Gå til sidens hovedinnhold

Skrivestafetten 2015/16: Elven

Artikkelen er over 5 år gammel

Kapittel 8: På frifot

Asle grep etter pinnen, men den glei som smør ut av hendene hans. Han kavde panisk etter noe å holde seg fast i. Kåre var ikke noe mer rolig. Han pustet stresset og prøvde å holde seg flytende. Elsa så seg bekymret rundt etter en redning, da det med ett hørtes et skudd i det fjerne. Alle skvatt til. Elsa hev seg ut i det iskalde vannet. Hun kjente panikken presse på.

-Vi følger… Strømmen … nedover elva, peste Kåre.

-Da får vi forsprang.

-Vær så mye under vann som mulig, mente Asle.

-Da unngår vi skudd.

-Vi må holde oss nærme hverandre da, sa Elsa med en bekymret rynke i panna. Sammen drev de under vann nedover elva. Asle holdt pusten hardere enn noen sinne. Men han kjente at smerten i lungene spredde seg fort. Han måtte ha luft. Han siktet seg inn mot overflaten. Han var nødt. Med ett brøt han vannoverflaten og trakk inn frisk luft. Så skjedde alt veldig fort. Han fikk det ikke med seg. Det eneste han merket var en forferdelig smerte i øreflippen. Han tok seg til øret. Hånden hans ble dekket av blod. Asle satte i et hyl så høyt at det skar i ørene. Elsa dukket opp av vannoverflaten og forsto situasjonen med en gang. Hun så seg fra side til side. De måtte inn til land, og det nå! Hun grep tak i Asle med hjerte i halsen og siktet seg inn mot elvebredden. Hun kjente skunder etter at avgrunnen traff føttene hennes. Hun jublet innvendig. Asle kavet seg andpustent opp på land.

-Hvor er Kåre Jon? hvisket han redd. Et hode stakk plutselig opp av vannet.

-Jeg er her, svarte Kåre. Han så seg rundt.

-Vi burde lenger inn i skogen sånn at mennene ikke ser oss mer, sa Kåre og pekte. De så de to mennene fra mølla stå på den andre siden av elva lenger borte. De løp innover skogen mellom den tette vegetasjonen. Gule strå pisket dem på leggene.

-Går det bra med øret ditt, Asle? spurte Elsa bekymret. Det var en rift i den høyre øreflippen. Asle tok seg til øret. Det gjorde fortsatt vondt, men det verste hadde gitt seg. Armen var egentlig verst.

-Det går greit, smilte Asle. Alle satte seg bak hvert sitt tre og prøvde å få igjen pusten. Mørke hadde lagt seg over skogholtet. Plutselig hørte de en stemme som brummet langt borte ifra;

-Din idiot! Hvor er de drittungene?! De kan ikke finne hytta, da er alt ødelagt! Så slapp den spinkle stemmen til:

-Dette ordner seg sjef, Bossen vil ta av seg dette!

-Nei, ditt brød! Han vet ingenting, det er for mørkt til at han kan se noe! Stemmen sukket.

-Jeg prøver walkietalkien, utbrøt den mørke stemmen med et snev av håp. Det hørtes et lite svisj og tre dunk. Elsa gikk ut ifra at den var tom for strøm. Mer hørte de ikke. Det eneste de kunne tyde var ordene narkotika, penger og våpen.  Asle, Elsa og Kåre ga hverandre et kort blikk som klarsignal til at de kunne løpe mens mennene var opptatt. Asle så rundt treet, men det var for mørkt til at han kunne se noen mennesker. De tok sats og sprintet innover skogen. Elsa kjente tårene presse på. Kåre så seg fram og til bake hvert andre sekund, mens Asle konsentrerte seg om å holde seg på beina. Greinene pisket ham i ansiktet. Han tok seg til øret. Det hadde stoppet å blø.

Elsa kjente hvordan hun virkelig trengte en pause. Hun senket farten og kastet seg ned på bakken. De hadde kommet til en gammel leirplass. Elsa så bort på Kåre. Han var helt tom i øynene.

-Kåre, er du OK? peste Elsa.

-Det var her, svarte Kåre uten det spor av liv i stemmen.

-Det var her alt skjedde. Elsa så forundret på han.

-Jeg og faren min var på telttur. Vi grillet pølser og satt rundt bålet og fortalte spøkelseshistorier. Det var helt herlig. Bare oss to midt i ødemarka på guttetur. Men etter hvert måtte jeg veldig tisse, derfor gikk jeg et stykke unna teltet og ja… du vet… gjorde det jeg skulle. Men bak trærne fremfor meg skimtet jeg noe som ikke passet inn i omgivelsene. Jeg gikk bort til det og så at det var en kasse med noen symboler på. Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva dette var for noe, derfor åpnet jeg den og fant en liste.

-Hva slags liste? spurte Asle helt innlevd i historien til Kåre Jon.

