Gå til sidens hovedinnhold

Skrivestafetten 2004

Artikkelen er over 16 år gammel

Denne høsten og vinteren arrangerer Østlands-Posten en egen skrivestafett for 7. klassinger i Larvik-skolene.

Under tittelen «Nattbading» skal vi følge historen som innledes med jeg-personen på sin årlige sommerferie på hytta til tante og onkel. Hvordan historien utvikler seg vet vi ikke, det er de enkelte klassene som bestemmer.

Første kapittel er skrevet av forfatteren Harald Rosenløw Eeg. Andre kapittel kommer neste lørdag, og deretter fortsetter de 12 andre påmeldte klassene med sitt bidrag hver lørdag. Siste kapittel publiseres lørdag 12. januar. Bidragene tilføyes denne artikkelen etterhvert som de skrives. Tilslutt blir det en hel roman som du kan lese her!

Her kommer Harald Rosenløw Eeg sin innledning:

«Nattbading»

Hver sommer er jeg på hytta hos tante og onkel. Den ligger helt ytterst på svaberga så hvis man ser utover kan man skimte Færder på en klar dag, eller danskebåten når den passerer som et juletre i mørket. Hvis man ser innover kan man se campingplassen med campingvognene som digre eggeskall. Tante og onkel har ikke barn så det virker som om de virkelig gleder seg til at jeg skal komme.

– Vi har en overraskelse til deg, sier tante før jeg har satt fra meg sekken og soveposen. – Følg meg.

Jeg går etter tante på en ny sti mellom de høye svaberga. Tante og onkel har bygd et nytt anneks, ei egen lita hytte som ligger rett ved hovedhytta, det er bare en gigantisk stein i mellom dem. Så når vi står inne på det lille rommet ser man ikke den andre hytta. Bare en sinnsyk utsikt utover fjorden. Du kunne vært på verdens ende. Det lukter nyvaska sengetøy og sagd treverk fra de nye plankene.

– Det har skjedd en del her siden sist, sier jeg. Det røkker i onkel. Han og tante kaster et merkelig blikk til hverandre. Som om jeg har treffi spikeren på hue.

– Ja, er den ikke fin? spør tante. – Onkel har jobba på spreng for at den skulle bli ferdig til du kom. Vi tenkte kanskje at du ville ha ditt eget.

Jeg skvetter av at noen slikker meg på ankelen. Jeg ser ned, men det er bare Bullshit. Jeg hadde jo helt glemt han. En lang sofabikkje uten stamtavle, men med alt for korte bein. Den er hysterisk over å se meg, den logrer og slikker meg på handa.

– Så stor den har blitt, sier jeg.

– Kanskje den vil sove ute hos deg? sier tante. Ute hos meg? Vil de at jeg skal sove aleine her ute? Jeg begynner å svette, men får ikke fram et ord. Det er sommerferie og lenge til kvelden.

Så drar vi inn til campingplassen og handler. Det er et daglig rituale. Onkel kjøper aviser og tante kjøper sånne ting som man bare har bruk for på hytter, myggspiral, badmintonsett, elementer til kjølebagen. Og hver gang jeg er på campingplassen er jeg glad for at vi bor der ute ytterst i fjordgapet uten strøm. Bare vinden som uler om natta og måkene som skiter fjellet hvitt og glatt. For her inne bor jo folk så tett at de kan høre naboen fise gjennom teltduken.

– Men hallo? Har dere våga dere inn til sivilisasjonen? sier en stemme bak oss i køen på butikken på campingplassen.

Onkel og tante snur seg brått. Først blir onkel helt hvit i ansiktet. Så samler han seg og prøver å smile. Tante snur seg demonstrativt vekk. Begynner å laste varene på disken.

– Joda, sier onkel. Mannen onkel snakker med har åpen skjorte og et svært gullkjede rundt halsen. Gliset hans er svært og stivt. – Jeg har fått besøk av niesa mi.

Onkel skyver meg liksom foran seg.

– Dette er Live, sier onkel.

Jeg blir nødt til å ta mannen i den svære handa.

– Live? sier mannen og tygger på det. – Det er jo «evil» baklengs. Artig, ikke sant?

Jeg syns ikke det er spesielt artig. Mannen slipper handa mi, ser på onkel.

– Har du tenkt på forslaget mitt?

Jeg snur meg mot kassa hvor tante har betalt og laster varene i en pose. Gutten i kassa ser på meg, han har dirrende, brune øyer, og mens han ser på meg skyver han en lapp over disken til meg. Jeg tror nesten ikke det jeg ser, men jeg tar ikke feil.

Jeg ser ned på lappen.

«Ytterst på neset deres kl. 23.00» står det, og jeg har aldri likt sånne gutter som tror de kan gå rett på sak.

– Glem det, sier jeg bare. Tante ser på oss. Gutten i kassa, som må være omtrent på min alder, blunker ikke en eneste gang.

– Det er ikke bare vanlig nattbading, hvisker han.

– Glem det likevel, sier jeg.

Men det er umulig å glemme.
Harald Rosenløw Eeg


7A Jordet skole:

«Gutten fra butikken»

Da vi kom hjem til hytta, hadde jeg ennå ikke klart å glemme det om nattbadet med han i butikken.

Muligheten var der fortsatt. Det var bare å gå ytterst på neset vårt klokken elleve, var det ikke? Jeg var jo selvsagt litt interessert i dette, siden jeg aldri hadde vert med på noe sånt før. Bare en gang, men det vil jeg helst glemme. Jeg hadde nattbada med venninna mi, og vi holdt på å drukne. Det var høyvann og bølger. Vi skulle gå til et sted, men gled på det glatte fjellet, vi datt uti begge to. Uheldigvis datt vi uti der det var dypest, flere meter til bunn. Vi kavet i vannet, ropte for livet, litt etter så kom en ukjent og hjalp oss opp. Heldigvis, ellers hadde ikke jeg vert her i dag...

Jeg vet ennå ikke hvem det var, så bare en kvinnekropp med lyse klær og mørk hud. Hun hadde forsvunnet rett etter at hun hjalp oss i land. Vi gikk den korte veien bort til hytta, tante ga oss varm kakao. Jeg sovnet på sofaen rett etter, mens Elinore ble henta av faren sin. Nok om det.

