Gå til sidens hovedinnhold

Skrivestafetten 2003

Artikkelen er over 17 år gammel

«Gruppe fire forsvinner» var tittelen på Ingvar Ambjørnsens innledningskapittel da distriktets 7. klassinger i fjor gikk i gang med skrivestafetten. Etterhvert som de forskjellige bidragene kom inn, ble de føyet til denne artikkelen. Nå kan du lese den ferdige romanen her.

I Larvik-forfatterens innledning møter vi Trine, Lise, klassevennene og den 23 år gamle læreren, Peder Moen. Ambjørnsen tar leserne inn i historien når en klassegruppe forsvinner under regntunge og mø rke øvelser med kart og kompass. Også denne høsten og vinteren er det Østlands-Posten og Avis i Skolen som har invitert distriktets 7. klasser til skrivestafett. 15 klasser fra 10 skoler har takket ja til å være med.

Mens Ingvar Ambjørnsen skriver innledningen, er det Nanset skoles 7 A som er første elevgruppe ut 18. november. Deretter skal historien utvikles seg med nye kapitler på trykk hver fjortende dag. Det betyr at avslutningskapittelet i «Gruppe fire forsvinner» kommer på trykk i Østlands-Posten 11. juni neste år.

I fjor var det Karsten Alnæs' «Den rare kjærligheten» som utviklet seg til den spennende romanen, skrevet av 7. klassingene. Der ble både elever og lesere kjent med Lise og hennes nye klasse. Opplegget rundt skrivestafetten er altså et samarbeid mellom Ø stlands-Posten og Avis i Skolen. Samtidig som ØP nå er igang, er alle de andre lokalavisene i Vestfold, Telemark og Buskerud inviterte til det samme skriveprosjektet. Det betyr at man i løpet av vinteren har skapt en rekke romaner, alle bygget på Ingvar Ambjørnsens romaninnledning.

Ambjørnsens innledning:

«Gruppe fire forsvinner»

Trine fikk inn en SMS fra Aksel klokken 24.05. Jeg tror ikke det jeg ser! Hun gikk til vinduet. Ute var det mørkt. Høstnatten hadde slukt den praktfulle utsikten til Istadberget og det bratte skaret ned mot Holen. Det snødde. Et klissvått sludd som vinden strøk over vindusruten.

Bak seg hørte hun Lise som gråt, og Peder som om og om igjen gjentok at nå gjaldt det å holde hodet kaldt. Ikke få panikk. Peder Moen. Den nye læreren, som hadde overtatt etter at Linda hadde blitt alvorlig syk midt i skoleåret.

Fingrene raskt over tastene: Hva ser du? Hvor er dere? Pederhar panikk. Alle er vettskremte! Har dere gått dere bort?

Sendte.

-Trine! Hun snudde seg. Peder sto fremdeles med ytterjakken på, ved siden av peisen. Resten av klassen satt og lå på gulvet. Våte og utkjasede. Lise gråt og gråt. - Hvem var det, Trine?

Hun så angsten hans. Hun tenkte: Han er treotjue år, og har ansvaret. Nå er Aksel, Bente og Tor blitt borte der ute i mørket. Fordi Peder kom på den glitrende ideen å lære oss å gå etter kart og kompass i ulendt terreng, og det i et forferdelig drittvær. Nå er gruppe fire forsvunnet et sted på veien. Så redd han må være. Så redde de må vær! Aksel. Bente.Tor. Borte. Aksel tror ikke det han ser. Hvor er han? Hvorfor skriver han jeg og ikke vi? Hvorfor skriver han ikke: Vi tror ikke det vi ser? Fordi han er alene. - Hvem var det? gjentok Peder. - Det var moren min, sa Trine.

- Javel. Men som jeg sa, vil jeg helst ikke at dere sender ut forskjellige meldinger i hytt og pine om det som er skjedd. Lensmannen er på vei, og det er ingen grunn til å gjøre dette verre enn det er. Gruppe fire er forsinket, og det er alt. Det er dårlig vær opp dalen, men det er ikke frost, og alle er godt utrustet med mat og soveposer.

- Jeg sender ikke ut meldinger i hytt og pine, sa Trine. - Jeg svarte på en SMS fra moren min. - Selvfølgelig, sa Peder. Han liknet på en jaget mink. Jeg mener bare... La oss vente til lensmannen kommer. Ok? Er det noen av dere som har hatt kontakt med gruppe fire i det hele tatt over mobilen? Ingen reagerte. Det var femte gangen han stilte spørsmålet.

Ingen hadde hatt kontakt med gruppe fire. Alle hadde forsøkt. Unntaket var Trine. Som nettopp hadde stått og løyet. Jeg tror ikke det jeg ser! Hva var det Aksel hadde sett? Som han ikke kunne tro på? Hvor var han? Hva hadde skjedd? De fire forskjellige gruppene hadde forlatt Holen med en halv times mellomrom, men gruppe fire hadde ikke nådd frem til Fjellstua. Hvorfor hadde samtlige av de andre elevene som hadde forsøkt å ta kontakt med de savnede ikke engang fått i retur den vanlige meldingen om at abonnenten befant seg utenfor rekkevidde, eller hadde slått av mobilen? Hvorfor hadde bare denne ene meldingen fra Aksel nådd gjennom til Trines telefon?

Jeg tror ikke det jeg ser! Hun ventet på dobbeltpipet, men det kom ikke.

- Det er sikkert bare dårlig dekning, meldte Preben. Han står og lyver, han også, tenkte Trine. Det er ikke dårlig dekning her oppe. Alle vet det.

Ingen sa noe.

- Det kommer noen! sa Kari. - Hør! Gruppe fire kommer ikke med bil! tenkte Trine. Det er lensmannen, sa Peder. - Endelig! De styrtet ut på tunet. En stor Landrover dro seg opp den bratte kneika, og stoppet rett ved inngangspartiet.

- Så fint at du kunne komme så fort! sa Peder, og gikk mot den mørke skikkelsen som huket seg ut av bilen. Han kommer ikke fort, tenkte Trine. Han kommer veldig sent.

Det er over tre timer siden Peder hadde kontakt med ham over fatsttelefonen. En halv time å kjøre fra Holen. Dette er ikke lensmannen! Aldri i verden.

Det var en stor mann. Ansiktet hans lå skjult under en oppslått hette på den sorte vindjakken. - Hvem av dere er Trine? sa han, uten å ense Peder som sto og trippet nervøst. De så på henne.

- La meg få en titt på mobiltelefonen din, sa han med bydende stemme. Stoppet hånden hennes som var på vei ned i jakkelommen. Da rev hun seg løs og løp.
Ingvar Ambjørnsen


7 A Nanset skole:

«Flukt og fangenskap»

Hun løp det raskeste beina kunne bære. De tunge fjellstøvlene laget dype spor i snøen. Langt bak seg hørte hun Kari rope etter henne, men hun hadde ikke tid til å stoppe. Noe alvorlig hadde hendt med Aksel og de andre – og nå var hun også i fare. Hun så bakover mens hun løp, og skjønte at den mørkkledde ville finne henne. Det hadde sluttet å snø, og månen gav et svakt lys ned mot sporene gjennom noen av de mørke skyene. «Triiine, kom tilbake!» Det var Peder som ropte nå. Hun kikket bak seg – og så den mørkkledde komme etter. «Hvordan i alle dager fant han meg – og hva vil han?» Den ene tanken tok den andre. «Hvorfor hadde Aksel skrevet jeg? Var han ikke sammen med de andre?» Hun klarte ikke å forstå hva som kunne ha hendt med gruppe 4.

Trine løp på kryss og tvers mellom busker og steiner for å gjøre det vanskelig for etterfølgeren å få tak i henne. Hun satte seg på rumpa ned en bratt skråning og skled nedover bakken. Snøen var tung og våt, og hun ble sittende fast flere ganger. Hun var våt, kald og sliten, og ønsket at hun kunne stoppe opp og hvile - men det var for farlig. Hun var glad hun hadde tatt kondisjonstreninga på fotballen seriøst denne vinteren. Hun var i bedre form enn noensinne. Hun gav alt hun hadde, mens hun håpet hun snart ville komme ut på veien. «Der er det sikkert noen som kan hjelpe meg,» tenkte hun.

Plutselig snublet hun i en stor stein. Hun falt inn i en busk. Trine kjente en kraftig smerte – men hun hadde ikke tid til å bry seg om det. Hun reiste seg opp, og ble stående og lytte. Det eneste hun hørte, var eget hjerte som slo tunge, raske slag. Deretter så hun noe som beveget seg borte ved et stort grantre. En lommelykt med dårlig batteri lyste svakt rundt i ring. Skikkelsen så ut til å komme nærmere henne. «Det må være den mørkkledde» tenkte hun, og la på sprang igjen. Etter en stund kjente hun mobilen vibrere i baklommen, samtidig som hun svakt hørte det velkjente pipet som varslet melding. Trine hoppet inn mellom to busker. Hun kikket rundt seg, men hun kunne verken se eller høre den mørkkledde. Så tok hun opp telefonen fra baklomma «Kanskje det er fra Aksel,» tenkte hun, før hun så at avsenderen avslørte et ukjent nummer. Trine klikket les-ikonet, og meldingen viste seg på skjermen. «Se bak deg,» stod det. Trine snudde seg, men k un n e ikke se n oe. Det eneste hun hørte var en tung pust, som nærmet seg sakte. Så ble alt svart, og Trine besvimte.

Da hun kom til seg selv igjen, lå hun i bagasjerommet på en stor bil. Lufta var klam og tung, og det luktet sur, gammel tobakk i bilen. «Heldigvis har jeg mobilen – jeg ringer politiet,» tenkte Trine, mens hun tok høyre hånd ned i baklomma. Hun ble febrilsk da hun oppdaget at den var forsvunnet. Hun kjente i de andre lommene, men den var og ble borte.

En velkjent radiostemme varslet at klokka var halv fire – og tid for nyheter på P4. «Politiet står uten spor etter at fire skoleelever er meldt savnet etter en fjelltur. Letemannskaper har søkt i flere timer etter de savnede.» Trine ble kald inni seg. Det hadde altså gått tre og en halv time fra hun hadde mottatt sms fra Aksel. «Hva kunne ha skjedd? »

Veien var svingete, men det humpet ikke. Trine skjønte at hun måtte være nede fra fjellet nå, for grusveien opp dit var bestandig full av humper og dumper. Etter at øynene hadde vent seg til mørket, forsøkte Trine å kikke rundt seg. På innsiden av døren så hun det stod Landrover med store, feite sølvbokstaver. «Kan det være Landroveren fra i stad?» tenkte hun, mens hun tente lyset på digitalklokka si for å se om det fantes noen spor. Plutselig hørte Trine en mobil som ringte der foran. «Ja, hallo» hørte hun. Trine følte at det var noe kjent med stemmen som snakket. I bakhodet gjallet den mørkkleddes stemme fra i stad «Er det du som er Trine? La meg få en titt på mobiltelefonen din...» Trine var sikker. Det VAR den mørkkledde som nå satt og kjørte bilen. Han fortsatte samtalen. «Ja, jeg har full kontroll – hun ligger i bagasjerommet.» Det ble stille et øyeblikk, før den mørkkledde svarte: «Selvsagt har jeg telefonen hennes. Tror du jeg er teit, eller. Forresten så er jeg fremme nå.» Det gikk noen sekunder, så svingte bilen inn til siden. Så ble motoren slått av. En bildør ble åpnet – og lukket igjen. Trine hørte tunge skritt som nærmet seg. Så gikk døren til bagasjerommet opp...
7 A Nanset skole



7. klasse Rødbøl skole:

«To tatt til fange»

Døra til bagasjerommet går opp. Trine later som hun er bevisstløs. Den mørkkledde, røykluktende mannen bærer henne ut av bilen. Trine føler seg alene og redd. Hun ser seg rundt, og ser ei falleferdig hytte. Malinga har flasset av, og den virker øde og forlatt. Trine grøsser ved tanken på hva som venter henne inne i hytta. Hun ser etter andre spor i snøen, og ser bilspor og noen fotspor, men bare like fotspor. «Jeg er nok alene her med denne ekle mannen,» tenker hun og kjenner hvordan det snører seg sammen i magen. «Slapp av og ta det med ro, dette går nok bra,» trøster hun seg selv. «Jeg kan jo ikke bare bli borte. De andre kommer til å lete etter meg. Hva med Peder? Han kan da ikke bare la lensmannen ta meg¿ eller kan han?» Hva var det Aksel hadde sett? Hun orker ikke tenke mer der hun henger og dingler i armene på mannen. Han bærer henne inn i hytta, legger henne i gangen og tar et tau og binder hendenes hennes bak på ryggen, og før hun vet ordet av det blir hun båret ned i kjelleren. En kald og kvalm kjellerluft fyller lungene hennes og tankene hennes går til en film hun så en gang, der de begravde mennesker levende oppå andre lik. Hun grøsser. Han slenger henne inn i et rom, og hun lander med ansiktet ned på en guffen, slitt madrass. Han smeller igjen døra og låser. Stanken av gammel, muggen skumgummi trenger seg inn i nesa hennes og får henne til å kaste seg rundt. Det er iskaldt, og hun ruller fra side til side på madrassen for å få opp varmen. Hun hører mannen gå opp trappen og over gulvet rett over hodet hennes. Hun bråstopper oppvarmingsøvelsen ved lyden av en mobiltelefon som ringer. Mannen er nå rett over henne og hun kan høre ham si: «Hei Peder.» Så blir det stille en stund, så sier han: «Ja, jeg har begge ungene her.» Hjertet hennes dunker, så resten av samtalen hører hun ikke. Begge ungene, sa han. Hvem er den andre? Kan det være en fra gruppe 4? Mannen får det travelt og går ut av hytta med raske skritt, smeller igjen ytterdøra og låser. Bilen starter og han kjører av sted. Nå blir Trine redd for alvor. Hva skal han med meg? Har han tenkt å la meg ligge her og dø? Men så kom hun til å tenke på den andre ungen som også er i fangenskap, og kanskje han eller hun også er her i hytta.