 -En slags kundeliste. Men det var ikke alt. Under lista lå det en plastpose med et hvitt pulver. Jeg var såpass smart at jeg skjønte hva det var. Narkotika. Dette var jo veldig rart, så jeg tok det med inn i teltet og studerte det. Pappa hadde sovnet alt, men jeg satt oppe det meste av natta og studerte kassa. Alt jeg fant ut skrev jeg inn i dagboken min. Til slutt fant jeg et telefonnummer på baksiden av kassa. Etter det var jeg så utslitt at jeg sovnet, men det var tydeligvis ikke meningen at jeg skulle vite dette, for neste dag våknet jeg i mølla. I de siste fem årene har jeg hvert et hjelpemiddel til skurkene for ikke å se mistenkelige ut. Altså, hvem mistenker en mann med en unge for å smugle narkotika over grensen liksom? Hvis ikke jeg samarbeidet truet de med å torturere meg med torturapparatene i mølla. Noen var store, noen var små, andre var spisse og skarpe mens andre var… Ja, jeg vil egentlig glemme alt sammen. Men styringen over meg var ikke opp til dem, for inne i skogen bor en slags sjef som de kaller «Big Boss». Han tjener pengene og har to andre menn under seg. En mellomsjef kalt Beinknuseren og en helt udugelig en. Tror han heter Flisa.

Kåre trakk pusten.

- Den steinen dere la merke til i bålet deres i går kveld var ikke noe dyr, det var meg.

-Hva?! Var ikke du fanget? utbrøt Elsa.

-Bossen sitter og spionerer fra hytta si med en kikkert og hadde lagt merke til dere, derfor ville de gjemme meg i jaktslottet i stedet. De trodde det var tryggere. På veien klarte jeg og sparke til en stein, helt etter planen. Men deres reaksjon var jo ikke helt som forventet da. Jeg håpet jo på litt mer engasjement. Jeg har overhørt og sett at alle kassene med symboler er kasser med et mønster som kundene skal kjenne igjen sånn at de vet at ingen andre har lurt dem. Det er på en måte firmanavnet deres. Den kassen jeg fant var en sånn lurekasse som noen hadde tatt æren og pengene for. Etter det hadde de bare brukt den som oppbevaringskasse.

-Stakkars deg, pep Elsa og ga Kåre en klem.

-Hadde Big Boss tilfeldigvis en kamuflasjejakke?

-Vent! Kvitteringen! Asle tok seg til lomma og plukket fram en sammenkrøllet lapp. Elsa lente seg spent over ham. Den var endelig tørr. På siste del av lappen sto det: Finlandshette, Walkietalkie, øks og villmarks deodorant. Kvitteringen måtte jo ha tilhørt Big Boss!

-Hva var det? Asle skvatt til. Elsa hørte det også nå. Det var rasling i buskene. Kåre snudde seg rundt og stirret rett på en mann med finlandshette. Mannen grep om Kåre og Kåre skrek alt han maktet. Elsa rakk ikke å reagere før en våt klut ble presset mot munnen hennes. Hun prøvde å slite seg løs, men hånden var for sterk. Asle kjente panikken. Men mannen som holdt Kåre tok Asle i hardt i armen. Han kjente et kort stikk i nakken før alt svartnet for ham…

Asle prøvde å åpne øynene. De var klistret sammen som lim. Alt var dosete og rart. Han våknet etter en drøy time, han visste ikke hvor han var. Han kjente at det verket i nakken. Asle tok seg til nakken, og blod rant nedover armen hans. Asle begynte å få synet tilbake, han skimtet Elsa ligge på gulvet rett ved siden av han.

-Elsa? Hvisket Asle, går det bra? Stemmen hans skalv.

Han fikk ingen respons. Han prøvde å reise seg opp men satt fast, han lå på et operasjonsbord. Han kjente et tau gnage rundt magen hans. Asle så seg rundt, det var noe kjent med rommet. Asle sperret opp øynene. Han var i torturkammeret i mølla. Plutselig hørte Asle sirener utenfor, mennene kom farende inn i rommet. De tok med seg alle kassene med narkotika fra rommet ved siden av. Kassene måtte ha overlevd brannen. En av mennene løp over rommet og snublet i Elsa som lå på gulvet, han deiset rett i gulvet. Elsa våknet brått og så seg forvirret rundt. Mannen kalt Flisa mistet kassene med all narkotikaen ut over gulvet, så det hvite pulveret spredde seg ut over gulvet. Flisa bannet høyt og satt seg på knærne og prøvde panisk å ta det opp. Da begynte det å hamre løs på døren til mølla.

-Det er politiet! Lukk opp døren før vi slår den inn!  Hørte han en høy mannsstemme brøle nedenifra.

-Nei, nå kommer politiet! Vi må rømme så de ikke finner narkotikaen! Ropte Flisa til den andre mannen.  De løp ut av torturkammeret og smelte igjen døra så gulvet ristet. Elsa kikket seg rundt og reiste seg opp. Hun fikk øye på Asle og løsnet det stramme tauet.

-Hvor er vi? spurte Elsa forvirret, og kikket seg litt rundt i rommet. Og hvor er Kåre Jon?!

-Jeg vet ikke, jeg våknet nettopp og da var jeg bundet fast i denne operasjonsbenken, sa Asle.

-OMG! Det ligger fult av narkotika på gulvet! Utbrøt Elsa. Hvor er alle kassene?

- Vet ikke. Tror mennene kasta de i elva, sa Asle skeptisk.

Da hørte de et stort smell!

-Det er politiet! Slipp alt dere har i hendene! NÅ!

-Yes! ropte Elsa glad for at noen hadde funnet dem.

-Det er bare barn her inne! Slipp løs hundene og søk på hele øya! Ikke overse noe som kan virke mistenkelig! ropte politisjefen.

Han kom mot dem og førte Elsa og Asle ut av mølla.

