Gå til sidens hovedinnhold

Skrivestafetten 2009

Artikkelen er over 11 år gammel

Innledningen til det som skal bli en spennende roman, er skrevet av forfatter og bokanmelder i VG, May Grethe Lerum.

SKRIVESTAFETTEN

I dag presenterer vi første kapittel i årets skrivestafett for distriktets 7.-klassinger. Innledningen til det som skal bli en spennende roman, er skrevet av forfatter og bokanmelder i VG, May Grethe Lerum. Første kapittel er utgangspunkt for fortsettelsen. Andre kapittel i det som skal bli romanen «Malstrøm», skal skrives av 7.-klassinger ved Rødbøl skole.


FAKTA

Avis i Skolen og Østlands-Posten har igjen invitert distriktets 7.-klasser til skrivestafett. Kapitlene fra den enkelte klasse kommer i ØP hver lørdag, fram til 21. februar. Kapitlene legges kontinuerlig ut på: «www.op.no/skrivestafett»

REKKEFØLGEN

7. kl. Rødbøl21.11

7 AB Torstrand28.11

7 B Nanset 5. 12

7. kl. Berg 12.12

7. kl. Langestrand 19.12

7 A Tjodalyng10.1

7 A Nanset 17.1

7 A Byskogen24.1

7 AB Sky 31.1

7 B Tjodalyng7.2

7 B Byskogen14.2

7 AB Østre Halsen21.2

FORFATTEREN

May Grethe Lerum (f. 1965 i Sogn) er forfatter, journalist og litteraturkritiker. Hun har utgitt over 50 romaner på Samlaget, Bladkompaniet, Cappelen og Schibsted forlag, og jobber nå med bokanmeldelser i VG. May Grethe er bosatt i Fredrikstad, og arbeider for tiden med å skrive sin egen versjon av «Solstorm» for barn og unge.


«Malstrøm»

(innledning av May Grethe Lerum)

Ferja Bastø-Fosen, 12. Desember 2009

Mobilen pep som en sulten liten fugleunge. Mira visste at om noen få minutter ville den gå tom for strøm, og da ville hun ikke kunne svare på meldingen fra Andreas.

Han var to år eldre enn henne, nabogutt siden hun ble født, snart 15 år, og intet annet enn V-I-D-U-N-D-E-R-L-I-G. Ingen andre visste hvor myke leppene hans var. Hvordan det mørke håret krøllet seg i nakken når han kom til historietimen etter gym, og luktet av sitron og litt hundevalp. Han hadde lest Harry Potter på engelsk, og visste hvordan det gikk lenge før alle andre på skolen. Til og med mamma snakket pent om Andreas – selv om hun vanligvis oppførte seg totalt fjollete og dro dumme vitser hver gang temaet var Mira+gutter=mulig forelskelse.

– Mira, sjekk TV-skjermen der borte! Det er krise, nå kommer selveste statsministeren!

Storebroren Thomas dyttet Mira i siden, mens han slafset videre på vaffelen med hauger av syltetøy. Hun dyttet tilbake, det sved i øynene da hun puttet mobilen under genseren der det kanskje var varmt nok til at den kunne overleve littebitte til –

Statsministeren var det siste som interesserte Mira nå. Under dem duret den store båten som vanlig, mamma satt med nesa i ei tjukk bok som vanlig, og Mira irriterte seg over dem begge. Som vanlig. Kanskje burde hun valgt å bli igjen hjemme hos pappa på den lille gården etter skilsmissen? Det var jo nærmere Andreas. I alle fall på samme side av denne dumme fjorden. Så hvis det hadde vært internettdekning, litt mer X-box og kanskje MTV kunne hun vel alltids holdt ut med økologiske gulrøtter, en ny baby-halvsøster med like krøllete brunt hår som henne selv – og 15 frittgående høner. Men ingen mamma, da.

– Å, hvorfor kan de ikke skru lyden opp!

Nå hadde Thomas tydeligvis greid å vekke mamma fra slumrelesingen, man kunne aldri vite om hun sov eller konsentrerte seg bak de evinnelige bøkene sine. Hun skrek til, boken smalt i bordet, brillene falt ned. Hun myste. Store, tydelige bokstaver rullet røde over gult på skjermen der i ferjesalongen, og de fleste snudde seg mot den. Trailersjåfører med store mager, musegrå kjerringer med veska tett i fanget, irriterte småbarnsforeldre med iskrem på olabuksa og stramme ansikter så akkurat det samme som Mira og Thomas:

EKSTRA NYHETSSENDING – OGSÅ KØBENHAVN MØRKLAGT – EVAKUERINGSPLANER OFFENTLIGGJORT FOR GØTEBORG. OSLO NESTE?

– Hva skjer, mamma? Blir strømmen borte hos oss også? undret Mira.

Morens øyne var som limt til den stumme skjermen. Og munnen var åpen. Hun viftet lett med venstrehånden, og hysjet på Mira. Men Thomas skravlet ivrig i vei.

– Vi har jo hørt om det i tre dager, det har jo ikke vært annet på TV siden dette terrorangrepet som mørkla Roma og Vatikanet, om det er muslimer eller...