Klokka må være rundt fire eller fem på morgenen. Det er ganske mørkt i rommet. Hun er sulten og sliten, men nå er hun mest sulten på å komme seg ut herfra. Hun ser seg rundt i rommet. Øynene går mot et lite vindu som er høyt oppe på veggen. Det er ikke mye lys som kommer inn der, for det er fullt av spindelvev. Hun kan se at månen lyser i natten. I vinduskarmen er det masse muselort og en gammel støvete, brun ølflaske. Hun ser at det står mye rart langs veggene, men må gå nærmere for å se hva det er. Plutselig hører hun noe. Hva er det? Hun holder pusten i spenning. Hjertet dunker og hun kjenner hvordan det går kaldt nedover ryggen og hun får gåsehud. Der hørte hun det igjen¿ Det er noen som stønner i rommet ved siden av. Skal hun våge å ta kontakt med han eller hun som er der? Fort kommer hun fram til at siden det mennesket stønner i en mørk, kald kjeller, må vedkommende være i samme situasjon som henne selv. To hjerner tenker bedre enn en, tenker hun og bestemmer seg for å lytte litt til før hun tar kontakt. Lenge ligger hun og lytter til hvordan stønningen blir mer intens. Det må være den andre ungen som mannen snakket om i telefonen. Hun vil prøve å komme seg inn i rommet ved siden av, men det går ikke med hendene bundet på ryggen. Hun tar hendene under låra og tar det ene beinet opp først og mellom armene, og så tar hun det andre beinet opp mellom armene. Godt at hun er så myk i kroppen. Slik, da er hendene foran, men de er fortsatt bundet sammen. Hun ser seg rundt i rommet etter noe å skjære av tauet med, og husker ølflaska i vinduskarmen. Hun finner en lang stang veiver til ølflaska, den faller i gulvet og knuses. «Supert,» tenker hun, og får tak i et passe stort glasskår og prøver å kutte tauet. Det var vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun får ikke opp tauet og blir oppgitt og irritert. Hun sparker til madrassen så den flytter på seg. Men hva var det? Under madrassen er det en luke. Hva er det som skjuler seg under den? Hun prøver å løfte den opp, men den er for tung. Først må hun få av seg tauet. Hun ser seg om etter et annet redskap til å kutte tauet med, og så får hun øye på en rusten ljå ved veggen. «Håper den er skarpere enn den ser ut til,» tenker hun. Hun griper om det kalde stålbladet og holder ljåen fast med beina mens hun begynner å slipe tauet mot eggen på ljåen. Stønningen tiltar igjen. Er det ikke noe kjent med den stemmen? Det ligner litt på stemmen til Tor. Nei, det er vel ønsketenkning og hadde vært for godt til å være sant. Men, jo.. det ligner veldig. Trine blir veldig glad og jobber febrilsk for å få kuttet av tauet. Endelig er hendene fri. Hun griper tak i luka i gulvet med begge hendene og løfter den opp. En kald gufs kommer inn i rommet. Det er ikke trapp ned, så det kan ikke være dypt. «Kanskje det er en potetkjeller? Da er det i så fall en dør ut derfra,» tenker hun fornøyd. Det får jeg undersøke senere. Først må jeg få kontakt med den som er i naborommet.

Hun banker i veggen og roper hallo. Hun venter spent¿ «Hallo der inne,» prøver hun igjen. Da kommer det et utydelig svar som hun tolker som et hallo tilbake. «Er du hardt skadd?» spør hun. «Nei, har bare så vondt etter fallet,» svarer han. Hun er nå nesten hundre prosent sikker på at det er Tor fra gruppe 4 som er der inne, og spør: «Er det deg Tor?» «Ja, hvem er du?» svarer det. «Det er Trine,» svarer hun og kjenner gleden bre seg i kroppen. Hun ser seg om etter noe å bryte opp døra med og tar tak i ljåen og kiler den i dørsprekken og vipper døra innover. Knirkelyden av gammelt treverk som gir etter, gir henne ekstra krefter. Hun tar i med alle kreftene hun har og vipper til låsen så mellomrommet mellom døra og karmen blir større. Hun bytter taktikk og tar spenntak. Med ett bein på dørkarmen og begge hender på håndtaket drar hun døra innover med all kraft. Det går! Plutselig står hun der og ser ut i en mørk gang. Hun går mot naborommet, banker på døra og spør: «Er det her du er, Tor?» «Ja,» svarer han. Hun rister i døra, og må skuffet konstatere at den også er låst. «Vent litt, jeg skal hente noe å åpne døra med,» sier Trine. Hun famler seg tilbake og henter ljåen. Hun går tilbake og prøver samme taktikk igjen. Denne døra er vanskeligere å få opp enn den første. Hun gir seg ikke, og etter en god stund er hun klar for å kaste seg mot døra og sprenge den innover mot Tor. Hun prøver mange ganger og føler seg helt blå og gul på kroppen. Døra blir stadig mer ødelagt, og så til slutt gir den etter.

Inne i rommet finner hun Tor liggende slik hun selv hadde ligget på en madrass med hendene bundet på ryggen. Tor blir glad for å se henne. Hun skjærer av tauet med ljåen som nå er helt bøyd. «Hva har skjedd med deg?» spør hun. «Jeg datt ned trappa og slo meg veldig i brystet,» sa han. «Du har skrapt deg opp i ansiktet også,» sier Trine. «Men hva har skjedd med gruppe 4? Hva er det Aksel snakker om? Jeg fikk en sms av han, og der stod det: «Jeg tror ikke det jeg ser!» Hva var det han så?» spør Trine. «Det kan jeg fortelle deg senere,» sier Tor idet han får hendene sine fri og reiser seg opp. Da hører de lyden av en bil som kommer nærmere. «Hva nå?» spør Trine. De ser på hverandre og begge tenker det samme. De stormer ut i gangen og opp trappa. Gjennom et vindu ser de lysa fra bilen komme raskt nærmere. De kommer til å bli sett hvis de går ut gjennom utgangsdøra nå. «Fort, denne veien,» sier Trine og snubler ned trappa igjen. «Jeg tror jeg vet om en nødutgang.» Hun går inn i det første rommet og vipper opp madrassen så luka kommer til syne igjen. «Dritkult,» utbryter Tor og hjelper Trine med å løfte opp luka. Bilen er nå helt framme ved hytta. De forter seg alt de kan. Hopper ned og smeller luka over seg, og hører at madrassen deiser over luka. Tor enser ikke smertene i brystet idet beina treffer gulvet. Famlende i mørket prøver de å finne en dør. Hjertene slår om kapp, de kan høre hvordan de banker. Hva vil skje når den mørkkledde ikke finner dem? De kommer til å bli avslørt av at det ikke er fotspor etter dem i snøen, og da vil mannen lete inne i hytta etter dem. De har ikke noe valg. De må ut derfra og det fort.

Tor har funnet noe. Han griper tak i armen til Trine og fører hånden hennes mot noe kaldt og hardt. «Yes, et dørhåndtak,» jubler det inni Trine. Og ikke bare det. Under dørhåndtaket er det en metalldings som utvilsomt er en nøkkel. I det samme hører de tunge skritt som kommer ned kjellertrappa. Nå har de ingen tid å miste.
7. klasse Rødbøl skole



7A Jordet skole:

«På flukt gjennom den mørke skogen»

Trine tok et fast tak om nøkkelen. Hun grøsset da hun kjente den var full av spindelvev. Skrittene kom nærmere og nærmere rommet de var i. Trine vred nøkkelen rundt med et klikk. Hun trykte ned håndtaket av alle krefter. Hun dyttet på døren, men den satt fast. Døren til rommet åpnet seg. Mannen gikk over gulvet rett over dem. De hørte ham banne høyt da han ikke fant dem der han hadde forlatt dem. Trine fikk panikk og dyttet hysterisk på døren. Hun hvisket til Tor: «Den går ikke opp!» Tor dyttet henne vekk og slengte seg mot døren. «Bang!» Lyden trengte seg inn i ørene deres som et tordenskrall. De stod stille noen sekunder uten å røre på seg. «Tenk om han hørte det,» hvisket Trine skjelvende. «Vi må samarbeide og bryte opp døren sammen.» Tor stilte seg litt lenger bak, mens Trine holdt dørhåndtaket nede. Trine telte til tre og Tor slengte seg mot døren for andre gang. Trine hev seg etter og med et brak ga døren etter. «Hva i...?» hørte de mannen si idet de veltet ut av døren. De reiste seg så fort de kunne og så seg rundt etter hvilken vei de skulle løpe. Den store, praktfulle månen skinte mot dem. Trine blunket mot det sterke måneskinnet. De så utover en stor og øde potetåker. I den andre enden var det en mørk barskog. Et snøfylt vindkast feide bortover bakken og fikk Trine til å skjelve.

«Inn i skogen,» sa Tor, og begynte å løpe bortover jordet. Trine løp etter. De løp lenge, og Trine syntes skogen i den andre enden aldri kom nærmere. De var numne i beina, men ingen av dem torde å stoppe for å se bak seg. Da de endelig nærmet seg, senket de farten og gikk innimellom trærne. De var så slitne at de hadde vanskelig for å puste. De snudde seg for å se om de ble forfulgt. På den andre siden så de mannen stå og se seg forvirret rundt. Mannen studerte sporene deres, og så utover mot skogen der de stod mellom trærne. De så seg rundt i skogen og la merke til en nesten usynlig sti. De begynte å gå så fort de kunne innover i skogen. Det var mørkt og uhyggelig, og det lå en tung tåke over bakken.

De gikk videre i taushet, til stien delte seg. Det gikk en vei til venstre, en til høyre og en som fulgte veien videre rett fram. De stoppet, så seg rundt og ble enige om å ta veien til venstre. Da de hadde gått en stund, la de merke til en gammel hytte litt lenger inn i skogen. De gikk bort til vinduet for å se om det var noen inne i hytta. Men det eneste de så, var refleksen av trærne bak seg. Plutselig stivnet de, bak seg så de en utydelig skikkelse komme nærmere.

