Gå til sidens hovedinnhold

Årets skrivestafett: Onde Øyne

Artikkelen er over 6 år gammel

Nytt kapittel lagt ut.

Avis i Skolen og Østlands-Posten har også i år invitert distriktets 7.-klasser til skrivestafett. Innledningen til det som skal bli en spennende roman, ble skrevet av May Grethe Lerum. Kapitlene fra den enkelte klasse kommer i ØP hver lørdag, fram til og med 7. februar. (Kun avbrutt av noen ukers juleferie).

Kapittel 1

 
Mille prøvde å sende broren et blikk med bønn om hjelp.
Men den femten år gamle slasken, som faktisk het Bror, bare viftet med håndflatene mot henne. Han gadd ikke blande seg. Mille forsto ham egentlig, hvem ville vel krangle med mamma hvis man ikke måtte?
- Du må vente med sminke til du blir tenåring, Mille. Det vet du godt. Slik var det for Billie og Cille også, bare spør dem!
Den helt nye supermascaraen Mille gjemte i skolesekken sin lå nå i mammas veske, og forsvant sammen med henne ut av døren.
- Dustekjerring! prustet Mille gjennom sammenbitte tenner. Bror bare trakk på skuldrene, og slurpet resten av frokostblandingen rett fra bollen.
- Du blir jo tretten år om bare en måned, liksomtrøstet han, og gliste med melkebart.
Mille pustet så dypt hun kunne, tok frem mobilen, og logget på BreakZoom for å knuse noen grønnsakzombier. Hun sprengte en hvit gulrot og moset en blodig rødbete, før det hemmelige innloggingsfeltet dukket opp bak en stabel skrikende selleri. Det føltes som en hevn da hun tastet navn og passord, og trykket YES på løftet om å aldri verve venner over 18 år, eller røpe det egentlige spillet for noen voksne. Spesielt ikke vrange, eldgamle mødre, tenkte Mille.
- Vi rekker ikke spille nå, kom det fra Bror. - Halvåtte-bussen går om fem minutter. Da får vi en halvtime med Leilic og Dorthe og Maria før det ringer.
Mille svitsjet tilbake til offisiell spillmodus, der grønnsakene splasjet omkring og skulle bli lapskaus. Men hun rakk å se på de hemmelige poengene.
- Vi leder fremdeles i Norge. Men de derre japanerene har banka oss i natt, nå er vi på tiende.
- Vi tar dem, snerret Bror og slengte både sin egen og Milles skoleveske på ryggen.
Leilic lignet en Buddha der han satt med de lubne bena i kryss. Underleppen var skjøvet frem over dobbelthaken. De klare brune øynene fikk et underlig blått skinn på grunn av skjermlyset.
- Fort dere å logge på! Dorthe er ikke kommet, men vi må fikse hundre poeng før timen, stresset kjæresten hans, Maria. Hun hadde knapt tid til å låne Mille litt mascara og en lipgloss.
De fire trykket seg sammen i det gamle bøttekottet. Her kunne de droppe skjule-spillet i BreakZoom og ha flere virkelige konkurransevinduer åpne samtidig. I løpet av kort tid hadde de levlet forbi både bestelaget fra Korea og svenskene igjen, men da klokka ringte så de fire-fem andre europeiske lag suse forbi.
- Vi vinner aldri de millionene, stønnet Mille.
- Vi skal vinne, fastslo lagleder og datnerd Leilic, og fikk et beundrende blikk fra Maria.
Læreren fortalte at Dorthe var på en lang ferie, faren hennes måtte brått dra til USA på grunn av jobben. Mille kjente stikk fra små uro-mygg i magen. Mobilen hennes lå skjult inne i pennalet, uten lys og lyd, men hun registrerte den nye SMS-en fra Leilic: WTF!!! Samma som Jonny SPOOKY!!! I samme øyeblikk kom Gmail-chatmeldingen fra Maria opp på laptopen: Veddr ho e ferska.
Skoledagen ble veldig, veldig lang.
I burgersjappa fantes et hjørne der de kunne sitte uten at noen så hva de drev med på nettbrett, mobil eller PC. I tillegg var wi-fien en av de raskeste i byen, og man fikk en burger for femten kroner. Mille leverte en hundrelapp og betalte for seg og broren. Det var først da hun slang burgere og vekslepenger på bordet at hun innså det: Hun hadde fått tilbake 170 kroner. Det ville være nok til en ny mascara.
- Jeg burde vel gå tilbake til kassa?
Leilic, Maria og Bror bare stirret på henne, munnene var fulle av burger mens de lirket seg mot innloggingssiden i BreakingZoom. Hver gang måtte de finne en ny vei, men det tok som regel bare et minutt å løse kodene når man først kjente spillet.
- Drit i det, sa Maria, som både hadde svelget burgeren og logget inn først. - Vi må komme i gang. Tenk hvor mange mascaraer du kan kjøpe når vi deler 10 millioner dollar da!
De spilte helt til Leilic måtte logge av og rekke korpsøvinga. Lagene på fikk bare fem timers spilletid i døgnet, men de kunne låne av hverandre så lenge alle kjempet minst tre dueller i uka.
- Hva skal vi gjøre hvis Dorthe ikke logger på mer? hvisket Maria da de sto på dametoalettet og fjernet siste rest av øyensverte fra Milles vipper.
- Jeg aner ikke. Men det med ti millioner er sikkert bare tøys uansett.
- Det er ikke tøys! Storebroren min har forklart meg alt. Pengene kommer fordi digre internasjonale selskaper lissom låner datakraft av oss når vi spiller. De slipper å kjøpe egne digre datamaskiner, lissom.
Mille trakk på skuldrene. Det sved i øynene, hun skulle nok ikke brukt såpa fra beholderen på veggen.
Mamma satt og sjekket Facebook på iPaden sin. Det var dekket til tre personer i enden av langbordet. Det nappet i hjertet, Mille savnet tiden da både onkel Hans, pappa og to storesøstre fylte opp rundt bordet.
- Fin dag? spurte mamma, og gløttet opp. Mille og Bror gryntet frem et slags ja. Det duftet ganske godt av thaikrydder.
- Ta ut brødet fra mikroen, Mille. Vi skal ha deilig torskegryte med kokosfløte, koriander, chili og lime, opplyste mamma muntert. Mille gikk bort til komfyren og rørte litt i kjelen. Heldigvis var det ikke spor av blåskjell eller sjampinjong. De to ekleste matvarene hun visste om var tilfeldigvis to som lett kunne forkle seg som hverandre.
- Kunne vel tatt kylling, snøftet Bror.
Mamma klappet sammen Mac-en og snurpet munnen. Leppene lignet rumpehullet på en katt når hun var så sur, en O med masse små rynker rundt.
- Dere skal spise digre porsjoner! Så lærer dere kanskje hvor dumt det er å bruke penger på burgere før middag, skjente mamma.
Men ingen ble skremt, før moren la til:
– Selv om det ble ganske billig i dag, da!
- Hvordan visste hun det med burgerene? Og det med at det ble billig? hvisket Mille da mamma endelig hadde forlatt etasjen for å ta seg et bad.
- Hun er synsk. Alle mødre har øyne i nakken, flirte Bror, men han så nervøs ut. Mille svelget tørt, en eim av fiskegryte presset seg opp fra magen og la seg som mugg bakerst på tungen.
- Jeg har tjue minutter BZ igjen. Skal vi?
- Japp. Like greit å få spilt ferdig nå når hun er ute.
De ryddet raskt av bordet. Bror satte alt i oppvaskmaskinen før han logget på, mens Mille tørket søl av komfyren. Da hun snudde seg for å børste brødsmuler fra spisebordet, la hun for første gang merke til vasen med tulipaner i. Hun slapp filla, et gisp ble til et gulp, men ingen ord kom frem. Mille bare pekte skjelvende på vasen.
I det samme bannet Bror kraftig, og snudde seg mot henne. De mørkeblå øynene hans var allerede intense, men da han innså det Mille alt hadde innsett ble de nesten svarte. Bror reiste seg, grep den antikke keramikkvasen som en gang hadde stått i et skap i loftstuen, og holdt den mot lampelyset. Fingertuppene fulgte et usynlig spor.
- Den er limt, fastslo han med skjelvende stemme.
- Hvordan kunne mamma finne den? Det er jo flere uker siden vi gravde bitene ned i parken?
Mille kjente hårene reise seg på underarmen. Bror satte vasen fra seg og pustet hardt ut, som om den veide et tonn. Så skjøv han nettbrettet sitt mot Mille.
- Denne meldingen kom nå. Fra Dorthes konto i BZ.
ALLE BLIR LURT! BZ ER FARLIG IKKE LOGG PÅ MER IKKE BRUK MOBIL ELLER DATA ELLER NOE MER! SLÅ AV ALT!!! ELLERS KOMMER ØY.


