Gå til sidens hovedinnhold

Skrivestafetten 2006

Artikkelen er over 14 år gammel

Siste kapittel i årets skrivestafett for distriktets 7.-klassinger er lagt ut.

FAKTA

Avis i Skolen og Østlands-Posten har igjen invitert distriktets 7.-klasser til skrivestafett.

Kapitlene fra den enkelte klasse kommer i ØP hver lørdag, fram til og med 20. januar. (Kun med et lite avbrekke i forbindelse med jul og nyttår).

REKKEFØLGEN

Sky skole (11.11)

Torstrand skole (18.11)

Stavern skole (25.11)

Kvelde skole (2.12)

Rødbøl skole (9.12)

Nanset skole (16.12)

Byskogen skole (13.1)

Jordet skole (20.1)

Innledningen, av Jan Mehlum

I det samme øyeblikket jeg hørte skriket bak meg, så jeg på klokka. Den var eksakt 1353.

Det var ingen bevisst handling, det bare ble sånn. Eplene jeg var i ferd med å slippe opp i papirposen bommet på åpningen, falt med et klask i asfalten, rullet inn under frukthandlerens vogn og videre nedover mot Storgata.

I et løpet av et kort sekund hadde det senket det seg en illevarslende stillhet over torget. Selv om det var en varm dag, kjente jeg et kjølig drag i lufta, midt inne i mengden. Masende unger, kaklende kjerringer, utålmodige ektemenn, fnisende jenter, unge menn med høy latter, hundebjeff, en sint moped, alt ble skremmende stille.

Jeg snudde meg brått.

Kvinnen som sto halvveis bøyd over barnevogna var iført en lys, tettsittende t-skjorte og trange, utvaskede jeans som endte langt oppe på de brune leggene. «Kjell!» ropte hun med skingrende stemme. «Hun er ikke her!»

I neste øyeblikk trengte en mann seg fram i døråpningen til bakeriet. Der stoppet han et øyeblikk og så forvirret mot kvinnen før han gikk raskt mot henne. Han var kledd i en skinnende hvit, kortermet skjorte, blå shorts, hvite tennissokker og matchende seilersko.

Jeg gjenkjente ham umiddelbart. Kjell Reiten. En mann i medienes søkelys.

Jeg albuet meg fram mot paret ved barnevogna, som nå stirret panisk rundt seg, mens folk vek unna. «Har noen sett ungen vår?» Reitens stemme var usikker og engstelig. «Hun var her for et øyeblikk siden,» fortsatte han tynt. «Noen må vel ha sett noe?»

Kvinnen sto som limt fast i brosteinen og stirret nedover torget med redsel i blikket.

Folkemengden var dørgende stille.

Jeg stoppet ved barnevogna. Den var av den moderne designtypen. En åpen sportsvognutgave. «Hva er det som har hendt her?» spurte jeg forsiktig.

Ektemannen så seg rundt. Det virket ikke som han hadde lagt merke til meg. Men kvinnen, som måtte være hans kone, grep meg hardt i armen. «Datteren vår er forsvunnet. Hun er bare seks måneder. Vi var bare borte noen minutter. Celina sov jo.»

«Har noen sett henne?» Reiten speidet utover torget. «En liten jente?»

Fortsatt ingen reaksjon.

Han prøvde seg igjen. «Noen må jo ha lagt merke til det? Hun kan da ikke bare forsvinne?» Det lød som en bønn. Han snudde seg og så på meg. I blikket hans var det redsel, som om han allerede visste at noe fryktelig var skjedd med barnet.

Jeg hadde funnet fram mobilen. Nå slo jeg et kjent nummer. «Det er advokat Foyn som ringer. Et lite barn er forsvunnet fra Tønsberg torg. Kan dere sende noen med en gang?»

Da vakthavende ville ha mer informasjon, brøt jeg ham av. «Det dreier seg om en baby. Barnet har ikke stukket av frivillig.»

Han godtok det.

Kvinnen så bedende på meg. «Kan du hjelpe oss?»

«Forsøk å ta det rolig,» sa jeg og hevet stemmen, mens jeg stirret utover mengden. «Alle som har oppholdt seg her de siste minuttene, kan dere bli stående? Politiet er straks her. De vil sikkert snakke med dere. Er det virkelig ingen som har lagt merke til dette barnet?»

Mengden reagerte med mumlende avvisning.

Plutselig hørtes lyden av barnegråt. En sår, hikstende gråt.

Som på kommando snudde folk seg og speidet nedover torget. Kjell Reiten ble stående et øyeblikk og lytte, før han brøytet seg fram gjennom folkemengden. Jeg fulgte etter.

Piken som tok barnet opp av den gamle, utslitte barnevogna var ikke stort mer enn et barn selv. Hun holdt ungen tett inntil seg mens hun stirret på oss med store øyne. «Han våknet akkurat,» sa hun engstelig og forsøkte å rygge unna.

Reiten hadde stoppet rett foran henne. Nå snudde han seg mot meg. «Det er ikke henne,» sa han toneløst. «Det er ikke Celina.»

Piken holdt ungen enda hardere. «Hva er det? Hva vil han?» Hun så hjelpeløst på meg.

«Det er en misforståelse,» sa jeg beroligende. «Et barn er forsvunnet. Dette er faren.» Jeg tok Reiten forsiktig i armen. Han fulgte med uten å protestere.

Fru Reiten hadde ikke beveget seg. Hun sto fortsatt og så stivt ned i barnevogna, som om hun ventet at marerittet skulle gå over av seg selv.

Ektemannen kikket desperat rundt seg. «Hvor blir det av politiet? Ringte du ikke?» Det virket som han anklaget meg. «Passer du på min kone?» Igjen forsvant han inn i mengden.

«Kan det være noen som har tatt seg av barnet mens dere var borte, noen dere kjenner? En som bare ville passe henne noen minutter?» Jeg henvendte meg til moren.

«Det er ikke mulig,» hvisket hun. «Ingen vi kjenner ville gjort noe sånt.»

Vi ble avbrutt av to politibetjenter som banet seg vei mot oss. «Nå?» Den eldste av dem tok kontrollen. «Foyn, hva? Var det deg som ringte?»

«Det stemmer. Et barn er forsvunnet her.»

De gjorde alt riktig, men de var bare to, og de manglet utstyr. Å stenge av torget og få kontroll over dem som befant seg der var i praksis nesten umulig.

Ektemannen sto og holdt trøstende rundt sin kone.

«Kan dere beskrive barnet?« Politimannen hadde raskt innsett at det trengtes mer folk. Han hadde kalt opp sentralen, bedt om forsterkninger og sperringer og slått full alarm. Nå forsøkte han å få mer informasjon ut av foreldrene. «Har hun noen særlige kjennetegn?»

«Hun er mørk i huden.»

«Ja?» Betjenten så uforstående ut. Jeg kom ham til unnsetning. «Barnet er adoptert.»

Reiten kastet et takknemlig blikk mot meg. «Celina hadde en hvit hatt,» la han tafatt til. «Og en bukse. Var den blå?» Han henvendte seg til kona, som nikket. «Ja, lyseblå,» hvisket hun.

«Har dere noen grunn til å anta at dette kan være en forbrytelse?» Politiet var åpenbart ikke oppdatert på kjendisstoff. «Har dere for eksempel mottatt trusler?»

De ble avbrutt av en politibil som stanget seg fram i mengden og stoppet foran oss.

Politiadjutant Anne Rønningen steg ut og overtok kontrollen. Et par fra kriminalavdelingen hjalp henne. Ni minutter hadde passert siden jeg hørte skriket.

Hun så forundret på meg. «Hva gjør du her Foyn?»

«Jeg var tilfeldigvis i nærheten,» sa jeg uskyldig.

En hånd klappet meg på skulderen. «Hva vet du om dette?» Kriminalbetjent Wilhelm Mørk betraktet meg rolig gjennom mørke solbriller. Han var ulastelig kledd i en mørkegrønn lindress. «Det er Reiten, ikke sant?» Han pekte diskret mot ektemannen.

Enda en politibil svingte inn på torget. Hundepatruljen var det vi trengte nå.

«Ja,» sa jeg. «Tror du dette kan være en utpressingssak?» Det var en kjent sak at Kjell Reiten var god for hundrevis av millioner.

Mørk trakk på skuldrene. «Kanskje. Men det skal du overlate til oss.» Han ga noen korte ordrer på mobilen. Nå skjedde alt raskt og effektivt. Men det var allerede for seint.

De som meldte seg på stedet kunne det ikke trekkes noen klare konklusjoner. Tilsynelatende hadde ingen lagt merke til noe direkte mistenkelig, selv om det kom fram flere observasjoner. Men ingen kunne rapportere å ha sett det som skjedde i de kritiske sekundene ved barnevogna. Egentlig var det forståelig. På torget måtte det ha befunnet seg flere hundre mennesker, inklusive atskillige barnevogner. En person som tok opp et sovende barn fra en vogn ville ikke nødvendigvis ha vekket oppmerksomhet, men kunne ganske enkelt ha båret barnet vekk, fjernet seg fra torget og forsvunnet i en beleilig parkert bil, enten i Storgata, hvor det egentlig var forbudt å kjøre, men der det allikevel var en del trafikk, særlig på lørdager. Eller vedkommende kunne hatt bilen stående et kvartal lenger nede, der det var massevis av parkeringsplasser. En kaldblodig person kunne ha gjennomført en slik operasjon på et par minutter. Og derfra var veien kort ut av byen, enten sydover mot Nøtterøy og Tjøme, nordover mot E-18 eller østover mot Åsgårdstrand og Horten.