De bråsnudde seg, og så Bente! «Tor, Trine, er det dere? Hva skjedde med deg, Tor? Og hvorfor er du her, Trine?» spurte Bente med et spørrende uttrykk i ansiktet. «Bente?» sa Tor og Trine i kor. De ble stående og se på hverandre. «Jeg er så kald og sliten,» klagde Trine, og kikket lengtende på hytta. «Skal vi gå inn?» sa Bente litt usikkert. De gikk sakte bortover mot hytta. Tor tok forsiktig tak i håndtaket, og trykte den ned. Døren gikk opp med et lite knirk. De så inn i et lite, mørkt rom, uten særlig mange møbler. De gikk stille inn, og satte seg ved et lite bord. Etter en liten stund spurte Trine: «Kan du fortelle litt om hva som skjedde med deg, nå?» Tor så på henne, så begynte han og fortelle: «Vel... vi gikk jo denne turen. Vi hadde stoppet for å se hvilken vei vi skulle ta. Men plutselig kom det en mann ut på stien. Han var kledd helt sort, og hadde på seg hette. Mens han kom sakte mot oss, lo han en mørk latter og sa at nå hadde han oss endelig. Vi snudde oss og løp det forteste vi kunne, men Aksel og Bente løper mye raskere enn meg, så de kom fort foran. Aksel saktnet farten for å vente på meg, men jeg sa at han måtte løpe. Så merket jeg en iskald hånd i nakken min, og datt overende.» Tor var helt andpusten av å snakke så fort, men Trine sa bare: «Og så da, hva skjedde da?» Tor stoppet opp og tenkte litt. Så fortsatte han: «Han fikk meg opp, og dro meg lenger inn i skogen til vi kom til en smal grusvei. Der stod en bil, han slengte meg bak i bagasjerommet...» Der stoppet Trine ham og sa: «Så kjørte dere til hytta, han tok deg med inn, bandt deg, og kastet deg ned trappen og inn på det rommet.» «Ja,» sa Tor, «gjorde han det samme med deg?» «Ja, men hva skjedde med Aksel?» Trine så fra Tor til Bente. «Det eneste jeg vet, var at han løp til høyre for meg,» sa Bente. Alle ble sittende og tenke på hva som hadde skjedd. Plutselig reiste Tor seg og gikk bort til peisen. Han ble stående med hendene bak på ryggen, det var tydelig at han tenkte hardt. «Jeg skulle ønske vi hadde fyrstikker, så vi kunne tenne på peisen.» De to andre var enige, så de reiste seg for å lete. Trine gikk bort til en kiste ved døren. Kisten var full av ølflasker. «Æsj...» sa Trine, og slengte lokket opp med et smell. Bente lente seg mot en hylle. Med et brak datt hylla ned. «Et brev!» sa Bente overrasket. Bente skulle akkurat til åpne brevet, da en telefon ringte. Alle ble helt stille, og stirret på hverandre. Alle prøvde å finne ut hvor lyden kom fra. «Den er her,» sa Trine, og gikk skjelvende mot telefonen, som stod på en kasse i et mørkt hjørne. Alle holdt pusten da hun strakte hånden sakte mot telefonen. Hun løftet telefonrøret opp mot øret. Hun ventet noen sekunder før hun sa med hes stemme: «Hallo...?» Det var helt stille. En mørk stemme svarte: «Dere er ikke trygge selv om dere gjemmer dere...»
7A Jordet skole


7A Berg skole:

«Hvor er Peder?»

Trine slengte røret fra seg. Hun skalv av ren frykt, og Bente og Tor spurte hvem det var. «Det skal jeg fortelle senere. Nå må vi først forlate denne forferdelige hytta.» De to andre ga seg ikke før hun hadde fortalt hva telefonsamtalen, eller mer riktig, hva telefontrusselen inneholdt. Hun hadde kjent igjen stemmen til den såkalte «lensmannen», men den hadde absolutt ikke vært hjelpsom! Tvert imot! Den hadde truet med at de ikke var trygge på sitt nye gjemmested. Visste han hvor de var?

Bente skjønte at vennene var redde, men var lensmannen noe å være redd for?

Så måtte de til å forklare igjen, særlig Trine. Hun var jo der da Peder, lærervikaren deres, hadde sendt bud på lensmannen, og hun hadde stått i evigheter sammen med de andre i klassen og ventet på hjelp da gruppe fire var blitt borte. Og da han hadde forlangt mobilen hennes uten i det hele tatt å kjenne henne, hadde hun ant ugler i mosen. Hun og Tor var enige om at noe måtte ha hendt med den virkelige lensmannen, eller hva? De torde ikke tenke tanken ut¿.

Men nå var det ikke tid for flere spekulasjoner. De måtte forlate hytta raskest mulig. Tor så seg om i rommet. Jentene maste og ville ha ham med seg, men han så seg om etter noe de kunne ha bruk for på den videre fluktferden. Han kastet et blikk på den gamle kassa med ølflasker. Så tok han brått to av dem og knuste flaskehalsene mot peiskanten. Der sto han med to farlige våpen i hendene, to sylskarpe flasketuter som kunne komme godt med i et nødsfall.

Så løp de ut av hytta og nedover mot skogkanten igjen. Tåka var ikke så tett nå, men månen så de ikke noe mer til. Var det en fordel for dem eller for forfølgeren? Snart så de stikrysset hvor de hadde valgt stien til venstre. «Hva gjør vi nå?» sa Trine. Hun hadde ikke mye lyst til å komme tilbake til den klamme og ekle kjelleren hvor hun og Tor hadde vært fanger. «Vi tar stien rett fram. Det var der jeg kom fra,» sa Bente. «Hvis vi fortsetter innover der, så kommer vi snart til et temmelig mørkt skogholt. Der kan vi kanskje finne et skjulested.»

Det hadde begynt å snø litt nå, fine lette snøfnugg la seg på stien foran dem. Tor så seg tilbake etter mulige forfølgere og fikk en idé. «Hva om vi går baklengs for å forvirre fienden?» Alle tre snudde seg som på kommando og tråkket i vei. Det så ganske komisk ut, men etter et par hundre meter begynte de å bli temmelig slitne. De satte seg ned for å hvile og legge planer for den videre flukten. Langt der borte så de et lys, og da de kom nærmere, så de at det røyk av pipa på en liten husmannsplass. Det var visst noen hjemme der. Skulle de våge å be om å få komme inn og varme seg litt? De var sultne og trøtte og kom nærmere og nærmere. «Skal vi gå inn?» sa Trine med skjelvende stemme. Tor banket på den rødmalte døra. Håndtaket gikk sakte ned, og døra gikk opp. Der sto en gammel dame og ba dem velkommen inn. De gikk nølende inn i gangen. Der luktet det nybakte boller, og det kom varme inne fra stua. «Skal jeg ta jakkene deres og henge opp til tørk?» sa dama med en litt pipende stemme. De kikket på hverandre. Var dette et trygt sted?

Idet de ga jakkene til den gamle kona, fikk Trine se noe som stakk opp av innerlomma på jakka til Bente. Brevet! Det hadde hun nesten glemt!

Mens alt dette skjedde, var det triste tilstander oppe på fjellhytta hvor Peder og resten av klassen bodde. Noen av jentene var nærmest hysteriske og prøvde stadig vekk å sende meldinger til Trine og Bente. De visste jo at i alle fall Trine hadde mobiltelefonen med seg da hun løp av gårde tidligere på kvelden, men hvorfor hun løp, visste de ikke. Hadde hun kanskje fått en SMS-melding fra en av de tre som hadde gått seg ville? Skulle de ringe til foreldrene sine og si ifra, eller skulle de ikke? Flere ville ha kontakt med foreldrene over mobiltelefonen, men Peder sa at de ikke skulle skremme dem unødvendig. Nå var det opp til lensmannen og hans mannskap å finne gruppe fire, mente han. Dessuten var det temmelig mørkt nå, så de hadde nok funnet seg ei ledig hytte for natta. Da kunne heller resten av klassen få være med på en stor hjelpeaksjon i morgen tidlig.

Elevene fikk beskjed om å gå til ro på rommene sine og sove. På den måten kunne de være mer uthvilt til neste dag. Peder virket utrolig rolig og trygg på at alt skulle ordne seg til det beste. Hvordan kunne han ta det hele så med ro? Anne, bestevenninnen til Bente, klarte bare ikke å sove. Til slutt gikk hun bort til døra hvor lederrommet var og banket forsiktig på. Ingen svarte. Hun banket litt hardere nå. Til slutt ga hun opp og gikk tilbake til de andre jentene.

Anders våknet midt på natta og følte seg redd. Han banket også på døra til lederrommet, men med samme resultat som Anne. Da gikk han forsiktig inn i rommet, men Peder var ikke i senga si! Han vekte de andre og fortalte det til dem. De ble alle vettskremte og krøp langt ned i soveposene sine. Hvor var Peder?
7 A Berg skole

7 A Tjodalyng barneskole:

«To mystiske menn»

På hytta hadde ryktet om at Peder var borte, spredd seg fort. Elevene hadde lagt seg i soveposene og begynt å diskutere.

- Jeg synes vi skal vente til i morgen med å lete, sa Marius.

- Jeg synes vi skal ringe til lensmannen, sa Lars.

- For det første har vi ikke nummeret hans, sa Marius. –Og for det andre, så var han litt merkelig.

- Jeg synes vi skal stemme over hva vi skal gjøre, mente Lars.

- OK, sa Marius. – Hvem stemmer for å lete i morgen?

Tjue hender gikk i været. Flertall. Etterpå la alle seg i soveposene, men det var ikke mange som sovnet¿

Neste morgen var de fleste ganske gretne etter gårsdagens hendelser og mangel på søvn. Men i nitida var de på beina og gikk ut som avtalt for å lete. De delte seg i grupper på fire og gikk i hver sin retning. En gruppe gikk innover i skogen. Det luktet sterkt av granbar der inne, og det lå fremdeles dugg på bakken. Det var grøssende kjølig, og mystikken lå i lufta.

De hadde ikke gått lenge før de hørte stemmer.

- Det er to menn, hvisket Lars. – Men det er jo Peder!

Anne klasket hånden over munnen hans og dyttet ham inn bak en busk. De andre tumlet etter. De kunne høre hva de to snakket om.

- Vi tar dem i morgen. De kan ikke slippe unna, sa den ene.

- Vet dere hva, jeg tror det er lensmannen, sa Marius. – Se! Nå putter han en Rimipose inn i treet der. Det må være hult.

De to fortsatte samtalen, men nå gikk de videre, og letegruppa kunne ikke lenger høre hva de sa. De ventet til de to var ute av syne, og så skyndte de seg bort til treet. Ganske riktig - der lå det en Rimipose. De tok den fort ut og kikket oppi. Det var penger, masse penger. Nederst lå det noe hardt og kaldt. Marius kastet forte blikk på de andre, så stakk han hånden ned og dro opp det som lå der. Det var en mobiltelefon.

- Det er jo Trines! Anne hikstet nesten. I samme øyeblikk ringte telefonen. Det var moren til Trine. Anne ville ta den, men den stoppet å ringe fordi batteriet var flatt.

I hytta til den gamle damen hadde Tor, Trine og Bente akkurat spist frokost etter å ha sovet i gjesterommet. Nå hadde de begynt å diskutere om de skulle bli eller dra. Både Trine og Bente ville utforske huset før de dro. Dermed ble det flertall, så de ble i hytta. De ventet til damen skulle sove middag. Da hun hadde lagt seg, og de hørte hun snorket, gikk de inn i stua. De lette i bokhyller, under sofaen og bak dørene. Til slutt fant de et klesskap, og der var det noe merkelig. Skapet hadde en hemmelig dør. Bakom var det en trapp som førte ned i noe som så ut som en kjeller. Da de var halvveis nede i trappa, ble de møtt av en intens mugglukt. Det var bekmørkt der nede, og de famlet rundt på veggene etter en lysbryter. Til slutt fant de en og slo på. Ikke rart det luktet fælt! De var i en gammel steinkjeller med vegger som var invadert av sopp. Det var fullt av skrot der, alt fra kasseroller til gamle bildekk.

- Trivelig, må jeg si, sa Bente. La oss gå opp igjen.

-Vent litt, sa Tor. Det er en dør til her. Det stemte. Den så nokså ny ut. Men døra var låst.

- Har du en binders eller noe, spurte Tor. Bente hadde en i lomma, og rakte ham den. Tor gav seg til å jobbe med låsen. Og sannelig, der svingte døra opp. De var i et annet kjellerrom. Mugglukta var sterk her, men det var ikke noe skrot. Derimot var det noe merkelig midt i rommet¿.

Ved det hule treet stod Anne og stirret skuffet på Trines mobil.

- Søren at batteriet gikk akkurat nå! Lars sparket i en trestamme.

- Der gikk den sjansen, mumlet Anne.

- Men så dere ikke det da, sa Marius. – Det var jo Peder som gikk sammen med lensmannen.

- Ja, så har vi i hvert fall en god og en dårlig nyhet til de andre, sa Anne. – Den gode er at vi vet hvor Peder er, den dårlige er at vi ikke kan stole på ham mer.

- Hørte dere hva de sa? Marius nesten hoppet av iver. – De snakket om å ta noen.

- Vi hørte det, sa Anne. – Men hva tror du det betyr?

- Jeg aner ikke, sa Marius. – Men jeg tror det har med oss å gjøre.

Det ble stille i flokken. Det kjentes plutselig kaldere, og de trykket seg sammen. Ingen hadde lyst til å gå videre.

