henrik og Marita. «Få fart på dere! Jeg har funnet Abdi og Fatima i skogen,» roper Jonas inn i telefonen. Når Henrik og Marita kommer, ser de Abdi og Fatima ligge der hardt skadd. «Kan vi ikke ringe politiet?» sier Marita. «Men da blir de jo oppdaget, og må dra tilbake til hjemlandet sitt!»utbryter Henrik og Jonas i kor. Marita kommer plutselig til å tenke på lappen, og tar den opp av lomma. «Hva skal vi gjøre med lappen?» «Jeg vet ikke,» sier Henrik. «Hva skal vi gjøre med Abdi og Fatima?» spør Marita med tårer i øynene.«Vi kan jo ikke ringe til noen, for da blir de jo oppdaget!»

Legen blir sjokkert når Ida forteller alt om Calle. Da ser de at pulsen blir mer og mer borte på EKG-en. «Å nei!» sier Ida «Hjertet slutter å slå!» «Jeg må hente noen som kan hjelpe Calle,» sier legen og forter seg ut av rommet. «Jeg ringer vennene mine og fortelle om Calles død!» mumler Ida for seg selv. Hun ringer Marita. Det ringer og ringer, men ingen tar den. Ida prøver en gang til. Endelig får hun svar. «Calle er på sykehuset og er død!» nesten roper Ida.«Hva er det du sier? Er Calle død?!» kommer det fra den andre enden. «Ja, dere må komme fort!» «Men? Abdi og Fatima er skadet i skogen, og vi kan ikke ringe noen!» sier Marita. «Hvordan kan det ha skjedd?» spør Ida «Vi vet ikke,» sier Ida stille. «Kom hit da!» sier Ida og legger på. «Hvem var det?» spør Henrik. «Ida. Calle er på sykehuset» sier Marita. «Han er død!» Marita er egentlig glad for det, for da slipper de å flykte og være redde for at han skal finne dem. «Særr?!» sier Jonas og Henrik. «Jepp,» sier Marita. «Vi tar Abdi og Fatima til sykehuset. Da kan vi se om det er sant at Calle er død,» sier Henrik. «Det er en god ide! De på sykehuset vet jo ikke hva som har skjedd, eller hvem Abdi og Fatima er,» sier Henrik. Henrik tar Fatima og Jonas tar Abdi til sykehuset. Marita går foran.

Når de kommer fram kommer det noen leger som tar Abdi og Fatima med for undersøkelse. Jonas, Henrik og Marita går for å finne Ida. De finner henne utenfor en hvit dør.«Det tok sin tid må jeg si,» sier Ida. «Unnskyld da, men Henrik og jeg måtte bære med oss Abdi og Fatima!» sier Jonas. «Hvor er de nå?» spør Ida.«Legene tok dem med seg for undersøkelse,» sier Marita. «De var hardt skadd og hadde store sår overalt.» «Huff da!» kommer det fra Ida. «Hvor er Calle?» spør Jonas. Før Ida rekker å svare kommer legene i full fart. «Vi har undersøkt de dere tok med dere. De er dessverre veldig hardt skadd og må være her en stund for overvåking. Hvis dere ikke hadde tatt dem med ville de dødd!» «Hvor lenge tror du de må være her?» spør Marita, nesten på gråten. «Det er vi ikke helt sikre på,» svarer legen. «De kommer til å bli bedre, ikke sant?» spør Ida fort. «Jada, men vi vet ikke hvor lang tid det vil ta dessverre,» sier legen.«OK,» kommer det fra Jonas som har sett ned i gulvet stort sett hele tiden. Legene haster videre ned korridoren.

Ida, Marita, Jonas og Henrik går inn på Calles rom. Han er der fortsatt, men Marita har en merkelig følelse som hun ikke har hatt før. Hun får en fæl grøsning opp over hele ryggraden. «Er det noe galt Marita?» sier Henrik. «Hæ? Å, nei da. Jeg bare tenkte,» sier Marita. «Tenkte på hva da?» spør Jonas, som har hørt alt sammen. «Ikke noe spesielt, nysgjerrigper,» svarer Marita. De går lenger inn i det hvite, kjedelige rommet der Calle ligger helt død i den rare sykehus-sengen. Alle setter seg på senge- kanten. Jonas detter ned av kanten og setter seg på en stol i stedefor. Ida begynner å fortelle om hvordan hun ble oppdaget av legen, og om hvordan reaksjonen hans var. Jonas, Henrik og Marita begynner å bable om hvor de fant Abdi og Fatima. Plutselig skriker Ida: «KAN DERE IKKE SNAKKE EN OG EN OM GANGEN!! JEG HØRER INGENTING!» «Ok da,» sier Marita og ser irritert på Ida.