-Vi mangler en! Vi finner han ikke! Ikke at vi har lett så mye, fordi vi har jo vært bundet her men.. sa Elsa og smilte, men smilet varte ikke lenge.

-Mennene mine leter rundt på øya nå, de tar han med seg hit hvis de finner han, men hva heter han som mangler? Politimannen noterte alt Asle og Elsa fortalte ham i en liten notisbok.

-Kåre Jon, også kalt for Lagnesgutten.. Elsa smilte lurt.

Først så politi mannen veldig alvorlig på dem, men så gikk det opp for han at Lagnesgutten hadde vært borte i 5 år.

-Dere fant han! sa politimannen overrasket.

-Ja! ropte Elsa og Asle i kor.

-Men han må nok på sykehuset, mennene har gjort mange ting med han, sa Asle sørmodig.

Politiet fant Flisa og han som blir kalt Beinknuseren... De tok med seg barna til politistasjonen for avhør. Mens de andre lå bedøvet på gulvet i mølla hadde Kåre Jon våknet og sneket seg ut til et kontor og ringt til politiet fra en telefon. Kåre Jon skulle begynne på skolen til Elsa og Asle, men han måtte bli litt sterkere i kroppen først. Moren og faren til Kåre Jon ble veldig glad for at han kom hjem, de ville nesten ikke slippe han av syne. Elsa og Asle var hos Kåre Jon nesten hver dag. Mammaen til Elsa var veldig sur for at hun ikke hadde med telefon, og for at hun ble med Asle. Asle sin far var kjempe stolt av Asle og Elsa for at de klarte og løse en sak.

-Dere burde bli detektiver dere, sa faren til Asle.

-NEI, det skal de ikke! ropte moren og faren til Kåre Jon og lo.

Alle lo.  Kåre Jon hadde hatt mange opplevelser han helst ville glemme.. Men det kom til å ta tid…

Elsa dro hjem til seg selv. Hun så seg i speilet og felte en tåre.

-Hvorfor gråter du, vennen? sa Mammaen til Elsa når hun kom inn på badet.

-Fordi alt er over, jeg likte det så...

-Og litt fordi nå har Asle fått en ny bestevenn, så da får jeg aldri fortalt han at…

Mammaen til Elsa lo. Kåre Jon skulle ikke begynne på skolen før etter nytt år. Men de var fortsatt med han hver dag.

Noen uker senere.

Elsa gikk opp trappen mot inngangsdøren. Hun rotet etter nøkkelen sin i lommen. Men det hun tok opp var ikke en nøkkel. Det var en sammenkrøllet lapp. Det sto noe med rød skrift:

«Jeg vet hvor du bor.

-BB»

Elsa stivnet til. Big Boss var på frifot…

7. klasse, Tjodalyng skole

Kapittel 1: Kassen

Asle hadde alltid bodd ved elven, men aldri tenkt på hvor vannet som fløt forbi egentlig kom fra. Ikke før i går, da den lille trekassen fløt inn til bredden der Knokelven gjorde en sving ved gården han bodde på.

Han visste at tre mil lenger ned rant elven ut i havet, men hvor kom egentlig alt vannet fra?

Det var tilfeldig at han hadde funnet kassen. Den var ikke stort større enn en skoeske og hadde blitt liggende i bakevja der vannet mistet hastighet og kun rant motstrøms i sakte sirkler.

Han hadde brukt en pinne for å få den inn til land. Kassen var solid og hadde ulike symboler skåret inn på sidene. Lokket var festet med en liten splint. Nå sto den i bunnen av kanoen som lå inntil brygga.

«Kartet er ikke stort nok», klaget Elsa.

Elsa bodde i bryggerhuset sammen med moren sin. Hun var like gammel som Asle og de gikk i samme klasse. Det hadde vært hennes idé å padle oppover elven for å prøve å finne ut hvor kassen kom fra. Nå satt hun på brygga oppå den fullstappede ryggsekken sin og studerte kartet. Det viste et landskap av åker, skog og fjell, bare splittet av elven som slynget seg nordover og delte kartet i to.

Asle dumpet ned ved siden av henne, tok kartet ut av hendene hennes og førte pekefingeren sin langs den blå, snirklete streken. Noen av stedene langs elven kjente han til. Andre hadde han bare hørt om. Ikke så langt oppe var Badeplassen der elven gikk bred, men ikke så dyp. Enda lenger oppe lå ruinene fra mølla og den gamle brua. Fingeren hans gled videre, forbi Nattmannsholmen, Grottevika og Dypvannsbrygga. Helt i utkanten av kartet lå det falleferdige jaktslottet til den engelske lorden som fisket her for hundre år siden. Hva som lå enda lenger oppe langs elven, visste de ikke, for kartet sluttet der.

Elven fløt stille forbi dem. Insekter svermet lavt over vannet. En nattsvermer lå på vannflata, hjelpeløs med flaksende vinger.

«Vet foreldrene din om kisten?» spurte Elsa.

Asle brettet sammen kartet.

«Nei», svarte han og reiste seg.

«Burde vi ikke si fra til noen voksne?» spurte Elsa.

Asle grep ryggsekken og løftet den om bord i kanoen.

«Vi vet jo ikke om det bare er noen som har tullet», sa han. «Det er jo det vi skal prøve å finne ut. De vet at vi skal på overnatting, det er greit, men vi kan vente med å si noe om kassen før vi er tilbake.»

En fisk vaket midt ute i elven.