En eldre, svaksynt kvinne fortalte at hun hadde sett «ei hvitkledd dame med en svær hatt» som skulle ha kikket ned i barnevogna. Men tidspunktet var hun usikker på. En rekke vitner hadde lagt merke til vogna med det sovende barnet, uten å registrere noe mistenkelig.

To ungdommer hadde lagt merke til en mann med et barn hengende i en sele på magen. Mannen hadde passert forbi dem, rett utenfor fargehandelen ved siden av bakeriet, på vei oppover torget. Han ble beskrevet som en fyr i tjueårsalderen med blå jeans, hvit t-skjorte og langt, lyst hår. Og han hadde hatt det travelt.

Et vitne hadde merket seg en kvinne i lyse klær, med hatt og solbriller. Hun hadde båret på en stor bag. Vitnet beskrev henne som «mørk i huden, sannsynligvis afrikaner.» Påfallende mange mer eller mindre eksotisk fremmede var observert på torget denne dagen, etter alt å dømme på grunn av en internasjonal konferanse som i formiddag var avsluttet i kulturhuset. Mange av delegatene hadde i noen hektiske dager satt sitt preg på byen.

En ung jente hadde lagt merke til en mor, trillende på en sportsvogn der det hadde befunnet seg to barn. Og det hadde ikke vært noen tvillingvogn. Dessuten hadde kvinnen hatt det svært så travelt der hun trengte seg fram og forsvant mot nedre del av torget. Vitnet kunne ikke utelukke at det ene barnet hadde vært mørk i huden, men sikker var hun ikke.

Politiets hundepatrulje var nå kommet til den konklusjon at barnet var blitt brakt til et sted nedenfor torget. Der hadde hundene mistet sporet.

«Bomstasjonene har jo alle data dere trenger.» Etter passivt å ha betraktet virvaret lenge nok, greide jeg ikke å la være å blande meg inn. «Kan dere ikke bare sjekke der?» sa jeg henvendt til politiadjutanten. «Nå kan jo bommene komme til nytte. Omsider,» la jeg til. Ikke noen politisk beslutning i småbyens mer enn tusenhundreårige historie hadde satt sinnene mer i kok enn beslutningen om å gjerde inn byen med et nett av bomringer.

«Har du flere geniale ideer? Tror du virkelig ikke vi har tenkt på det?»

Jeg svelget et syrlig svar.

Reiten sto ved siden av meg og fulgte intenst med. Ansiktet hans var blekt. Brunfargen var skrelt av. Kona var nå plassert i en av politiets biler sammen med en kvinnelig betjent.

«Hva med båttrafikken?» forsøkte jeg igjen. «De kan jo ha forsvunnet med båt?»

Hun så oppgitt på meg. «Vi har bare én båt tilgjengelig. Har du noen anelse om hvor mange lystbåter som befinner seg på fjorden en dag som denne? Det er nesten håpløst.»

Jeg var tilbøyelig til å være enig i den vurderingen.

Politiadjutanten åpnet døra til bilen der Reitens kone satt og skjøv ham vennlig, men bestemt inn. «Dere blir kjørt til politikammeret,» sa hun effektivt. «Der vil det bli etablert en operasjonssentral. En psykolog vil hjelpe dere. Jeg kommer etter om noen minutter.»

Hun skjøv meg tilside da bilen kjørte. «Nå, hva tror du?» spurte hun nøytralt. «Hva var det egentlig som skjedde? La du merke til noe spesielt? Du var jo på åstedet?»

«Jeg så ingenting. Jeg hørte bare skriket fra moren.»

«Skriket?»

Jeg forklarte hva som var skjedd. «Hun fikk umiddelbart panikk da hun ikke så barnet,» sa jeg tankefullt. «Det kunne nesten virke som om hun var forberedt på det.»

«Hva mener du?»

«Tja, normalt ville hun vel ha tatt seg tid til å sjekke om ungen kunne ha kommet seg ut av vogna, eller om noen hadde tatt opp barnet, eller om noe annet udramatisk skulle ha skjedd. Kidnapping er vel normalt ikke det første du tenker på, er det vel?»

Rønningen nikket. «Det slo meg også, ja. Selv Kjell Reiten virket jo fullstendig handlingslammet. Han er ellers kjent for å være en hard negl.» Hun snudde seg og åpnet døra til en av utrykningsbilene. «Si fra til oss hvis du kommer på noe mer.« Selv om hun hadde greid å opptre rolig og behersket, fortalt fortalte svetten på pannen hennes at hun var stresset. Det finnes ikke noe verre enn kriminalsaker der barn er involvert. Og dette ville bli en svær sak.


2. kapittel: Forræderen

Senere samme dag gikk jeg hjem. Jeg bodde i femte etasje i en liten leilighet midt i byen.

Jeg gikk inn på kontorsoverommet. Det var en slags blanding av kontor og soverom, med kontorting i den ene enden og en seng og et garderobeskap i den andre. Jeg satt meg ved skrivebordet. Plutselig ringte telefonen. Jeg tok opp røret.

«Advokat Foyn», sa jeg automatisk. Jeg hørte en kjent stemme.

«Jeg advarer deg Foyn», sa stemmen, «hold deg unna denne saken. Jeg sier dette bare en gang, så hør nøye etter: Gang på gang har du prøvd å få meg dømt, men jeg har alltid sluppet unna. Det har jeg tenkt å gjøre denne gangen, også. Så hold deg unna, OK?»

«Greit, Sotberg», sa jeg. Sotberg lo med en klukkende latter før han la på.

Fra første ord han hadde sagt skjønte jeg det var ham. Han hadde en lang kriminell løpebane, men han hadde aldri kidnappet noen før. Da ringte telefonen igjen.

«Advokat Foyn», sa jeg som vanlig.

«Dette er politiadjutant Anne Rønningen. Kom ned til politistasjonen, straks!», sa det i røret.

«Greit», sa jeg. Jeg gikk ut av leiligheten og inn i heisen. Heisen stoppet i tredje etasje. En mann kom inn. Han hadde kort, litt krøllete svart hår, og mørkebrune, nesten helt svarte øyne. Han var kledd i svart. Det var Sotberg!

«Jeg har alltid lengtet etter å gjøre dette», sa han. Det smalt fra revolveren.

«Au!» ropte jeg alt jeg kunne. Han traff meg i brystet. Alt ble rødt, og jeg falt ned på gulvet i den lille heisen.

Da jeg våknet neste dag, lå jeg i en aldeles deilig sykeseng. Jeg befant meg på Tønsberg Akuttmottak.

«Så du er våken?» sa politiadjutanten, som satt på en stol ved siden av sykesengen.

«Hva skjedde?» spurte jeg. Verden så litt disete ut.

«Du ble skutt», sa adjutanten kort.

«Det var Sotberg!» utbrøt jeg.

«Det vet vi», fortsatte adjutanten. «Han stod bokstavelig talt og ventet på oss, med pistolen i hånden. Men han stakk av da vi kjørte ham til politistasjonen. Han slo ned begge politimennene som kjørte og stakk av med bilen. Forresten, han ligger i sengen ved siden av deg, her,» sa politiadjutanten.

Jeg kikket til venstre. Det var kriminalbetjent Wilhelm Mørk. Han sov.

Så ringte adjutantens mobiltelefon. Hun snakket i et par sekunder, og så la hun på. «Jeg må gå nå. Hils Wilhelm fra meg når han våkner», sa politiadjutanten. «Og god bedring, forresten». Hun gikk ut av rommet.

«Hvordan går det med deg, da», hørte jeg noen si. Det var kriminalbetjent Wilhelm som hadde våknet. Jeg svarte ikke, men ble bare liggende å tenke. Jeg måtte fange ham denne gangen. Denne gangen skulle jeg ikke feile.

«Jeg må komme meg vekk herfra», sa jeg.

«Du, jeg liker ikke dette stedet noe bedre enn deg», sa Wilhelm, «men hvordan skal du klare det?!»

«Jeg vedder neste månedslønn på at jeg greier å få deg ut herfra!», sa jeg.

«Greit, jeg vedder min lønn på at du ikke greier det!», sa Wilhelm.

«Ok, kom igjen!», sa jeg.

Vi gikk ut av døra og satte kurs mot utgangen.

«Hei der! Stopp!», ropte en vakt. Vi begynte å løpe.

Snart hadde vi seks vakter, fire leger, tre sykepleiere, en kirurg og to tannleger etter oss. Jeg trillet en sykeseng med en gammel mann mot en av legene, og traff.

«Unnskyld!», sa jeg til den gamle mannen, og løp videre. Wilhelm slo ned en av vaktene og kastet en bedøvelsessprøyte mot en av tannlegenes bein. Han traff, og tannlegen løpte saktere og saktere, helt til han ikke kunne røre beinet i det hele tatt. En av vaktene skjøt mot oss og snittet hodet mitt med en millimeter. Jeg kastet en stol tilbake på dem. «Yes! Jeg traff», tenkte jeg.

Utenfor brøt vi oss inn i en bil, og heldigvis sto nøkkelen i.

«Du skylder meg lønna di», sa jeg til Wilhelm da jeg startet bilen og kjørte mot motorveien. Etter en kort stund hørte vi ulende sirener. Vi oppdaget at det var to politibiler etter oss, så vi satte opp farten enda mer. Plutselig begynte jeg å føle meg svimmel. Kanskje jeg burde ha blitt på sykehuset likevel.

«Foyn! Stopp!», hørte jeg plutselig Wilhelm si. Jeg oppdaget at vi var på vei rett nedover en bratt fjellskrent. Vi kjørte ned autovernet, og jeg bremset alt jeg kunne, men det var for sent.

Vi landet i det iskalde havvannet, og den gamle bilen tok fort inn vann. Salt hav.