De forteller om katten og at Jonas hadde funnet Abdi og Fatima først. Akkurat når de er ferdige med å fortelle om alt de har opplevd, ringer telefonen til Marita. «Hei, hvem er det?» spør Marita. «Det er dyrlegen. Jeg ringer angående katten dere kom med. Den er dessverre død, men vi fant noen fingeravtrykk av en mann som heter Calle,» forteller han. «Å, vi vet hvem Calle er. Han ligger død på sykehuset akkurat nå.» «Vet dere hvem han er? Hvordan vet dere det?» spør dyrlegen. «Jo du skjønner, for noe uker siden fikk vi vite at han er faren til venninna mi, Ida,» sier Marita. «Vi skal undersøke litt mer på katten, så får dere vite mer etter hvert,» sier legen. «Hvem var det?» spør Jonas. «Det var dyrlegen,» sier Marita. «Katten er død, men de skal undersøke mer. Nå må vi hjem.» «Helt enig,» sier Henrik. De går ut og lukker døren etter seg. Plutselig hørte de en lyd fra rommet bak dem?

Frostvedt skole

Tiende episode:

Forsvunnet

«PANG!» De skvetter og det høres godt!

«Det høres ut som om noe knuser», roper Marita. De løper inn på rommet til Calle igjen. De åpner opp døren kjapt. Blomsterpotta som stod på nattbordet var nå på gulvet, og i tusen biter. Men Calle er borte. «Han kan ikke ha kommet langt på tross av skadene», sier Jonas. Ida besvimer, og Henrik er allerede ute i gangen for å finne en lege.

«Calle er forsvunnet!» roper Henrik i gangen. Legene stormer til.

«Hva har skjedd?» spør en av legene. Henrik begynner:

«Calle hoppet ut vinduet, da Ida så dette besvimte hun». Vinduet står åpent, så det var klart for dem alle at Calle hadde hoppet ut.

Marita som sitter ved Ida ber en lege komme bort å sjekke Ida. Da legen kommer bort ser han det svære kuttet på låret til Marita. Det renner ekkelt materie ut av de åpne sårene hennes. Legen som hadde kommet bort til dem begynte å rope:

«Knut! Kom bort hit, vi har nødstilfelle 1425.» Marita blir løftet opp i en sykeseng. Jonas løper etter Marita, som skal til undersøkelsesrommet. Henrik hopper ut vinduet, for å se etter Calle. Han er allerede på vei mot hytta.

Ved hytta står Calle med en mørk kvinne, hun ligner på Fatima. Han har en kniv veldig nær strupen hennes. I buskene bak dem ser Henrik to vettskremte øyne.

«Ikke kom nærmere!» roper Calle. Henrik stopper plutselig. Henrik ser frykten i øynene til kvinnen. Henrik vet at han har mobilen i lomma, men skal han ta den opp? Han tenker på å ringe Jonas. I et øyeblikk snur Calle seg, og Henrik tar sjansen på å sende en SMS til Jonas. Plutselig ser Calle mot Henrik og sier:

«Hva gjør du?» Henrik stivner til.

Imens sitter Jonas og venter på at de skal bli ferdig med Marita. Han hører mobilen dirre. Det er en melding fra Henrik. Han åpner opp og ser at det står: «HJEEELP!» Jonas tenker på hvor Henrik kan være. Plutselig vet han det. Han stormer ut av sykehuset og løper mot hytta.

Henrik venter. Jonas burde vært her nå. Calle begynner å bli lei av å vente. «Skal du ikke gjøre noe da!» utbryter Calle. Kniven er nærmere halsen nå enn den noensinne har vært. Plutselig tar Jonas et bakholdsangrep på Calle. Calle detter i bakken med Jonas oppå seg. Kvinnen småløper bort til buskene der de to vettskremte øynene er. Henrik ser ned på Jonas og Calle igjen. Calle har slipt kniven og den ligger litt unna dem nå. Henrik slenger seg på med full kraft. Calle stønner, blir svak, og da tar Henrik sjansen på å ta kniven som ligger på bakken. Han får et dypt sår da han griper kniven i full panikk. Jonas slenger Calle i bakken igjen, og så ringer han politiet.