«Har du med fiskestang?» spurte Elsa og rakte ham sekken sin.

Asle nikket.

«Jeg har med det vi trenger», forsikret han gikk forsiktig om bord i kanoen.

Elsa løsnet tauet som var festet i brygga, men ble stående på land og se på trekassen som sto mellom ryggsekkene deres i bunnen av kanoen.

«Kanskje det har noe å gjøre med Langnesgutten?» foreslo hun.

Kanoen vugget lett mens Asle tok på seg flytevesten.

Han hadde tenkt det samme. Ingen av dem hadde kjent Langnesgutten, men de hadde hørt historiene om ham. Han hadde vært på telttur med faren sin. De hadde slått leir på Langneset, men i løpet av natten hadde gutten forsvunnet. Fra ryggsekken hans manglet det en kjekspakke og en bok om insekter, men resten av tingene hans var der. Til og med støvlene sto igjen rett utenfor teltåpningen. Det ble søkt etter ham langs stier og åkre, i kløfter og i elven, men han var sporløst forsvunnet. Det var fem år siden nå, og han var fremdeles borte.

Elsa gikk om bord i kanoen og skjøv den lille trekassen framover med foten slik at hun fikk plass til bena sine.

«Eller så kan det være Vandreren som eier den», sa hun.

«Vandreren finnes ikke», svarte Asle og støtte kanoen fra land. «Det er bare et rykte.»

«Kanskje», smilte Elsa. «Kanskje ikke.»

Ryktet gikk ut på at en mann skjulte seg i skogen på østsiden av elven. Han vandret rundt og levde av de dyrene han fanget og det han stjal når han brøt seg inn på hyttene rundt omkring.

Ingen av dem sa noe mer. De hadde noen timer på seg før de måtte slå leir for natten. Elvevannet klukket rundt kanoen. De padlet gjennom strømvirvler, mellom flate sandbanker og høye fjellsider. Den lave kveldssolen speilet seg i elvevannet.

Asle lot padleåren hvile i vannet. Han syntes han så et eller annet inne mellom trærne langs den østre elvebredden. Noe som beveget seg før det ble borte. Det kunne være et dyr, eller bare noe han innbilte seg, men han ble sittende med en følelse av at noen stirret på ham.

Han tok tak med åren igjen, uten å si noe til Elsa. Følelsen av at de ikke var alene ble sittende i ham mens de padlet videre, og han fulgte med langs bredden.

Skyggene fra trærne langs elva ble lengere ettersom klokka gikk og sola sto lavere på himmelen.

«Det ligger noe i vannet der borte», sa Elsa plutselig og pekte mot noe som fløt i elva, skrått framfor dem.

Det var noe som var grått og så vidt synlig på overflaten. Asle tok et par harde tak med åren og styrte kanoen mot det.

«En plastpose», sa Elsa og heiste den opp fra vannet med åren.

«Få se!» ba Asle.

«Den er tom», sa Elsa og svingte den over til ham.

Villmarkbutikken sto det med store bokstaver på hver side av posen. Vannet dryppet fra den mens Asle tok den løs fra åren.

«Ikke helt tom», sa han og plukket fram en våt kvittering. Vannet hadde gjort at blekket fløt ut, og det var vanskelig å se hva det sto, men han klarte å lese at noen hadde kjøpt en kniv, tau, kikkert og en kamuflasjejakke.

Han leste det høyt for Elsa og kastet et blikk inn mot skogen.

«Er du sikker på at du vil fortsette?» spurte han.

Elsa svarte med å sette åren i vannet og padle videre.

Asle la kvitteringen fra seg. Det sto flere andre ting der også, som ikke gikk an å lese. Da måtte den tørke først.

Etter time senere gjorde elven en sving gjennom en tunnel av lave greiner. Røtter fra trærne langs bredden var vasket rene og strakte seg ned i vannet. En svart fugl lettet fra et tre og fløy lavt over vannflaten.

«Der er en fin leirplass», mente Elsa etter en stund og pekte med padleåren sin mot en liten gresslette på den motsatte siden av elven.

Asle styrte kanoen inn mot land der hvor Elsa hadde pekt ut plassen. Noen hadde overnattet der før. Det var allerede en bålplass der, omkranset av solide tømmerstokker som de kunne sitte på.

Elsa hoppet ut da kanoen støtte mot bunn og trakk den opp på bredden. Asle trakk inn padleåren sin og gikk etter henne i land.

Da de var ferdige med å sette opp teltet, hadde det begynte å skumre og fuglesangen var i ferd med å stilne rundt dem. De sanket ved og fyrte opp et bål. Flammene gjorde at skogen rundt dem virket mørkere.

Elsa kastet noen kvister på de ulmende glørne. Flammene tok tak og noen gnister steg opp og drev ut over elven som fløt forbi. Asle fulgte dem med blikket mens han tenkte på hva som ventet dem i morgen.

«Jeg vil se på den en gang til», sa Elsa plutselig.

Asle nikket.

«Den ligger fremdeles i kanoen», sa han.

Elsa gikk og hentet den lille kassen, kom tilbake og satte seg igjen. Fingrene henne skalv litt da hun fjernet splinten som holdt lokket igjen. Idet hun skulle åpne den, hørte de lyden fra en grein som knakk et sted i mørket bak dem. Elsa kikket bort på Asle. Så kom en stein susende gjennom lufta og landet midt i bålet så gnistene føyk.