Det var fint vær så langt i dag, skyfri himmel og tjueto og en halv grad i vannet. Tante og onkel hadde for øyeblikket slått seg til ro på en fjellknaus ytterst på neset. Jeg så at de badet og solte seg. Jeg var forøvrig litt rundt omkring og satt mye oppe i et tre. Ikke et hvilket som helst tre, altså. Et gammelt eiketre som jeg hadde bygget hytte i. Dette treet lå bare en halvmeter fra dypt vann, med en grein som stakk ut over vannet, som jeg kunne hoppe fra. Vanntett tak og greier! Ikke verst! Jeg satt inne i trehytta og beundret verket mitt, da onkel kom.

«Hallo Live, vil du ikke være med ut på knausen som jeg og tante Elin har funnet? Det er perfekt å hoppe ut fra, ca halvannen meter over vannet» sa onkel.

«Nei takk, men jeg kommer senere. Har akkurat funnet et fint sted å hoppe fra herfra også.»

«Kommer til å være på knausen resten av dagen, så du vet hvor du finner oss», sa onkel Thor. Han gikk ut av den kule hytta mi. Jeg satt igjen mutters alene. Det hadde vært fint om venninna mi Elinore var her, tenkte jeg...

Men sånn er livet, skal man til Indonesia i seks uker, så kan man ikke bare avlyse det sånn uten videre, bare for en liten hyttetur i en uke.

Da jeg ca en halv time senere gikk bortover mot knausen der tante Elin og onkel Thor satt, tenkte jeg igjennom dagen så langt.

«Halla, Live! Jeg og Elin lurte på om du ville være med, eller rettere sagt om vi skulle dra ned til Magne og Linn Beate Furubakk på grilling i kveld. Du Live. De har en sønn, og en datter som er like gammel som deg. Han sønnen er tretten år og datra er tolv.»

«Ja, det høres fint ut det, når er det?» sa jeg.

«Vi skulle ringe å snakke om det.»

«Har du telefon da?»

«Ja... Det må man ha her ute i villmarka. Jeg kjøpte den i går.»

«Men du har da alltid vært imot mobiler tante!»

«Ja, men det var før.. her er en ny og bedre Elin Pærson!»

Da vi en time senere gikk inn i campingvogna til familien Furubakk, fikk jeg meg en overraskelse. Der satt nemlig gutten fra butikken som ville nattbade!
7A Jordet skole

7. klasse Østre Halsen skole:

«Grillfesten»

Jeg ble klam i hendene.

Jeg snudde meg forsiktig rundt mens jeg håpet at han ikke hadde sett meg. Fort listet jeg meg bort til døra, men hørte en stemme bak meg som lurte på om jeg skulle gå alt. Jeg snudde meg mens jeg prøvde å prestere et smil. Det var tante Elin som hadde snakket. Jeg prøvde å se naturlig ut da jeg sa at jeg bare ville se meg litt om ute. Gutten med de brune øynene reiste seg.

- Hei, sa han og kom bort til meg.

- Hei, svarte jeg og håpet at han ikke ville spørre om nattbadinga.

- Jeg rakk ikke å presentere meg tidligere i dag. Jeg heter Martin, men de fleste kaller meg Matti. Han rakte meg hånda.

- Live, sa jeg og håpet at han ikke merket at jeg var svett i hendene.

Da kom Magne, og jeg måtte hilse på ham og kona Linn Beate. De virket veldig hyggelige. Jeg ble forskrekket for jeg visste ikke at denne gutten fra butikken var sønnen deres. Søstra, som var like gammel som meg, het Ida. Hun hadde brune øyne som broren.

- Nå er det snart mat, sa Magne som var grillsjefen. Han hadde en stor weber-grilll som var kjempevarm og sto parkert midt på den store plenen. De hadde satt ut et bord med sju stoler rundt. Tante hadde også insistert på å få ha med Bullshit og nå sto han ved grillen og logret. Han håpet vel på å få en saftig hamburger, han også.

- Liker du hamburger eller pølse best, spurte Ida med et smil.

- Jeg er mest glad i hamburger, sa jeg.

Jeg satte meg ved bordet mellom Ida og Martin. Jeg fikk en hamburger som var litt svidd, av Magne, men jeg torde ikke si noe. Martin snudde seg mot meg og spurte:- Hva blir det til? Tankene raste gjennom hodet mitt som ville hester på flukt fra et rovdyr. Hva skulle jeg svare? – Ok, svarte jeg nølende, men hvorfor spurte du meg? Martin bare så alvorlig på meg. Han blunket ikke en eneste gang.

Noen dultet meg i armen. Det var Ida. - Vil dere bli med og ta en dukkert? Det hørtes deilig ut, men jeg hadde ikke tatt med meg badetøy. – Vi bader med klærne på!

Vi løp bort til brygga som lå like ved. – Førstemann! ropte Ida høyt. Ida kom først ut i vannet, så stupte Martin. Men jeg sto igjen på brygga. – Live! Kom uti, ropte Ida og Martin i kor. Jeg snudde meg og tok en baklengs salto. For å imponere Martin. Martin gapte mens han så på meg. – Du er god, sa Ida overrasket. – Takk, sa jeg stolt. Martin gapte fremdeles. Vi svømte litt rundt mens vi sprutet på hverandre. Ida begynte å fryse, så vi gikk opp av vannet. – Og jeg som trodde at du ikke likte å bade, sa Martin. Jeg bestemte meg for å fortelle om hvordan det hadde gått den gang Elinore og jeg nattbadet. Jeg fortalte hele historien. - Ok, sa han, men så så jeg tante komme løpende. – Vi skal dra nå, Live. Du får ta på deg noe tørt når du kommer hjem!

- Vi sees, sa jeg og så at Martin blunket til meg.

Etter jeg var kommet hjem, satt jeg på senga i det lille annekset mitt med Bullshit på fanget. Der satt jeg og tenkte. På tante som hadde kjøpt mobil. Under grillfesten hadde hun plutselig begynt å sende meldinger. Noe så rart. Tante Elin skrev meldinger som om hun hadde skrevet i flere år. Og Thor oppførte seg så rart, han også. Mystisk.

Det var akkurat som han ble styrt av noen. Han gjør akkurat det tante sier han skal gjøre... Og reaksjonen deres på butikken da mannen med det tunge gullkjedet snakket til dem...

- Live, det blir evil baklengs, hadde han sagt. Noe så slemt!

Klokka nærmet seg 23.00. Skulle jeg gå eller ikke?
7. klasse Østre Halsen skole


7A Berg skole:

«23:00»

Live så på armbåndsuret sitt, klokka var fem på elleve. Hun satt i annekset og tenkte om hun skulle gå eller ikke. Hvis hun ble her, ville det sikkert ikke skje noe spennende uansett, Så hun bestemte seg for og gå.