May Grethe Lerum

Kapittel 2:Øyenstikker

– Hva betyr øy? sier Mille mens hun ser spørrende bort på Bror, Bror ser ut som han har sett et spøkelse.
– M … m … men stammer Bror. Han fikk ikke ut et eneste ord. Mille sender en melding tilbake til Dorthes konto på BZ:
Hva betyr «øy»? Hvem er det? Hva gjør hun / han?
Mille får en melding tilbake ganske fort, men akkurat da hun skal åpne meldingen går nettbrettet tomt for strøm. Mille henter laderen og plugger den i. Så kommer mamma inn. Blikket til Bror går tilbake til vasen.
-Ja, er den ikke fin. Jeg fant den i parken, og den er helt lik den andre vi hadde sier mamma.
Plutselig kommer det en øyenstikker flygende inn gjennom vinduet og setter seg på kjøkkenbordet, Mille ser på den og tenker på hvor fin verden egentlig er. Det banker på døra, Mille går for å åpne. Rett før hun rekker bort blir døra revet opp og Maria kommer inn. Hun ser helt skrekkslagen ut.
-Maria, går det bra? spør Mille.
Mamma forsvinner ut av rommet for å gå på do.
-Har dere også fått meldingen, spør Maria, hun er litt skremmende når hun ser sånn ut.
-Ja vi fikk også meldingen fra Dorthe, det er jo helt sykt. Hvem er denne øy? svarer Mille kjapt.
-Hvilken melding fra Dorthe? jeg snakker om meldingen fra Leilic sier Maria. Mille leser meldingen og skyver nettbrettet bort til Maria.
Maria leser meldingen, det var akkurat nok strøm til å få lest den ferdig. Hun blir skrekkslagen av meldingen. Det senker seg en stillhet over dem, så hører de mamma trekker ned i do. Bror kommer inn i rommet med en bolle popcorn i hendene, alle ser på Bror.
-Hva? jeg hadde lyst på popcorn, hva er galt med det? sier Bror og ser spørrende på dem.
Alle sammen tok hver sin håndfull popcorn.
-På meldingen fra Leilic sier han at noen har tatt alle pengene fra kontoen hans og skifta passordet, opplyser Maria.
Mille hadde helt glemt øyenstikkeren som satt på kjøkkenbordet. Nå fløy den av gårde inn i stua og satte seg i et hjørne i taket. De hørte en merkelig motor lyd starte opp i hagen.
– Hva var det? spør Maria og ser ut i hagen.
– Det er bare mamma som kjører crosskart på crosskartbanen i hagen, sier Bror.
– Hvor gammal er egentlig mora deres? spør Maria
-Hun er 44 svarer Mille.
Alle sammen gikk bort til vinduet, men dessverre ble mamma litt opptatt med å følge med på ungene så hun kjørte ut av banen, men hun var straks tilbake på banen igjen. De ler litt av det som skjedde, glade for at det gikk bra med moren.
-Begynner det ikke å bli litt seint, sier Bror. Alle ser på klokka som henger på veggen i stua.
-Oi, klokka er jo halv åtte allerede! Jeg må se og komme meg hjem nå. Jeg skal være hjemme kvart på åtte, sier Maria og løper mot utgangsdøra.
Mille hører en summende lyd. Hun ser seg rundt og merker at øyenstikkeren fortsatt er der. De hører at motoren stopper og mamma kommer inn og ser øyenstikkeren, hun henter en fluesmekker og prøver og slå til den, men hun bommer. Den setter seg på kjøkkenbordet, hun slår en gang til og treffer denne gangen. Alle ser at det ikke er en vanlig øyenstikker, men at den er laget av metall og den er fjernstyrt. De lurte på hva det var som egentlig lå foran dem. Bror plukket den opp og så på den.
-Det er et videokamera inne i øynene på den, sier han.
-Hva gjør vi med den? spør Mille
-Jeg kan kaste den jeg, sier mamma og tar den ut av hendene på Bror og går inn i stua.
-Det er ikke der søppelkassa er, sier Mille etter henne. Men mamma hører det ikke, hun var allerede gått inn i stua.
-Jeg tror ikke hun bryr seg, mumler Bror. Han går inn på kjøkkenet og lager to glass med saft. Mille tar tak i det ene glasset og begynner å drikke av det. De hører at døra til mammas soverom åpner og lukker seg, de går opp for å sjekke hva som skjer. Der ser de mammas armer skli ned under sengen.
-Hva var det? spør Bror. Mille ser helt forskrekket ut.
Det var tydelig at mamma hørte dem for hun gikk opp igjen med en gang.
-Hva gjør dere her? Dere skal ikke være her, roper mamma og reiser seg opp og ser på dem begge to.
-Hva er dette? Hva er det nedi der? spør Mille forskrekket.
De ser at det skinner fra flere datamaskiner der nede, mamma skjønte at de hadde oppdaget det og at hun ikke kunne lure seg unna.
-Det er databasen min, jeg er undercover spion. Jeg jobber for The Sky, et spion byrå som arbeider for å fange øy. Han er en person som overvåker unger og får all deres personlige info og robber dem for penger. Ryktene sier at han går rundt i en banan drakt forteller mamma.
Mille kunne ikke la være å le.
-Jeg tror på deg, det er bare det med banan drakten. Jeg klarte bare ikke la være å le, seriøst en banan drakt liksom, sier Mille og fortsetter å le.
Mamma tar med seg Bror og Mille ned i og viser de databasen.
-Så fett! utbryter Bror.
Han har stått med munnen åpen nesten hele tiden. Og nå hadde han den åpen igjen. Han syntes det var kjempe kult. Mamma gikk inn i et rom og sa de skulle vente litt. Og da hun kom ut igjen bare noen sekunder etter hadde hun skiftet til en super kul spiondrakt.
-Vil dere også ha en drakt? spør mamma.
-Ja, sier de i kor.
Mamma foreslår at Mille og Bror kan hjelpe henne med å løse oppdraget hun har fått. Begge blir glade og svarer at de gjerne vil hjelpe henne.
De får etter hvert på seg draktene og føler seg nesten som superhelter.
-De sitter kjempe bra! sier Mille
Det var blitt seint på kvelden og mamma sa at det var leggetid. Det var en kald og stjerneklar kveld.
Mille og Bror gikk på badet og begynte og stelle seg, spiondraktene ble byttet ut med pysj og etterpå gikk de i seng. Men før Mille la seg hørte hun at det kom en bil. Hun gikk bort til vinduet for og se hvem det var. Det var en Volvo 240 med en mann som satt inni og snart kjørte han av gårde med mamma. Det så ut som en rally bil, Mille tenkte for seg selv at det var mamma sin partner som tok henne med på et oppdrag. Hun hørte meldingslyden fra telefonen sin.
Det er en melding fra Bror:
Så du rallybilen som plukket opp mamma? Det er sikkert partneren til mamma. Tenk om det er ninjaer med i the sky, da? Natta. Mvh Bror.