Marita er akkurat kommet ut av undersøkelsen. De har bandasjert beinet hennes, og hun har fått ett par krykker. Hun går rundt på sykehuset for å finne Jonas. Hun leter først ved venterommet, kanskje han bare er på do. Hun venter en stund, men han kommer ikke. Hun tar opp sin egen mobil, det er noen som har ringt henne. Hun ringer opp igjen. Det er dyrlegen.

«Hallo, snakker jeg med Marita?» Katten er det første hun tenker på.

«Ja, det er Marita. Hvordan går det med katten?» Dyrlegen blir stille en stund.

«Katten har dessverre fått i seg narkotika», sier han stille.

«Det må være Calle», sier Marita.

«Gjør det som trengs!» «Vi er allerede på sak», sier dyrlegen.

«Vet du hva slags stoff den har fått i seg?» spør Marita.

«Mest sannsynlig heroin og hasj» sier dyrlegen.

«Ok, ha det», sier Marita og legger på. Hun ringer til Jonas, det tar litt tid før han svarer.

«Hallo», sier Jonas andpusten.

«Hei, det er Marita.»

«Hei Marita, gikk undersøkelsen bra?» sier Jonas med en vennlig stemme.

«Ja, det gikk fint. Har fått bandasje og krykker. Men dyrlegen ringte og sa at katten hadde fått i seg narkotika, det er mest sannsynlig Calle som har gjort det, men hvor er du egentlig?» spør Marita.

«Henrik og jeg har funnet Calle og vi har slått han ned og Henrik holder på å ringe politiet.»

«Jeg sier ifra til legene» sier Marita. «Ha det», sier Jonas.

Marita krykker seg ned gangen, hun leter desperat etter en lege. Knut går forbi.

«Du Knut, vent!» roper Marita. Knut snur seg fort. «Hva er det, Marita.»

«Vi har funnet Calle!» sier Marita.

«Han er ved hytta inni skogen, Jonas og Henrik har han.»

«Ok! Vi skal sende noen ut for å finne dem», sier Knut. Knut snur seg og går nedover gangen.

«Forresten, hvordan går det med Abdi og Fatima?» sier Marita.

«De er fortsatt i operasjonssalen» sier Knut. Marita har lyst til å løpe ut i skogen. Men krykkene hindrer henne. Knut ser at all materien har gått gjennom bandasjen.

«Marita, du må bli med meg, du trenger å skifte bandasje» sier Knut. Marita ser ned på låret sitt. Hun følger villig etter Knut.

«Det tar et par minutter, så er hun ferdig».

«Takk, Knut», sier Marita idet hun går ut døra.

Ute i skogen har ikke politiet kommet. Henrik ser en skygge som flyger gjennom skogen. Jonas ser dem også. De er flere. De har omringet oss i en skyggeformasjon.

«Hva vil dere» roper Henrik!

7. klasse, Berg skole

Episode 11:

«Går det bra med dere?» Da Calle ser sykepleierne, rykker han til så Jonas mister taket. Med ett er Calle på vei inn i skogen. Bare få sekunder etter, hører de sirener oppe fra veien.

Marita sitter nervøst på venterommet og trommer med fingrene. Alle slags tanker surrer gjennom hodet hennes. Hvordan går det med Ida? Fatima? Jonas og Henrik? Calle? Abdi?

Hodet begynner å verke av alle tankene. Plutselig stikker et kjent ansikt fram i døråpningen.

«Ida!» roper Marita og hopper opp fra stolen. Hun kjenner seg ikke det minste sliten lenger, og hodepinen er vekk.

«Blir du med til kafeen? Har hørt at de har kjempegode muffins på menyen!» sier Ida oppspilt, tar tak i Marita og drar henne med til kafeen. De sitter der lenge uten å si noe til hverandre. Ida har ventet lenge på å spørre om dette, men først nå griper hun sjansen og spør forsiktig:

«Marita?»