«Dette er det verste jeg har smakt!» ropte Wilhelm.

Jeg trodde det var over, men plutselig hørte jeg en høy lyd. Bilen eksploderte! Jeg ble kastet opp på land. Men da merket jeg at noe manglet. Wilhelm var ikke der.

Jeg så utover sjøen etter ham. Til slutt oppdaget jeg ham. Han klamret seg til et skjær. Han som ikke kunne svømme.

Jeg fant en gammel robåt og en åre som det luktet gammelt tre av, og padlet ut mot ham

«Hold ut!», ropte jeg til ham. Jeg kom meg bort til ham, og han klatret forsiktig opp i båten så den ikke skulle synke.

«Eh, Foyn...», sa Wilhelm sliten.

«Hva?», spurte jeg.

«Båten lekker!», sa han.

Og han hadde rett. Det var et stort hull i den. Jeg stappet hånda ned i hullet. Men faren var ikke over. For nå ble det storm.

Det tordnet, regnet og lynte. Og så kom de høye bølgene. Vi ble skylt inn på land. Vi dro oss opp den steinete fjellskrenten og kom opp til motorveien, med steiner og sand i munnen. Der vi fikk stoppet en taxi og ble kjørt tilbake til politistasjonen. Da vi var fremme var vi helt såre i hendene etter fjellklatringen.

«Var du helt fra vettet!?», sa politiadjutant Anne Rønningen en time senere på stasjonen. «Dere skadet pasienter, leger, vakter og en tannlege, bare på grunn av at dere syntes det var kjedelig på sykehuset!» fortsatte hun.

«Unnskyld, da», sa kriminalbetjent Wilhelm spakt.

«Unnskyld hjelper ikke. Dere er heldige som får beholde jobben», sa adjutanten strengt. Det var helt klart at hun var sur, ansiktet hennes var helt rødt.

«Gjør aldri noe sånt igjen, OK?».

«Greit», sa vi i kor.

«Men nå har jeg en forbryter å fange», sa jeg.

«Det skal du ikke,» sa adjutanten, «Dere skal begge rett hjem. Ingen jobb på to uker.»

Jeg kjørte hjem og skrudde på TVen. Jeg hadde ikke mer enn rukket å sette meg ned da jeg hørte en lyd bak meg. Der stod Sotberg med en øks i hånda. Han hogde mot meg, men jeg hoppet ut av sofaen i tide. Så kastet han øksa mot meg, og jeg dukket. Så tok han frem en kniv.

Da smalt døra opp. Det var politiadjutant Anne Rønning.

«Hjelp meg!», bønnfalte til henne.

«Å nei, du...», sa adjutanten. «For nå skal du dø&»

7. klasse Østre Halsen skole



3. kapittel: Rømningen fra Rønningen

Jeg sto der og klarte ikke å bevege så mye som en muskel, før Anne Rønningen spurte om jeg hadde et siste ønske.

Da kom det ut av meg: «La meg få vite hvor babyen er». Anne Rønningen og Sotberg så på meg med det rareste blikket jeg noen gang hadde sett. En litt sur lyd kom ut av begge to før Sotberg sa: «Det kan du bare glemme». «Kan jeg ikke få et lite hint da?» Sa jeg i all forskrekkelse. Da sa Sotberg: «Babyen lever og er et sted hvor det er vått».

Etter å ha hørt svaret spurte jeg om jeg kunne få en røyk, før jeg ble drept. Jeg fikk en røyk, og gikk ut på verandaen for å røyke. Fordi det ifølge røykeloven i Norge ikke er lov til å røyke inne.

Mens Anne Rønningen og Sotberg sto og snakket, rappet jeg med meg nøkkelen på vei ut til verandaen. Smalt igjen døra bak meg og låste fort som bare det. Jeg kasta røyken vekk, og klatret ned brannstigen så fort jeg kunne. Jeg var så redd at jeg nesten begynte å grine. Høyder har aldri vært min sterkeste side, og akkurat nå skulle jeg ønske at jeg bodde i 2. etasje. Plutselig mista det ene beinet taket, og jeg glei nedover stigen og fikk store brannsår på knærne. Jeg kjente fortsatt smertene jeg fikk da jeg ble skutt i heisen.

Rett før jeg nådde bakken, fikk jeg tak i stigen igjen. Jeg hoppa ned i takluka i bilden min som var åpen. Da jeg nesten hadde hele kroppen oppi bilen, skalla jeg haka i kanten på takluka, og slo ut den ene hjørnetanna. «Nå blir tannlegen min glad og lommeboka mi lett», tenkte jeg.

Jeg kjørte så fort jeg kunne, mens jeg grubla på hvorfor Anne Rønningen, ville finne på noe så dumt som å kidnappe et barn. Anne, som jeg en gang var forelska i, hvordan kan det stemme, at hun er en forræder? Jobber hun sammen med Sotberg? Hvordan kjenner de hverandre? Hodet mitt var fullt av tanker og mistanker.

Sotberg sa at det var vått der babyen var. Kanskje kan hun være i en båt nede på brygga? Jeg tenkte så mye mens jeg kjørte at jeg bommet på avkjøringen jeg egentlig skulle tatt av på. Jeg snudde bilen med en brekksving og ga full gass nedover mot brygga. Jeg gikk ut av bilen og kjente at det var en uhyggelig stemning. Det var mørkt og mye tåke. Jeg så lys borte i det fjerne, det var helt ytterst på brygga. Jeg ringte Wilhelm og spurte om han hadde noen kjennskap til brygga, og om han kunne hjelpe meg med å lete etter babyen. Men da jeg skulle til å fortelle han om at Anne Rønningen var med på kidnappingen, hadde han allerede lagt på røret.

Jeg sto der alene en stund, jeg følte meg ikke helt bra, svimmel, kvalm og hadde ganske vondt i hodet. Etter et par minutter kom Wilhelm ned på brygga. Da jeg enda en gang skulle til å fortelle han at Anne Rønningen var med på kidnappingen, ble jeg avbrutt. Vi hørte barnegråt, men vi visste ikke hvilken båt det kom fra. Var det den kidnappede babyen som gråt?

Vi gikk mot lyden og gjemte oss bak noen kasser som sto på brygga. Tåken var fortsatt tjukk og stemningen var uhyggelig. Etter noen minutter skimtet vi Anne Rønningen springende ombord i en av båtene, en SEA Marin på 31 fot. Nesten rett etter hun hadde gått ombord i båten, stilnet barnegråten.

Plutselig kjente jeg en hard, rund ting mot ryggen, det var en revolver. Bak meg sto trolig en av byens farligste menn. Jeg vekslet blikk med Wilhelm og øynene hans lyste av frykt. Jeg skulle til å ta opp pistolen fra lomma hans, da jeg hørte en kjent stemme si: «Jeg sa du skulle holde deg unna denne saken, men nå er det for sent.» Det var en hevnlysten, rasende og fryktløs Sotberg...

7. klasse Langestrand skole



Kapittel 4: På brygga

Jeg snudde meg rundt, og så rett inn i revolveren til Sotberg. Wilhelm dro fort opp pistolen sin og siktet på Sotberg. Anne Rønningen kom snikende bakfra og vi skvatt til, så kraftig at pistolen spratt ut av hendene til Wilhelm. Jeg rakk ikke å reagere før armene mine var bundet på ryggen av Sotberg. Da jeg kikket bort på Wilhelm, var også han bundet. Det hadde Anne Rønningen sørget for. De førte oss rolig nedover bryggen, og inn under dekk på båten. Der bandt de bena våre også.

Da så vi en annen kvinne i rommet! Hun var tildekket og satt med en liten baby på fanget. Det så ut som ungen sov. Det første som slo meg var at dette kunne være Celina! Men hvem var denne andre kvinnen som muligens hadde henne i armene sine? Høyden og figuren til kvinnen var sånn omtrent lik moren til Celina.

Wilhelm hadde tatt en mikrofon med seg som han hadde slått på tidligere på kvelden i det han dro opp revolveren. Den var koblet slik at det ble tatt opp på en spiller jeg hadde i bilen. Batteriet var dårlig, så det ble bare tatt opp bruddstykker av samtalene, men det visste vi ikke, før vi hørte det senere.

Den stemmen jeg hørte fra den tildekkete kvinnen, minnet meg om stemmen fra moren til barnet. Men hvorfor ville hun være med på kidnappingen? Det kunne jo være at hun ønsket skilsmisse tenkte jeg, og at Reiten hadde særeie på formuen sin?! Den formuen har jo vært i familien i flere generasjoner.

Anne Rønningen kom bort til meg, stakk hånden ned i jakkelomma mi og tok opp den røde mobilen min. Hun tok bilde av barnet, tastet inn et nummer og sendte bildet. Det kan jo være at det var til Reiten?

Jeg og Wilhelm lå nå på gulvet i båten mens vi hørte de forlot båten. Noen løsnet repet, og vi hørte at Sotberg sa det var meldt sterk storm i natt.

Plutselig hørte vi et skudd, fra en revolver. Vi ble veldig bekymret og lurte på om de hadde skutt hull i båten, slik at den kom til å ta inn vann. Nå kjente vi at båten beveget på seg og fikk en ubehagelig følelse av at den begynte å drive.

Jeg prøvde å få tak i kniven til Sotberg, som lå på bordet rett ved siden av der vi lå bundet. Han må ha glemt den, tenkte jeg. Wilhelm dultet borti meg så jeg kom nærmere. Jeg sparket i bordet et par ganger og til slutt falt kniven ned. Jeg begynte å skjære over tauet som Wilhelm var bundet med. Det var et ganske tykt tau så det tok litt lang tid. Da jeg hadde fått løs Wilhelm, begynte han å skjære i tauet som jeg var bundet med. Vi gikk ut på dekk og så om vi hadde kommet langt fra land, og det hadde vi! Vi lette etter det vi trodde var et hull i båten, men vi fant ingen ting. Vi prøvde å starte båten, men Sotberg hadde klippet over alle ledningene, så det var umulig å styre den.