Hvarnes skole

Kapittel 3: Passordet

Det tar lang tid før Mille sovner. Hun ligger våken og grubler på meldinga fra Dorthe. Hva betydde det egentlig? Burde hun fortsette å spille?
Hun våkner neste morgen våt av svette, og tenker tilbake på marerittet hun hadde i natt. Hun stormer ned trappa til Bror, som sitter ved frokostbordet med mobilen i handa. «Du vil ikke tro hva jeg har drømt i natt!», sa Mille. Bror rister på hodet, han greier ikke å svare fordi han har munnen full av frokostblanding. «Du vet han som hentet mamma i går kveld? Jeg drømte at han kidnappet mamma og truet henne med å drepe oss hvis hun ikke hjalp han.» «Slapp av, det var bare en drøm», sier Bror. Mille kjenner seg ikke fullt så sikker.
Akkurat da dirrer mobil til Bror. Han tar mobilen og setter den på høyttaler, så Mille også kan høre. Det er Maria. «Jeg er så syyykt stressa! Alle pengene mine har forsvunnet fra kontoen min, lissom! Akkurat det samme som skjedde med Leilic! Hva gjør jeg nå?» roper Maria. Mille kjenner hun stivner til og hennes eneste tanke er: Neste gang er det meg! Det ble stille en stund. Skremmende stille. Bror avbryter stillheten og sier « Vi er der om 5 min!».
På vei ut av døra ser de bilen fra i går kveld, den står parkert i oppkjørselen. De ser mannen i bilen og mora omfavne hverandre. Det ser ut som om mannen plasserer en mikrofon i nakken til mamma. Det går så fort at Mille ikke er sikker på om hun ser rett. «Så du det, Bror?» «Det er tydelig at ikke mamma trur vi er så tidlig oppe den første dagen i påskeferien», mumlet Bror. De skynder seg videre før mamma oppdager at de er der.
Andpustne og slitne løper de inn i huset til Maria og videre inn på rommet hennes. Maria ligger i senga og gråter. «BZ er bare verdens verste spill!», roper Maria og hiver fra seg mobilen på dyna. Det ringer på døra og Bror løper og åpner. Der står Leilic.
Etter at Bror og Mille har fortalt hva de så i morges, blir alle enige om å følge etter bilen neste kveld. Mille overbeviser Bror om at det er lurt å fortelle hva mammaen deres driver med. Bror er skeptisk, men velger å stole på vennene sine. Leilic og Maria begynner først å le, men når de ser ansiktsuttrykkene til søsknene, skjønner de at dette er alvor.
Maria finner fram nettbrettet sitt og de søker på «ØY» på Google. De får opp kun ett treff. Dessverre er siden sperret med passord. «Hva gjør vi nå? Hva kan dette passordet være?», sier Mille. De blir enige om å prøve the sky, fordi det var organisasjonen til mamma. Skjermen blinker rødt og de innser at det var feil passord. «Kanskje vi kan skrive det baklengs?», foreslår Leilic. Heller ikke det stemmer, og alle blir stressa når de ser at de bare har en eneste mulighet igjen. Bror kommer med et briljant forslag: «Jeg løper hjem og prøver å hacke systemet til mamma.» Etter ca. 20 min kommer han løpende tilbake inn på rommet til Maria. «Har du fått passordet?», roper alle i kor. «Ja, men hvorfor i all verden skulle mamma ha et mannsnavn til passord?», sier Bror spørrende. «Hva er passordet, da?», sier Leilic. «Passordet er; Øyvind1968Horst» sier Bror. «WHAT!!!» sier Mille. «Det er jo vårt etternavn!».
Rundt klokka fem blir de sultne og bestiller to pizzaer fra Peppes; en med skinke og en med pepperoni. En halv time senere kommer pizzabudet på døra. Mille syns at pizzabudet ligner skremmende mye på mannen fra Volvoen, men hun sier det ikke høyt. Mens de spiser pizzaene på rommet til Maria, Spør Maria om Bror fant noe viktig informasjon på nettsida. «Ja, jeg fant ut at ØY er en organisasjon over hele den kriminelle verden. ØY blir styrt av en boss», sier Bror. Litt etter de har spist opp pizzaene og er stappmette, bestemmer de seg for å dra til Mille og Bror for å spane etter den skremmende mannen i Volvoen.
Mille og Bror sitter på hver sin side av oppkjørselen bak noen busker. Leilic og Maria sitter inne på rommet til Bror og titter ut gjennom vinduet. Mille sjekker mobilen sin og ser at hun har fått en snap fra Dorthe. Det er en selfie med Frihetsgudinnen i bakgrunnen. «Slækker’n med gudinna», står det. Mille tar en selfie bak buskene og skriver tilbake «Spaner på mamma. Ting er ikke som vi har trodd. Spionsmilefjes.» Etter et par timer kommer Volvo 240`en. Mannen hadde henta moren på jobb, de gikk hånd i hånd inn i huset. Mille og Bror ser at de setter seg i sofaen sammen og tenner noen stearinlys.
«Vi må prøve å komme oss inn uten å bli oppdaget, sier Mille» og lister seg mot bakdøra med Bror på slep. De sniker seg inn døra og videre inn på rommet til Bror. Plutselig hører de tunge skritt nærme seg. De holder pusten. Hva skjer? Kommer han inn på rommet? Heldigvis går mannen fra Volvoen forbi døra deres og inn på badet, som ligger vegg i vegg med Brors rom. Bror hvisker og mimer til de andre at de må stå stille, fordi det er så lytt i huset deres. De må absolutt unngå å bli oppdaget!
De hører mannen snakke i telefonen. Han høres alvorlig og irritert ut og snakker tydeligvis med sjefen sin. «Boss, nå har jeg funnet ut at hun er en spion som jobber for the Sky. Hvorfor har du ikke fortalt meg at dette er familien din? Skal jeg fortsette oppdraget?»