Hun åpnet den fullstappede kofferten, og fant fram badetøyet. Live hørte Bullshit puste tungt i kurven under vinduet. Hun listet seg stille ut i håp om at Bullshit ikke skulle våkne, og gikk nedover mot neset.

Hun så en mørk skikkelse nede ved vannet. Hun så hvem det var.... Martin ropte på henne.

- Kommer du eller?

Live småløp nedover fjellet så det blonde håret svingte rundt skuldrene. Når hun var framme, skiftet hun til den sorte bikinien sin. Martin hadde allerede hoppet uti vannet, og svømte rundt.

- Ta den saltoen din, ropte Martin.

Live gikk ytterst på neset, snudde seg rundt og tok en baklengs salto. Vannet var ganske varmt til å være så sent på kvelden.

Martin spruta på Live, hun spruta tilbake, og begge begynte å le. Det var blitt mørkere og de kunne skimte danskebåten. Nå hadde Martin stoppet og sprute og stirret Live dypt inn i øynene, som han hadde gjort første gang da de møttes i butikken. Det ble plutselig en pinlig stillhet, så kom Martin sakte nærmere henne. Uten å vite det sto de og kyssa. Nå var danskebåten midt utpå fjorden, det kom noen svake bølger.

- Det begynner å bli kaldt, skal vi gå opp, spurte Live.

- Ja! Svarte Martin, og de gikk opp av vannet.

- Skal jeg følge deg hjem? ? Martin så på Live i mørket.

- Ja ok, svarte hun. De begynte å gå den smale stien som førte til hytta.

Martin tok handa hennes.

Live slapp handa til Martin når hun så en gjeng med ungdommer fra campingen.

- Er det noe galt, spurte han.

- Nei da, sa hun og tok tak i hånden hans igjen.

- Hei Martin, fått deg dame eller? Ropte en i fra gjengen. Martin ble en anelse lyserød i ansiktet.

- Hva heter du? Ropte en annen til Live.

- Live, mumlet hun og så ned i bakken. Hun var helt sprutrød i ansiktet, og hun var sikker på at hvis noen tok handa si foran ansiktet kunne de kjenne varmen.

- Vi må dra nå, ropte Martin.

- Nei, vent da! Bli med bort til den gamle hytta på andre sida av stranda!

- Ehh, nei. Svarte Martin. Han og Live gikk forbi ungdommene og fortsatte videre.

- Hvilken hytte var det de prata om? Live så på Martin

- Ehh, bare en hytte, svarte han. Hvorfor var han så hemmelighetsfull? tenkte Live.

Fremme ved annekset kunne hun se en mørk skygge.

- Hvem er det? Hvisket hun til Martin.

- Jeg vet ikke, svarte han tilbake.

De gjemte seg bak en busk. Live kunne se noe glitrende rundt halsen på skikkelsen.

Var det han hun trodde det var?
7A Berg skole


7 A Sky skole:

«Hytta»

Live merket at hun skalv og hadde mest lyst å bare gå hjem. Men så var hun jo nysgjerrig og da.

– Ikke vær redd, sa Martin lavt. Han tok hånden hennes og klemte den hardt. De hørte at skrittene nærmet seg og holdt pusten for at de ikke skulle bli oppdaget. Heldigvis gikk skikkelsen rett forbi. Live fikk en følelse av at han var på vei mot hytta.

– Hva er det egentlig med den hytta? Hun så spørrende på Martin. Han så bare ned og svarte ikke med det første. Men etter noen sekunder sa han:

– Du vil ikke vite det.

– Hvorfor ikke? Live merket på Martin at han også var litt redd selv om han prøvde å virke tøff.

– Jeg følger deg hjem nå, det er best.

Fem minutter seinere stod de utenfor døra til annekset til Live. De hadde ikke sagt et ord til hverandre på veien hjem. Nå sa Live:

– Jeg bare må vite hva det er med den hytta. I morgen kveld går jeg dit aleine hvis du er så pysete og ikke tør å være med. Martin ble stående å tenke ei stund.

– Eh-eh& Det er ikke det at jeg er feig, men jeg kan ikke. Er bedt i bursdag til bestemora mi. Vi drar i morgen tidlig og blir over natta. Men vi sees vel om ikke så lenge, du blir jo her ei uke.

Live sa god natt til Martin og gikk inn for å legge seg. Men hun fikk som ventet ikke sove. Ble liggende å tenke på hytta og på Martin. Hun følte på seg at han skjulte noe for henne.

– Frokosten er klar, ropte tante inne fra hytta.

– Pannekaker med blåbærsyltetøy. Skynd deg litt, Live. Vi skal på butikken etterpå. Onkel virket stresset. Da Live kom inn på kjøkkenet skjønte hun hvorfor. Han hadde sølt syltetøy ned over hele skjorta og tante prøvde febrilsk å tørke det vekk. Live var taus under frokosten, hadde fortsatt gårsdagens hendelse i hodet.

Sola skinte fra skyfri himmel da de tre gikk inn i butikken.

– Kan du finne noe å drikke til oss, Live?” spurte tante. Selv gikk hun for å hente solkrem. Borte ved brusen så Live plutselig mannen med gullkjede stå å prate med en gutt på hennes alder, men hun kunne ikke dra kjensel på hvem det var med det første. Han stod med ryggen til. Det var noe kjent med han.

–Kunne det være en av ungdommene fra i går kveld? undret hun. Live gikk nærmere og bare et par skritt i fra, snudde gutten seg.

– Martin? sa Live og latet som hun ble overrasket over å se han.

– Er ikke du hos bestemora di da? Hun hadde jo skjønt at det med bursdagen bare var noe Martin fant på i går.

– Eh-eh& Vi drar ikke før klokka to, svarte han litt nølende. Live gav ham bare et oppgitt blikk og gikk tilbake til tanta og onkelen med brusen.

Ute var det blitt ende varmere siden de dro på butikken. De bestemte seg for å tilbringe resten av dagen på svaberga nede ved sjøen. Der koste de seg alle tre, og Live badet masse. Vannet var herlig. På ettermiddagen gikk de opp i hytta for å spise. Det var fortsatt varmt, så de bestemte seg for å grille. Og denne gangen ble ikke hamburgeren brent sånn som sist.