– Hysj! glefset mamma igjen. Men Thomas kunne som vanlig ikke holde kjeft. Han kvernet i vei som en mattelærer, eller liksomvoksent som når han skulle beskrive de nye triksene i World Of Warcraft for nerdevennene sine.

– Dette med muslimer er bare spekulasjoner som skaper mer fremmedfrykt og rasisme. Det er like sannsynlig som det TV2 meldte i går, at det er UFO-invasjon! Og CNN meldte at det kan være en ny type stråling fra solen, som nøytraliserer all elektrisk aktivitet i vår atmosfære. Det kan selvsagt også være at BBC har rett, at alt handler om et USA-styrt komplott for å svekke Europa nå som Barack Obama...

– Ti nå still og følg med, glefset mamma igjen, nå så høyt at også et kranglende ektepar på nabobordet bråtidde. Men Mira hørte verken på Thomas eller moren. Telefonen pep med en helt annen tone nå. SMS mottatt! Hun kastet seg over den, trykket fort på riktig knapp, og så for seg det fineste navnet i hele verden fylle skjermen. Men i stedet kom annen velkjent lyd: Batteri slutt.

Hun innså hva det ville bety. Det var minst to timer før de var hjemme så hun kunne lade mobben og svare. I mellomtiden ville Andreas garantert tekste Line. Eller Charlotte. Han var ikke akkurat kjent for å vente på ei jente som gjorde seg «kostbar». Mira kjente seg svimmel, sint, på gråten – alt på en gang.

Statsministerens tale var tekstet, heldigvis, for ingen på ferja klarte slå på lyden i TV-anlegget. Derfor leste Mira, Thomas, mamma, trailersjåfører, gamle damer, småbarnsforeldre og svartkledde ungdommer i total stillhet det samme. Helt uten lyd bleknet alle ansikter.

«Regjeringen er forberedt på konsekvensene av en total lammelse av elektrisitetsforsyningen, selv om vi ikke har informasjon som tyder på at dette vil skje. Likevel vil jeg nå snakke til dere, og forsikre om at både politiet, militære styrker, Sivilforsvaret, Heimevernet, Røde Kors og andre beredskapsmyndigheter er klare for alle eventualiteter. Jeg understreker altså at vi ikke har grunn til å tro at dette skal ramme oss, men også at hele landet skal være forberedt på det verste. Derfor ønsker regjeringen å gi noen viktige råd. De samme råd vil bli slått opp som informasjonstavler ved alle landets rådhus, kommunehus og politistasjoner...»

– Å Herregud, hvisket mamma.

Siden mamma var humanetiker og dessuten aldri bannet, grøsset både Mira og Thomas. Ferja skalv og dirret, den store metallmunnen var i ferd med å åpne seg mot Horten. Gjennom de store vinduene kunne alle se at byen liksom ble borte foran dem. Det var som om selve fastlandet sank i det mørke vannet, med julegatebelysning og hus og kai og røde lanterner og – alt.

– OK, unger, nå gjør dere akkurat som jeg sier. Og ikke spør om noe, sa mamma med en stemme som lød fremmed.

De hadde kjørt gjennom mørke gater og veier, ikke en gang trafikklysene virket. Bilen deres sto nå foran butikken moren mange ganger hadde jobbet i på lørdager. Men bygningen så helt ukjent ut nå når de store gule og røde reklameskiltene var slukket og parkeringsplassen tom. Hun låste dem inn med en vant bevegelse, kastet bare et stjålent blikk over skulderen. En alarm skrek. Men mamma enset ikke den skingrende lyden, mumlet bare at sentralbordet var dødt uten strøm og at politiet sikkert hadde annet å gjøre. De tok hver sin store handlevogn, og mamma fant raskt frem til reolen for lommelykter og batterier. Hun røsket til seg en hel haug av begge deler. Thomas og Mira hadde aldri sett henne så sterk før, hun lempet både en primus og en gasslykt og flere ruller søppelsekker på lasset sitt mens hun mumlet om fyrstikker og hermetikk.

– Hent flere vogner. To hver. Vi skal fylle bilen. Ser dere ved utgangen om ti minutter. Tenk at vi i verste fall skal greie oss i ukevis. Velg nå klokt, unger!

– Er du sikker på dette? Vi stjeler jo, ymtet Thomas.

Mammas ansikt hadde aldri vært mer alvorlig.

– Jeg har hundre tusen kroner på kontoen. Jeg betaler for det hele når strømmen er tilbake og bankkortene virker igjen, sa hun bestemt og bet plastikken av tre splitter nye hodelykter.

Mira og Thomas løp gjennom det mørke varehuset. Handleturen ble en bisarr krysning mellom eventyret om Charlie og sjokoladefabrikken – og Robinson-ekspedisjonen.

May Grethe Lerum

Kapittel 2:

Forsvinningen

Thomas og moren gikk ut av butikken, mens Mira ble igjen og smuglet en batteridreven mobillader ned i jakkelommen. Moren begynte å lesse varene inn i bilen, den ble stappfull av hermetikk, stearinlys og batterier.