Berg skole

Kapittel 4: Fanget

Mille kjenner at hun sliter med å holde skriket inne. Er Boss faren hennes? Først etter at tanken er kommet gjennom henne, merker hun at hun puster tungt. «Hold kjeft, Mille!» hvisker Bror intenst, men det er allerede for sent ... De hører tunge skritt i gangen utenfor. Døra smeller opp og treffer Bror i tinningen. Han faller om. Mille hyler og flyr gjennom beina på mannen. Hun kjenner at tårene presser på. Hun snubler i trappa og slår hodet i gulvet. Alt blir svart.
Hun blir blendet av det sterke sollyset, hun tror i hvert fall at det er sollys. Det er egentlig en blendende lyspære hun stirrer inn i. Hun skjermer for øynene med hånden og merker at Bror sitter åndsfraværende ved siden av henne og stirrer inn i veggen. I rommet er det ingenting, utenom en penn, litt vann, et ark og en sprettball. Ellers er rommet helt ribbet for møbler. Veggene er av massiv betong og utenom gittervinduet er det ingen sprekker i veggen.
Mille blir ekstremt redd og lei seg og begynner nesten å gråte. Hun hikster, og først da merker Bror at hun er våken.
«Søs, er du OK?» spør Bror.
«Ja, me.....»
Bror avbryter:
«Hvor er døra?!?»
«Jeg vet ikke, me ...»
Bror avbryter henne igjen: «
Kanskje den er kamuflert..» Mille ser sur ut.
«HERREGUD! SLUTT Å AVBRYT MEG!»
«OK, OK!» svarer Bror irritert.
«Vi må fortsette å være venner! Hvis vi blir uvenner kommer vi oss aldri ut herfra!» sier Mille.
«Men jeg har en idé!»
Da de hadde diskutert Milles idé, gjør de som de har avtalt. Bror går og banker desperat på veggene. Det er i hvert fall det de vil at kidnapperne skal tro. Imens skriver Mille på det hvite arket: 'Hjelp! Vi er fanget!' Så tar hun og krøller arket rundt sprettballen.
«Bror!» hvisker Mille,
«Vi må feste papiret med noe!» Bror kommer bort og svarer:
«Hva hvis vi bruker spissen på pennen?» Mille prøver å demontere pennen.
«Det gikk!» Mille tar ballen og sikter på vinduet. Den flyr ut.
«Nå er det bare å vente ...»
En stund senere kommer det en lang sprekk i veggen.
«Tror du noen kommer for å redde oss?» spør Bror
«Tror heller de kanskje skal ta livet av oss» hvisker Mille engstelig.
«Hva skal vi gjøre?» hveser Bror.» Jeg har en idé!» sier Bror. Bror demonterer resten av pennen.
«Hva skal du nå?!» Det kommer inn en mann med en svart drakt som har et fat med tørt brød.
«Serr? Tørt brød?» hvisker Bror. Bror spruter blekket fra pennen på fyren.
«AAAAU!!» skriker den svartkledde duden. «Hahahahaha»ler Mille og Bror. De spurter ut av rommet og kommer til en lang gang. De fortsetter å løpe gjennom gangen. Der er det en stor, svart dør. Mille tar tak i dørhåndtaket, og åpner døra. De kommer ut i en stor bakgård, og der står de helt målløse. De aner ikke hvor de skal gå.
«Hvor er vi?» spør Mille. «Se!» roper Bror.
«Jeg går og ser om det står noen ved utgangen.»
«Jeg går og leter litt rundt imens!» sier Mille.
«Mille, jeg tror ikke det står noen der ...» «Kom la oss stikke da!» roper Mille.
«OK svarer Bror kjapt!» De løper mot utgangen.
«Men sånn serr, hvor er vi?!» Mille ser redd ut og kikker rundt seg.
«Kanskje vi kan spørre dem?» Bror peker på et gammelt par som går over veien.
«Em ... Jeg vet ikke helt ...» svarer Mille.
«De biter ikke» flirer Bror.
«Nei, men hva gjør de her?» spør Mille.
«Går en tur. Hva ellers?» sier Bror litt irritert.
«OK, hvis du spør.» svarer Mille.
Bror går bort til det gamle paret, og spør: «Hei, vet dere hvor vi er nå»? Den gamle mannen gliser ondskapsfullt og tar handa innenfor frakken.