Jørn Lier Horst

Kapittel 2: Forsvinningen

De snur seg rundt skrekk slagene, det eneste de får øye på er en skygge som løp raskt av gårde. De ble enige at de bare skulle glemme det.

«Det var sikkert bare et dyr,» påsto Asle.

Det kom en kjølig bris. Elsa begynte å grøsse og Asle kunne kjenne hvordan vinden trengte seg gjennom jakka hans.

«Asle, kan vi ikke gå inn i teltet og sove litt,» Asle nikket seg enig.

De prøver å få seg en god natt søvn, før Elsa våkner brått, av en ekkel følelse av at noen overvåker dem. Asle prøver å overbevise Elsa om at det ikke er noen her, ved å lyse med lommelykten rundt i teltet.

Etter litt overbevisning sveiver Asle lommelykta mot inngangen. De ser en mørk skikkelse bak den grønne teltduken. Elsa legger til et brått hyl, og Asle skvetter. Hun tenker seg godt om før hun, bestemmer seg for å gå ut og se hva det var. Elsa sier at det er best å dra tilbake. Det var jo ganske skummelt det som skjedde, og de hadde tross alt vært borte i mange timer. Selv om Asle ikke var noen pyse, var han enig at det var det beste.

Klokka nærmet seg 23:00, og det ble kjærligere og kjærligere for hvert minutt som gikk. De gikk skjelvende bort til dit de satt fra seg den kanoen til Asle. Elsa tok lommelykta lyste litt rundt. Kanonen med kista i stod ikke der. De beholdt roen. Det kunne jo godt hende at de hadde lagt kanoen et annet sted, uten å huske det – Men nei. Kanoen var borte for godt. Det var ille nok med kista, men kanoen trengte de for å komme seg hjem. Elsa sjekket mobilen sin desperat etter dekning.

Asle prøver å speide etter kanoen. Plutselig hører han svake fottrinn bak seg. Asle snur seg rundt, men det var ingenting der. Elsa syntes dette gikk så altfor langt.

«Vi skulle aldri funnet den stygge, gamle, dumme kista!» sa hun sint. Asle svarte smidig at det var hennes valg å være med. De pakket sammen teltet og begynte å gå langs elvebredden.

«Kan vi ikke bare svømme over,» sier Asle frustrert.

«Det er strøm i elva, vi hadde druknet,» sa Elsa trist. Asle tok sekken på ryggen, mens Elsa slukket bålet.

«Er ikke det et hus,» roper Asle.

«Det er lys inni,» sier Elsa nysgjerrig.

«Vi går inn i huset,» sier Asle.

«Er ikke det farlig,».

«Nei da,» sier Asle.

7. klasse Berg skole

Kapittel 3: Skapet

De bestemte seg for å gå inn i huset. Asle og Elsa gikk varsomt og stille opp fire, store og knirkete trappetrinn som førte dem mot døra. Den sto litt på gløtt så de listet seg forsiktig inn og så seg rundt, men rommet var helt tomt. Det luktet råttent og gammelt som om ingen hadde vært der på en stund. Asle og Elsa lurte på hvorfor døra hadde vært åpen. De fortsatte å se seg rundt, men plutselig hørte de skritt utenfor. Gjennom det lille, runde og ujevne vinduet på døra kunne de se en mann. Asle så seg i panikk rundt etter et gjemmested.

Heldigvis oppdaget han et skap og dro Elsa med seg. Noen sekunder etter at de hadde kommet seg inn i skapet, hørte de en mørk stemme som sa:

«Er det noen her?» Jeg skal finne dere! Asle og Elsa hørte at mannen romsterte rundt i huset. De hørte at han kom nærmere skapet. De innså at det var for sent å komme seg ut, men plutselig kjente Elsa et håndtak som var glatt og rundt. De hørte tunge skritt rett utenfor, det var som om han spaserte tankefullt fram og tilbake. Elsa ga fra seg et lite pip, og de hørte at mannen stoppet rett utenfor dem og mumlet noe med sint stemme. Elsa vred håndtaket rundt med en nervøs hånd. Heldigvis kom det et lite klikk, og en liten dør gled opp. De listet seg fort, men varsomt inn døra. Asle og Elsa kom til et lite mørkt rom, og lukket døra så fort de kom inn. I det de hadde lukket den igjen, hørte de at mannen åpnet skapet med et brak. Han knurret sint og oppgitt.

Asle og Elsa prøvde å finne en utgang fra det lille, mørke rommet. De visste at mannen kom til å finne dem hvis de ble værende der. Siden rommet var lite, tok det ikke lang tid før de fant en smal trapp som gikk oppover. Trappen var nesten som gammeldagse tjenertrapper. Asle og Elsa skyndet seg opp, men var fortsatt på vakt. Det hørtes ut som mannen var borte, men de hørte fortsatt sinte stemmer. Da de kom til det øverste trinnet, så de et lite rom. Rommet var ganske mørkt, med burgunderrød farge på veggene.

Gulvet av planker var knirkete og ujevnt. Det så hjemmelaget ut, og spikrene stakk opp flere steder. Det luktet støvete, med et snev av herreparfyme. Midt i rommet sto det et lite bord med en stol inntil. I det ene hjørnet var det en seng. Asle og Elsa var begge enige om at det var noen som bodde der. De gikk bort til senga og studerte den. Det luktet nyvasket av sengetøyet og det så ut som den var nylig oppredd.