Vi gikk litt rundt i båten og plutselig ropte Wilhelm at han hadde funnet en oppblåsbar båt. Han begynte å blåse, og var helt rødsprengt i ansiktet da han var ferdig. Den var stor nok for oss begge. Vi padlet vilt med hendene inn mot land. Etter en time eller to nærmet vi oss.

Da vi kom tilbake på brygga, la vi oss rett ned. Vi var veldig slitne. Etter en stund satte vi oss i bilen min og kjørte hjem til meg. Vi måtte planlegge hva vi skulle gjøre videre, men aller først la vi oss til å sove. Vi våknet neste morgen og så at det hadde vært noen i huset, og lagt igjen en beskjed over hele veggen i stua med spritusj: ”Om dere ikke kommer tilbake til brygga før kl. 14.35 i dag, skjer det noe forferdelig med Celina.” Vi så på klokka og fant ut at vi måtte skynde oss. Vi løp brennkvikt til bilen, og trykte gassen i bånn! Da vi endelig nådde fram, så vi ingen der ute på brygga, men vi visste at de var der et sted! Vi gikk sakte fram mens vi så oss redde omkring.

Plutselig fikk jeg et hardt kne i ryggen og jeg falt om. Jeg fikk så vidt snudd meg over på siden, der jeg så at Wilhelm lå ved siden av meg like forskrekket. Smerten brant i ryggen på meg. Jeg var på vei til å reise meg sakte opp igjen, da jeg oppdaget en kniv som var på vei mot strupen min. Jeg slo, jeg vet ikke hvor, men jeg slo. Sotberg hylte, og tok seg til skrittet. Jeg benyttet sjansen til å rope til Wilhelm at han må komme seg unna. Vi løp så fort vi kunne, han 20-30 meter foran meg. Bak meg så jeg Sotberg komme springende i full fart. Jeg snublet i et tau, kom ut av balanse og falt ut i vannet. Jeg skreik av forskrekkelse og kavet som en gal! Wilhelm hadde snudd seg da han hørte et plask, men jeg klarte å få ropt at han måtte fortsette å løpe vekk. På bryggekanten hørte jeg en hånlig latter. Den tilhørte Sotberg...

7. klasse Sky skole



5. kapittel: Hevnen!

Nok en gang snudde jeg meg og så rett i munningen på Sotbergs revolver. Han stod oppe på brygga med revolveren rettet mot meg. Jeg trakk pusten dypt inn og dykket, deretter svømte jeg inn under brygga. Jeg så bobler fra en kule en meter fra meg, jeg tok et par kraftige tak, og brøt vannflaten stille. Båtene lå tett i tett innover langs brygga, blikket mitt gled sakte langs raden av båter, og jeg svømte ut langs med en gammel sjekte. Sotberg gikk og kikket ned mellom sprinklene på brygga, etter hvert begynte han å gå innover mot land, han håpet nok at jeg var død. Jeg lå stille i vannet og ventet en stund. Jeg var sliten og trøtt, det hadde skjedd så mye de siste dagene. Svømmetaka var kraftløse innover mot land, men plutselig hørte jeg sirenene fra mange politibiler. Jeg så en mann kom løpene mot meg, det var Wilhelm med tre politimenn etter seg. Så ble alt mørkt.

Jeg våknet igjen på pauserommet på politihuset. Politibetjent Kari Bech kom mot meg, og hun spurte: «Har du det bra, Foyn? ».

«Det var Anne Rønningen!» hvisket jeg. «Vi vet det», svarte hun. Så ble alt mørkt igjen.

Da jeg våknet igjen, flere timer senere, var det første jeg hørte stemmen til Wilhelm. Han stod og diskuterte Anne Rønningens deltakelse i denne saken med Kari Bech.

Jeg satt meg opp på sofaen og de oppdaget at jeg var våken. «Vi må ut og finne Celina», sa jeg. «Jeg tror ikke det», sa Wilhelm. Jeg kikket rart på ham. «Du er sliten, og jeg tror det kan være bra å få litt system på denne saken», mente Wilhelm. «Vi kan begynne med å høre på opptaket», sa han.

Wilhelm gikk ned til bilen min, som nå var parkert i politigarasjen, og hentet opptakeren. «Her er den», peste Wilhelm da han kom opp igjen. Han la spilleren på pulten sin og trykket på play - knappen. «Hva kan det være på dette opptaket egentlig», sa jeg med rolig stemme. Det skulle vise seg at det var ikke så mye nytt vi fikk ut av opptaket. Vi hørte Sotberg og Anne Rønningen rope korte kommandorop til hverandre, samtidig som de bandt oss og satte båten i drift. Så derfor fortsatte vi bare å diskutere hva vi skulle gjøre videre.

Plutselig hørte vi at det begynte å sprake i spilleren igjen. Den hadde stått og gått mens vi diskuterte. Nå hørte vi oss selv virre rundt og prate med hverandre, mens vi lette etter hullet fra kula i siden på båten. Vi kunne høre at vi fant gummibåten, blåste den opp og satte den på vannet. Så hørte vi våre egne stemmer bli svakere og svakere.

«I alle dager», sa jeg. "Det er tydelig at mikrofonen ligger igjen i båten, den må ha falt ut av lommen din».

Ivrige begynte jeg å spole framover for å høre om det hadde skjedd noe mer på båten etter at vi forlot den. Jeg stoppet båndet innimellom, og rett før båndet var slutt, kunne vi høre at det kom folk om bord i båten igjen. Med ett hørte vi Anne Rønningen si «Det første vi må gjøre etter at vi har fått båten inn til land, er å gi Anne mat. Vi kan ikke risikere at hun sulter i hjel heller, selv om det kunne vært fristende». Idet båndet begynte å sprake igjen, stoppet det.

Wilhelm og jeg kikket på hverandre en lang stund, uten å si noe i det hele tatt. Men vi tenkte nok det samme «Hva skulle det bety»? «Gi Anne mat»......

Vi ble enige om at vi skulle begynne med å undersøke litt rundt Anne Rønningen. Se om vi kunne finne noe som kunne få oss til å forstå hvorfor hun hadde skiftet side.

I arkivet fant vi fort Anne Rønningens mappe.

Det viste seg fort at hun hadde gått på politiskolen sammen med fru Reiten, og at Anne hadde en tvillingsøster, som også hadde gått på politiskolen sammen med dem. Verken fru Reiten eller tvillingsøsteren jobbet som politi. Kunne det være en sammenheng mellom dette og saken vår?

Vi begynte å søke på nettet etter Anne Rønningens tvillingsøster. Vi fant ut at tvillingsøsteren het Ingrid Rønningen, og at hun bodde her i byen. Det som fanget vår interesse var at fru Reiten og Ingrid hadde strøket til eksamen, fordi Anne hadde fortalt at de hadde jukset.

Vi innkalte Ingrid Rønningen til en samtale på politistasjonen. Da hun dukket opp skvatt jeg til, hun var prikk lik Anne, og hun snakket likt Anne også. Under samtalen vår ringte mobilen hennes. Hun famlet i veska si etter den, og hun dro opp telefonen som ringte. Det var min!

Før vi rakk å reagere spratt Ingrid opp av stolen og var ute av døra. Vi stod på spranget etter henne, men vi ombestemte oss. Vi kikket undrende på hverandre.

Wilhelm stilte det første spørsmålet, «Til hvem ble bilde av den tildekkede kvinnen og Celina sendt?» Jeg fortsatte «Hvem var den tildekkede kvinnen?» Wilhelm stilte det neste spørsmålet «Hva kunne det bety at noen måtte gi Anne mat?» Før jeg avsluttet med følgene spørsmål. «Kunne det være at det var en annen person enn Anne Rønningen som var med på kidnappingen, en person som gir seg ut for å være Anne Rønningen?» «Hvor er i så fall den ekte Anne Rønningen?»

7. klasse, Torstrand Skole


6. Kapittel: LH 32062

Hvor begynner vi nå, tenkte jeg. Jeg satte meg ned i kontorstolen og tittet opp på Wilhelm som stod og stirret tomt ut av vinduet.

Plutselig hørte vi dørene ute i korridoren slo opp, og politibetjent Kari Bech kom brasende inn på kontoret. Hun var andpusten, og

svetten silte nedover ansiktet hennes etter at hun hadde løpt opp alle de tunge trappene i politihuset.

«Hva i alle dager gjorde Anne Rønningen her?» ropte Kari og hev etter pusten. ”Det var ikke Anne Rønningen. Det var Ingrid Rønningen! Ingrid er tvillingsøsteren hennes,» forklarte jeg.

Kari fortsatte:

«Hun forsvant inn i en bil. Det satt en person klar i førersetet og ventet!»

«Så du noe spesielt?» spurte Wilhelm.

«Jeg tok bilnummeret. Det var LH..hm..32...06..2, tror jeg...», sa Kari. Jeg fastslo at det var en lokal bil. Kari fikk beskjed om å finne navnet på bilens eier. Wilhelm og jeg bestemte oss for å dra ned til brygga igjen.

«Vi må finne Anne og forsøke å sjekke ut hvem som var om bord i båten da opptaket ble gjort,» kommanderte Wilhelm.

«Kjører du, Willy?» spurte jeg lurt. Wilhelm gryntet et eller annet til svar. Det var visst noe om at han ikke likte å bli kalt Willy, fordi han for det meste het Wilhelm.