– Jeg tror jeg går og legger meg nå, sa Live etter at de hadde sittet lenge og spist og hatt det veldig hyggelig.

– Ja, det blir nok tidlig kvelden på oss også. Det kan være ganske slitsomt å være ute i sola hele dagen, mente onkel.

– Du får ha god natt da, sa tante i det Live reiste seg og gikk ned til annekset.

Hun lå og leste ei stund. Skjønt det ble ikke mye lesing for tankene hennes var et helt annet sted. Da klokka var blitt ti, klarte hun ikke å vente lenger. Hun tok på seg en ekstra genser og begynte å gå.

Live håpet at hun i hvert fall husket hvor hun og Martin gjemte seg kvelden før. Heldigvis gikk det greit. Hjertet hennes dunket litt ekstra da hun kom dit.

– Jeg tar sjansen, tenkte hun. Live skimtet et lys lengre borte og fulgte det. Jo nærmere hun kom, jo sterkere ble lyset og hun kunne nå se hytta. Der inne var det to skikkelser som beveget seg. Hun dukket fort ned bak en stein da en av dem snudde seg og så mot vinduet.

– Han lignet da forferdelig på Martin, gjorde han ikke? Live fikk ikke det til å stemme. Når hun først var kommet så langt kunne hun ikke trekke seg. Hun våget seg helt fram til hytta for å se. Gjennom en sprekk i døra så hun dem helt tydelig. Live ble bare stående å gape:

–Martin???!!!
7 A Sky skole

7. klasse Rødbøl skole:

«John!!»

– Hva gjør han her?, tenkte Live overrasket. Hun så at Martin hadde noe i handa, men hva? Æsj, det skar i nesen, det var en lukt som var så vond at den var ubeskrivelig. Hun gikk nærmere... Nå var hun nesten helt oppe i vinduet som sto på gløtt. Hun kunne høre Martins stemme helt tydelig nå:

– Du våger ikke å røre Live!

– Hold kjeften din, Martin, sa mannen med gullkjedet.

– Beklager onkel John, sa Martin lavt. Live ble sjokkert, hva skulle de med henne? Der var stemmene igjen:

– Hvis ikke Thor kommer med dem innen en uke, så tar vi Live.

– Han leverte ikke nok forrige gang, så hvis det ikke er nok denne gangen så får de seg en overraskelse.

Live skjønte ingenting. Plutselig hørte hun Martin si at han måtte ut på do.

– Javel, men kjapp deg, sa mannen som tydeligvis het John og var onkelen til Martin. Døra gikk plutselig opp og Live fikk panikk. Hun begynte å løpe. Martin så en skygge forsvinne rundt hjørnet og ropte til John at han måte komme, for det var noen som hadde lyttet på dem og var nå sprunget av gårde. Begge to spurtet etter den ukjente personen.

Live løp alt hun orket og prøvde å holde seg på beina i mørket, men hun snublet i en stubbe, falt så lang hun var og mistet klokka si. Hun hadde ikke tid til å ta den opp, for hun hadde Martin og John i hælene. Hun kom seg på beina og gjemte seg bak den samme busken som hun og Martin hadde gjemt seg bak kvelden før. Forfølgerne kom nærmere og stoppet. Hun så at Martin tok opp klokka. Martin så på klokka og tenkte at den lignet på Lives. Han så seg litt rundt, og han la merke til busken som de hadde gjemt seg bak i går. Fort sa han til John:

– Det er ingen her, vi går tilbake.

– Gudskjelov, takk Martin, du reddet livet mitt, tenkte Live mens hjertet dunket som et damplokomotiv i brystet hennes. Hun reiste seg opp og fortsatte å løpe alt hun kunne, men plutselig krasjet hun i noe bløtt. Hun så forskremt opp, det var onkel Thor....

– Hva gjør du her, så sent?” Spurte onkel Thor med grov stemme.

– Hjelp meg onkel, hjelp meg, stønnet Live.

– Du har fått et stort kutt på kneet, det må fikses, sa onkel Thor.

– Kom så går vi hjem.

– OK, sa Live.

På vei hjem, sa de ikke et ord til hverandre. Live tenkte bare på hva de snakket om i hytta. Da de kom hjem, laget tante varm kakao.

– Kan du svare på hva du gjorde der? spurte onkel Thor veldig nysgjerrig. Jeg bare....jeg bare kastet stein uti vannet med Martin.

Onkel Thor skjønte at dette var en løgn, siden hun hadde skreket hjelp, til han.

– Ja, sikkert, sa onkel Thor, men fra nå av er det området forbudt etter at det er blitt mørkt, er det greit?”.

– Jada, onkel, sa Live oppgitt.

– Du må høre på onkelen din, føyde tante Elin til. Onkel Thor virket rastløs, tenkte Live. Hva gjorde han der nede? Skulle onkel komme med det som John skulle ha?...

Etter å ha drukket kakaoen, gjorde onkel Thor seg klar til å gå ut.

– Jeg går bare ut på en joggetur, jeg trenger å få av meg noen kilo”, sa Thor smilende. Han gikk ut den knirkende døra og lukket den forsiktig. Tankene raste gjennom hodet til Live, hun måtte finne ut hva Thor skulle.

– Eh.., tante”, sa Live nølende.

– Ja, Live, hva har du på hjertet? svarte tante, og kikket opp fra skjerfet hun holdt på å strikke. Jeg går opp til annekset nå, jeg. Hun reiste seg og gikk ut og bort til annekset. Hun la seg men fikk ikke sove. Hun måtte ut igjen. Hun måtte finne ut hva det var Martin og de pønsket på. Da hun kom ut, var det bekmørkt og stjernene glitret.

Hun hadde fortsatt vondt i beinet, men hun måtte bare finne ut av det. Hun gikk nedover den steinete veien. Hun så ikke stort, men der borte var vannet, og det stedet der hun og Martin hadde nattbadet. – Hva er det? tenkte Live, mens hun gikk langsomt framover. Det var noe glitrende, noe som glitret i lyset av stjernene.

– Nei, det kunne ikke være det, tenkte Live. Men når hun stod på kanten av brygga så hun et gullkjede på bunnen. Kunne det være John sitt? Hun kjente en redsel krype inn i seg som en buktende slange. Plutselig hørte hun noen si:

– Du må innen....! Så hørte hun ikke mer. Hun ble så redd at hun begynte å løpe mens hun stadig vekk kikket seg forskremt bakover. Jo fortere hun løp, jo mer føltes det som om hun hadde noen bak seg. Denne gangen hadde hun ikke problemer med og komme seg hjem. Hun snublet inn døra og pustet og peste. Det var ganske stille i rommet, koppene fra da de drakk kakao stod der fortsatt. Hun gikk inn i rommet der tante Elin pleide å sitte, men ingen var der.