Mesterfjellet skole

Kapittel 5: Den gamle mannen

Bror kjenner nervene tar overhånd. Mannen ser kjent ut. Han hadde han sett han før – men hvor?
«Vi er på Jordholmen», sier mannen og tar opp et par tynne, grå hansker fra frakken. Det ondskapsfulle smilet går over til å se mer bekymret ut. Kanskje han ikke var slem likevel?
«Bror!! Se!» sier Mille forskrekket. Bror gjør en kjapp bevegelse med hodet. Det første som fanger blikket hans er tre svartkledde menn.
«Fort! Vi må gå!», sier den gamle mannen. Bror og Mille ser seg tilbake. De svartkledde mennene kommer løpende mot dem.
«Fort! De er farlige», roper den gamle mannen nervøst. Mille og Bror utveksler et usikkert blikk. De skjønner at de må bli med han. Mille skjelver. Hun ser mennene nærme seg. «Seriøst. Hva er det som skjer?!», sier Mille redd. De løper mot skogen. Bror kikker bort på mannen. Han har grønne øyne som skinner. Olabuksa hans er fillete og slitt. Hvem er han egentlig? Mille mener bestemt at det er noe kjent med han. Endelig er de i skogen. De tråkker i fuktig mose og små kvister. De ser bak seg. De svartkledde mennene begynner å ta innpå. Den gamle mannen drar med seg Mille og Bror bak en stein og håper på at de svartkledde mennene ikke legger merke til dem. Mennene løper heldigvis forbi. «Dere kan ikke gjemme dere for alltid!», roper mennene sint.
«Øy kommer ikke til å bli glad for dette», sier han som ser ut til å være sjefen til resten av mennene. Så løper de bak et lite fjell, og blir borte …
«Men hvem er du egentlig? Hvordan vet du om de svartkledde mennene? … Og hvor er kona di?», spør Mille og Bror den gamle mannen. De grønne øynene blir større når han hever øyenbryna.
«Obs, ehm. Det er for sent nå. Kona mi står sikkert igjen der jeg fant dere. Men det er ikke henne de er ute etter heller. Det er dere de skal ta». Bror avbryter, «men hvorfor er de ute etter oss?». Mannen puster dypt inn og begynner å fortelle.
«Som dere kanskje vet er moren deres agent. Hun jobber for å fange ØY. Spillet BreakZoom er laget for å robbe barn for penger. ØY er lederen over alt, og de svartkledde mennene er folk som jobber for ØY». Bror avbryter igjen.
«Men hvem er du? Hvordan vet du om dette?» Mille gir bror et stygt blikk, «Hvorfor må du alltid avbryte?», sier Mille irritert.
«Det går fint.», sier mannen. « Mitt navn er Robert. Jeg jobbet med moren din, men det var før jeg pensjonerte meg». Mille og Bror kikker på hverandre. Det var der de hadde han ifra.
«Men hvorfor er du her?», spør Mille. Robert smiler vennlig.
«Jeg fikk en telefon her om dagen, at jeg måtte finne ut hvem ØY er. Ledertrådene ledet meg hit, også kom dere».
Plutselig blir de tre oppmerksomme på lyder. Det er raske fottrinn. De hører rasling i trærne og føtter som løper.
«Nå kommer de snart igjen», sier Robert anspent
«Vi må løpe!», hvisker han så lavt at Bror og Mille så vidt hører det. De svartkledde mennene er rett ved dem nå. De legger på sprang. De løper noen minutter. Beina til Mille føles ut som bly, nå orker hun snart ikke mer.
«Hei! Se der!» sier Bror og peke. Mille myser ut i den tynne tåken. Hun ser det nå hun også.
«Hva? Hvor?», sier Robert spørrende.
«Der!», ropte Bror litt småirritert og pekte bort på den tykke røyken et stykke unna.
«Kom!», sier Mille med håp i stemmen. De går et stykke mot røyken. Der var det en liten, brun treverkshytte. Mille går sakte opp til døra.
«Hallo?», sier hun usikkert og banker to ganger på den slitte, røde døren. Døren knirker og går sakte opp. Mille kikker bort på Bror og Robert og svelger.
«Hallo? Er det noen her?». De hører raske skritt som går nedover den bratte trappen.

Nanset skole

Kapittel 6: Radioen

Sakte våger de seg inn i en trang gang. En varm, stram lukt slår imot dem. Bror snubler i et slitt teppe, men griper tak i en rusten knagg på veggen i siste sekund. Mille utstøter et halvkvalt hikst. Hjertet dunker i halsen hennes. Bror retter seg opp, og børster i hendene så støvet fyker i alle retninger. Mille stirrer skrekkslagent på Bror. Bror sender tilbake et irritert blikk.
«Slapp av, jeg er ikke lagd av glass.» Robert hysjer på dem og lukker døra bak seg. «Jeg går først,» hvisker han bestemt.
De går videre inn i huset, og forbi et spartansk kjøkken. De trer inn i en forlatt stue og en eim av mugg og gammelt treverk svir i neseborene. Det første de ser er en plakat av Frihetsgudinnen klistret på veggen.
«Men, men hva er det som ligger over stolryggen?» stammer Mille. Bror og Robert sveiper blikkene bort på banandrakten som henger over stolen. Mille og Robert blir stående og måpe.
«Hva er det som er så viktig med den? Det er jo bare en banandrakt,» sier Bror. «Mamma fortalte jo at Boss gikk i en banandrakt,» forteller Mille. Nå begynner også Bror å måpe.
De skvetter til når de hører noe knuse nede i kjelleren.
«Hva var det?» hvisker Mille livredd. Bror skal til å styrte mot trappa, men Robert griper han i genseren.
«Vi må være forsiktige!» sier han. De lister seg mot trappa.
«Hallo?»
Stemmen til Mille skjelver. En liten skikkelse stikker fram fra mørket.
«Ligner ikke det voldsomt på Dorthe?» spør Mille.
«Er det deg?» spør Bror. De står og studerer skikkelsen nøye. Det mørkeblonde håret er satt opp i en dott midt på hodet, og det bleke ansiktet kikker nervøst fram. Plutselig glimter det av gjenkjennelse i øynene til Dorthe. Hun løper for harde livet opp trappa. «Hva gjør dere her?» utbryter hun, samtidig som hun klemmer Mille hardt. Mille hiver etter pusten.
«Hvem er det?» Dorthe ser skremt på Robert.
«Har de tatt dere også?» spør hun gråtkvalt.
«Slapp av, han er en av oss!» Dorthe kaster et usikkert blikk på Robert, og vender seg mot Mille igjen.
«Men er ikke du i USA Dorthe?» spør Bror. «Vi har ikke tid til spørsmål nå, vi må ta det senere! Følg meg!» Dorthe løper ned trappa, og de andre følger etter hakk i hæl.
Hun tar dem med ned i en stor, fuktig kjeller. De setter seg ned i en revnet sofa.
«Skulle ikke du være i USA nå?» spør Bror igjen. «Jeg kom meg aldri så langt,» sukker Dorthe. «Hva mener du?» spør Robert med en anstrengt stemme. Dorthe forteller at hun og faren måtte rømme landet for å komme seg vekk fra ØY. På flyplassen ble de møtt av tre svartkledde menn, som overfalt dem. Hun ble brakt hit, og faren har hun ikke sett siden.
«Men hvorfor måtte dere rømme?» spør Mille nysgjerrig. Dorthe forteller dem at faren er spion for et spionbyrå som heter The Sky.
«Men hvorfor har du ikke rømt?» spør Mille.
«Jo, for det første vet jeg ikke hvor jeg er. Og for det andre, hvis dere ikke har lagt merke til det, kryr det av vakter her!» Bror som har sittet tankefull en stund, har plutselig kommet på noe.
«FRIHETSGUDINNEN! Du sendte oss en snap hvor du sto foran Frihetsgudinnen!» «Så du plakaten oppe? Jeg måtte gjøre noe for at dere ikke skulle bekymre dere for meg.» Dorthe så litt skyldbevisst ut der hun skottet bort på Bror.
«Jeg må vise dere noe!» sier Dorthe brått med et lite smil i munnviken. Hun tar ned en stor eske fra en hylle. Oppi den er det en gammel, slitt radio!
«Denne har jeg jobbet med for å kunne lytte til nyhetene og få med meg hva som skjer.»
«Har du prøvd å ta den med opp?» spør Bror.
«Ja, men jeg skjønner meg ikke på disse knappene,» sier Dorthe oppgitt. «La oss prøve,» sier Bror selvsikkert. Han tar radioen og spurter opp trappa, og setter den på et ustøtt bord. Han vrir på forskjellige knapper. Mens Bror fikler med knappene, går Robert inn på kjøkkenet for å ta seg litt vann. Han vrir på krana, og tar hendene under. Det tar tid før vannet kommer, men uten at Robert er forberedt kommer en brun, klumpete væske ut.
«Er det ikke rent vann her?» mumler han, og tenker på stakkars Dorthe som ikke har hatt rent vann mens hun har blitt holdt fanget.
En uklar stemme vokser fram fra stua. Bror vrir på en knapp til stemmen blir tydeligere.
«To barn er savnet. Letemannskaper jobber med saken, men uten noen spor. Den 12 år gamle Mille Horst og 15 år gamle Bror Horst har vært forsvunnet i over to døgn,» forteller damen i radioen.
Stillheten blir brutt av at en kvist knekker utenfor, og alle vender kjapt blikket mot vinduet. De står som frosset, med hjertet hamrende, og stigende puls. En mørk skikkelse glir forbi vinduet. Skikkelsen beveger seg sakte, men sikkert mot døra.