Da hørte de det. Et skjærende skrik skar gjennom skogen. Den stemmen hadde de hørt før¿
7 A Tjodalyng barneskole


7 A Bommestad skole:

«Aksels historie»

Skriket tilhørte Johanne, en av de andre elevene som leita borte i buskene. Marius, Lars og Anne skyndte seg bort, og der lå den tidligere læreren deres, Linda, og hun var stein dau!

Mens alt dette skjedde, hadde Trine, Tor og Bente gått inn i den illeluktende kjelleren, og gjett hvem som satt der, jo det var Aksel.

Trine ble så glad at hun hoppet av glede, sprang bort og ga ham en klem, Aksel ble helt rød i ansiktet.

Hun skulle akkurat til å spørre hvorfor han var der, men det rakk hun ikke, for i det andre rommet sto den gamle dama og lo mens hun dro av seg en maske,... hun var en mann!

– Neeeeeeeeei, skrek Trine, nå er jeg luta lei av å bli stengt inne i gamle idiotiske kjellere, nå vil jeg HJEM!

Hun satte seg rett ned på det iskalde gulvet og strigråt.

Tor kom og trøsta henne.

...De snakket ikke sammen på en stund...

Da det hadde gått en halvtime, reiste Tor seg og sa:

– Det må da være en måte å komme seg ut herfra på.

Han gikk rundt og kjente på vegger og gulv.

Trine hadde sluttet å gråte, og hun spurte Aksel hvorfor han var der.

– Jo jeg skal fortelle, sa Aksel.

Bente, Tor og jeg hadde gått oss vill i skogen, og satte oss ned for å hvile. Vi prøvde å tenne opp et bål, så jeg gikk og skulle hente litt mer ved.

Da jeg hadde samlet noen pinner, var det plutselig noen som grep meg rundt armen. Jeg skulle akkurat åpne munnen for å skrike, men da svartnet det for meg. Jeg aner ikke hvorfor jeg besvimte, men da jeg våknet, hadde jeg veldig vondt i hodet, så jeg tror jeg ble slått i hodet med noe hardt .

– Men hva med meldinga da, spurte Trine.

– Jeg er ikke ferdig ennå, sa Aksel,

– Da jeg våknet, lå jeg i en bil. Det sto Landrover på bakdøra med store, feite bokstaver.

– Det var jo den bilen jeg lå i, sa Trine.

– Ja, det var det sikkert, men da så jeg en stor søppelsekk.

Den åpna jeg og ....

Han ble stille en liten stund, så sa han:

– og der lå Linda, og hu var død!

Men de rakk ikke å snakke mer om det, for da sa Tor at han hadde funnet en liten lem i gulvet. De løftet den opp, krabbet ned og krøp gjennom en mørk gang. Ahhhhh, endelig var de oppe i frisk luft.

– Det var deilig, sa Bente, men før de rakk å begynne å gå, hørte de en mørk stemme som sa: – Dere kan ikke rømme.

7 A Bommestad skole

7. klasse Kvelde skole:

«Den mørke skikkelsen»

De så opp, og der stod den «falske» lensmannen. – Dere kan ikke rømme, gjentok han.

Samtidig kom Guro, Cathrine, Martin og Fredrik fra gruppe to løpende bort til Johanne.

– Hva er det? spurte de. – Se! Det er jo Linda. Hva har skjedd? stotret Cathrine fram.

– Vet ikke, sa Johanne. Fredrik gikk sakte bort mot Linda. Han så noe som lå ved siden av henne, men han kunne ikke se hva det var med en gang. – Hva er det? spurte Guro. – Vet ikke helt, men det ser ut til å være en kniv med blod på, lød svaret.

Imens hørte Tor, Bente, Aksel og Trine skritt. – Peder! ropte Trine og pekte mot ham. Lensmannen snudde seg, og Tor tok tak i flaskehalsene som han hadde tatt med seg fra den andre hytta de var på. Raskt stakk han den ene flaskehalsen inn i låret på lensmannen. Deretter sprang han mot Peder. – Peder! Peder!

Plutselig mistet Bente brevet. – Brevet! ropte Tor. – Det har vi helt glemt. – Brevet? spurte Aksel. –Ja, vi fant det i en gammel hytte vi var på. Det var der vi fant ølflaskene. – Les det, hvisket Trine. Alle var enige.

I brevet stod det:

«Nå er Linda fiksa, og alt er klart. I morgen skal vi ut å «lære» å bruke kart og kompass. Jeg gir en av gruppene feil kart så de går seg bort. Kartet fører til enga. Og du må late som du er lensmannen. Vi møtes ved det hule treet klokken ti i morgen.

PS. Ta med pengene og Trines mobil.

Peder.»

Bente så opp mot Peder og kastet brevet fra seg. – Løp, ropte hun, løp! Alle løp, men plutselig snublet Trine i en stein. – Løp videre dere, sa Tor, vi deler oss. Prøv å få tak i hjelp! - Jeg har så vondt i beinet, mumlet Trine mens Peder gikk langsomt mot dem med et iskaldt blikk.

I mellomtiden var ikke stemningen ved Lindas døde kropp så veldig «festlig» lenger. Alle ønsket bare å finne Bente, Trine og Aksel og dra hjem, men så lett var det nok ikke.

Guro så seg rundt i skogen. Trærne omkranset dem alle. Fremdeles kom det lett snødryss. Hvert skritt gav fra seg en surklende lyd. Med ett fikk hun øye på et lite tjern. Isen hadde ennå ikke lagt seg, men her og der så hun hvite flekker. Vannflaten hadde begynt å fryse til. Guro ropte på de andre og sa at de måtte komme til tjernet. De andre skyndte seg ned til henne. De satte seg ned og begynte å drikke. Alle var tørste etter anstrengelsene. Cathrine hvisket med ett at hun hørte en merkelig lyd, noe som lignet en stønnende pusting. – Slakk'n litt da, Martin, mumlet hun. – Jeg er jo her, hvisket han tilbake. De andre så mot Cathrine og måpte. – Se bak deg! ropte Fredrik. – Men det var for sent. En mørk skikkelse dukket fram mellom trærne, og en kald hånd dyttet Cathrine ut i vannet. Hun hylte idet hun nærmet seg den tynne isflaten på vannet. Hylet gav gjenklang i den store dystre skogen.

Trine og Tor så redde opp på Peder. Det iskalde blikket til Peder nærmet seg de skrekkslagne elevene. Trine besvimte. Tor løp så fort han kunne bortover den lange veien. Han skjønte at han ikke kunne hjelpe Trine denne gangen. Han løp ned fra fjellet det forteste han kunne.

Han hørte en bilmotor starte. – Det er Trine og Peder, tenkte han fort mens han bestemte seg for å løpe inn i skogen.

I gruppe to er situasjonen blitt spent. Den mørkkledde mannen trakk plutselig fram en pistol og sa: - Følg etter meg. Med raske skritt gikk mannen foran mens gruppe to fulgte nervøst etter. Marius prøvde fortvilet å snike seg ut fra gruppa og bort til tjernet for å hjelpe Cathrine, men den mørke skikkelsen merket at Marius forsøkte å stikke av og beordret ham tilbake. Med ett hvisket Guro til Fredrik: - Jeg har hørt stemmen til denne mannen før. I bakgrunnen hørte de Cathrine nok en gang rope om hjelp – tjernet var i ferd med å «sluke» henne for alltid....

Gruppen kom til en tett treklynge, og Marius klarte å smette unna bak et tre. Han sprang mot tjernet og prøvde å finne en lang pinne som han kunne dra Cathrine opp med. Hun begynte å synke nedover i vannet. Han grep tak i en gren og rakte den mot Cathrine. Endelig klarte han og dra henne opp av vannet og gav henne jakken sin. De begynte å gå mot hytta der de sov. Idet de kom ut på grusveien, hørte de en motordur. De hoppet i grøfta. Det var Peder som kjørte! Da Peder rundet neste sving, løp de videre inn i skogen. Imens hadde lensmannen begynt å gå til «klassehytta». Mens han gikk, mistet han mobilen på grunn av at han haltet. Marius og Cathrine hørte en ringelyd i det fjerne. De sprang mot lyden og fant en mobil. Cathrine har sett denne telefonen før. Det var lensmannens mobil! Marius nølte litt før han bestemte seg. Han tok den.– Hallo, sa Marius med hes stemme. Mannen svarte: – Det er meg, Robert. Jeg har ungene, men en greide å stikke av. Vi er i den gamle hytta der Peder tok Trine til fange, sa mannen med pistolen. – Ja, peste Marius. Mannen la på. – Hvem var det? spurte Cathrine desperat. – Det var mannen som dyttet deg ut i tjernet. Han heter visst Robert og lensmannen heter Johnny, sa Marius. Det ble stille en stund, og så sa han: – Skal vi gå? – Ja, svarte Cathrine. – Men vi tar mobilen med.

Etter at de hadde gått en stund, så de en mørk skikkelse gå foran dem. De gikk nærmere for å se hvem det var. Det var lensmannen. De sprang i motsatt retning.

Trine våknet opp i en bil. Hun hadde veldig vondt i hodet. Fem minutter senere stoppet bilen. Hun ble dratt ut og båret inne i «lensmannens» hytte.
7. klasse Kvelde skole



7A Byskogen skole:

«En god plan blir klekket ut»

Trine ble slengt ned i kjelleren i den falleferdige hytta. Da øynene hadde vendt seg til halvmørket, så hun at det var flere der. Der var både Anne, Lars, Johanne, Guro og Fredrik. «Er dere også tatt»? utbrøt Trine forskrekket og fortvilet. De andre så på Trine med store, redde øyne. De snakket i munnen på hverandre for å fortelle hva som hadde skjedd. «Jeg fant Linda død i skogen», sa Johanne forsiktig. «Nå må vi ta det rolig», kom det fra Trine, fremdeles litt omtåket. «Vi er i hvert fall mange sammen nå. Det er viktig at vi tenker, og prøver å finne ut hvordan vi kan komme oss ut herfra.»

«Jeg lurer på hvordan det gikk med Cathrine», sukket Guro, «Marius greide jo å stikke av, så jeg håper han klarte å hjelpe henne opp av vannet.»

Marius og Cathrine gikk fort inne i skogen. Cathrine klaget på at hun var våt og at hun frøs. «Hysj!» sa Marius, «hørte du det?» «Hørte hva?» spurte Cathrine forsiktig. «Raslingen i løvet,» sa Marius. «Ja, nå hørte jeg det,» hvisket Cathrine tilbake. Hun hadde vansker med å stanse klapringen i tennene, slik frøs hun. «Kanskje det er lensmannen?» Cathrines stemme skalv litt. De skyndte seg stille bak noen tette busker. Lyden kom nærmere. Plutselig hørte de noen som snakket sammen, og det var jo kjente stemmer. «Det er jo Bente og Aksel,» utbrøt Cathrine og Marius i kor. De hoppet gledestrålende fram fra buskene og ga klassekameratene en god klem.

Marius begynte ivrig å fortelle om hva som hadde skjedd. «En mann som heter Robert har tatt en del av de andre i klassen til fange.» «Han truet med en pistol,» fortsatte han. «Vi må lage en plan for å befri dem,» skjøt Cathrine skjelvende inn, og forklarte om mobilen de fant som ringte, og om samtalen de hadde hatt.

«Jeg foreslår at vi deler oss,» kom det fra Aksel. «Du er jo klissvåt Cathrine, og trenger å komme deg opp på Fjellstua for å skifte til tørre klær. Så kan Marius gå sammen med deg, mens Bente og jeg går mot den gamle hytta.

Cathrine og Marius var på full fart mot Fjellstua. De gikk inne i skogen, men holdt seg i nærheten av veien. Etter en stund fikk de et glimt av «lensmannen», som nå haltet veldig, og gikk ganske sakte. Ungdommene gikk lengre inn i skogen for at han ikke skulle merke dem.

Etter at de hadde sprunget og gått inne i skogen en stund, skjønte de at «lensmannen» ikke kunne se dem og gikk nærmere veien igjen. Så gikk de ut på veien og småsprang oppover mot hytta.

Da de endelig nådde Fjellstua, skyndte de seg opp i annen etasje til rommene sine. Da Cathrine var ferdig med å skifte, gikk de for å kikke ut av vinduet og nedover veien. «Ingen tegn til ham ennå», sa Marius tilfreds. De så ganske langt nedover veien, så da ville det fortsatt gå en god stund før den skadde kom seg til hytta. «Da skynder vi oss å legge alle forbindingssakene ned i det lille utstyrsrommet i kjelleren,» sa Marius. «Der er det en solid dør, og det er hengelås på døra,» fortsatte han.