– Tante Elin, ropte Live høyt, hvor er du tante?

For en ferie tenkte hun og satte seg rett ned. Nå fryktet hun det verste.

Hva var den lyden&...,var det noen i hytta&....?
7. klasse Rødbøl skole


7. klasse Tjodalyng ungdomsskole:

«Trusselen»

Live grep en lysestake og knuget hardere om den mens hun ropte svakt

– Er det noen der? Hun var redd både for seg selv og tante Elin. Der var lyden igjen, det hørtes ut som om den kom fra tantens soverom. Det var noen som stønnet av smerte! Hun fikk hjertet i halsen.

–Tante Elin?

Live åpnet døra og der stod John og holdt en kniv mot halsen til tante Elin. –

Ett skritt til og jeg kutter over strupen hennes! ropte han.

– Aaau! Den biter! John snurret rundt og Live så at Bullshit hadde bitt seg fast i baken til John. Hun kvalte en latter.

– Få den vekk! brølte John. Mitt i alt oppstyret så Live at John hadde mistet kniven. Live fortet seg å plukke den opp. John bannet høyt og hoppet ut av vinduet.

– Live, nå må du høre godt etter og følge nøye med på hva jeg sier; du må gå til en hytte nede ved vannet ved det største svaberget og der må du hente onkel Thor. Live, skynd deg nå, men vær forsiktig!

Live løp alt hun orket. Da hun begynte å nærme seg hytta, sakket hun av farten fordi der gikk det ei jente på ca. 15 år. Jenta hadde kort, svart hår og var på vei mot& hytta? Hvorfor skulle hun dit? Live fulgte etter jenta og på veien så hun mange andre ungdommer som også var på vei til hytta. Hva var dette? Hvor skulle alle sammen?

Nå så hun hytta. Ungdommene samlet seg rundt den og det ble stadig fullere. Live la seg ned bak en stein. Plutselig gled døra opp og ut kom John, onkel Thor, Martin og en dame på ca. 25 år. Hun var litt av ei rype; langt, platinablondt hår og knallrosa neglelakk. Hun gikk kledd i stramme skinnbukser med sleng og en stram topp som ikke overlot så mye til fantasien. Damen holdt en liten pose med noe krydderlignende oppi. Live kjente at det luktet ganske sterkt igjen. Hun ble redd og løp hjem til hytta.

–Tante Elin! ropte hun.

– Jeg fikk ikke hentet onkel Thor, det var mange andre der og de var som limt til onkel Thor.

– Det er greit. Gå og legg deg nå. Da Live gikk ned til annekset stivnet hun av skrekk. på døra hang det en lapp, og på lappen stod det: «Du slapp unna denne gangen. Neste gang slipper du ikke unna. Neste gang tar jeg deg.» Under trusselen var det noen mørke flekker, blod!

Dagen etter gikk Live ned på kjøkkenet til tante Elin. Tanten spurte om Live kunne gå på butikken og kjøpe melk og brød.

– Kan jeg godt, svarte Live. Mens hun tuslet sakte mot butikken tenkte hun på alt som hadde skjedd siden hun hadde kommet dit. Så var hun framme. Hun tok et brød og gikk mot melka. Men der like ved såpen stod onkelen til Martin, John, og snakket med ... onkel Thor! Men John hadde ikke på seg gullsmykket sitt. Hun fortet seg å ta en kartong melk og betalte. Hun løp hjem, ga varene til tanten og røsket til seg fiskestangen. Vel nede ved vannet kastet hun ut og etter noen kast fikk hun napp. Men hva var dette? Det var for tungt til å være en liten fisk som hun pleide å få her. Var hun kanskje bare heldig? Hun dro opp så fort hun kunne. Da fisken nærmet seg overflaten så hun at det slettes ikke var en fisk. Det var jo gullkjedet til John!
7. klasse Tjodalyng ungdomsskole


7. klasse Hvarnes skole:

«Johns halskjede»

Hva gjorde halskjedet til John her? Hvorfor hadde John truet tante Elin? Hvorfor hadde Martin vært ved hytta da hun skulle hente onkel Thor? Og hva var det krydderlignene greiene oppi posen? Kunne det være hasj?

Tankene snurret rundt og rundt oppi hodet hennes. Hun var nesten helt sikker nå. Det måtte være hasj. Hvorfor skulle ellers så mange ungdommer gå til hytta? For å kjøpe oregano og basilikum? Nei, det måtte være sånn. Hun hadde nesten fått svar på alle spørsmålene nå, men det var fortsatt to spørsmål hun ikke kunne finne svar på. Det første var hvorfor halskjedet til John var kastet ut i havet, han elsket jo det smykke. Det andre var hvorfor Martin og onkel Thor var ved hytta. De brukte vel ikke hasj de?

Hun bestemte seg for å ta smykket til John med til hytta og låse det inne i kommoden på rommet sitt.

- Tar du den Live?! Det var tante Elin som ropte på henne. Telefonen ringte og Live løftet opp røret.

- Hallo?

- Nei, men hallo Live. Stemmen til John virket snillere enn forrige gang.

- Er tante Elin hjemme? Jeg vil så gjerne be henne om tilgivelse. Jeg var litt full skjønner du.

- Bare vent litt, sa Live usikkert.

- Tante Elin! Det er telefon til deg!

Tante Elin tok telefonen. Imens løp Live opp i gangen mellom soverommene i hytta. Der tok hun av røret på telefonen som hang der og tyvlyttet.

- Du vet godt at jeg mener alvor. Jeg kan drepe deg når som helst! sa John med en rolig, skremmende stemme.

-Ja, jeg vet det, men du vet også at jeg er gift med Thor, og det har jeg tenkt å fortsette med, svarte tante Elin, med en enda roligere og samtidig veldig streng stemme.

Mer hørte ikke Live før tante Elin hadde lagt på. Hun var helt sjokkert. Hun gikk inn på rommet sitt. Hun hadde bestemt seg for å ta halskjedet til John og kaste det tilbake i havet, men da hun låste opp skuffen var halskjedet borte! Hun lette over alt. Under kommoden, oppå kommoden, bak kommoden, rundt kommoden, under sengen. Ja til og med under madrassen, men halskjedet var borte og det ble borte.