Vi satt oss i bilen. Det kokte der inne. Det var sikkert nærmere 40 grader der, og vi rullet ned vinduene i en viss fart. Turen til brygga tok ikke mange minuttene. Da vi kom fram, så vi at båten ikke var der! I det samme ringte mobilen til Wilhelm. Han rakte den til meg.

«Jeg har både gode og dårlige nyheter,»hørte jeg Kari si, «hva vil dere høre først?» «Kom med de dårlige først,» snøftet jeg.

Kari forklarte at bilen ikke ga noen ledetråder. Den var meldt stjålet i går morges. «Men gjett hva!? Anne snublet inn på stasjonen rett etter at dere dro,» sa Kari «Anne...?» Jeg kjente et sug i magen, og jeg rødmet. Jeg måtte ta meg sammen for å spørre videre. «Hvor hadde hun vært?» hørte jeg meg selv si engstelig.

«Beklager, Foyn. Anne fikk ikke sagt særlig mye, hun var veldig forvirret og sliten. Hun snakket utydelig og i bruddstykker, sa noe om at Celina er i fare og noe om en togstasjon». «Ok, Kari, vi tar saken og drar til stasjonen og sjekker,» sa jeg.

Kunne Celina være der? Vi dro med en gang og bestemte oss for å vente med båten.

Vi satt nøkkelen i, og vridde om. Vi satte kurs mot togstasjonen i full guffe. Det var heldigvis ikke kaos i trafikken, så vi behøvde ikke å gjøre noen drastiske tiltak. Få minutter senere var vi på togstasjonen. Det første vi så, var den stjålne bilen.

I bilen var det ingenting spesielt å se bortsett fra en liten babysmokk i baksetet. Altså nærmet vi oss noe. Vi gikk rundt på stasjonen og så etter noen som kunne være innblandet i saken.

Det var mange mennesker som myldret rundt toget i spor 1. Plutselig så vi en kjent skikkelse. «Se, Foyn, jeg tror det er Sotberg!» sa Wilhelm. «Dukk,» hvisket jeg. Men Wilhelm dukket for seint.

Den mørke mannen, som så ut som Sotberg, så oss og ble redd og løp bort til den stjålne bilen.

«Vi må forte oss så vi kan forfølge bilen,» ropte Wilhelm. «Vi rekker ikke å dra til brygga,» sa jeg. «Wilhelm, ring til politistasjonen å be dem undersøke den forsvunne båten, slik at vi kan følge etter bilen,» fortsatte jeg.

Vi fulgte etter bilen, den satte kurs mot sentrum. Jeg så noe som beveget seg i veikanten og ropte: «BREMS!» Wilhelm bråbremset, og en stor grevling fòr over veien. Vi mistet bilen av synet og begynte å lete i de trange gatene. Etter å ha lett en god stund, så vi bilen i garasjen til et stort, tre etasjers, hvitmalt hus med store vinduer og verandatak. Vi parkerte litt unna og vi småløp gjennom en velstelt hage med blomster og busker. Jeg la spesielt merke til et par roser og tenkte på Anne. Vi gikk opp til døra, og jeg banka på. Vi hørte tunge skritt komme nærmere.

Mannen som åpnet opp, så sliten og blek ut. Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Wilhelm og jeg så på hverandre. «God dag, herr Reiten,» sa jeg vennlig og smilte. «God dag, advokat Foyn,» svarte Reiten overrasket. «Hva gjør dere to her?» spurte han.

Wilhelm og jeg så på hverandre igjen. «Kan vi få komme inn?» hørte jeg Wilhelm si. Reiten ba oss inn på en kopp kaffe. Stuen var nymoderne med hvite gardiner foran to store vinduer, en hvit skinnsofa med beige silkeputer og et hvitt gulvteppe.

Stuebordet hadde en fancy duk. På bordet stod det tre rosa tulipaner og to små hvite roser i en liten glassvase. Det var også en stor bokhylle der full av bøker. Reiten gikk inn på kjøkkenet og hentet kaffe og noen småkaker. «Sitt ned,» mumlet han. «Det gjør vel ikke noe om kaffen er kald, jeg har hatt besøk tidligere i dag forstår dere,» fortsatte han. Wilhelm så lurt på meg.

«Hvor er din kone?» spurte Wilhelm forsiktig. Reiten stirret plutselig ivrig ned i avisa, det var tydelig at han ikke ville svare oss.

Han sa: «Jeg skal bare ut i bilen å hente mobilen.» Han så på klokka og gikk ut. Etter en stund hørte vi bilen startet og den tok en brå sving. Det hvinte i dekkene. Fra vinduene så vi at Reiten var forsvunnet. Vi fant fort igjen politibilen.

«Klampen i bunn,« skrek jeg. Dermed var kappløpet med herr Reiten i gang.

Biltrafikken var stor, og mange mennesker hastet forbi på fortauene.

Klokka var nøyaktig 14.45 da vi stoppet foran banken. Reiten gikk ut av bilen, som han hadde parkert foran banken, han kikket seg nervøst omkring. Han bar på en stor, svart koffert, og forsvant inn i banken. Jeg lurte på hva han skulle med den. Vi bestemte oss for å ransake bilen til herr Reiten mens han var borte.

Reiten hadde låst bildøren, men vi brøt den effektivt opp. Akkurat da så vi Sotberg komme oppover veien! Vi stirret på ham. Han møtte blikket vårt og begynte å løpe. Vi visste det var nytteløst å løpe etter han, fordi vi allerede hadde satt oss inn i bilen og begynt å lete. Plutselig hørte vi mobilen til Reiten ringe...

7 A og B, Stavern skole


7. kapittel: «Kampen om Celina»

Jeg tok opp mobilen til Reiten og sa med tilgjort stemme: «Ja?»

«Hei,» sa en kvinnestemme etter en stund, «Det er Ingrid Rønningen. Vi har flyttet Celina til en lagerbygning.»

Jeg ble en smule overrasket, det var som å få en fotball midt i trynet.

«Eh&» sa jeg forvirret, «Eh...» Jeg ble stående å tenke, og la ikke merke til Wilhelm som viftet febrilsk med et søknadsskjema.

«Det var jo.. interessant. Når skal du ha pengene, hva med i morgen eller nå eller...» Jeg tok mobiltelefonen forsiktig vekk fra øret og hvisket innett til Wilhelm: «Hva er det, Wilhelm?!»

Han bare fortsatte å vifte med søknadsskjemaet, og jeg la plutselig merke til hva det stod på det.

Adopsjon, Kenya, 27. mai 2006.

Babyjente, datter av Saria Malawa.

Født 6. februar 2006. Adoptert tre måneder og 21 dager gammel. Adoptert av Kjell Reiten. Underskrift: Mette Thomassen, adopsjonsbyrå Småtten.

«Hallo?» Ingrid ropte fra mobilen med den inntrengende stemmen. Jeg tok mobiltelefonen inntil øret igjen. «Ja, hei,» sa jeg og glemte helt å tilgjøre stemmen min.

«Du er ikke Kjell Reiten!» sa hun. Jeg la mobilen ned i setet, og lot den bare være på. «Hallo? Hallo? Er du der?» ropte Ingrid Rønningen. Wilhelm pekte ut av vinduet med et skremt utrykk. Jeg kikket bort mot banken, der Wilhelm hadde pekt. Kjell Reiten og Sotberg kom vandrende ut av banken med store smil og Reiten hadde en koffert i høyre hånd. De gikk til hver sin bil, og Sotberg kjørte av gårde. Vi hoppet bak i baksetet, og tok et pledd over oss. Kjell Reiten gikk inn i bilen, og hadde tydeligvis ikke sett oss, for han startet motoren, og kjørte av gårde. Ingrid fortsatte og rope fra mobiltelefonen, men Reiten enset det ikke. Reiten kjørte fort rundt en krapp sving, han var sikkert langt over fartsgrensen. Så begynte bilen å kjøre saktere og saktere og saktere, til den stoppet for godt. Reiten bannet høyt. Han slo knyttneven hardt mot dashbordet, før han åpnet bildøra og vandret ut. «Motorstopp,» hørte vi han hviske.

Jeg reiste meg forsiktig og så ut av vinduet. Det var ingen mennesker eller hus å se, bare skog og vei. Reiten kom tilbake, og jeg dukket fort ned under teppet igjen. Reiten oppdaget plutselig mobilen sin, som lå på setet, og hørte et forferdelig rop. Han tok opp telefonen. «Hallo?! Kjell? Er du der?» «Ja, jeg er her,» hørte vi Reiten si. «Hvorfor lot du bare mobilen ligge uten å svare meg? Hadde du glemt at vi snakket sammen, eller hadde du tenkt til å legge på, og ikke fikk trykket ordentlig?!»

«Hva?! Jeg har ikke snakket med deg, Ingrid! Føler du deg helt bra?»

«Ja, jeg er helt bra,» sa Ingrid. Kjell fikk kastet mobilen i bakken, fordi det kjørte en bil forbi. Bilen stoppet 30 meter foran. Til vår store overraskelse var det Sotberg. Vi så gjennom et hull i teppet og så at han gliste fett. Man kunne se de store, gule tennene. Sotberg gikk ut av bilen og bort til den sorte Volvoen til Reiten, og banket forsiktig på vinduet. Reiten sveivet ned vinduet.

«Trenger du hjelp, eller?» spurte Sotberg litt for tøft.

«Å, ja! Det trenger jeg, gitt! Motorstopp.» Sotberg gikk bort til bilen sin, og tok en bensinkanne ut av bagasjerommet. Han helte det i bilen til reiten. «Men, det blir dobbelt så mye penger å betale for Celina, »sa Sotberg og lo med en ond latter.