«Mhm?» mumler Marita med munnen full av muffins.

«Hva syntes du egentlig om Henrik?» Marita ser ned. Hun vet ikke helt hva hun skal svare. Ville Ida bli lei seg om hun sa at hun likte han?

«Det var det jeg visste. Du liker han du!» roper Ida fortvilet, reiser seg brått og stormer ut av rommet. Marita sukker og føler en liten uro bre seg rundt i kroppen.

«Jonas! Kom tilbake!» roper Henrik før han faller sammen av smerte. Det store kuttet på hånden hans verker mer enn noen gang nå. En sykepleier hører Henrik rope, og kommer løpende bort til han. Da han fikk øye på det stygge kuttet i Henriks hånd, tar han opp førstehjelpsskrinet og begynner å surre bandasje rundt hånden til Henrik. Da sykepleieren er ferdig, reiser Henrik seg opp og løper inn i skogen for å finne Jonas. Smerten er der fortsatt men han prøver bare å ignorere dem. Alt han vil nå er å finne Jonas.

«Stans, Henrik! Det er for farlig der ute! Bli med oss til sykehuset!» roper sykepleierne. Men Henrik vil ikke høre.

Abdi ligger urolig i sengen på sykehuset og sover. Av og til rykker han til og roper på faren sin. Fatima ligger i en seng bortenfor. Hun våkner av at Abdi roper i søvne.

«Abdi? Våkne opp!» sier hun lavt. Abdis øyne åpner seg sakte. Han ser bort på henne. Fatima ser at Abdi er utslitt og ber han om å legge seg ned igjen. Hun går bort og pakker dyna rundt han.

Imens går Ida bort på sykerommet der Calle for kort tid siden lå syk og skadet. Hun kikker ut av vinduet, der faren hadde hoppet ut. Etter å ha stått der en stund, går hun tilbake og setter seg på sengekanten, der Calle hadde ligget. Ved siden av den knuste vasen, får hun plutselig øye på mobilen til Calle. Han må ha mistet den da han hoppet ut. Hun plukker den opp og legger den i lommen sin. Dette må hun bare vise til Marita.

Ida går hvileløst rundt i sykehusgangene. Tankene er i kaos og hun angrer på at hun og Marita ble uvenner. Samvittigheten hennes forteller henne at hun må gå ned til kafeen for å be om unnskyldning. Hun håper bare at Marita fortsatt er der.

Ved samme bord som de satt i stad, sitter Marita og ser trist ut. Ida går med sakte skritt bort til henne. Marita løfter hodet og ser spørrende på Ida.

«Hei! Unnskyld for det jeg sa i stad. Er vi venner igjen?» spør Ida og smiler. Marita nikker og smiler tilbake.

«Kom! Bli med opp på sykerommet der Fatima og Abdi ligger. Jeg har noe jeg må vise dere!» Hun drar Marita etter seg opp trappen. Oppe på rommet er både Fatima og Abdi våkne. De sitter i sengen og prater med hverandre da jentene kommer inn.

«Hei, dere! Jeg har noe jeg må » Ida rekker ikke å bli ferdig med setningen før telefonen til Calle ringer. Hun viser telefonen til Abdi. Han ser forskrekket på Ida.

«Det er den mørke mannen du traff på i skogen som ringer! Han vi så ved hytta før alt dette begynte. Han er ond.» Abdi forteller at Calle skylder den mørke mannen penger for narkotikaen.

Han peker på mobilen som et tegn på at Ida skal ta den. Ida trykker på den grønne knappen, og setter på høyttaler.

«Calle?» sier mannen med en mørk og rusten stemme.

«Jeg har Grete! Får jeg ikke de 50 000 kronene før det har gått 24 timer, vil du aldri se henne igjen!»

7 b Østre Halsen skole,

Episode 12:

Den mørke mannen la på røret og Ida mistet telefonen i gulvet. Pip, pip, pip ?

– Vi må finne guttene! sa Marita. Hun tok opp telefonen fra gulvet og ringte til Henrik.

– Hvor er dere? Har dere fått tak i Calle? sa Marita. Henrik skjønte ingenting.

– Hvem er det? sa Henrik med en andpusten stemme.

– Det er Marita. Jeg ringer fra Calles telefon, kom det fra den andre enden.