Hun gikk til Martin for å spørre om han hadde sett det, men han var ikke hjemme. Allikevel spurte hun om det var lenge til han kom, og det var det ikke , så det endte med at hun ble sittende på sengen hans og vente. Da hun satt der oppe på rommet hans, tok hun seg til å se på alle tingene hans. Til slutt gransket hun skrivebordet. Tilfeldigvis var en av skuffene åpen og hun kikket automatisk oppi den. Det lå fullt av cd- og gameboyspill der, og helt i hjørnet lå en hvit sammenkrøllet plastpose med noe krydderlignende oppi, det måtte være hasj!

Live løp ut uten så mye som å si hadet til Martins mor. Hun gråt mens hun løp, og det ble ikke særlig bedre da tante Elin spurte om hun kunne gå å kjøpe et brød på butikken. På butikken stod Martin, han skulle kjøpe seg en cola.

- Hei. Martin stirret på henne og smilte.

Det var så vidt at Live fikk kvalt fram et halo, før hun gikk sin vei inn i butikken. Da hun hadde betalt for brødet gikk hun ut igjen. Hun gikk langs veien. Det hadde nesten blitt mørkt, og de fleste var gått hjem for å legge seg. Da hun gikk bortover veien oppdaget hun noe i veikanten. Det var ikke John, men Johns halskjede badet i blod rundt halsen på et lik.
7. klasse Hvarnes skole


7. klasse Bommestad skole:

«Liket»

Jenta som lå i veikanten hadde miniskjørt, støvletter og lange, rosa negler. Det måtte være jenta på 25, hun som Live hadde sett gå ut av hytta sammen med John, Martin og Thor, når alle ungdommene hadde samlet seg der.

Live kjente at magen vrengte seg, hun hadde bare lyst til å hyle, men sprang vekk så fort hun kunne.

Da hun kom inn på hytta var hun veldig andpusten.

– Tante! ropte hun. Det var helt stille. Hun så mobilen til tante ligge på bordet og grep tak i den, for å ringe til politiet. Det sto «En melding mottatt» på skjermen. Hun leste den uten å tenke seg om:

Kom på kaia, i natt klokka 03.00 presis. Sørg for at Live har sovnet.

John!

Live ble forskrekka. Hva var det egentlig som foregikk mellom tante og John? Hun måtte skyve det vekk fra tankene sine. Det viktigste nå, var å ringe til politiet.

Hun tastet 112 og det begynte og ringe. Det var en dame som svarte:

– Nødsentralen.

– Hei! Det er Live Person. Jeg så et dødt menneske i veikanten når jeg skulle hjem fra butikken!

–Å? Sa damen litt forskrekket.

– Kan du fortelle meg hvor du befinner deg?”

Live fortalte hvor hytta til tante og onkel lå, og beskrev hvor hun hadde sett liket.

Live skjønte ingenting. Det var ingen spor i grøftekanten som kunne tyde på at det hadde ligget et lik der. Politimennene ble ganske sure og sa bare:

– Unge dame, dette er for alvorlig til at noen kan tøyse med det. Er du klar over hvor viktig arbeid vi driver med?

Politimannen sa det med hevede øyebryn. Det begynte å samle seg mange campingfolk rundt Live og politimennene. Live sparket i bakken, og kjente at hun ble varm i ansiktet.

– Ja men, jeg skulle kjøpe noe til tante, og på veien hjem så jeg et lik og sprang rett til hytta og ringte dere. Det var her da, det er helt sant!

Live nevnte selvfølgelig ikke noe om meldingen. Det var for flaut. Hun begynte nesten å tro at hun hadde drømt alt sammen.

Når politiet hadde dratt og alle folka begynte å rusle hjemover, sto hun fortsatt og sparket i bakken. Noe så flaut. Hun så ned på føttene sine. Der, det var noe der.

Det så fuktig ut, kunne det være blod? Noen hadde lagt jord over blodet. Hun hadde ikke drømt. Live sparket vekk enda mer jord.

Da skimtet hun en papirbit. Hun tok den opp, rista bort jorda og prøvde å lese det som sto på den. Alt hun så var: Kaia klo...

Kanskje jenta på 25 hadde fått den lappen. Og..

Det hadde blitt helt mørkt nå. Live begynte å gå hjem mens hun tenkte på alt som hadde skjedd. Hun bestemte seg for å ikke si noe til tante og onkel. Hun ville finne ut mer selv først, og ikke røpe at hun visste&

Da hun kom hjem var tanta på kjøkkenet. Det luktet godt, nystekte pannekaker med syltetøy. Hun fikk vann i munnen.

– Hei tante. Live satt seg ned ved kjøkkenbordet.

– Hei kjære Live! Vil du ha pannekaker?

– Ja takk, jeg tar det med inn til annekset.

Da hun kom inn dit lå Bullshit i senga hennes.

Hun la seg ned sammen med han og begynte å snakke om det som hadde skjedd til bikkja. Hun tok en bit av pannekaka. Det smakte deilig og søtt.

Så stilte hun klokka på kvart på tre.

Klokka ringte og Live grep tak i den for å slå den av.

Hun så tante komme mot hytta si, så hun skyndte seg å legge seg ned igjen

Elin åpnet døra litt på gløtt for å se om Live hadde sovnet.

Hun trodde nok Live hadde det, for hun gikk bare ut igjen.

Live spratt ut av senga og tok på skoene. Hun åpnet døra forsiktig og lista seg mot brygga. Hun gjemte seg i noen busker, og lytta etter stemmer. Ute på brygga sto John, Thor og Elin og Martin. Hva var det egentlig Martin gjorde her?

Hun så noe som glinset på John. Det måtte være gullkjedet! Han hadde det på seg igjen!
7. klasse Bommestad skole



7 B Jordet skole:

«Nede på brygga!»

Hun måtte gå bak en nærmere busk og se om det virkelig var halskjedet! Hvordan kunne dette skje?! Å nei kanskje det var John som hadde tatt kjedet!! Nå hørte Live at John sa

- Hvis ikke dere kommer med pengene innen 24 timer, så tar vi Live!

- Å nei, tenkte Live. Jeg må komme meg bort herfra før det skjer noe. Hun løp tilbake til annekset. Der lå Bullshit og koste seg i senga hennes. Hun stilte klokka på fem. Åh, hun var så trøtt...