De skyndte seg ned i kjelleren og fant rommet. På døra hang den solide hengelåsen med nøkkelen i. Forbindingssakene ble lagt godt synlig innerst i rommet. Cathrine og Marius skyndte seg ut igjen, og Marius tok med seg hengelåsen. «Jeg skriver en lapp med FORBINDINGSSAKER LIGGER I UTSTYRSROMMET I KJELLEREN, og henger den på tavla i gangen,» sa Cathrine, «så gjemmer vi oss i annen etasje og holder utkikk.» «Smart tenkt,» nikket Marius og så litt imponert ut. Cathrine føyk av gårde for å ordne lappen.

Bente og Aksel skulle begynne å gå mot hytta. «Men hvilken hytte er det?» spurte Bente. «Det er den gamle hytta som Tor snakket om,» forklarte Aksel, «han forklarte hvor den lå.» «Kom så går vi ut av skogen, så kommer vi raskere av gårde,» foreslo Bente, «men vi holder oss inn mot skogkanten.»

De hadde ikke gått lenge før de plutselig hørte noen rope på dem. Den stemmen var jo kjent, det var jo Tor! De løp bort til ham. «Hør her nå,» sa Tor raskt, «Peder har tatt Trine.» «De har en annen hjelper også,» utbrøt Bente, «han heter Robert, og har tatt med seg Anne, Lars, Johanne, Guro og Fredrik. Han truet med pistol, men Marius greide å stikke. Marius og Cathrine har gått tilbake til Fjellstua,» fortsatte hun fort. «Men vi har mobilen til «lensmannen», og vi vet at de har sperret alle inne på den falleferdige hytta der dere var,» sa Aksel ivrig, «og vi har en plan om hva vi kan gjøre for å få dem ut. Det kan vi jo snakke om på veien bort dit.» Tor nikket enig, og de skyndte seg av gårde mot hytta.

På veien snakket de om planen. Den gikk ut på å sende en SMS fra Johnny, som «lensmannen» heter, hvor han ber dem hente seg med bilen i det store veikrysset, for han orker ikke gå lenger med det skadde beinet. Det er viktig at begge kommer, slik at de kan få tak i noen flere av ungdommene, som han har sett rett i nærheten.

Cathrine og Marius sto i et mørkt rom i annen etasje på hytta og så «lensmannen» kom haltende. Det var så vidt han klarte å bevege seg nå. Han slepte seg opp trappa og inn i hytta. Ungdommene snek seg ut på gangen og kikket forsiktig ned trappa. Det tok visst tid å komme inn i den innerste gangen. De håpet det var for at han hadde sett lappen om f orbindingsutstyret. Så kom han, og han dro seg rett mot kjellertrappa og begynte å gå ned. «Vi venter litt,» hvisket Cathrine. De sto og ventet noen minutter, så snek de seg forsiktig ned trappa og bort mot den halvåpne døra til utstyrsrommet. Marius hentet fram hengelåsen fra lomma, smelte døra fort igjen og smekket låsen på. Nøkkelen lå igjen i lomma.

«Slipp meg ut, hvem dere enn er,» skrek «lensmannen», men det virket ikke som han orket å gå til døra. Han var nok i ferd med å prøve å forbinde beinet sitt.

Cathrine og Marius hadde ikke lyst til å være særlig lenge i hytta nå, så de føyk ut, og dro nedover veien igjen for å prøve å finne igjen vennene sine.

Omtrent samtidig satt Bente, Aksel og Tor godt gjemt i skogen og holdt øye med den gamle hytta. «Jeg kan godt skrive SMS meldingen,» sa Tor som var kjent for å være rask til å skrive meldinger. De andre to syntes det var greit. Han skreiv det de hadde blitt enige om, og føyde til et spørsmål om de hadde sikret utgangene godt og hvor nøkkelen var.

De ventet en liten stund. Plutselig kommer et lite pip fra mobilen. De ventet spent på svaret. Tor åpnet meldingen. «Les den høyt,» hvisket Bente. Han leste: «Vi kommer så fort som mulig. Utgangene er godt sikret. Nøkkelen henger på spikeren under trappa. Hilsen Peder.» «Nå vet vi hvor vi skal lete etter nøkkelen,» kom det fra Tor. «Men først må vi vente på at Robert og Peder drar fra hytta,» sa Bente utålmodig.

De hadde venta i nesten fem minutter. «Hvorfor bruker de så lang tid?» undret Tor. Han begynte å bli utålmodig. Han snek seg bort mot hytta for å se, og tittet forsiktig inn i et vindu. Der fikk han se at Peder trakk fram en pistol. Tor ble musestille for at de ikke skulle legge merke til ham. Så hørte han at Peder sa: «Nå stikker vi!» Han løp tilbake til busken. «Nå starter de bilen,» kom det fra Bente. Ikke før var bilen borte, så løp de raskt og fant nøkkelen til hytta, låste opp og gikk inn. Nøkkelen til kjellerdøra sto i, så den var rask å få opp. «Er det noen her?» ropte Aksel ned i kjelleren. Det strømmet folk opp kjellertrappa. Trine kom først, med et overrasket uttrykk i øynene. Hun ga alle en klem. Aksel rødmet. Tor tok kommandoen og sa: «Vi må komme oss raskt av gårde, før de kommer tilbake.» Alle fulgte ham tilbake mot skogen, og de hadde ikke kommet langt før de hørte lyden av bilen igjen.

Hva skulle de gjøre nå? Og hvor skulle de dra?
7A Byskogen skole



7. klasse Langestrand skole:

«Våt overraskelse»

«Fort dere inn i skogen før de ser oss.» Alle sammen løp inn i skogen. «Axel blir med meg uansett hvor jeg går,» sa Tor stressa. «Dere andre gjemmer dere her i skogen.» «Jeg har en plan for oss,» sa Tor til Aksel. «Peder og Robert skal jo møte «lensmannen» oppe ved det store krysset, nær der hvor Marius og Cathrine er. Jeg aner ikke hvorfor de skal møte «lensmannen», men vi må jo gjøre noe,» sa Tor utålmodig. Akkurat da svingte bilen rundt hytta. «Jeg ringer dere senere,» hvisket Tor. «Vi legger oss i bagasjerommet, Aksel.» Aksel nikket litt usikkert, men han sa ja.

Samtidig var Cathrine og Marius ute i skogen i nærheten av Fjellstua.

«Vi skriver en melding om at vi har fanget lensmannen,» sa Cathrine, «du har jo mobilen i lomma di, Marius, så du kan vel skrive?»

«Nei, du tok den med,» sa Marius. «Idiot! Vi må ha den mobilen!» sa Cathrine. «Vi har ikke tid til krangling nå! Vi må snu og gå tilbake til hytta,» sa Marius. De jogget opp til hytta.

Aksel og Tor løp stille til bilen mens Peder og Robert var på vei opp trappa inne i hytta. «Kom!» hvisket Tor. Peder syntes han hørte noe. «Hørte du noe?» sa Peder.

«Nei, du er bare stressa. Kom da!» sa Robert. To minutter senere var alt som planlagt. Aksel og Tor lå i bilen og holdt pusten for ikke å lage lyd. Bilen var framme nå, men ingen «lensmann» var å se. Peder og Robert ble enige om at de skulle ringe ham. Mobilen til «lensmannen» hadde jo Tor i lomma! Han tok den på lydløst da han hørte de skulle ringe til «lensmannen». «Fader! Han tar ikke telefonen, og han er'kke her! Hvor i svarte er han?» sa Peder irritert.

Oppe på Fjellstua lå «lensmannen» fortsatt fanget i kjelleren. Der var også Marius og Cathrine nå. De ventet oppe på loftet da de hørte bilen komme. De kikket ut av vinduet og så at bilen akkurat hadde parkert. Peder og Robert løftet to søppelsekker med Lindas døde kropp ut fra bilens baksete. Peder leita etter den tredje og siste sekken, men fant den ikke.

«Jeg finner ikke den siste sekken, Robert!»

«Drit i det nå. Vi tar med delene og legger dem på loftet.»

«Bra sted,» kom det fra Peder.

De la alt utenfor før de gikk inn for å se om det var noen der. I det samme hoppet Tor og Aksel stille ut av bilen og la på sprang inn i skogen. De la seg bak noen trær. Peder og Robert kom ut igjen og hentet de to sekkene. De jogget opp trappa til annen etasje før de åpnet en luke til loftet.

Da skinte et lys rett på Cathrine og Marius, og de ble oppdaget. Cathrine hylte! «Hva i svarte gjør dere her?» sa Robert. «Jeg har en idé om hva vi kan gjøre med dem,» sa Peder. «Henda i været!» Peder kommanderte dem ned trappa og ut til Landroveren.

Robert tok fram tau og teip og kneblet og bandt dem. Han la dem i bagasjerommet og slo igjen bagasjelokket.

Der innefra hørte de at Peder sa: «Når vi dumper bilen i tjernet, kommer de enten til å drukne, eller så tar krampa dem.» Så ble lokket til panseret åpnet. «De fikler med bremsene!» gispet Marius.

De hørte at bilmotoren startet, og bilen begynte å rulle fortere og fortere ned mot tjernet.

Samtidig hørte Tor og Aksel noen hyl, og de så bilen rulle fort ned mot tjernet. Like etter hørte de at isen i tjernet ble knust, og det kom et stort plask. Straks løp de mot tjernet der de så store luftbobler som boblet opp på overflaten. Tor stupte uti vannet og dykket ned mot bilen.

Han greide det ikke, så han kavet seg opp for å hente mer luft før han prøvde på nytt.

Endelig kom han opp med Cathrine og så med Marius.

Tor prøvde å sjekke pulsen på dem, men begge var bevisstløse..... Hva skulle de gjøre nå?

Vi må snu og gå tilbake til hytta”, sa Marius.

De jogget opp til hytta.

Aksel og Tor løp stille til bilen mens Peder og Robert var på vei opp trappa inne i hytta. «Kom!» hvisket Tor. Peder syntes han hørte noe.

«Hørte du noe? » sa Peder.

«Nei, du er bare stressa. Kom da!» sa Robert.

To minutter senere var alt som planlagt. Aksel og Tor lå i bilen og holdt pusten for ikke å lage lyd. Bilen var framme nå, men ingen «lensmann» var å se. Peder og Robert ble enige om at de skulle ringe han. Mobilen til «lensmannen» hadde jo Tor i lomma! Han tok den på lydløst da han hørte de skulle ringe til«lensmannen». «Fader! Han tar ikke telefonen, og han er'kke her! Hvor i svarte er han?», sa Peder irritert.

Oppe på Fjellstua lå «lensmannen« fortsatt fanget i kjelleren. Der var også Marius og Cathrine nå. De ventet oppe på loftet da de hørte bilen komme. De kikket ut av vinduet og så at bilen akkurat hadde parkert. Peder og Robert løftet to søppelsekker med Lindas døde kropp ut fra bilens baksete. Peder leitet etter den tredje og siste sekken, men fant den ikke.

«Jeg finner ikke den siste sekken, Robert!»

«Drit i det nå. Vi tar med delene og legger dem på loftet.»

«Bra sted,» kom det fra Peder.

De la alt utenfor før de gikk inn for å se om det var noen der. I det samme hoppet Tor og Aksel stille ut av bilen og la på sprang inn i skogen. De la seg bak noen trær. Peder og Robert kom ut igjen og hentet de to sekkene. De jogget opp trappa til 2.etasje før de åpnet en luke til loftet.

Da skinte et lys rett på Cathrine og Marius, og de ble oppdaget. Cathrine hylte! «Hva i svarte gjør dere her?» sa Robert. «Jeg har en idé til hva vi kan gjøre med dem,» sa Peder. «Henda i været!» Peder kommanderte dem ned trappa og ut til Landroveren.

Robert tok fram tau og teip og kneblet og bandt dem. Han la dem i bagasjerommet og slo igjen bagasjelokket.

Der innefra hørte de at Peder sa: «Når vi dumper bilen i tjernet, kommer de enten til å drukne, eller så tar krampa dem.» Så ble lokket til panseret åpnet. «De fikler med bremsene!» gispet Marius

Cathrine og Marius hørte at bilmotoren startet, og bilen begynte å rulle fortere og fortere ned mot tjernet.

Samtidig hørte Tor og Aksel noen hyl og de så bilen rulle fort ned mot tjernet. Like etter hørte de at isen i tjernet knuste, og det kom et stort plask. Straks løp de mot tjernet der de så store luftbobler som boblet opp på overflaten. Tor stupte uti vannet og dykket ned mot bilen.