«Det var dyrt,» sa Reiten nervøst.

«Hva gjør man ikke for babyer?» Sotberg smilte lurt.

De kjørte til den gamle, råtne lagerbygningen. Den var gigantisk og slitt gul og virket fullstendig forlatt.

«Da er vi framme,» sa Sotberg og smilte.

«Hvor er Celina?» spurte Reiten nervøst.

«Celina er på toppen i lagerbygningen med kona di,» sa Sotberg.

Sotberg løp inn i lagerbygningen. Han føk opp trappene og bort til Celina.

«Vent på meg!» ropte Reiten. Reiten løp opp alle trappene og rundt hjørnet.

«Der er du endelig, Celina!» sa Reiten med glad stemme.

«Her er pengene,» sa Reiten. «Tusen takk,» sa Sotberg og gliste så de gule tennene ble blottet. Jeg og Wilhelm løp inn i lagerbygningen. «Hva skal vi gjøre?»sa Wilhelm.

«Nå skal vi spionere litt,» sa jeg lurt. Begge gikk stille opp trappene.

Da så de den tildekte kvinnen komme i en svart BMW.

Hun gikk ut av bilen, og inn i lagerbygningen, deretter gikk hun opp trappene.

«Hei, Saria,» sa Sotberg.

«Hei, har dere ungen min her?», spurte kvinnen på gebrokkent norsk.

«Hun er her,» svarte Sotberg. «Unnskyld? Er det ikke min baby?» sa Reiten forbauset.

«Nei, den er nok min, ja. Du skjønner jeg var 16 år da jeg fikk henne. Jeg fikk ikke beholde henne.» Saria hadde tårer i øynene. «Men&? Men&? Jeg.. Jeg har jo adoptert Celina!» Reiten hadde en forvirret stemme.

«Celina? Hvem er det? Mener du MIN baby? Mener du Laura?» Saria smilte vennlig til Reiten.

«Hva skjer egentlig her?» Reiten ble enda mer forvirret. Plutselig kom fru Reiten inn døren og smilte til Sotberg.

«Hei Sotberg!» sa hun sukkersøtt. Så fikk hun øye på herr Reiten, og hun smilte ondskapsfullt til ham. Fru Reiten gikk bort til Sotberg og kysset han på kinnet.

7. klasse, Kvelde skole



8. kapittel: «Sotbergs hevn»

«Hva var det for noe?», sa herr Reiten med et spørrende utrykk i ansiktet.

«Et kyss, hva ellers?», sa Sotberg og dro opp en pistol av lomma, og siktet rett mot hodet til herr Reiten.

«Ta det rolig!», sa herr Reiten med skjelvende stemme.

Akkurat da Sotberg ladet pistolen sin, hørtes det et skjærende skrik.

«Vi går og sjekker!», sa Wilhelm forbauset.

Vi listet oss fort bortover en mørk og lang gang.

Vi kom til en hvit dør, den var låst.

«Hva i all verden gjør vi nå», sa Wilhelm, og sparket i døra.

Da han gjorde det, hørtes det et brak og døra datt!

«Oi!», datt det ut av Wilhelm.

Mens vi gikk innover i rommet, hørte vi skrikene enda tydeligere.

Det var ikke et barneskrik, det var fra en voksen dame!

«Anne!!», Ropte vi i kor. Vi så forskrekket på hverandre. Hun stod bundet fast ved veggen i både hender og føtter.

«Ja nettopp», sa en stemme. Vi snudde oss, og der stod Sotberg.

Han hadde en pistol rettet mot herr Reiten, som var stiv av skrekk.

Vi gikk et skritt mot dem. «Ikke et skritt til, ellers så skyter jeg herr Reiten!».

Vi bråstoppet.

Sotberg gikk mot oss med noe i hånden. Han løftet den, og plutselig ble alt svart.

Jeg våknet en stund etter. Jeg merket at armene og beina var bundet fast. Jeg så at Wilhelm satt bundet fast i en stol.

Anne stod rett ved siden av meg, hun var også bundet fast.

«Anne», hvisket jeg lavt. Hun skvatt til! «Hvor er jeg», sa hun.

«Hysj! Vær stille», hvisket jeg. «De kan høre oss!».

«Hvem er de?», spurte hun. «Sotberg og fru Reiten».

Da hørte vi et brak, Wilhelm som sov, sov ikke lenger.

Han hadde veltet stolen så den knakk, dermed var armene løse.

«Wilhelm!», sa jeg. «Få oss løs», sa jeg og Anne i kor.

«Hvordan da?», gryntet Wilhelm, som fortsatt var helt i tåka.

«Du må løsne tauene på armene og beina våre, din idiot.»

«Oja, selvfølgelig.»

Etter en stund var alle løse.

Plutselig hørte vi et skudd og et skjærende hyl.

Vi løp ut, der lå herr Reiten skutt i høyre skulder, med Saria ved siden av seg som gråt.

Vi så Sotberg og fru Reiten gå bort til en bil, og at de kjørte av gårde med den svarte BMWen til Saria.

Rett før de gikk inn i bilen, hørte vi fru Reiten si: «Dette var ikke med i planen!».

«Nå gjør vi som jeg vil!», sa Sotberg bestemt, og satte seg inn i bilen.

Vi løp ned til Saria og herr Reiten, tok opp mobilen hans, og ringte ambulansen.

Ambulansen kom ca. tre minutter etter vi hadde ringt.

De tok ham opp på en båre og la han i sykebilen.

En sykepleier kom bort til oss og sa: «Han overlever mest

Sannsynelig, men blir kanskje lam i høyre arm.»

Vi stod bare og så på da sykebilen raste av gårde.

Jeg hadde en dårlig følelse om at dette ville gå bra.

«Nå må vi finne ut hvor Ingrid er, hun kan sikkert føre oss til Sotberg.»

Vi tok opp mobilen og ringte til en taxi.

«Hvor skal dere?», sa taxisjåføren på gebrokkent norsk.

«Til politistasjonen!», sa Wilhelm.

Da vi kom dit, begynte vi å tenke på hvor Ingrid Rønningen kunne være.

«Vi ringer til Saria, og spør hvordan det går med herr Reiten!», sa Anne.

Wilhelm tok opp telefonen og slo nummeret til Saria.

«Hallo?», sa en stemme i den andre enden.

«Hallo, det er Wilhelm Mørk.»

«Ja hva er det?»

«Vi lurte på hvordan det går med herr Reiten?»

«Jeg har dessverre ikke fått svar fra legen ennå!»

«Ring hvis det er noe vi kan gjøre, eller hvis du hører noe om Ingrid eller Celina.»

«Ingrid?? Jeg vet hvor Ingrid er!»

«Hvor da!», ropte Wilhelm med opphisset stemme.

«Hun bor i Nedre Slottsgate 4A!»

«Ok, takk for hjelpen Saria!», sa Wilhelm og la på røret.

«Vi drar dit ned med en gang», sa jeg.

Vi hentet politibilen og kjørte av gårde.

«Hvor sa hun at hun bodde», spurte jeg.

«Nedre Slottsgate 4A», avbrøt Anne.

Vi kjørte nedover Anders Madsens gate.

Plutselig hørtes det et pang, høyre bakhjul hadde punktert.

Wilhelm bannet høyt.

«Vi får gå resten av veien», sa Anne med en oppmuntrende stemme.

Da vi nærmet oss leiligheten til Ingrid, så vi Sotberg løpe ut av leiligheten til Ingrid, med en stor svart bag i hånden, satte seg inn i en bil og kjørte av gårde.

Vi løp opp til leiligheten hennes og ringte på døra.

Ingrid kom og lukket opp.

Hun skvatt til da hun så at det var vi som stod der.

«Hei?», sa hun med en nervøs stemme.

«H-hva gjør dere her?»

«Vi så Sotberg løpe ut her ifra!»

«S-s-sotberg hehe, har han vært her?», hun hørtes enda mer nervøs.

«Ikke ljug!» sa Wilhelm og tok et steg frem.

Ingrid tok et par skritt tilbake.

«Kan vi komme inn?», sa jeg med en tilgjort stemme.

«J-ja», sa hun.

«Bare sett dere inn i stua, så setter jeg på litt kaffe»

Vi satte oss ned i de svarte skinnstolene, og ventet på at Ingrid skulle komme med kaffen.

Plutselig hørte vi en dør ble smelt igjen, og vi løp ut i gangen for å se hva det var.

Vi åpnet opp døra, og så Anne kjøre av gårde i en gul Porsche.

«Kom igjen!», ropte Wilhelm og begynte å løpe etter Ingrid.

Wilhelm stilte seg midt i veien og stoppet en tilfeldig bil.

«Stopp! Jeg er fra politiet», ropte Wilhelm og viste frem politiskiltet sitt.

Bilen stoppet, og mannen gikk usikkert ut av bilen.

«Takk», ropte Wilhelm til mannen mens han satte seg inn i bilen hans.

Da jeg kikket tilbake stod mannen og kjeftet etter oss.

«Hvor ble hun av?», spurte Anne.

«Jeg tror hun kjørte til høyere.»

Plutselig ringte mobilen, jeg tok av røret.

«Hallo? Er det noen der?» Jeg hørte bare pusting.

«Hvis du vil ha Celina tilbake i live, så kom til brygga kl. 12.00 i natt, med 10 millioner kroner, hvis ikke får du aldri se Celina i live igjen».