Plutselig ringte klokka. Den var fem, hun tok på seg skoene og løp ned til brygga. På veien fant hun en liten hvit pose, hun kikket oppi den. Det luktet sterkt! Det kom noen gående, hun puttet posen i lomma og gjemte seg bak et tre. Det var John og Martin som kom. Hun ble bare stående av frykt etter det John hadde sagt. Hun måtte være helt stille. Hun hørte de pratet. Plutselig sa John: - Jeg tror jeg mistet det her et sted. Det lå i en hvit pose. Live sto helt stille, nå viste hun at de pratet om den posen hun hadde i lomma! – Det er jo dyrt hasj, sa John, vi må finne det! Live prøvde å komme seg litt bort, men plutselig snubla hun i en stein og hele treet rista! Martin så Live og sa fort til John – Du mista det sikkert litt lenger nede på stien, kom! Live løp opp til det lille annekset sitt og tenkte: - Det var nesten altså! Det var helt rotete i annekset! Hvem hadde vært der? Hun løp opp til tante Elin og onkel Thor, men der var det også helt rotete! Hva hadde skjedd? Hun leitet litt rundt etter lappen med mob nr. til tante Elin. Hun så i en skuff på kjøkkenet. Der lå det litt av hvert. Under kokeboka lå det en hvit pose. Hun kikket oppi den, der lå det en pose med HASJ! Åssen kunne onkel og tante å holde dette hemmelig for henne? - Nå vet jeg hvorfor tante Elin ble truet, tenkte Live. Hun hørte at tante og onkel kom inn døra! Hva skulle hun gjøre? Hun latet som hun skulle ha noe å spise. Men klokka var jo bare kvart på seks på morgenen! – Hva gjør du her så tidlig på morgenen? – Jo, eheh... jeg våknet av at jeg var sulten så jeg måtte ha noe og spise... hehe. – Ok.

Live lagde ferdig maten og gikk inn til annekset. Der satt Martin! Hun stønnet fram et – Hei. – Hei. Sa Martin.

- Hva gjør du her?

- Jeg ville bare snakke med deg litt... du skjønner, jeg tror ikke vi kan være sammen mer... fordi det er for farlig... Onkelen og tanten din skylder onkel John tusenvis avpenger og hvis ikke John får de innen 24 timer tar de deg!

- Ja det er greit det for jeg har sett alt, tror jeg. Jeg så dere nede på brygga og så så jeg alle de ungdommene utafor. Hvorfor løy du for meg??

- Unnskyld, men onkel John trua med å drepe meg!! Han vil skade deg også!!

Men kan vi ikke ta en pause?? Til det farlige er over...?

- Jeg skal tenke på det...

Live sendte ham ut! Hun lå og tenkte en stund på hvorfor onkelen og tanta dreiv og ”deala” med hasj, HVORFOR??

Litt etter sovna Live. Hun våknet sånn ca. kl 8 av at det var masse bråk utenfor. Hun kikket etter Bullshit. Plutselig kom det et sikkerlig skrik. Det var Bullshit. Døra stod oppe. Hun hørte mange skritt, personen løp av gårde. Hun gikk ut, Å NEI, BULLSHIT VAR SKADET! Hun hikstet og gikk bort til Bullshit. Hun tok Bullshit og bar han inn i annekset, for hun turte ikke å gå til onkel Thor og tante Elin. Hun tok telefonen og ringte dyrlegen, hvordan kommer dette til å gå?! Hvem har rota på rommene? Og hvem har skada Bullshit?
7 B Jordet skole

7B Berg Skole:

«Dyrlegen»

– Hallo, er jeg kommet til dyrlegen? stammet Live.

– Ja, du har kommet til dyreklinikken. Vi har ikke åpnet enda, men hvis det er noe veldig viktig kan du komme nå.

– Fint, da kommer vi. Live la på røret og løp inn på tante og onkel sitt rom.

Live vekket tante Elin først og prøvde å fortelle hva som hadde skjedd. Tante Elin ble helt fra seg og vekket onkel Tor. Han fomlet seg opp av senga. Tante Elin fortalte fort hva som hadde skjedd. Alle løp ut i bilen med Bullshit, men tante Elin bestemte seg for å bli hjemme å rydde alt rotet. Onkel Tor sleit litt i svingene, for han kjørte i 130km. Live og Bullshit satt i baksetet og var livredde for å møte på politiet. De pleide å bruke 10 minutter på å kjøre til dyrlegen. Denne gangen tok det bare to minutter.

Da de kom frem spurtet onkel Tor med Bullshit under armen. Inne hos dyrlegen sto det en mann, han så ut til å være omtrent 40 år, og han så veldig trøtt ut. Onkel Tor fortalte hva som hadde skjedd. Dyrlegen tok med seg Bullshit inn på et rom, og ba Live og onkel Tor om å vente utenfor. Etter omtrent en time kom legen ut igjen med Bullshit i armene. Han hadde en hylse i en liten plastikkpose. Onkel Tor trodde ikke det han så. Legen sa han hadde funnet denne hylsen dypt i beinet til Bullshit og at han skulle gi den til politiet for videre undersøkelse. Live og onkel Tor tok med seg Bullshit og reiste hjem igjen.

Da de kom hjem løp Live ut i annekset og der sto John.

– Hva gjør du her? spurte Live overrasket.

– Jeg fikk ikke pengene. Så da tar jeg deg!. Live satte i et hyl!

Hva skjer? Hører tante Elin og onkel Tor det?
7B Berg Skole


Sky skole 7b:

«Forsvunnet»

John kastet seg over Live, holdt hardt for munnen hennes og bandt et forkle rundt øynene på henne. Etter en stund kunne hun kjenne sandkorn og lukten av tang og tare. Hun måtte være på stranda. Hvor ville han føre henne? Ville hun noen gang får se Martin igjen?

Hva var det? Høye stemmer som ropte og skrek, og der, der var den sterke lukten. Det var ingen tvil lenger, hun var ved hytta på den andre siden av stranda. Så var stemmene borte, og hun landet med et dunk på et hardt gulv. En dør ble smelt igjen. Live tok av seg forkle for øynene, og så seg rundt. Hun satt i en fuktig og mørk kjeller, og det ble ikke noe mindre fuktig av at tårene rant fra de store blå øynene.

– Live! Nå er det frokost! Tante Elin ropte fra kjøkkenet. Det var morgen og Elin var i full gang med pannekakene.

– Live? Live? Kommer du? Hun gikk bort til annekset og åpnet døren. Rommet var tomt, nei... Det var noen under dyna.