Asle og Elsa ville finne ut hvem som bodde der. De så seg rundt i rommet og så at det var noe i det ene hjørnet, men det var for mørkt til å se hva det var. Asle kom på at han hadde en lommelykt i lomma. Han tok den opp og lyste skjelvende mot hjørnet. I det lysstrålen traff mørket kunne de se en bjørn. Bjørnen hadde stirrende øyne og et skummelt uttrykk i ansiktet. Asle og Elsa skjønte ikke at den var utstoppet, så de løp livredde ned den bratte trappa.

De løp gjennom det lille rommet og ut av skapet. Elsa stoppet og ble redd for at mannen fortsatt var der, men det virket som om han hadde gått. Asle, som ikke stoppet, snublet i et teppe. Teppet sklei til siden og en kjellerlem kom til syne. De ble nesten målløse da de åpnet lemmen og så ned.

Jordet skole 7A og 7B

Kapittel 4 Fanget

Da hører de noe som knirker, Asle og Elsa går forsiktig ned i kjelleren. Det er mørkt og kaldt der nede. De skrur på lommelykta og ser noe som beveger seg på gulvet. Asle skvetter og mister lommelykta, den treffer gulvet sånn at batteriene faller ut. Asle strever med å finne de, etter en stund finner han det ene. De gir nesten opp og finne det siste, da tråkker Elsa på noe og det er det siste batteriet. Endelig kan de få lys i lykta igjen. De ser seg rundt i rommet, og ser en haug med esker som er stablet oppå hverandre. Plutselig smeller luka igjen og Asle og Elsa skvetter. De skynder seg til luka og prøver og få den opp, men det klarer de ikke.

De leter i hele kjelleren, men finner ikke noen vei ut. Til slutt leter de bak eskene og der er det en dør. De åpner døra forsiktig, når døra er åpen går de inn og ser at det er mange kasser der. Det er kasser som er lik den de hadde mista, men de har andre symboler på seg. Midt ute på gulvet ser de en kano. De løper til for å sjekke om det er deres kano og om kassa er der. Det er den ikke. Plutselig kommer Asle til å tenke på at de er fanget, så han sier til Elsa «vi må ikke glemme at vi er fanget her, kan vi sette oss ned litt.» Elsa er enig og sier hun er redd og vil hjem.

Så ser de et par kasser som det lyser mellom. De fjerner kassene og bak der er det et knust vindu. De hopper ut og hører noen som snorker, de lister seg ut i skogen og setter opp teltet. Og de legger seg ganske forskrekket. Når de våkner så ligger de på kjellergulvet igjen. De finner ut at det knuste vinduet og turen ut i skogen bare var en drøm, og at de fortsatt er fanget. Bak kassene er det nå bare en solid murvegg og ikke noe knust vindu som de hadde drømt. Asle ser seg rundt i rommet og oppe på veggen ser han en lufteventil. De leter desperat etter et skrujern. Asle husker at han har en lommekniv i sekken sin som han kan skru opp ventilen med. Elsa begynner å stable kassene oppå hverandre slik at de skal rekke opp. Etter at de har stablet kassene prøver de å skru løs ventilen. De får løs tre skruer, men halvveis på den siste knekker den selvfølgelig. De må prøve å rive den av i stedet. De må bruke alt de har av krefter før den løsner. I det ventilen løsner slår Asle armen borti en skarp gjenstand.

Han roper «Au!» og Elsa løper bort og spør: «Går det bra?» Asle svarer: «Jeg skadet armen min, men jeg tror det går bra».

De begynner å klatre inn i ventilen, så hører de mannen rope: «Hvor er dere?» Da blir Asle og Elsa helt stille. Mannen går rundt i kjelleren og leter etter dem. I et av rommene ser han kasser som er stablet og blod på gulvet. Han ser inn i ventilen og roper «Jeg kommer til å finne dere!».

Asle og Elsa kryper videre innover og ser seg rundt, til venstre ser de ei vifte. De prøver å komme på en måte som kan stoppe vifta slik at de kommer forbi. Bak vifta er det en ventil før de kan komme inn til kjøkkenet. De tar fram lommekniven og setter den inn i vifta slik at den blir ødelagt. Asle drar ut lommekniven og da får han vondt i armen igjen. Elsa ser på kniven og sier: «Den er bøyd, hvordan skal vi få ut luftventilen nå?» Så sier Asle: «Kanskje vi kan sparke den ut» Elsa sier «ja kanskje det.» Da sparker de på ventilen og etter hvert begynner den å bøye seg.

Til slutt hører de et smell fra ventilen og dermed flyr den ene stanga inn i Elsas fot, hun roper «AU!» Asle tar armen sin foran munnen hennes for å dempe hylet. Asle ser nå at luftventilen nesten er av, så sier Asle til Elsa: «Luftventilen er nesten av, klarer du det litt til?» Elsa nikker. De fortsetter å sparke og til slutt får de den løs. Asle hopper ned og ser seg rundt, det er ingen å se i kjøkkenet så Elsa kan også hoppe ned. Hun trenger litt hjelp fordi foten fortsatt er vond.

Asle tar med seg en kniv fra kjøkkenet i det de løper. De ser utgangsdøra og løper mot den. Endelig skal de komme seg ut. De løper ut døra og ned trappa og føler seg fri, da hører de en stemme som brøler «Jeg skal ta dere!»