Han greide det ikke, så han kavet seg opp for å hente mer luft før han prøvde på nytt.

Endelig kom han opp med Cathrine og så med Marius.

Tor prøvde å sjekke pulsen på dem, men begge var bevisstløse.....

Hva skulle de gjøre nå?
7. klasse Langestrand skole


7 B Nanset skole:

«Liv eller død!»

Trine, Bente, Lars, Fredrik, Guro, Johanne og Anne satt og slappet av under et stort grantre som stod midt i hjertet av skogen. Angsten blandet seg med snørr og tårer.

Guro, som var kjent for å være berta i klassen, bryter plutselig stillheten med et klagende «Jeg vil hjem!»

«Kan vi ikke dra og finne de andre?» foreslår Fredrik.

«Sliter'u? Både den falske lensmannen Johnny og kompanjongene Robert og Peder er fortsatt på jakt etter oss. Vi kan ikke dra nå!» sier Trine arg.

Imens stod Tor og Aksel og diskuterte hva de skulle gjøre med Cathrine og Marius som fortsatt var livløse.. «Nå kom jeg på noe jeg lærte på svømmetreninga en gang, nemlig gjenopplivning! Femten trykk og to blås,» sa Tor.

«Fus til å ta Cathrine!» kom det fra Aksel. Det var greit for Tor.

Begge to begynte å trykke mot brystet til Peder og Roberts ofre.

Samtidig som Cathrine og Marius kjemper for livet, gjør også «lensmannen» eller den beryktede Johnny det. Han ligger og hutrer og fryser nede i den kalde kjelleren på Fjellstua. Han bruker sine siste krefter til å rope om hjelp, samtidig som han presser hånda hardt mot flaskehalssåret på låret. Ingen svarer. Han er hjelpeløs!

Aksel gjorde nøyaktig som Tor hadde sagt, femten trykk mot brystet og to «blås». Tor gjorde det samme, men det virket ikke som Marius skulle klare å overleve. Han var kald og likblek, og Aksel begynte å grine mens han hiksta fram noen ord: «Det er nok for sent!» Men plutselig rykket Marius til, åpnet øynene og gispet etter luft.

Aksel trykket og blåste febrilsk for å få liv i Cathrine, da han endelig hørte at hun hostet og harket noe voldsomt. «Hun lever!» utbrøt han gledesstrålende.

«Å, nei! Der kommer Peder,» hvisket Aksel. Alle fire holdt på å dø av skrekk, livredde for at Peder skulle høre hostingen og oppdage dem. De fikk dratt med seg Cathrine og Marius, som ennå var ganske slappe, bak en stor stein. Både Marius og Cathrine var nå på bedringens vei. De satt musestille da Peder gikk forbi med et ondskapsfullt blikk. Han gikk varsomt, akkurat som om han lyttet etter noe eller noen. For sikkerhets skyld trakk han opp pistolen sin, rettet den mot buskene der lydene kom fra, og ropte: «Kom fram små drittunger, ellers skyter jeg!»

«Hva skjedde?» spurte Cathrine omtåket. «Hysj..!»

«Peder og Robert la dere i bagasjerommet på Landroveren, fikla med bremsene og sendte den ut i tjernet!»

«De drittsekkene!» hvisket Marius lavt. Alle var enige. «Og Peder som liksom skulle være lærer'n vår,» fortsatte han tankefullt.

Peder fortsatte å gå bort fra stedet der Tor, Aksel, Marius og Cathrine hadde gjemt seg. De tok nå sjansen på å liste seg motsatt vei. Det var umulig for alle fire å løpe. Marius og Cathrine hang etter. De var slitne og iskalde etter «badet» og av å traske rundt i skogen med våte klær. Tor var helt utmattet etter alt han hadde vært gjennom. Dette gjaldt liv eller død!

Trine, Bente og de andre hadde begynt å bli utålmodige, men allikevel glade for at de hadde kommet seg ut av kjelleren i «lensmannens» hytte der de hadde vært tatt til fange alle sammen. Alle var kalde og sultne. De så solen stige opp i øst og prøvde nå å finne veien tilbake til Fjellstua. «Jeg fryser som en kinesisk nakenhund i snøstorm!» sa Trine, som alltid skulle overdrive. «Kan vi ikke komme oss opp mot hytta?» spurte Bente.

De gikk den samme veien som de hadde kommet, og de kunne til slutt skimte den skitne grusveien. De kom ut på veien og så bortover veien til begge sider. I den øvre enden kunne de se Fjellstua. I den andre enden kunne de til sin forskrekkelse se Peder luske rundt i buskene ved tjernet med en pistol i handa. Alle sju ble vettskremte, og ledet av en hysterisk Guro, løp de av veien og inn i skogen igjen. Plutselig snublet Fredrik. De andre hørte at han jamret og bar seg, og løp tilbake for å se hva som hadde skjedd. «Gikk det bra, Fredrik? Hva skjedde?» spurte Johanne bekymret. Selv nå i denne situasjonen tenkte hun også på alle andre. «Jeg tryna, ser du vel,» sa Fredrik irritert «- i den greia der.» - og pekte på en stor, svart søppelsekk ved siden av seg. «Vi åpner'n,» sa Lars ivrig og så bedende på Trine og Bente om hverandre.

Lars var ikke den tøffeste gutten i klassen akkurat, selv om han gjerne vil være det.

Sekken ble åpnet forsiktig av Trine og Bente, de tøffeste jentene i klassen. Lars ble kvalm og kasta opp da han så hva som skjulte seg i sekken. For i den sorte søppelsekken lå hodet til lærer Linda!
7 B Nanset skole


7B Jordet skole:

«Bedragersken»

De sju ungdommene stirret som lamslåtte ned i den svarte søppelposen. Bente var den første som brøt stillheten: «Vel, de er kanskje i stand til å gjøre mer enn vi først var klar over.» Stemmen hennes var nær bristepunktet.

Guro sto som frosset, stirret ned i bakken og kjente skyldfølelsen skylle mot seg og begynte å hulke stille. «Ååå, jeg holder ikke ut dette lenger!» skrek hun plutselig så høyt at klassekameratene skvatt til. Nå tenkte hun bare på seg selv, og det hun var innblandet i. Hun fortsatte å hulke og bære seg, mens de andre stirret skrekkslagne på henne.

Mens dette «dramaet» foregikk, var Marius, Cathrine, Aksel og Tor travelt opptatt med å iaktta Peder, som listet seg rundt og pekte på forskjellige busker med pistolen. Plutselig kvakk han til.

«Hysj,» hvisket Tor. De lyttet, og i det fjerne hørte de en stemme, mistenkelig lik Guros, skrike og bære seg. Uttrykket i Peders ansikt avslørte at han også hadde hørt jamringen. De så ham bevege seg hurtig mot det stedet lyden hadde kommet fra.

«Vil du tie stille!» snerret Fredrik og så foraktelig på Guro. «Vil du at Peder skal finne oss eller?» Han så uttrykket forandre seg i øynene hennes. En skjelving fór gjennom henne, og en skygge la seg over ansiktet. Først da skjønte Fredrik hvem hun stirret på..

«Det tror jeg nok at han allerede har gjort!» lød en mørk stemme rett bak Fredrik. Fort vendte han ryggen til Guro, og stirret rett inn i Peders kalde øyne... Den unge mannen smilte ondskapsfullt.

«Dere får nok pent bli med meg, unger. Vi kan nok ikke gi slipp på dere ennå!» Han grep tak i Fredrik og rettet pistolen mot tinningen hans. Gutten følte seg hjelpeløs overfor det truende våpenet, og den tydeligvis farlige læreren. «Nå Guro, har du glemt den lille avtalen vår? Det var synd & Du vil vel ikke ta farvel med han her?» sa han og hintet mot pistol en, som var rettet mot Fredrik. «Jeg aner ikke hva du snakker om,» sa Guro og svelget hardt.

Plutselig, som lyn fra klar himmel, suste en stein gjennom lufta og traff Peder hardt i bakhodet. Pistolen gikk i bakken og etterlot seg et hull i den dype snøen. Så falt Peder om. Noen meter bak den liggende mannen sto Tor og Aksel som smilte skjevt og så lettet ut. «Bra kast,» kom det fra Lars. De andre ungdommene nikket enige. Guro som fortsatt sto på samme sted, hadde skiftet ansiktsuttrykk, og så nå ikke lenger så redd og usikker ut.

«Kanskje vi skulle gå opp til hytta,» foreslo Bente, som fortest mulig ville komme seg vekk derfra. De andre sa seg enig, og sammen jogget de i retning av fjellhytta. Guro kastet et usikkert blikk ned på Peder, for så å følge nølende etter de andre.

På en annen kant av skogen satt Cathrine og Marius hutrende og lurte på hva de skulle gjøre. «Huff, jeg fryser så fælt, kan vi ikke gå opp til hytta?» Cathrine fikk så vidt ordene fram mellom de hakkende tennene. Marius så tvilende ut. «Jeg er ikke helt sikker, jeg. Tenk om vi møter på Peder?»

«Ja søren, det hadde jeg helt glemt...» klapret Cathrine

«Men vi kan jo kanskje følge den veien Tor og Aksel gikk?» foreslo Marius.

Men da de kom fram dit, så de ingen andre tegn enn mange spor i snøen og en stein som tydeligvis ikke hørte hjemme der.

«Jaja, da har vi ikke noe annet valg enn å gå opp til fjellhytta. Det ser jammen ut som sporene fører dit. De har nok tenkt samme tanke som oss.»

Deretter begynte de å rusle oppover mot hytta.

Tor, Aksel, Trine, Guro, Lars, Fredrik, Anne, Johanna og Bente hadde nådd hytta. De skiftet, og satt nå foran peisen og diskuterte. Plutselig kom Trine på noe som lenge hadde ligget og gnagd i bakhodet hennes. «Hva mente du forresten med den meldingen du sendte da dere første gang ble tatt til fange?» spurte hun Aksel. «Hva mener du? Hvilken melding?» Aksel så uforstående på Trine. «Du har vel ikke fått noen melding av meg du?»

«Men... Jeg fikk jo en melding der det sto: Jeg tror ikke det jeg ser! Husker du ikke det?» Trine begynte å bli litt forvirret.

«Men hvorfor tok den falske lensmannen mobilen min da? Jeg trodde du hadde svaret på det, jeg!» Trine skottet bort på Aksel. Han så totalt uforstående ut. Kunne det tenkes at...?

På toppen av bakken kunne Cathrine og Marius så vidt skimte fjellhytta mellom alle trærne. «Nå nærmer vi oss,» sa Cathrine spent. Skulle de gå inn?

De fortsatte å traske oppover. Til slutt var de oppe på hyttetomta.

De ble stående en stund. «Hva nå?» spurte Marius Cathrine.

«Hysj! Jeg syntes jeg hørte en stemme.» Cathrine pekte stille ut i skogen. Nå hørte Marius det også:

«Ungene slapp unna. Jeg hadde dem nesten, men de slapp unna. Ja, de er på hytta. De er så godt som våre!» De hørte Peder le tilfreds.

Marius og Cathrine så på hverandre.

«Lurer på om Peder har kommet til hektene igjen?» mumlet Bente, og kastet et blikk på Guro. «Hva var det forresten han mente med det han sa til deg?» spurte hun. Guro rødmet og så ned i bakken for ikke å møte blikket hennes. «Ehh.. Vet ikke jeg... Jeg...»

Hun kjente skyldfølelsen komme veltende over seg, og skjønte at hun ikke kunne holde på dette skuespillet så veldig mye lenger nå.

I det samme hørte de døren gå opp, og tunge ustøe skritt i etasjen under. «Dæven, det er sikkert Peder!» Johanna var blitt likblek, og stirret skrekkslagent nedover trappen. De andre så også engstelige ut. Men ikke alle mistet fatningen. «Kom!» Trine kom plutselig på brannstigen som var festet utenfor jentenes sovesal.

De skled ned den en etter en, og snart var alle nede på bakken. «Fort, dit!» sa Lars, og pekte på et sted i skogen der trærne sto tettere. «Ja, der blir det sikkert vanskeligere for Peder å finne oss.» De satte kursen mot det stedet Lars hadde pekt ut. «Puh, det var nære på.» Bente fikk pusten igjen, før hun satte øynene i Guro. «Men nå vil jeg høre den lille historien din! Hva var det Peder snakket om?»

«Ehh.. Hva?» Guro prøvde å se så uskyldig ut som mulig...