7. klasse Østre Halsen skole

Kapittel 7: Svikeren

«Løp!» hvisker Mille, selv om det mest naturlige hadde vært å rope. De begynner å løpe. Dorthe finner noe som ligner på en hylle, og gjemmer seg bak den. Rett etter drar Dorthe fort Mille og Bror bak det som er en hylle.

«Vi er her bak hylla», sier Bror, akkurat så lavt at skikkelsen ikke hører det, til Robert.

«Bare vent der. Jeg holder vakt. Jeg sier ifra når jeg har funnet ut hvem skikkelsen er, vær helt stille fram til det.» Den skjøre tredøra åpner seg rolig mens den knirker. Skikkelsen kommer forsiktig mot Robert og tar med seg Robert ut av kjelleren. De rekker så vidt å se ansiktet til skikkelsen før han tar med seg Robert ut.

«Hvorfor kjempet ikke Robert imot?» spør Dorthe.

«Jeg stoler egentlig ikke helt på han, men det kan jo hende at han ofrer seg for oss», foreslår Mille. «Nei, det tror jeg ikke, det er mye mer sannsynlig at han er på lag med skikkelsen, han kjempet jo ikke imot. Vi har ikke kjent han så lenge at vi kan stole fullt på han. Du skulle sett han første gang vi så han, Dorthe. Blikket hans var ondskapsfullt og kaldt», sier Bror.

Dorte prøver å slappe av litt og lener seg inn mot veggen.

«Æææ!» Det kommer et lite hyl fra Dorthe. Veggen bak hylla åpner seg.

«Jeg skulle bare lene meg inntil veggen, så åpnet den seg!» sier Dorthe redd.

«Kom igjen, vi må utforske!» Bror er veldig ivrig på å finne ut mer om hytta.

«Det er mørkt her, har noen en lommelykt?» spør Dorthe.

«Hadde ikke du mobil, du sendte jo en snap til oss herfra. Den er det jo lommelykt på», svarer Mille.

«Jeg har jo vært her i evigheter, tror du jeg fortsatt har strøm, eller?»

«Du kunne jo tatt med lader da», sier Mille.

«Tror du virkelig at jeg fikk tid til å ta med lader når jeg ble kidnappa? Og dessuten, hvis jeg hadde tatt med lader så hadde det ikke funka særlig godt å lade noe i dette møkkahølet her uansett.»

«HOLD KJEFT!!! Herregud, kan dere ikke bare ti still, jeg har en lommelykt her. Jeg prøvde å fortelle det, men dere var bare opptatt av den dramajentekrangelen deres», sier Bror.

«OK, vi er ferdig nå, men nå kan du finne fram den lommelykta di», sier Mille.

«Altså … den er ikke verdens beste da, men den er bedre enn ingenting», sier Bror og finner fram lommelykta. Han tar den av et nøkkelknippe og skrur den på. De begynner å gå litt rundt omkring.

«Lommelykten min har veldig lite strøm igjen», klager Bror.

«Jeg tror det går fint, det er en lysbryter her, men den er veldig hard å vri på.» Mille sliter med å skru på lyset.

«Endelig, det var deilig med lys.» 

Tapetet er litt revet av veggen oppe i et hjørne. Det syntes Dorthe er interessant.

«Det ser ut som det står noe her, bak tapetet.» Mille kommer nærmere og sier:

«Hva da?» «Jeg klarer ikke å lese det, vi må nok rive av tapetet», svarer Dorthe.

«Alle må hjelpe til, det er ganske vanskelig å rive det av», stønner Bror, som Mille og Dorthe nesten hadde glemt.

«Jeg teller til tre, så drar vi av tapetet samtidig», sier Mille. 

«En … To … Tre!» Det var mye lettere enn det de hadde trodd. Det kommer tre bilder til syne på veggen.

«Der er Robert!» roper Bror.

«Og der er han andre! Han som tok med seg Robert», sier Dorthe.

«Men hva står det på veggen?»

«Øy stiftet 2005. Medlemmer», leser Mille.

«Er Robert og han andre medlemmer av ØY? Robert har lurt oss hele tiden», sier Dorthe.

«Den svikeren!» roper Mille sint.