7. kl. Rødbøl skole

9. kapittel: «Tiden er knapp»

«Kom igjen, Wilhelm!» ropte jeg. »Vi må finne henne, nå!» Vi løp så fort vi kunne. Wilhelm fòr ut i veien, og ropte høyt. «Stopp! Det er politiet!» Han holdt politiskiltet høyt opp, og fikk stoppet to Yamaha 1200 motorsykler. Vi hoppet på, Anne satt bak meg, og holdt meg om livet. Wilhelm satt alene, det var tydelig at han hadde kjørt før.

Vi skimtet noe gult langt der fremme, og ga bånn gass. Vi kjørte i et fryktelig høyt tempo etter Ingrid, og kunne se at hun tok en krapp sving. Det gjorde vi også. Plutselig så vi at hun hadde stanset, men da oppdaget vi at det bare var en taxi. Wil-helm bannet lavt, og Anne sukket.

«Å nei! Hvordan skal vi finne henne nå?» jamret Anne fortvilet. I samme øyeblikk hun hadde sagt det, suste Ingrid og Sotberg forbi i hver sin bil.

Vi ga gass etter dem. Lenge kjørte vi etter. Plutselig ringte telefonen, og jeg ga den til Anne. «Hallo?» sa hun. «Hei, Reiten kommer til å bli helt fin igjen, han blir skrevet ut om et par uker» forklarte Saria. «Så bra!» sa Anne. «Men du, hva er det som bråker sånn?» spurte Saria. «Vi følger etter Ingrid og Sotberg, men jeg må legge på nå, ha det!» Anne la på fort, og la mobilen i lommen sin.

Sotberg tok en sving til høyre, og Ingrid til venstre. Vi stanset, og Wilhelm snudde seg mot oss. «Anne, gå av og ring poli-tiet,» kommanderte han. «Det er for farlig for deg å være med,» la jeg til. «Nei!» sa hun og klappet til meg, så jeg kjen-te det svei noe skrekkelig over huden. «Bare gjør det!» bjeffet Wilhelm skarpt. Anne så surt på oss, som om hun vurderte hva hun burde gjøre, men gjor-de til slutt som vi sa. «Ta Sot-berg, Foyn,» hørte jeg Wilhelm rope før han kjørte vekk. Jeg nikket for meg selv, og kjørte etter Sotberg.

Raskt tok jeg et blikk på klokka, 20.00 sto det. Da var det bare fire timer til vi skulle levere pengene til Sotberg. Sotberg hadde fått et stort forsprang, så jeg snudde. «Jeg må til sykehuset,» tenkte jeg.

«Der er hun!» sa Wilhelm til seg selv, da han så en gul Porsche foran seg. Ingrid kjørte inn i lagerbygningen, og Wilhelm satte fra seg motorsykkelen foran lagerbygningen før han gikk inn. Plutselig hørte han noen lyder bak seg, og før han rakk å snu seg kjente han en kraftig smerte i bakhodet, før alt svartnet for ham.

Anne var på politistasjonen. Hun hadde varslet politiet, som nå la opp en plan for kvelden.

Jeg var nå på sykehuset. Herr Reiten lå i sykesengen, helt stiv av skrekk. Han stirret rett frem med et tomt blikk. «Hva har skjedd?« spurte jeg nervøst. «S-sotberg,» stammet herr Reiten frem. «Han var her. Her!» «Hva gjorde han da?» spurte jeg, mer nervøst en sist gang. «Han sa jeg ikke måtte glemme å møte opp i kveld.»

«Da har vi et problem,» sa jeg. Herr Reiten så bedende på meg. «Kan du hjelpe meg, eller i det minste hjelpe Celina?» «Jeg skal gjøre mitt beste,» sa jeg, og prøvde å virke overbevisende. «Men, har du fått noen trusler før Celina forsvant?» spurte jeg. Herr Reiten tenkte seg om en kort stund før han svarte. «Eh...J-ja,» svarte han svakt, mens han så meg inn i øynene. «Jeg fikk et trusselbrev for en god stund siden,» sa herr Reiten.

«Men nå må vi tenke på i kveld. Hvordan kommer vi ned på brygga?» sa jeg. Klokka var nå 22.10. Plutselig fikk jeg en SMS, der det sto: «Ikke kontakt politiet! Hvis du gjør det får du aldri se vennen din igjen.» «Wilhelm!» tenkte jeg nervøst.

«Vi må snakke med legen din. Vi MÅ få deg ut herfra,» sa jeg til herr Reiten. «Nei! Det går ikke,» svarte herr Reiten. «Kom deg i en rullestol, så triller jeg deg ut herfra,» sa jeg bestemt til ham. Herr Reiten nikket forsiktig, prøvde å reise seg, men falt tilbake.

Jeg trillet en rullestol bort til herr Reiten, og hjalp ham opp i den. Vi gikk rolig mot heisen, og prøvde å ikke vekke oppsikt. Noe vi sikkert hadde gjort om vi hadde løpt, eller om jeg hadde løpt. Jeg hørte noen rope høyt bak oss: «Han er borte!» Jeg fikk herr Reiten inn i heisen, og sendte ham ned. Selv løp jeg ned trappene, som en avledning, for å lure legene.

Jeg hørte legene bak meg. De var rett i hælene på meg. Nå løp jeg fortere, og hoppet ned nærmest fem trinn av gangen. «Endelig kom du!» Jeg så Rei-ten sitte nede i bunnen av trap-pen, og han så opp på meg. ”K-kan du si det,” sa jeg andpusten.

Jeg tok herr Reiten med meg ut av sykehuset. Det var fortsatt veldig lyst, og en god tempera-tur. «Kan du fortelle om trus-selbrevet?» spurte jeg. «Ja, jeg har det inne i lomma her. Jeg går alltid med det» svarte han raskt. Vi gikk inn på en restau-rant, og fant oss et bord helt innerst. Herr Reiten fant frem et ark, som så ganske gammelt og slitt ut. Han rakte det til meg, og jeg begynte å lese;

«Hei, herr Reiten!

Vi vet at du er veldig glad i lille Celina, men det er dessver-re vi også.

Hvis du vil ha din lille Celina trygg, og hos deg, gir du oss 10 millioner om fire dager. Ok?

IKKE KONTAKT NOEN!

Hilsen oss.»

«Og du gjorde ingenting med det?» spurte herr Reiten irritert. «Nei! Hva skulle jeg gjort?!» ropte herr Reiten høyt og reiste seg, så alle hodene i restauranten snudde seg mot oss. «Demp deg!» hveste jeg, og så raskt rundt meg. Herr Reiten snøftet lavt, og så overlegent på meg. «Vi drar» sa jeg kort, og trillet herr Reiten ut mens alle fortsatt så etter oss. Vi gikk bortover på fortauet. Vi var ganske irriterte. Ingen sa noe på en god stund, før herr Reiten til slutt spurte: «Hva er klokka?» Jeg tittet ned på klokka, og fikk et lite sjokk da jeg så hva den var. «23.47!» utbrøt jeg for-skrekket.

7. kl. Nanset skole



10. kapittel: «Millionene»

«Hva? Er klokka så mye allerede?» spurte herr Reiten. «Ja,» svarte jeg. «Da må vi ringe Sotberg og be om mer tid,» sa Reiten med en lav, rusten stemme. «Er du sikker på at han går med på det da?» «Forhåpentligvis», svarte Reiten med et tungt sukk. Jeg så han hadde et trist ansiktsuttrykk og spurte hva det var. «Det er bare det at& Jeg lurer på hva som kommer til å skje med Celina&» «Jaa, jeg skjønner hva du sier, men jeg vet det kommer til å gå bra!» sa jeg til Reiten med en trøstende stemme.

Jeg tastet inn nummeret til Sotbergs mobiltelefon. «Hallo?» sa Sotberg i den andre enden. Han hadde en ganske hyggelig stemme. «Det er Foyn,» svarte jeg rolig. «Å, hallo» sa Sotberg. Stemmen hans ble med ett skiftet til en uhyggelig og mer mørk stemme. «Vi trenger mer tid! Ellers får du ikke pengene!» ropte jeg. Nå kjente jeg at jeg ble varm og skalv på handa som jeg holdt mobilen med. Sotberg sa: «Gi meg 15 millioner, så skal jeg tenke på det!» « Vær så snill! Jeg gir deg 20 millioner!» skrek jeg inn i mobiltelefonen. «Ok,» sa Sotberg med et mistenkelig, søtt tonefall. «Møt meg i banken om en time, og det er best for Celina og den andre fyren at dere har pengene, for du vet hva som skjer hvis ikke... sa Sotberg med en truende stemme. «Greit, svarte jeg.» Jeg avbrøt samtalen og la på.

«Hvorfor sa du det?» spurte Reiten med en lav, men allikevel litt streng stemme. «Fordi jeg har en plan,» sa jeg. «Vi forfalsker en sjekk!» Jeg hadde tidligere brukt et triks som jeg både hadde lest om og sett på film, så jeg kunne det godt. «Å forfalske en sjekk er enkelt, det er bare det at å få den nesten helt lik, det er det som egentlig er problemet, så vi kan ikke sluntre unna her, nei...»

«Der, ja, vi greide det! Alt er klart, og den ser jo kjempeekte ut!» Vi beundret sjekken mens vi tok på oss uteklærne våre og gikk ut. Vi satte oss inn i den gamle innskrumpa bilen min. «Pokker! Den vil jo ikke starte!» Jeg prøvde om og om igjen å starte bilen, jeg sukket dypt og fortvilet. Men idet jeg sukket, sa herr Reiten: «Hvorfor kan vi ikke bare låne naboens bil?» «Ja, DET kan vi,» sa jeg. Naboen til venstre hadde en stygg Fiat, mens naboen til høyre hadde en rød Ferrari. Vi løp til naboen med den røde Ferrarien. Han har også et stort hvitt hus, han er rik. Så der var vi, rett foran døren hans, vi ringte på, og han åpnet med det samme. «Hei,» sa han vennlig. «Hei, kan vi låne Ferrarien din? Det er krise,» sa jeg som om jeg nesten ropte. Han tenkte seg grundig om, han ville vanligvis ikke ha lånt den bort, men han sa bare: «Ok, men hvis det skjer noe med den, skal dere betale pengene den kostet!» «Du skal få 5 millioner ekstra, hvis noe skjer! Du skal vite at du kan stole på oss,» sa jeg med et smil. Han la nøklene i hånden min med et lurt flir. «Kom Reiten,» sa jeg. Så satte vi oss i den røde bilen og rygget ut av gården hans og kjørte avsted.