Av: 7. klasse Hvarnes skole

Kapittel 5: Mølla

De løper ut og stenger utgangsdøren med en plaststol. De begynner å løpe på en grusvei. Asle merker at hånda svir noe forferdelig, han ser ned og ser at hånda hans silblør. Han skriker. Akkurat i det mannen ødelegger plaststolen som holder døren lukket. Det drypper blod fra hånda til Asle. De løper bortover grusveien. Mannen følger etter dem på sin røde sykkel. De løper bortover langs elven. De kommer fram til et gigantisk stup.

«Jeg er redd,» sier Elsa.

«Det skal gå bra,» sier Asle med usikker stemme. Mannen kommer fram til stupet. Det trengs bare et lite blikk, så har Asle og Elsa bestemt at de skal hoppe. De lukker øynene, tar hverandres hender og hopper …

Asle våkner opp ved vannkanten. Elsa er ikke til å se! Han løper bortover elvekanten, hvor han ser en kiste. På kista står det mange forskjellige tall. Han sleper kista opp på land. Det er en hengelås på kista, og et nøkkelhull man kan se inn i. Han undersøker den, og han finner ut at kista tilhørte Langnes-gutten. Men kista er ikke det viktigste akkurat nå. Fordi han hører det knitre bak seg, og elva bak han lyser opp. Skogen står i fyr og flamme. Han sleper kista bortover elvekanten. Der ser han toppen på mølla. Han gjemmer kista bak en stor våt busk. Asle løper mot mølla, og hører noen skrike. Han tenker at det er Elsa. Asle hører noen si:

«Hold kjeft lille drittunge! Ellers henter jeg pistolen min». Han hører en kvist brekke, han snur seg rundt. Det siste han ser er skaftet på en kniv.

Han våkner med en vond hodepine, han klarer ikke bevege seg. Han hører Elsa rope:

«Asle!» «Slapp av, jeg er her,» hvisker Asle.

«Og takk, gud,» sier Elsa avslappet.

De er bundet fast i en stol. Elsa hører vannet sive inn. Asle er våt på skoene. Rommet er trangt og lite. De konkluderer med at de er i kjelleren til mølla. Vannet siver inn av fire bitte små lysåpninger, så det kommer ikke veldig mye inn. Vannet stiger over knærne til Asle og Elsa. Asle husket at han har kniven i lomma. Han fikler den fram og kutter tauene.

«Da er et problem løst,» sier Asle. Elsa prøver å komme seg gjennom et av hullene vannet renner inn av. Vannet er nå kommet opp til magen til Asle. De stabler stolene oppå hverandre. Asle klatrer opp, han prøver å sparke luka opp.

«Det går ikke,» sier Asle.

«Jeg tror jeg har funnet en utgang!» fortsetter Elsa.

«Hvor er utgangen du fant?!» hvisker Asle.

«Det er en sklie der borte i hjørnet som de brukte før til å sende korn ned med» hvisker Elsa tilbake.

«Hvordan skal det liksom hjelpe oss?» spør Asle.

«Vi kan klatre opp sklien!» sier Elsa.

«Ok, la oss prøve,» sier Asle. Rett etter setter Elsa foten på sklia og klatrer opp.

«Det er en dør ut her oppe!» roper Elsa ned til Asle.

«Hysj, Elsa,» glefser Asle tilbake.

«Tenk om han kan høre oss,» sier Asle. Asle setter foten på sklia og tar tak med armen. Men hånda til Asle gjør alt for vondt til å klatre opp sklia. Han glipper og faller ned.

«Kom igjen, du klarer det!» sier Elsa

«Nei. Jeg. Klarer. Ikke!» sier Asle andpusten.

«Jeg kommer ned,» roper Elsa.

Hun kommer ned og dytter Asle opp sklia. Asle presser seg opp luka med hjelp av venstre arm. Elsa klatrer etter. De er nå i et lite rom med en dør.

«Skal vi prøve og åpne den?» spør Asle.

«Hmmmmm … Ja, hva er det verste som kan skje?» spør Elsa. Asle åpner døra sakte med venstre hånd. Elsa hører noen rope nedenfor:

«Hvor er de?» Sier en mann. De hører flere tunge skritt nedenfor.

«Kom ned små drittunger!» sier han. «Jeg tror de har gått opp luka, sjef» sier en spinkel stemme.

«Ja kanskje det, din tulling!» plutselig kommer en hånd stikkende opp fra luka. Asle og Elsa skjenner røyklukta gjennom nesa. Det første Asle tenker på er kista …

Klasse 7. Langestrand skole.

Kapittel 6: Jaget

Hånden som stikker opp fra luka var tatovert med det samme merket som på kisten. De smalt igjen luka over hånden hans, og han bannet høyt og mye.

De myste inn i det mørke rommet. Det første de ser er en haug med store korn – sekker.

«Vi putter så mange sekker vi klarer å bære oppå luka», hvisker Asle. «Da vinner vi litt tid».

De skimtet en ny dør bak sekkene. De drar bort resten av sekkene fra døra. Døra var låst!

«Jeg dirker den opp med den rosa hårspenna mi», sier Elsa.

De hører et høyt klikk og døra glir veldig sakte opp. Bak døra skjuler det seg en lang, smal, falleferdig trapp. De ser på hverandre, nikker og lister seg sakte opp.

På toppen av trappa finner de et rom med mange rare apparater.

«Hva er dette for noe?», hvisker Elsa.