«Han på det øverste bildet der er sikkert sjefen», foreslår Bror. «Eh … Er de bare tre medlemmer i ØY?» lurer Mille på. «Nei, de har jo blitt flere enn det siden 2005», svarer Dorthe.

«Men, hvordan vet vi hvem som er ØY-sjefen?» spør Dorthe.

«Det står jo sjef over det bildet der da», sier Mille og peker på det øverste bildet.

«Og da er det mye lettere å få en slutt på ØY nå som vi vet hvordan sjefen ser ut», kommenterer Dorthe.

«Så det vi vet nå er at ØY ble stiftet i 2005 og var bare tre medlemmer, og at de mest sannsynlig har blitt mange flere siden da», oppsummerer Mille.

«Hei dere, det står noe under bildene med veldig liten skrift», sier Bror og fortsetter:

«Det står fornavnene, men ikke etternavnene».

«Det er sikkert for å skjule identiteten», sier Mille.

«Vi vet jo egentlig hva Robert og sjefen for ØY heter fra før av, og nå vet vi at han siste heter Vidar», sier Dorthe.

«Men se der!» roper Mille og peker på en gammel ting som er gjemt under et laken under et bord.

«Vi må finne ut hva det er!» sier Bror. De drar av lakenet og ser en gammel datamaskin. Rett etter at de har prøvd å skru på datamaskinen hører de at det knirker i en dør utenfor …

7. klasse Valby skole

Kapittel. 8 De svartkledde mennene

De ser døra gå sakte opp, Robert kommer inn i rommet.
«Hvor er dere»? roper Robert. Mille, Dorthe og Bror kommer fram.
«Vi er her, hva er det?» spør Mille.
De svartkledde mennene kommer, jeg vet om en vei ut herfra, sier Robert kjapt. Robert løper bort til datamaskinen som står i enden av rommet, og tar ut en minnepenn.
«Hva skal du med den?!» spør Mille nysgjerrig. Robert overser Mille sitt spørsmål. Bror hvisker til Dorthe og Mille, skal vi fortsette å spille? Dorthe og Mille ser på hverandre og nikker. Robert går bort til veggen og tar vekk bildet av Boss. Bak bildet er det et hull, som han setter minnepennen i. Gulvet åpner seg og de ser en bratt trapp, som fører til en lang gang med mange dører, som har hvert sitt tall. Mille og Dorthe ser forskrekket ut.
«Hva gjør vi her?» spør Mille med skjelvende stemme.
«Bare følg etter meg, vi skal inn den døra det står 18 på», sier Robert bestemt.
«Hva er det der?» spør de i kor. Robert smiler ondskapsfullt og barna ser på hverandre med tårer i øynene.
«Vi bare fortsetter å løpe videre når Robert ikke ser», hvisker Mille. Robert løper inn døra til høyre, men Mille, Dorthe og Bror løper videre som avtalt. Robert skjønner ingenting, for han hører bare sine egne skritt. Han snur seg og ser etter barna.
Samtidig som Robert tenker, løper de inn i rom 24, der de kommer til en database. Etter hvert hører de to menn som snakker med hverandre i telefonen, de skjønner at den ene stemmen tilhører Vidar, han har på høyttaler og han snakker med en dyp og voldsom stemme. Mannen i den andre enden virker bekymret. Plutselig sier Mille at hun har hørt denne stemmen før.
«Jeg har også hørt denne stemmen før og jeg tror den tilhører Robert», sier Dorthe.
Robert blir kjeftet på fordi han har mistet Mille, Dorthe og Bror. De ser seg rundt og ser en stor datamaskin med et kodeord på. De finner ut at koden tilhører en safe som står i et høyt, mørkt skap i hjørnet av rommet. De taster inn koden på forsiden av safen. Safen åpner seg og de finner bilder og informasjon om Boss. De leter litt lenger inn i safen og finner noen bilder av Mille og Bror, de rekker ikke å se så lenge på bildene før de hører at mennene snart er på vei ned for å lete etter dem. De hører plutselig masse rabalder. De hører skritt utenfor rommet, og så går døra fort opp og en person med dress kommer inn. De tror at det er noen som vil gjøre dem noe vondt, men så ser de at moren kommer inn. Hun kommer for å hente dem, de går mot trappa og der står det en høy, mørkhåra og kraftig mann, det er Vidar. Det er en av fiendene til mammaen, hun tar av seg dressen, og under har hun på seg spiondrakten.
«Hva gjør du her, Nina?» spør Vidar.
«Jeg redder barna, og skal stoppe Øyvind!» svarer Nina sint.
«Hvem er Øyvind?» spør Mille nysgjerrig. Nina ignorerer spørsmålet til Mille. Nina hvisker til barna, løp bort til den døra, jeg kommer snart. Barna løper bort til døra der det står «exit». De kommer til enda en gang, det første de møter er fem svartkledde menn og Robert. De snur seg mot trappa og ser Nina slåss mot Vidar. Nina slenger Vidar inn i veggen og roper til barna: kjapp dere, jeg vet om en utvei! Barna rekker ikke å reagere før de blir tatt av de svartkledde mennene og Robert. De løper inn en smal dør som fører dem til en hage med masse søppel og visne blomster. Nina løper så fort hun kan etter dem, men hun snubler og slår hodet. Robert går tilbake og binder hendene hennes sammen, og drar henne til varebilen.
Barna sitter også i varebilen.
«Hvor skal vi hen?» spør Dorthe redd.
«Hold kjeft!» roper Vidar.
«Sånn serr! Si hvor vi skal!» roper Mille irritert.
Hva har skjedd med mamma?! spør Bror.
Hun hadde det så travelt med å løpe etter dere at hun snublet og slo hodet, flirer Vidar.
«Det er faktisk ikke noe å flire av, hun kan ha slått seg alvorlig!» hikster Mille.
«Det går nok fint med henne», sier Bror trøstende. Plutselig bråstopper varebilen og barna detter forover. Bilen starter igjen, og Nina skvetter til. Hun våkner og tar seg til panna. Hun kjenner at hun har fått et kutt der.
Mille roper høyt: «Mamma, du lever!» Bror har et smil i munnviken og spør, Går det bra? Nina svarer bare med et nikk. Etter å ha kjørt i 15 minutter stopper varebilen.
Robert og Vidar lukker opp døra, og det første som møter barna og Nina er et sterkt sollys. De blir ført ut av varebilen og de ser seg rundt, Dorthe spør Nina, Hvor i helsike er vi nå?! Nina ser seg litt rundt før hun svarer, Jeg tror vi er i en båthavn.
«Hvorfor er vi er?!» spør Dorthe nysgjerrig.
«Jeg vetta fader jeg», svarer Nina oppgitt. Vidar og Robert drar med seg Dorthe, Mille, Bror og Nina bort til en stor, svart båt. De kjører i 40 minutter før de begynner å se en øy. På et stort skilt ser de det står “Øyvind Horst”. Under skiltet står det “Boss”.
Jeg spør en siste gang: «Hva gjør vi her!» roper Dorthe sint. Robert og Vidar ser på hverandre og smiler, men ingen av dem gidder å svare. Plutselig spør Mille, Mamma, hvem er egentlig Øyvind? Og hvorfor har han etternavnet vårt? spør Bror nysgjerrig.
Nina svarer forsiktig: «Han er…..»