– Har dere fått tak i Calle? gjentok Marita.

– Vi hadde ham, men han slapp unna rett før politiet kom, sa Henrik med en nedslått stemme.

– Jeg har flere dårlige nyheter, sa Marita med en trist stemme. Hun fortalte at telefonen til Calle ringte, og at det var den mørke mannen som var i den andre enden.

– Han presser Calle for 50 000 kroner, og han. han har kidnappet moren din, Henrik.

– Hva! Hva har mamma med dette å gjøre, tenkte Henrik. Han følte seg kvalm og svimmel. Han satte seg ned og prøvde å tenke på hva han skulle gjøre, men han klarte ikke å konsentrere seg. Det siste han så før det svartnet var to politifolk sammen med en sykepleier som kom mot ham.

– Hvor skal vi få 50 000 kroner fra, spør Marita seg selv, men likevel høyt nok til at de andre hører det. Abdi brer dyna til siden og setter seg opp i senga.

– Uansett, så må vi få tak i Calle for å vite mer om den mørke mannen og hvorfor han har Grete, sa Abdi mens han tok på seg klærne. Støttet av Ida og Marita tok de seg ut av sykehuset og fant noen sykler på utsiden som var ulåste. De satte seg på syklene og begynte den korte turen til skogen hvor Henrik og Jonas befant seg.

Jonas hadde ikke sett spor etter Calle på noen minutter nå, og nå nærmet han seg skogbrynet hvor veien til byen startet. Han kom til parkeringsplassen i enden av veien, men Calle var ikke å se. Men fra byen så han tre syklister komme mot ham. Han dro etter hvert kjenselen på syklistene. Det var Marita, Ida og Abdi.

– Hei, har dere sett Calle! roper Jonas veldig andpusten.

– Nei! roper Ida tilbake, mens de bremset ned syklene.

– Men det er viktig at vi får tak i ham nå. Den mørke mannen har kidnappet moren til Henrik og presser Calle for 50.000 kroner. Jonas så ut som et spørsmålstegn.

– Ja, det er det vi også tenkte, sa Abdi. Nå er det viktigere enn noen gang å få tak i Calle for å få vite hvordan det henger sammen og hvordan vi skal få reddet Grete.

Så kom to politimenn ut av skogen og endret retning mot gjengen.

– Hei, hvem er dere? sa den store og skumle politimannen med en rusten stemme.

– Hvordan det? sa Jonas.

– Har dere sett en voksen mann komme ut av skogen?

– Mener du Calle? sa Jonas mens de andre var usikker på hva Jonas prøvde på.

– Ja, har dere sett ham?

– Vennene mine kom fra byen nå og de møtte ham på veien, småjoggende, mens han kikket seg over skuldra.

– Stemmer dette? sa politimannen til Ida mens han kikket dem rett i øynene. Først greide de ikke si noe, men fikk så nikket med hodet før de stotret fram et eller to ja. Politimennene sa noe uklart over politiradioen før de gikk mot byen i full fart.

Etter hvert som politiet kom et stykke unna, ropte Jonas av full hals:

– Så du det, Calle? Jeg sendte politiet vekk. Ting har forandret seg, og vi trenger din hjelp.

Først skjedde det ingenting, så Jonas ropte det samme en gang til. Etter hvert så de at det steg røyk opp bak et tre som hadde falt ned i vinter. Etter hvert reiste Calle seg også med sneipen i munnen.

– Vad vil ni? Vad har händt?

– Vi vil ha sannheten, pappa! sa Ida med en alvorlig stemme.

– Hvorfor skylder du så mye penger til den mørke mannen?

– Hur vet ni detta? Calle var overrasket og bleik.

– Telefonen din ringte, og det var den mørke mannen som skulle ha 50 000 kroner innen 24 timer, ellers ville vi ikke se Grete igjen, sa Marita.

– Grete? sa Calle med en mutt stemme.

– Ja, hva har Grete med dette å gjøre egentlig? spurte Jonas.

– Ja, det är vel best at jag sejer sanningen. Grete och jag är halvsyskon. Vi har samma pappa.

– Så. så det betyr at Henrik og jeg er søskenbarn? Ida og Marita kikket på hverandre. De skjønte begge hva dette betydde. Ida og Henrik kunne ikke bli et par, og dette åpnet døren for Marita.