Da vi satt i bilen, fortalte jeg Reiten litt mer nøyaktig om planen vår. Da oppdaget vi plutselig en bil som fulgte etter oss. Den tuta og vi undret oss hvorfor den gjorde det, så vi kjørte til siden og gikk ut av bilen. Det samme gjorde den merkelige mannen i den andre bilen. Mannen sa: «Hei, jeg heter Fritz.» Han hadde sota briller som var i Police merke, grå kåpe og en svart bowling hatt med to hvite striper på. Jeg prøvde å ignorere den ukjente mannen og begynte og gå mot bilen mens jeg ropte på Reiten og ba han også å komme.

«Jeg er her for å gjøre en deal,» utbrøt Fritz. Jeg stoppet og svarte han: «Jeg har din fulle oppmerksomhet. Fortsett!» «Jo,» sa Fritz. «Jeg så du mista en falsk sjekk på 20 mill ut av bilvinduet.» «Hva?! Umulig! Jeg har den jo rett her& eller&? Oj! sa jeg forskrekket, mens jeg leitet febrilsk etter sjekken. «Er det denne du leiter etter?» sa Fritz, mens han tok den falske sjekken min ut av lomma på den grå kåpen hans. «Vel, jeg har både den og en ekte sjekk, du kan få begge to!» Jeg var på vei til å ta imot sjekkene, men før jeg fikk tak i dem, ropte Fritz: «Æp, Æp, Æp! Jeg sa jo en deal! Du får sjekkene og jeg får bilen din!» «Vil du ha bilen min?!» Fritz nikket. Jeg stirret og myste mot han og sa: «Du er gal!» Men før den merkelige mannen rakk å ombestemme seg, kasta jeg nøklene mot bilen hans.

Mannen ga meg begge sjekkene, og uten å si «ha det», satte han seg i den røde Ferrarien og «børnet» av gårde.

Vi begynte å haike. Ganske snart stoppet det en gul taxi. «Til banken!» kommanderte jeg. «Og gjør det fort!» sa Reiten med en like bestemt stemme mens han smilte til meg. Den gule taxien stoppet på bankens parkeringsplass. Reiten og jeg hoppet raskt ut, men vi gikk helt vanlig mot bankbygningen. Akkurat da vi passerte bankens dør, merket vi at det var døyvende stille der inne. Reiten og jeg ventet mistenksomt på at Sotberg skulle dukke opp. Kl. var 00.48. «Så, der er dere,» hørte vi fra disken. Det var Sotberg! Vi kjente igjen den uhyggelige stemmen hans. Han kom nærmere, og vi så at han hadde Celina i armene. Hun gråt. Reiten reiste seg opp for å holde henne, men jeg ba han å sette seg ned igjen. Bak Sotberg så jeg fru Reiten. Sotberg siktet på oss med pistolen sin. Jeg slo den ut av hendene hans, så den falt på gulvet. Jeg så på Sotberg og videre ned på pistolen. Den lå der fortsatt. Jeg kastet meg ned, tok den opp og heiv den mot ansiktet hans. Pistolen skar gjennom rommet og traff tinningen til Sotberg. Med det samme besvimte han og falt om. «Yes!» utbrøt jeg med en voldsom glede. Vi tok Celina med oss og løp mot utgangen, trykket på knappen for å få opp døra og braste rett mot dørglasset så det knuste. Vi løp videre, ned trappa og ut mot parkeringsplassen og veien. Det var mange mennesker utenfor og veldig stor trafikk, så vi klarte liksom ikke å tenke klart. Men da vi fikk roet oss litt og fikk pusten tilbake, hørte vi noen som ropte: «Frys!» Og der stod Ingrid Rønningen med den svarte og grå pistolen sin, og siktet den rett mot oss.....
7. trinn v/Byskogen skole.

Gisselet...

Reiten holdt hardt rundt Celina. Jeg tok et lite skritt bakover, mens jeg tenkte febrilsk: Hvordan skal vi komme oss ut av dette?

En ide dukket opp i hodet mitt. Jeg satte den ut i livet. Jeg utbrøt: «Nei! Ikke skyt Sotberg!» Ingrid snudde forvirret på hodet. «Hæ!» Selvfølgelig var det ingen der. Jeg ga Ingrid en på trynet så hun falt. Da jeg tok pistolen, så jeg at hun blødde fra nesen. Pistolen kunne være grei å ha, hvis vi skulle støte på Sotberg.

«Vi går bak banken,» sa Reiten urolig. «Da slipper vi alle disse folkene.» Jeg var helt enig. Vi hadde faktisk fått en del tilskuere. Vi spurtet bak banken. Vi hørte et av menneskene si: «Ring politiet!» Det passet meg bra.

Mens vi løp bak banken, sparket jeg til en rot. Jeg tumlet bortover, mens jeg prøvde å gjenvinne balansen. «Herregud, så mørkt det er!» Da vi hadde kommet oss rundt bankens hjørne satte vi oss på trappen utenfor inngangen.

I det svake lyset fra en lyktestolpe skimtet vi tre skikkelser som kom mot oss. Da de kom nærmere, så vi at det var Sotberg, fru Reiten og... Wilhelm! Sotberg holdt Wilhelm rundt halsen med den ene hånden, mens den andre hånden trykket en pistol mot hodet hans. Vi så redselen i øynene til Wilhelm. Jeg så bort på Sotberg. Det blødde kraftig fra hodet hans. «Ikke rør dere!» ropte Sotberg, «Ellers skyter jeg!» Jeg trakk sakte opp pistolen fra baklomma. Jeg måtte drøye ut tiden til politiet kom. «Hva er det du vil ha?» ropte jeg. «Gi meg pengene, for svarte!» skrek han, «jeg skal ha dem nå!» Jeg rotet rundt i lommen for å finne sjekken. Jeg håpet at jeg tok den falske. Da jeg fant en av sjekkene, dro jeg den sakte opp. Jeg kjente svetten dryppe fra pannen. «Synes du ikke det har vart lenge nok nå?» spurte fru Reiten, «dette var ikke med i avtalen!» «Hold kjeft!» skrek Sotberg. «Hit med sjekken!» skrek han igjen. «Og legg ned pistolen!» Jeg la pistolen forsiktig fra meg, og gikk mot Sotberg med sjekken i hånden. Jeg tittet ned på sjekken. Det var den falske. Jeg trakk pusten dypt, og rakte han sjekken.

Da hørte jeg sirener i det fjerne. Sotberg bannet gjennom sammenbitte tenner. Han snappet sjekken ut av hånden min, med armen han holdt Wilhelm med. Det var et feilgrep. Wilhelm slo albuen hardt inn i brystet på Sotberg. Sotberg mistet pistolen i forskrekkelse. Ansiktet hans ble forvridd av smerte, og han slapp Wilhelm. Sotberg skrek ut: »Aaaaa!»

Vi hørte bak oss: «Holdt!» og der stod Anne Rønningen med full politistyrke. Sotberg fikk panikk, vendte om og begynte å spurte av gårde! Jeg tok opp pistolen og løp etter ham. Da hørte jeg politiet si: «Skyt ham!» Jeg skjøt han i det venstre beinet. Han begynte å vakle, så falt han, matt i bakken. Politiet kom løpende. Han var tatt! «Nå må vi få deg på sykehus,» sa Anne Rønningen. «Så er det i fengsel.»

Politimennene løftet han opp og bar han bort til bilen. Jeg hørte han mumlet noe da han ble båret forbi meg: «Jeg skal nok få hevn, Foyn!»

Plutselig kom en politimann ut. «Kjenner dere henne her?» spurte han. «Ja,» svarte jeg. «Det er Saria Malawa.» «Nei!» svarte politimannen. «Dette er Maria Rapeto. Hun har vært i Norge i mange år uten oppholdstillatelse og har vært ettersøkt lenge! Hun er en farlig forbryter. Trolig har hun samarbeidet med Sotberg.» «Greit» svarte jeg. «Få henne ned på stasjonen.»

«Hva skjer med Celina, da?» spurte jeg. «Hun skal fortsette å bo hos meg,» sa herr Reiten. «Hva skjedde egentlig på Torget?» spurte jeg. «Det var meg...» sa Maria Rapeto og sukket. «Sotberg sa at jeg skulle få 30prosent av hele potten hvis jeg gjorde det. Det var jeg som gikk oppover på torget med Celina i bagen». «Da er Sotberg, fru Reiten og Maria Rapeto på vei til fengsel,» sa jeg glad. «Ja, det var enda godt,» svarte herr Reiten.

En politimann kom bort til meg og sa: «Takk for hjelpen, Foyn, vi tar oss av resten her.» «Sees vi snart da Foyn?» spurte Anne og rødmet. «Ja, det kan det kan vi jo» svarte jeg. «Hva med en middag på fredag? På Brygga?» «Ja,» sa Anne «det hadde vært fint!» «Fint!» sa jeg. «Jeg henter deg fredag klokka 19.00...»

Skrevet av elever ved Jordet skole.