7. Klasse, Nanset skole

Kapittel 9. Øyvind Horst

«Han er faren deres…» sier mamma. Mille og Bror ser forskrekket på hverandre, de blir helt stumme.

«Hvorfor har du ikke fortalt oss det før?» spør Mille.

«Fordi han skapte øy, jeg ville ikke skremme dere,» svarer Mamma trist.

«Hvor er vi nå egentlig?» spør Bror med skjelvende stemme. De begynner å nærme seg, de ser to svartkledde menn.

«Det ser ut som om de venter på noen,» sier Bror. Plutselig kom en sort båt og la til ved brygga. Ut av båten kom en sortkledd mann. Det kom en til, som så gammel ut, og etter han en person i banandrakt.

«Jeg tror den gamle mannen er Robert,» sa Mille. Mamma peker og sier:

«Der er faren deres…» Mille ser spørrende på Mamma.

«Han i banandrakta?» Spør Mille. Hun klarte ikke holde seg lenger, så hun begynner å le.

«Hysj, Mille!» Hveser Bror.

«Sorry, det er bare så morsomt det med banandrakten,» sa Mille.

«Å nei!» Klynker Mamma.

De sortkledde mennene stoppet opp, de hørte oss. Mennene så bort på den grå båten vår. Så vi kjørte til den andre siden av øya, la til og festa båten til et palmetre. De svømte til land og begynte å gå. De gikk veldig langt, de gikk i 5 timer. De festa ikke båten godt nok, det blåste mye og glemte å feste ankeret. Båten gikk utover vannet. Det smalt veldig, fordi det var granater i båten.

«Hørte dere det?» sier Bror.

«Ja, det er ingen vei tilbake.» Sa Mille.

«Hva skal vi gjøre?» spør Bror engstelig.

De nærmer seg et stort bygg, på bygget sto det med store bokstaver ØY. To skygger kommer til syne, der er de to vaktene. De spør «Er dere familien Horst?» «Ja» sier mamma. De får beskjed om å følge etter vaktene. De går inn hovedinngangen, der ser de banandrakten og den er skitten. De setter seg ned på en sofa. Det kommer en mann inn, han lokker døra og låser den. Han forteller om seg selv

«Jeg er Øyvind Horst, faren deres» Før han rekker å si noe mer, abryter Mille. «

Hvorfor har du aldri vært hjemme, hvorfor har du ikke tatt kontakt med oss?» spør Mille sint.

«Jeg ble truet av en mann, jeg klarte ikke å se hvem han var. Han sa at hvis ikke jeg hadde blitt med, hadde de kidnappet dere».

«Hvorfor sa du ikke ifra til meg?» spurte mamma helt oppgitt.

«Jeg ville ikke at du skulle bekymre deg» sa Øyvind Horst.

«BEKYMRE MEG? JEG BLE MYE MER BEKYMRET NÅR DU IKKE SA NOE!» ropte Mamma.

«Unnskyld for at jeg bekymret deg, jeg burde ha kontaktet deg.» Han kommer mot mamma og gir henne en klem. Han holder en kniv bak ryggen hennes. «MAMMA!» roper Bror og dytter Øy vekk, men det er allerede for sent hun hadde blitt stukket.

Mille løper bort til moren og gråter mens øy spurter vekk. Bror løper etter øy, men så kommer de to svartkledde mennene og tar han. Han blir båret ned i celle 37. I cellen ved siden av er det en mann som kommer for og se hvem den nye fangen er. Han har likt utseende som ØY.

«Hvem er du? » spør Bror forsiktig.

«Jeg er Øyvind Horst, jeg er den virkelige Øyvind Horst.

«Hvordan kan jeg stole på deg?» spurte Bror engstelig.

«Jeg var ved vinduet da du ble født, den 14.06.99.»

«Hvordan kan du vite når jeg er født?» sa Bror. «Jeg er faren din, jeg sto i vinduet når du ble født.» Bror spør:

«Men er ikke du glad i mamma?! Hvorfor stakk du henne?!» Spør Bror.

«Jo, jeg elsker mammaen deres. Har noen stukket moren deres?!» legger han til fort.

«Ja, det var jo deg!» Svarer Bror frekt.

«Nei, det var ikke meg. Det var Øy, han er stebroren min. Han har alltid vært sjalu på meg, han visste at jeg var flink med teknologi og vitenskap.» svarer han med hodet bøyd. Bror får sola i øyne, men det er ikke noen vinduer i kjelleren.

«Hvor kommer lyset fra?» spør Øyvind. Bror snur seg, da ser han en stor nøkkel. Det lå noen tynne kvister, magneter og steiner på gulvet. Bror fikk en ide. Han begynner med og finne de tynneste kvistene og en spiss stein. Han begynner med å dele kvistene i to, også fant han frem en passe tjukk pinne også fester han magneten på tuppen av pinnen med bark. Han ga den til Øyvind fordi han har lenger armer en Bror.

«Hva skal jeg med den?» spør Øyvind.

«Bruk magneten til å hente nøkkelen» svarer Bror. Far prøver og fiske nøkkelen ned.

«Yes, jeg har den!» roper faren. Han begynner med å låse opp cellen sin, deretter Bror sin.

«Vi må opp og hjelpe mamma.» sier bror.

Oppe ser de at mamma har blødd masse. Bror og Øyvind løper mot mamma og ser at mille har besvimt. De finner noen gardiner og binder det rundt mamma for å stoppe blødningen. Pappa bærer moren ut, mens bror prøver å vekke mille. Mille våkner.

«Hvor er mamma?» spør hun.

«Har ikke tid til å forklare nå, forklarer alt senere. Vi må løpe» De spurter ut hovedinngangen og finner moren og Øyvind.

«Har du en telefon?» spør Bror.

«Nei, men jeg vet hvor vi kan finne en telefon» svarer Øyvind og begynner å gå. Mille tar telefonen og ringer til politiet og sier: «er dette politiet...? vi har blitt fanget av ØY…».

Klasse 7. Frostvedt skole

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.