– Men nå må du fortelle oss hva som har skjedd og hjelpe oss å finne ut hvordan vi skal få Grete tilbake! sa Abdi med en stram stemme.

Calle satt seg ned og begynte å fortelle. Han vokste opp med bare mamma og det var først senere at han fikk vite at han hadde en søster. Men oppveksten hans var med en narkoman mor, og da han ble ungdom døde mora, og det tok ikke lang tid før han begynte med narkotika selv. Calle og Grete kjente til hverandre, men de hadde ikke noe kontakt seg imellom. Calle begynte å selge narkotika for å få råd til å bruke det selv, og da han var i økonomisk knipe, måtte han låne penger av den mørke mannen for å kjøpe narkotika. Nå var han tydeligvis lei av å vente på pengene.

Henrik rykket til. Han ble vekket av noen som snakket. Han var forvirra og skjønte ikke med en gang hvor han var. Det tok likevel ikke lang tid før han skjønte at han var i politibilen, og at stemmene kom fra politiradioen, men noen politimenn så han ikke. Han prøvde å åpne døra, men barnesikringa var på. Heldigvis var vinduet på gløtt, sikkert fordi han trengte frisk luft. Han greide å stikke armen ut og åpne døra fra utsida. Han sjanglet og vinglet, men etter hvert ble han mer stødig på beina. Han tok opp telefonen og ringte til Ida. Han fikk beskjed om hvor de var og at han skulle bli hvor han var og vente på dem, men mer enn dette ville ikke Ida fortelle. Han skjønte på stemmen til Ida at det var noe hun skjulte.

Skogen var ikke så veldig stor, så det tok ikke lang tid før alle kom mot Henrik som hadde satt seg ned på en stubbe. Men han spratt opp da han så at Calle var blant dem.

– Calle! Hvorfor er mamma tatt? Hva har du gjort? Hadde ikke vært for Jonas og Abdi hadde Henrik flydd på Calle. Mens de holdt han, fikk de forklart Henrik situasjonen. Henrik fikk roet seg ned noe, men trampet fram og tilbake. Han var stressa og spurte om de hadde tenkt på en plan. Men ingen sa noe. Ingen sa noe før Calle utbrøt:

– Lugn, killar och tjejer. Jag har en plan..

7. klasse, Kvelde skole

Episode 13:

Alle ser undrende på Calle og er spente på hva han har å komme med.

– Si det da, maser Henrik.

–Hvordan skal vi få mamma tilbake? Marita har aldri sett Henrik så redd før og legger en hånd på skulderen hans. Calle virker stresset, de kan se svettedråpene piple i panna hans.

Så sier han:

– Jag planerer att komma till ett møte med den mörka mannen i skogen. Jag hämtar en ersättare. Han får pengarna jag är skyldig honom och vi får Grete.

– Men hvordan skal du skaffe pengene, pappa? spør Ida.

Calle nøler litt før han sier:

– Jag har separat lite pengar gömd på en säker plats i huset i skogen

– Ring den mørke mannen, det haster. Jeg vil ha mamma tilbake nå!

Henrik er tydelig opprørt.

– Her har du telefonen din, kom igjen og ring!

Ida gir telefonen til faren og Calle slår inn nummeret. Han har trukket seg noen meter unna de andre og de hører bare korte bruddstykker av samtalen ?

– Ja, ok, affär, sett ..

Alle venter spent på hva Calle har å si nå.

– Följ mig, jag har något jag måste göra något.

Hvor skal vi? spør Fatima.

– Hysj, Fatima, bare gjør som han sier.

Abdi er bestemt og nesten litt streng i stemmen så Fatima blir redd.

De er nå ved huset i skogen og Calle har bedt dem vente utenfor.

Stemningen er spent, Marita er redd det kan gå galt, men de har ikke noe valg for alle har jo samme mål, nemlig å få tilbake Grete.

– Jeg må på do!

Marita går litt lenger inn i skogen, helt til ingen ser henne.

Der tar hun opp telefonen og ringer politiet, og tipser dem om at det er en gisseldrama på gang i skogen, og at Calle er innblandet. Hun ber dem holde seg i bakgrunn av hensyn til Grete.