Så tok Fredrik kommandoen: «Vi har kanskje funnet oss et gjemmested nå, men Peder kommer nok snart..! Du og Trine går bort dit og holder vakt,» sa han til Bente og nikket mot den store grana noen meter bortenfor. «Og dere,» sa han så til resten av gruppa, «dere kan gå til den andre kanten, og holde vakt der dere også! Og du,» han så inntrengende på Guro, «du blir med meg!»

Guro fulgte motvillig etter ham. «Ja, hva er det?» spurte hun vagt.

«Hva det er?» sa han hissig. «Du må fortelle dem at du er datter av Peder, og har blitt truet til å hjelpe ham!» Da skjedde det noe uventet. For andre gang den dagen kjente Fredrik det kalde metallet som bare en pistol hadde.
7B Jordet skole

7B Berg skole:

«– Vi må skaffe hjelp»

«Opp med hendene!» sa en kjent stemme bak Fredrik. Han snudde seg langsomt mot stemmen. «Peder!» ropte Fredrik overrasket. «Så du trodde jeg var pappaen hennes?» Peder så hånlig på Fredrik. «J-ja,» stammet Fredrik med skjelvende stemme. «Men det er jeg slettes ikke! Jeg er broren hennes!» Fredrik kikket spørrende bort på Guro. Guro nikket tilbake. Peder ga tegn til Guro at hun skulle komme bort til ham. «Kan du holde pistolen litt? Jeg glemte mobilen i den gamle rønna.» «Ok,» sa Guro motvillig og tok imot pistolen. «Og ikke prøv på noe tull!» ropte Peder idet han forsvant inn i skogen. «Hvorfor gjør du dette mot oss?» Fredrik så fortvilet på Guro. «Hysj, Fredrik! Jeg har vært med på dette tullet til Peder lenge nok nå. Jeg har en plan.»

Etter en stund kom Peder tilbake med mobilen i hånden. Da Peder fikk se at Fredrik var borte, ble han sint og kastet mobilen i bakken. «Hvor i huleste er Fredrik?» «Han klarte å stikke av. Jeg tror han stakk opp på Fjellstua,» sa Guro. Guro og Peder løp sammen opp mot Fjellstua for å lete etter Fredrik. Da de kom fram, hørte de noen svake stønn fra kjelleren. Peder gikk ned for å se hvem det var. Han kjente raskt igjen stemmen til Johnny som lå og skrek etter noe å drikke. Peder styrtet opp på kjøkkenet og begynte å rote rundt i skuffer og skap etter noe å ha vann i. Da Peder åpnet skapet under oppvaskkummen, ramlet Fredrik ut. «Hva i all verden skal dette bety?» Peder dro den vettskremte ungen opp fra gulvet med et rykk. Guro så skrekken i øynene til Fredrik. Hun dro opp pistolen og siktet på Peder. «Guro! Hva er det du gjør?» Peder så forskrekket på Guro. «Jeg orker ikke mer av de forferdelige planene dine, Peder! Jeg hater deg!» Guro skalv i stemmen og tårene presset på. Det var med blandede følelser hun truet Peder på denne måten. Han var tross alt hennes egen bror! «Slipp Fredrik og følg etter meg!» Hun presset fram ordene med sammenbitte tenner. «Hei, Guro! Ro deg ned litt `a!» «Glem det Peder. Kom deg inn til kameraten din!» Guro satte pistolmunningen i ryggen på Peder og førte ham ned til kjellerrommet der Johnny satt innelåst. På veggen hang det en gammel krok med noen tau på. Guro og Fredrik brukte tauene til å binde fast Johnny og Peder. Guro satte pistolmunningen mot tinningen til Johnny og sa truende: «Hvorfor drepte dere Linda? Hva hadde hun gjort dere?» Først ville ikke Johnny si noe, men da Guro hintet mot pistolen begynte han straks å fortelle: «Linda har vært med i planene våre helt fra starten av.» «Men hun var jo alvorlig syk! Det var jo derfor Peder overtok klassen for henne!» Guro og Fredrik så uforstående på hverandre. «Det var bare en del av planen. Vi tok livet av Linda fordi hun nektet å være med på å drepe dere og lensmannen. Hun trakk seg før jobben var gjort og planen var fullført, så eneste mulighet var å ta livet av henne. Problemet var at hun rakk å sørge for at en etterlysning etter gruppe 4 ble sendt over radioen. Dette var svært risikabelt for oss, men heldigvis rakk vi å avverge leteaksjonen ved å sende en ny beskjed om at gruppe 4 var funnet i god behold.» «Så det er derfor ingen har kommet for å hjelpe oss! Men hva var grunnen til at dere fanget oss?» Fredrik satte øynene i Johnny. «Vi visste at Linda hadde tatt kontakt med en av dere på mobilen til Aksel.» «Det forklarer den mystiske meldingen Trine fikk. Men hvorfor hadde Linda mobilen til Aksel?» «Det vet jeg ikke! Slutt å stille alle disse spørsmålene! Jeg orker ikke mer!» Johnny var tydelig plaget av smertene i beinet, og Guro og Fredrik skjønte at nå ville de ikke få mer ut av ham. De gikk og satte seg i trappa og begynte å vrenge og vri på hjernen. Etter en stund kom de til at de i hvert fall måtte ha i seg litt mat. Da de kom opp i spisesalen, satt nesten alle der og diskuterte i munnen på hverandre, og ingen av dem hadde fått med seg det som nettopp hadde skjedd i kjelleren. De eneste som ikke var der, var Cathrine og Marius.

Etter en stund ble det til at Trine og Bente skulle dra ned til lensmannskontoret for å prøve å skaffe hjelp. De raste rundt i huset for å finne en måte å komme seg til Holen på. Til slutt fant Trine en kjellerlem. Hun ropte på Guro og sammen åpnet de lemmen. En innestengt lukt slo mot dem. I rommet som skjulte seg under lemmen, fant de en gammel sykkel. «Supert! Den kan vi dra til Holen med!» Jentene øynet et håp.

De var ikke kommet langt før en spiss stein sørget for at den skrøpelige sykkelen punkterte. «Hva gjør vi nå?» Guro kjente hvor sliten hun var etter alt som hadde skjedd de siste dagene og hadde mest lyst til å gi opp. «Vi må haike og bare håpe at det dukker opp en bil.» De begynte å gå nedover veien mens de haiket. Trine og Bente hadde ikke kommet langt før en bil stoppet for dem. «Hallå, unger! Hvor skal dere hen'a?» Mannen i bilen smilte bredt. «Vi må komme oss til Holen fort!» ropte jentene i kor. «Nå var dere heldige, for jeg skal også til Holen. Men hva gjør dere egentlig her ute i ødemarka?» «Vi er på leirskolen her oppe! Vi må inn til lensmannskontoret! Lærer´n vår Peder, Johnny og Robert har drept Linda, den gamle læreren vår, og de tok oss til fange! Men vi greide å rømme, og nå har vi klart å låse to av dem inn...» Jentene snakket i munnen på hverandre, og sjåføren så forvirret fra den ene til den andre. «Hei, hei, hei! Jeg tror kanskje dere har sett litt for mye på TV! Jeg får jammen håpe dette fantasifulle eventyret deres ender godt.» «Dette er ikke fantasi!! Og det er langt fra noe eventyr!» Fortvilet skjønte jentene at de like gjerne kunne gi opp å få mannen til å tro på historien.

Etter 10-15 minutter var de framme, og mannen smilte litt oppgitt da han ønska dem lykke til videre. De gikk bort til lensmannens kontor og banket på mange ganger, men det var ingen som svarte. Forsiktig trykket de ned klinka, og døra åpnet seg med et lite knirk. De gikk inn og så seg rundt. Borte ved et skrivebord så de det de regnet med var den ekte lensmannen. Han lå bevisstløs på gulvet.
7B Berg skole

7B Tjodalyng barneskole:

«Hjelpen kommer»

Bente satte i å hyle.

– Du trenger ikke reagere slik, han er bare bevisstløs. Trine var oppgitt.

Lensmannen var likblek i ansiktet, men hadde fortsatt puls. De prøvde å få liv i ham ved å helle en mugge vann over ansiktet. Ingenting skjedde, unntatt et lite stønn.

Bente fikk øye på en rød telefon der røret hang slapt nedover bordet. Hun tok sakte opp røret med en skjelvende hånd, men hørte ingen summetone.

– Se, ledningen er kuttet av! sa Trine fortvilet.

Cathrine satte seg på en stubbe. Hun var blitt helt hvit i fjeset og munnen var delvis blå. Marius så likedan ut, for begge hadde vært ute i vannet. Klærne var klissvåte, og varmen de hadde hatt før «badet», var helt forsvunnet.

– Hv& hva skal vi gjøre? hutret Cathrine.

– Hak...ke peil, sa Marius fortvilet. De satte seg ved siden av hverandre for å holde varmen. Et øyeblikk senere så Marius at øynene til Cathrine sakte gled igjen.

– Cathrine, våkne! Du kan ikke sove nå!

Han klappet henne på kinnet.

Ååå... vær stille da! G... gå vekk, jeg vil sove!

– Vi må holde oss i bevegelse, sa Marius desperat.

Han prøvde alt han kunne for å holde henne våken, men ingenting virket. Cathrine lå livløs i armene hans. Han la henne ned og kjente at gråten tok ham. Tennene hans hakket som ville hakkespetter.

Han la armene i kors, tett inntil kroppen, og gikk mutters alene i den retningen han trodde var til Fjellstua.

Kari og Lars ble igjen i spisesalen mens Fredrik, Guro, Preben og Johanna gikk ut for å lete etter Marius og Cathrine. Tor, Aksel og Anne gikk opp for å utforske loftet. En illeluktende stank slo imot dem da de åpnet lemmen. Det var kaldt og støvete der. Det meste var møllspist. Gjennom mørket skar en liten solstråle fra de møkkete vinduene. Lyset traff to sorte søppelsekker.

– Det må være de to søppelsekkene Johnny bar opp, sa Aksel.

– Jeg vil ikke se hva som er oppi, sa Anne.

– Jeg kan, sa Aksel hest.

Han lusket bort, og stanken ble sterkere.

– Det er jo ikke mulig å puste her borte jo, klaget Aksel.

Han åpnet posen og gikk et steg tilbake, da han så hva som var oppi.

Vinden blåste sterkt i håret til de fire elevene som var ute og lette etter Marius og Cathrine.

Silhuettene av trær gynget fra side til side, og solen skinte gjennom de mørke skyene på himmelen.

Plutselig skvatt Guro til. – Se, der er Marius, ropte hun.

De løp bort til Marius, og Guro la jakka si rundt ham. – Takk, sa Marius med skjelven og hes stemme.

– Hva har skjedd med Cathrine, spurte Johanna nervøst.

Tårer rant nedover kinnene hans, og til slutt fikk han stammet fram: Hun er død..

Johanna satte seg ned uten å si noe. Hun la hodet i hendene og begynte å gråte.

Det var blitt skumring, og gruppa var fortsatt helt taus. Idet Johanna så opp, kom det en høy skikkelse mot dem.

– Hva gjør dere her ute så sent unger, spurte en vennlig stemme.

Alle fem så forundret på mannen som nå sto foran dem.

– Hvem er du? spurte Fredrik.

– Jeg er en sportsfisker fra Holen. Men hva gjør dere her helt alene?

– Det er en lang historie.

– Dere kan komme på hytta mi og ta en kopp kakao mens dere forteller.

– Kan vi stole på ham, Fredrik? hvisket Preben.

– Vi får ta sjansen&

– Ja, det vil vi, sa Fredrik til mannen.

Etter fem minutters tid kom de til en liten, brun trehytte. Med en gang de kom fram, satte mannen, som hette Sigurd, i gang med å lage kakao. Mens de drakk, fortalte Fredrik alt som hadde skjedd.

Sigurd sa ikke mye etter at Fredrik var ferdig med å fortelle. Rynkene i pannen røpte at han tenkte hardt.

Jeg skal hjelpe dere, men nå må dere få dere litt søvn!

Trine tok tak i lensmannen og ristet ham, og en liten lighter datt ut av jakkelomma.

– Hmm& jeg tror jeg har en idé &

– Hva da, spurte Bente ivrig.

– Jo, du skjønner& Vi kan tenne på en avis, og holde den opp til brannvarsleren.

– Vi kan jo prøve, sa Bente.

Jentene flyttet lensmannen opp på en slitt sofa. Trine tok lighteren og tente på en avis som hadde ligget på skrivebordet. Det begynte å ule. Et kvarter senere hørtes lyden av høye sirener fra brannbilen som kom utenfor.