«Det ser ut som noe som gjør vondt», sier Asle lavt.

De lister seg stille rundt i det mørke rommet. De studerte en gammel spiss dolk og en stor tang. I et hjørne sto det en stol med mange strømledninger festet til den. Asle og Elsa grøsset.

«Denne tror jeg gjør veldig vondt», sa Asle.

De hørte en dør som smalt, og snudde seg brått. Heldigvis var det bare balkongdøren som hadde blåst opp i et veldig kraftig vindkast. Elsa går bort for å lukke døren, hun kjenner en svidd lukt. Hun stikker hodet ut av døren og får se at skogen rett utenfor står i fyr og flamme.

«Asle, jeg tror du burde komme hit en liten tur».

Asle rekker ikke å svare før de hører kraftige brøl nedenfra. Mannen med hånden har tydeligvis kviknet til, og er på vei opp trappen. I panikk løper de ut på balkongen, (som viser seg og ikke å tåle tyngden av noe som helst.) De hører et høyt knekk i det de braser igjennom balkongen. Sekunder etter befinner de seg i en iskald elv, igjen.

«Skogen brenner! Kisten! Busken!», roper Asle.

De kaver seg til elvebredden, våte og iskalde.

«Hvilken kiste? Hva er det du snakker om?»,

Hun får ikke svar, for Asle er allerede på vei nedover langs elvekanten. Elsa ser at han stuper bak en stor våt busk og drar fram en gammel kiste.

«Hva har du der?», spør Elsa.

Asle fikler med låsen og henter en stor stein. Han knuser låsen med steinen.

«Jeg spør igjen Asle, hva har du der?!»

«Jeg vet ikke men dette kan være svaret på forsvinningen av Langnesgutten.»

Asle åpner kisten forsiktig. Oppe i kisten ligger det en ryggsekk med narkotika, våpen og masse penger. I tillegg finner de et sammenkrøllet kart og en bok om insekter.

«Oi», sier Asle og Elsa i kor da de ser tingene.

«Tror du de tingene tilhører mennene som jager oss?», spør Elsa.

«Jeg vet ikke, men jeg har på følelsen at vi må vekk herfra!», sier Asle som fortsatt er litt i sjokk.

I det Asle sier det hører de noen som hvisker et stykke bak dem.

«Faen! De har sikkert funnet narkotikaen og tingene i sekken», hører de en mørk stemme si.

«Vi må komme oss av gårde fort!», hveser Asle.

De griper kartet og begynner å løpe fort innover i skogen.

7. klasse Østre halsen skole

Kapittel 7: Luka

Asle og Elsa løper inn i den brennende skogen for å komme tilbake til hytta slik at de kan hente kanoen. Plutselig hører de to skudd!

«Vi må gjemme oss!» sier Elsa mens hun ser kjapt bak seg.

«De løp inn i den brente hytta», roper Asle

« Se, der er det en luke, vi gjemmer oss der, Elsa.»

De klatrer ned den mørke gangen. Da hører de plutselig et skrik. Asle og Elsa prøver å komme seg opp luka, men plutselig smeller den igjen. De har ikke noe annet valg enn å fortsette.

De bestemmer seg for å utforske gangen.

«Asle, se det er en dør på gløtt, la oss gå inn.»

De går inn i det mørke rommet. Plutselig snubler Elsa.

«Hva var det?» spør Elsa med en skjelvende og nervøs stemme.

«Ikke meg», sier Asle. Elsa skvetter opp.

« Det er en fot, Elsa! Løp!!»

«Nei, det er ikke noen vei ut, Asle!»

«Vi må se hvem som ligger der.»

De går sakte mot kroppen som ligger sammenkrøpet på gulvet. De får sjokk når de ser de at det er Langnesgutten som ligger der! Langnesgutten stirrer på dem.

«Er du død?» roper de i kor.

«Nei», svarer Langenesgutten.

«Jeg trodde dere var de kidnapperne.»

«Hva heter du?» spør Elsa nysgjerrig.

«Jeg heter Kåre Jon Langnes», svarer Kåre. Kåre fortsetter å snakke.

«Få meg løs.» Asle kutter tauene med kniven hans.

«Hva har egentlig skjedd med deg?» hvisker Elsa

«Det kan jeg fortelle som senere. Kom, jeg vet hvor nøkkelen er! Den er i musehiet, rett utenfor døra», sier Kåre.

De går og henter nøkkelen. Elsa låser raskt opp luka og går opp.

«Hvordan skal vi komme oss hjem», spør Asle fortvilet.

«Vi svømmer!» sier Kåre.

«Det går ikke på grunn av strømmene!» skriker Elsa av fortvilelse.

De bestemmer seg for å lage en flåte. De henter mange planker og pinner. Etter to timer med hard og intens jobbing er de ferdige.

«Tror du dette går?» spør Kåre.

«Ja, la oss prøve», sier Asle overbevisende. Asle begynner å dra flåten ut i elven.

De har kommet seg et stykke på vei da Asle plutselig detter uti, den ene pinnen glir fra alle de andre. Asle blir dratt under av strømmene, så Kåre bestemmer seg for å hoppe uti for å redde han. Men det går ikke som planlagt.

Plutselig er det bare Elsa igjen på flåten. Elsa tar den store pinnen som har glid ut og prøver å dra opp guttene, men pinnen er for glatt, så den bare glir ut av hendene hennes.

Klasse 7 Mesterfjellet skole

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.