Marita er usikker på om hun har gjort det rette, og føler seg som en tyster, men samtidig er det trygt å ha politiet i bakhånd.

Når Marita kommer tilbake, ser hun at en er borte og utbryter:

– Hvor er Jonas?

De andre ser seg rundt, og ingen har merket at han har stukket av.

– Se der kommer Calle, med en stor bag i hånda, sier Henrik.

– Lurer på hva han har i den, hvisker Fatima til broren sin, som igjen er avvisende, og ber henne være stille. Calle ber dem og finne seg et sted hvor de ikke er synlig, han må møte den mørke mannen alene. Han sier også at de må forholde seg helt stille uansett hva som skjer, hvis ikke kan det gå galt med Grete.

– Han kommer i løpet av en halvtime så dere må løpe nå.

Nå ligger alle spent og venter på hva som vil skje. Det tar ikke lang tid før de skimter to skikkelser i det fjerne.

Det er mørkt og kaldt og Henrik merker pulsen stiger når de nærmer seg. Han ser moren og har lyst til å springe fram, men vet at det ikke er smart. Calle står klar med bagen, og den mørke mannen og Grete stopper fem meter fra han.

– Ge mig Grete, då du får dina pengar.

– Nei, pengene først, så får du Grete tilbake.

Det blir stille et øyeblikk.

Hjertet til Grete dunket kjempe fort, hun skulle ønske dette bare var en vond drøm.

Calle innser at han må gi fra seg «pengene» først, og har en plan B hvis ting ikke går som planlagt.

Han skyver bagen mot den mørke mannen, og håper han ikke åpner den.

– Nu har du väskan, ge mig Grete!

Dessverre for Calle velger den mørke mannen å åpne bagen først og innser at han har blitt lurt ?

Den mørke mannen hever stemmen og nærmest skriker: -Hva er dette for noe tull? Det er jo ikke noe mer enn noen hundrelapper, plastposer og litt marihuana!

– Hæ, det kan ikke stemme, den stemmen var kjent, roper Fatima.

-Ja, det er jo Zakhatowia, broren vår.

Abdi og Fatima klarer ikke å holde seg rolig lenger og løper ut av buskene og roper:

– Zakhatowia! De ser at han snur seg mot dem og plutselig hører de ett skudd i nærheten av dem.

Zakhatowia skvetter til og Grete benytter sjansen til å komme seg unna.

– Jonas, ta honom, skriker Calle, mens han selv løper etter Grete.

Henrik springer også etter moren og roper:

– Mamma, mamma!

Marita og Ida følger etter, alt er kaos og ingen vet hva som skjer.

Fatima og Abdi hører politi sirener og løper vettskremte opp til trehytta og gjemmer seg der.

Politiet som har blitt varslet om gisseldramaet i skogen griper nå inn og tar Jonas og Zakhatowia.

I en annen del av skogen har Calle tatt igjen Grete og Henrik er glad for at moren er tilbake.

Marita og Ida er glad på Henriks vegne.

Calle får panikk når han får øye på politiet og begynner og løpe, men springer inn i en annen politimann.

Zakhatowia skjønner at slaget er tapt men spør etter Abdi og Fatima.

Politiet gjennomsøker hele skogen og finner Abdi og Fatima i trehytta.

Men det er ikke bare de som har gjemt seg der. Det er en kvinne med ett lite barn. Fem minutter senere er alle på politistasjonen og blir avhørt.

Det viser seg at kvinnen er moren til Abdi, Zakhatowia, Fatima og den lille jenta.

Zakhatowia, Jonas og Calle blir dømt og satt i fengsel for bruk og salg av narkotika.

Resten av familien til Zakhatowia blir sendt tilbake til asylmottaket og fortsetter å sende søknader om å få bli i Norge.

Henrik og Grete er sammen igjen og er glade alt er over.

Ida er lei seg for at faren kommer i fengsel, men vet at det er det riktige.

Marita tenker på sin far og savner han og syntes det er leit at Jonas er blitt den han er.

Når Marita kommer hjem hører hun en kjent stemme og blir overlykkelig når hun ser hvem det er.

Hun kaster seg rundt halsen på faren.

Om kvelden tenker hun på alt som har skjedd de siste dagene og er glad alt er over og håpet om å bli sammen med Henrik er enda større en noen gang ?

Sky skole, 7. trinn