Bente gikk ut for å snakke med dem.

– Hva er det som skjer? sa en stor, høy brannmann.

– Du skjønner det at vi trenger hjelp. Lensmannen er slått ned, og telefonledningen er kuttet av.

– Hva er det du snakker om? Han var litt forvirret.

En annen kar kom bort og hilste.

– Hei, jeg er brannsjef Bjørn Espen. Kan dere fortelle meg hva som har skjedd?

– Ja, men først må vi hjelpe lensmannen.

Brannmennene fikk sendt lensmannen til nærmeste sykehus.

– Nå får dere se å fortelle meg hva som har skjedd, sa Bjørn Espen.

Begge begynte å prate i munnen på hverandre.

– En om gangen, takk!

Bente fortalte hele historien fra begynnelsen til slutten.

– Jaha& hmm& Vi får ta dere med til politistasjonen da, slik at dere får forklart alt til dem.

De satte seg i bilen og kjørte av sted.

På hytta til Sigurd hadde alle våknet, og nå satt de og spiste frokost.

Sigurd brøt stillheten.

– Har dere noen ideer om hva vi skal gjøre?

Ingen svarte, i stedet satt de og gomlet i seg mat, som om de ikke hadde spist på flere uker.

– Hehe&Ser at dere er sultne. Men noen må vel ha tenkt litt på saken.

– Gjei hai, prøvde Fredrik å få fram samtidig som han gomlet i seg mat.

– Dere får spise ferdig da, så tar vi denne samtalen senere.

Han reiste seg opp og tok med seg tallerken og glass. Avisen som lå på det lille stuebordet, var mange dager gammel, men han satte seg ned i godstolen og begynte å lese den.

– Vi er ferdig nå! Det var Guro som snakket.

– Rydd opp etter dere er dere snille.

Johanna vasket opp, mens de andre diskuterte hva de skulle gjøre.

– Vi må i alle fall komme oss opp til Fjellstua, sa Fredrik.

– Ja, men hvilken vei er det??

– Jeg kan vise vei, sa Sigurd.

– Når skal vi gå, spurte Preben utålmodig.

– Hva med nå, foreslo Marius.

– Greit, sa Sigurd.

Sigurd låste døra etter seg, og gruppa fulgte etter han mot Fjellstua. Det var kjølig, og snøen dalte ned.

På Fjellstua så Kari opp på mannen som nå hadde kommet inn døra.

Lars hadde gått på do for en liten stund siden, så Kari var alene.

– Hjelp! Hylte hun av full hals. Hun sparket ham i leggen, og en kald hånd kom susende mot ansiktet hennes, slik at hun falt bakover.

Lars hadde hørt hylet, og kom styrtende til spisesalen, med buksa halvt på.

Der så han Kari som lå slapp på steingulvet.

Robert var forsvunnet&
7B Tjodalyng barneskole

7 B Bommestad skole:

«Hvor er de andre?»

Robert var forsvunnet, og han hadde glemt å lukke vinduet. Lars løp bort til Kari og prøvde å få liv i henne. Han hørte en knirkende lyd, han snudde seg brått og der stod..... Sigurd og vennene hans.

– Hva har skjedd? spurte Sigurd sjokkert.

– Hvorfor er vinduet åpent?

– Jeg satt på do, og så hørte jeg at Kari hylte. Jeg skyndte meg ut...

– Ja, du har jo ikke fått på deg buksa ennå.

– Nei, HÆ?!

Han fikk på seg buksa i en fart. De andre begynte å le.

– Vi har ikke tid til spøker nå, sa Sigurd og løftet opp Kari.

Alle ble helt stille.

Men så sa Lars: – Vi må få henne til noen som kan passe på henne.

– Ja, men hvem? Vi er jo ikke trygge noen steder svarte Fredrik.

– Nei.... Lars tenkte og tenkte, men kom ikke på noen.

– Skurkene kan være hvor som helst, sa Marius.

Sigurd hadde nå lagt Kari opp på bordet.

– Hun puster fortsatt, sa Sigurd.

– Jeg vet det , sa Lars, – hun er ikke død. Hun er bare hardt slått i hodet.

– Hva var det? kom det fra Fredrik.

– Sikkert bare en mus, svarte Lars.

– NEI, jeg er sikker på at jeg hørte noe annet, sa Fredrik bestemt.

– Vi må dra med en gang, vi er ikke trygge her lenger.

Alle var enige. De tok med seg Kari og gikk ut.

Samtidig var Bente og Trine på vei til politistasjonen. Det hadde alt gått to timer, og det var fortsatt en time igjen å kjøre.

– Ååå er vi snart framme? spurte Trine. Hun begynte å bli kvalm.

– Kan vi høre på musikk? spurte Bente.

– Nei, nå begynner hun igjen! , tenkte Trine. Hun ble bestandig veldig flau over Bente.

– Nå er vi her, sa Bjørn Espen.

De gikk inn en dør og inn i en gang, så sa Trine: – Jeg lurer på åssen det går med de andre?

Nå gikk de til høyre inn i en heis. Kontoret var i femte etasje.

– Det er ganske høyt opp, sa Bjørn Espen.

Nå var de der. Begge to hadde vondt i magen.

De satte seg på et møterom, og politibetjenten Vidar Gruff Hansen kom med kjeks og brus til jentene. De hilste på hverandre, og Trine og Bente fortalte hele historien til Vidar.

– Dette må vi gjøre noe med, sa Vidar.

– Men vi vet jo ikke hvor de andre er sa Trine med et spørrende uttrykk.

– Det må vi finne ut, og det fort, sa Vidar.

– Vi kan vise dere veien opp til fjellhytta, sa Trine. – Jeg kan også veien til en gammel trehytte – den jeg og Tor ble holdt fanget i. Kanskje vi kan finne noen der oppe, eller finne noen spor.

– Men vi må få med oss noen flere politifolk, og så dra opp så fort som mulig, sa Vidar.

– De skurkene virker farlige, og de andre elevene er i stor fare. Hvorfor er de egentlig ute etter dere?
7 B Bommestad skole

7 B Byskogen skole:

«Mobilen»

– Vi har ikke peiling på hva de vil med oss, sa Bente. – Men vi vet at de var ute etter mobilen min, tilføyde Trine.

Vidar trykket inn en knapp på calling-anlegget.

– Jeg vil ha med to divisjoner og fire lete-hunder og fire biler, sa han inn i boksen.

– Så mange? spurte Bente overrasket.

– Hvis disse mennene er så farlig som dere sier, er det best å ikke ta noen sjanser.

Vidar gikk bort til døren og åpnet den. Han bad jentene om å gå ut i den minste bilen.

– Tror du de klarer å fange dem? spurte Trine, Bente, selv om hun visste at de snart skulle være trygt hjemme.

De to jentene lurte på hvordan de andre hadde det, mens de kjørte oppover mot fjellet.

– Hva skal vi gjøre med henne, sa Aksel oppgitt.

– Vi kan ikke fortsette å bære henne.

Plutselig ropte Guro og pekte inn mellom noen trær. De andre snudde seg for å se og så Robert løpe innover i skogen.

– Det er jo Robert, sa Tor og Sigurd satte etter ham.

– Vent! ropte Aksel etter ham.

– Vi får tå hånd om Kari, Sigurd er rask på beina, og vil sikkert ta ham igjen.

Plutselig hørte de sirener, lang borte...

Da bilene stoppet ca. førti meter fra barna hoppet politibetjent Vidar Gruff Hansen ut av bilen nesten før den stoppet og løp bort til dem. Like etter kom Trine og Bente bort til dem og Aksel fortalte det som hadde skjedd etter at de to jentene hadde dratt. Vidar snudde seg mot mennene sine og ropte ordrer.

– Ti mann går sammen med barna opp til hytta, mens de ti resterende tar meg seg hundene og blir med meg på jakt etter denne Robert.

– Det var på tide! sa Aksel til Trine og Bente.

– Vent, ropte Guro til Vidar, og pekte på Kari.

– Hun er bevisstløs, og vi vet ikke hva vi skal gjøre med henne, sa hun fortvilt.

Vidar tok med seg Kari og la henne forsiktig inn i bilene. Han gikk bort til gruppen som skulle jakte på Robert og satte etter, mens barna ledet den andre divisjonen opp mot hytta.

Snart var det over... Tenkte Aksel.

Etter noen minutter tok politibetjent Hansen og hans divisjon pluss hunder igjen Sigurd.

– Hvor ble det av ham?, utbrøt Sigurd.

Vidar ga ordre om å la hundene prøve seg. Da de fikk ferten av Robert begynte alle sammen å løpe igjen. Da de kom til en åpning i skogen, så de Robert løpe inn blant trærne på den andre siden av klaringen.

Barna og divisjonen som var med dem kom opp til hytta og gikk ned till kjelleren.

Da Tor låste opp stormet plutselig Peder ut og dyttet politimennene til side. Tre politimenn stormet etter ham og resten gikk inn til Johnny.

Ute i skogen hadde politiet nesten tatt igjen Robert, men han ville ikke gi seg så lett. Han kastet seg ned bak en stein og tok from pistolen sin. Politimennene og Sigurd tok dekning bak noen steiner, og alle mennene i divisjonen trakk sine våpen og svarte ilden.

Samtidig Peder løp mot tjernet, men de tre politimennene var bare noen meter bak ham. Med ett skjønte han at hans eneste sjanse for flukt var å løpe over tjernet og ikke rundt. Han løp ut på isen og passerte hullet som Landroveren hadde laget, men når han var midt ute på isen hørte han en lyd av noe som knaste under føttene på ham. Han så ned og fikk se at isen slo sprekker. I løpet av noen sekunder brast isen og han forsvant under. Politimennene stoppet ved kanten av isen og kunne ikke gjøre noen ting. Etter ti sekunder var Peder borte.

Ettersom magasinet hans ble tomt begynte Robert å løpe, men han hadde bare løpt ti meter da Politibetjent Vidar Gruff Hansen tok nøye sikte og fyrte av et skudd mot høyre beinet til Robert. Han snublet og skrek i smerte, mens politimennene kom bort og puttet på ham håndjern og bar ham til bilene.

Oppe i hytta kom de tre politimennene som hadde fulgt etter Peder tilbake.

– Hvor er Peder? spurte Guro og så bak dem.

– Dere vil ikke se ham mer, svarte den ene politimannen.

– Han gikk gjennom isen på tjernet og vi kunne ikke redde ham.

Guro stirret tomt ut i luften og trodde ikke på det hun hørte. Etter noen minutter kom Vidar og Sigurd opp til hytta for å sjekke situasjonen der.

– Hvordan går det her? spurte Sigurd.

En av politimennene kom opp med Johnny og etter en kjapp forklaring av hva som hadde skjedd, gikk de ned til bilene.

Da de kom til politistasjonen fikk barna mat og varm drikke, mens politiet begynte å avhøre de to de hadde arrestert. Etter at avhørene var over kom Betjent Vidar og snakket med barna.

– Har de sagt hvorfor de gjorde det? spurte Trine ham.

– Ja, det har de faktisk, svarte Vidar.

Ungdommene begynte å mumle opphisset.

Med et spurte Tor:

– Og hva var grunnen for alt dette?

– Kan jeg få låne mobilen din et øyeblikk Trine? spurte betjenten og rakte ut hånden mot Trine. Sakte ga hun ham den og så på at han åpnet den, tok ut Sim-kortet og så på det i et øyeblikk før han fortsatte forklaringen sin.

– De sa de var med i en norsk terroristgruppe som skulle bruke en mikrochip til å fjernstyre missiler som ville bli rettet mot internasjonale steder og chipen gjør det umulig og se missilene på radar så forsvaret ville ikke kunne gjøre noe mot dem.

– Men hva har mobilen hennes å gjøre med det? avbrøt Guro ham.

– Denne mikrochipen ville også fungere og se ut som et normalt Sim-kort så derfor fikk de plassert den i en mobil det var avtalt at de skulle hente på den dagen Trine hentet sin mobil, men det som skjedde var at mobilene ble forvekslet”, fortsatte Vidar.

– Så derfor måtte de få tak i mobilen min og kvitte seg med alle som kunne avsløre dem, hvisket Trine.

– Helt riktig, svarte betjenten og fortsatte,

– Men takket være dere så fikk de ikke chipen og vi fikk arrestert dem.

De pratet i flere timer før de ble kjørt hjem og neste dag var de tilbake på skolen.

Endelig er det over, tenkte Aksel mens han så på klokka og ventet på friminuttet som aldri kom. Nå er det virkelig over.
7 B Byskogen skole