– Live? Tante Elin gikk sakte mot senga. Forsiktig løftet hun den blå, stripete dyna. Og der lå... Bullshit.

Live hadde ikke fått en eneste blund på øyet, med tanke på alt som hadde skjedd de siste dagene.

– Sovet godt? Martin stod i døråpningen, med en tallerken i hendene.

– Er du sulten da, fortsatte han, i det han tumlet ned kjellertrappa. Hun klarte ikke å få fram et ord. Han rakte henne frokosten. Live rynket på nesen, det var i hvert fall ikke pannekakene til tante Elin.

– Hva vil du meg, spurte Live, og kikket opp fra den svidde hamburgeren. Hun fikk ikke noe svar. Martin vendte ryggen til og gikk opp igjen. Live skjøv maten vekk, for hun fikk ikke ned en eneste bit. Hun la seg på ryggen og kikket rundt i rommet. Det var nesten helt mørkt, bortsett fra et lite glimt av sollys som danset inn fra en sprekk i veggen. Den minnet litt om en ballerina som trippet mot det mørkeste hjørnet i kjelleren. Hva var det? I sollyset kunne hun skimte en stor, svart sekk. Live gikk sakte bort til den, og la merke til at det måtte være noe annet i den enn søppel. Tråden som var bundet rundt sekken var et godt solid tau. Etter en stund fikk hun opp knuten, og hun åpnet sekken forsiktig. Inni den lå dama som Live hadde sett i grøftekanten. Det var den samme dama, med de samme rosa neglene og det blonde håret. Live skrek høyt...

John kom løpende ned trappa. Han så ikke blid ut.

– Hva foregår her? Det er mange folk på stranda, du må ikke skrike så høyt.

Han festet blikket på liket som lå i sekken.

– Jeg ser at du har funnet søstera mi. Det var synd at det måtte bli på denne måten.

– Hvordan kan du drepe, sa Live, med tårer i øynene.

Tante Elin gikk fram og tilbake på hyttegolvet.

– Vi må finne Live!

– Hun kommer nok tilbake snart, du må ikke bekymre deg sånn.

– Kanskje hun bare har tatt en joggetur. Onkel Thor ville være optimistisk. Alle på hytta var bekymret. Til og med Bullshit merket at ikke alt var som det skulle.

Plutselig peip det i mobilen til Elin. Hun løftet den opp og leste høyt:

«Jeg har Live. Penga innen to dager. Dette er siste sjanse! John.»
Sky skole 7b


Klasse 7b Tjodalyng:

«Brannen»

Tante Elin ble likblek i ansiktet

Hva skal vi gjøre? spurte hun.

Onkel Thor gikk og satte seg i den store, myke lenestolen. Han lente seg tilbake, og stirret konstant på en flekk i taket i

hytta. Ingen sa noe. Den eneste lyden å høre, var Bullshit som lå under sofaen og peip.

Hvordan kom vi oss inn i dette? spurte tante Elin og felte en tåre.

Uheldig at vi var på fisketur den dagen! Snakk om å være på feil sted til feil tid!

Hvis vi hadde gått til politiet eller latt det være i sjøen, hadde Live vært i sikkerhet nå! Vi klarer ikke dette alene! Nå må vi ringe politiet, enten du vil eller ei! sa tante Elin med frykt i stemmen.

Live så seg rundt i den fuktige kjelleren. Hun klarte ikke å la være. Hun måtte bare bort til liket og studere det nøye. Hun så at den ene løsneglen var falt av fra lillefingeren. Hun minnet Live om Snøhvit fra eventyret, bortsett fra det blonde håret hennes, og de kastanjebrune øynene som var sperret opp i frykt.

Live grøsset når hun tenkte på alle de forskjellige måtene John kunne ha drept søsteren sin på.

Onkel Thor gikk ut for å ta en røyk, og han møtte på Martin.

Heisann, hvor skal du, spurte onkel Thor.

Ehh.. Hjem, sa Martin med en skjelvende stemme.

Du går jo i feil retning, jo! Du er jo på vei mot den stranda, der onkelen din har hytte!

Ok, da.. Jeg skal bare gi ham noe... Det er ikke noe med Live, assa!

Hva vet du om Live? Svar meg, da, Martin!!

Jeg vet ingenting!

Onkel Thor tente røyken, og så opp mot Martin igjen.. Men Martin var ikke der lenger! Martin var vekk!

Martin kom løpende ned trappen til kjelleren.

Hva vil du meg? spurte Live skremt.

Jeg ville bare se om du hadde det bra, sa Martin.

Vær så snill og si hva alt dette handler om! Si det! Nå!

Jeg kan ikke! Da skjer det med oss som med søsteren hans.

Si det, da! Tror du han har overvåkningskamera eller noe sånt?

Ok, da... Tanta og onkelen din fikk 30 kilo hasj og 30 kilo kokain i garnet. I stedet for å la det være der, brant de det opp. Det var verd 200.000 kr, og nå skylder de onkel John dette...

Hva er den lukten? undret Live. – Det lukter svidd! Live hostet.

Martin snuste litt og utbrøt:

Det er røyk, jo!

Etter en liten stund slikket flammene oppover den ene veggen, og stanken var uutholdelig. Gjennom all knitringen hørte de plutselig sirener fra brannbiler og politibiler. Live og Martin satt seg ned og lente seg inn mot veggen.

Det var den sommerferien, stønnet Live, og støttet hodet sitt mot

skulderen hans. Han kysset henne på panna og strøk henne over håret.

Plutselig hørte de noe bak seg, og snuta til Bullshit stakk fram i veggen.

Bullshit! ropte Live, mens flammene smøg seg nærmere.

Ikke lenge etter, var den store hunden helt inne i kjelleren. Han slikket Live våt i ansiktet, og Live hadde aldri vært så glad for å se ham før.

Vi må komme oss ut, og det fort! ropte Martin, og begynte å krype

ut hullet Bullshit hadde gravd ut. Da begge var vel ute, så de John i politiets forvaring, og brannmennene var i full gang med å slukke brannen. Live så onkel Thor prøve å trøste den utrøstelige tante Elin. Hun sprang bort til dem med tårer i øynene.

Live! ropte tanta med gråt i stemmen. – Vi trodde du var død!

Live klemte dem som hun aldri hadde klemt dem før, og da hun endelig var ferdig, gikk hun bort til Martin. De tok med Bullshit og så på solnedgangen sammen.
Klasse 7b Tjodalyng