De satte seg inn, moren startet og de kjørte.

Da de var kommet et stykke, så de en bom, politiet var også til stede. Moren stanset og gikk ut av bilen, og spurte en politimann:

«Hvorfor har dere sperret?»

«Vi har sett to mistenkelige personer i forbindelse med mørkleggingen, mer kan vi ikke si», sa han. Hvordan i all verden skal vi komme oss hjem nå tenkte moren, da hun plutselig husket gamleveien.

På vei mot gamleveien, så de en enorm folkemengde foran rådhuset. De stoppet, gikk ut og brøytet seg fram i folkehavet. Da så de en stor plakat med råd fra regjeringen. En gammel mann med grått skjegg leste høyt;

1. Hold dere inne.

2. Hjelp hverandre.

3. Samle flere familier i samme hus og spar på brensel.

«Dette var nyttige råd», sa moren før hun fikk ungene inn i bilen igjen og kjørte videre. Da de var kommet et stykke på gamleveien, la de merke til en mørk skog.

«Det er sikkert der de fine fantasi-alvene dine bor, Mira,» sa Thomas med et glis.

«Du er så utrolig barnslig, Thomas,» sa Mira irritert.

«Hva ellers er det du driver og dagdrømmer om da?» Hun svarte ikke denne gangen, hun himlet bare med øynene før hun snudde seg, og lot tankene fly nok en gang til Andreas. De søte brune øynene hans, den hvite perleraden som skjulte seg bak de myke leppene. Thomas så rart på henne og sa, «Sikker på at det ikke flyr noen alver der inne allikevel?» Hun utbrøt sint: «Kan ikke du bare passe dine egne saker?!» Selv om Thomas var eldre enn henne, var han ikke særlig mer moden.

Hun tok opp den batteridrevne laderen, og stappet den inn i mobilen. Det tok ikke lang tid før hun kunne taste inn PIN-koden. Hun så for seg det vakreste navnet i hele verden fylle skjermen. Hun datt sammen, det var akkurat som noen hadde slått henne med noe hardt i magen. Hun leste meldingen en gang til for å være sikker; «Din saldo er 0,36 kr. Hilsen Telenor». En annen melding poppet inn, den var fra Andreas:

«Hva skjer med deg'a? Du svarer jo ikke. Dette gidder jeg ikke mer! »

Det svei bak øyelokkene, hun var dømt til å miste Andreas, bare fordi hun ikke hadde hatt strøm og heller ikke nok penger til å kunne svare han på telefonen.

Et øyeblikk etter sto de rett utenfor leiligheten. De sprang opp ståltrappen og moren låste opp. Da de kom inn, var gangen helt rasert. Det var først når de så den knuste ruten på kjøkkenet, at de skjønte at de var robbet. Det var ganske så tomt i stuen, mange av møblene var forsvunnet, til og med den hvite stolen moren pleide å sitte og lese i. Thomas løp opp til rommet sitt for å sjekke om dataen var der. Han lette overalt, til og med under madrassen. Den var ikke der, han løp rundt som en gal. Mira så dumt på han.

«Det er det jeg kaller avhengig», lo hun.

Thomas styrtet ned til moren. Plutselig hørte de en rute knuse. Thomas skvatt til og løp ut gjennom døren.

«Kommer straks tilbake», ropte han i det han forsvant.

«Vær forsiktig nå da!» sa moren akkurat litt for sent, for døren smalt igjen. Mira satte seg ned i sofaen og tok opp et gammelt nummer av Topp.

Tiden gikk, og Mira merket ikke at moren hadde begynt å trippe nervøst rundt i rommet.

«Hvor kan han være? Han må da komme snart!» nærmest ropte hun. Både Mira og moren gikk ut for å lete etter Thomas. De fant han ikke noe sted. Mira kikket ut mellom trærne i hagen. Da så hun en bil kjøre i full fart. Hun myste mot bilen.

Var det Thomas sitt ansikt hun så i bakvinduet?

7. kl. Rødbøl

3. kapittel

Fanget

Mira løp til sykkelen sin, satte seg på den, fikk sykkelen riktig gir og tråkket av gårde så fort hun kunne. Det var vanskelig å se i mørket på grunn av den totale mørklegginga. Mira prøvde å følge etter bilen så godt hun kunne, og hun hadde syklet i fem minutter da hun kom til en stor, mørk bygning.

«En nedlagt fabrikk? I filmer er det ofte der kidnappere holder til,» tenkte hun.

På fabrikkens tak kunne hun skimte et helikopter.

«Mira!» Hørte hun noen rope.

«Thomas!?» ropte hun tilbake. Helikopteret startet opp motoren. Mira kastet fra seg sykkelen og skyndte seg for å finne veien opp på taket og til helikopteret. Hun løp mot inngangsdøren og prøvde å åpne den, men den var låst. Mira prøvde å finne en annen vei, men det var for sent! Helikopteret hadde lettet.

Mira fikk tårer i øynene, mens hun gikk tilbake til sykkelen sin. «Hva skjer med Thomas?» «Hvordan kunne hun fortelle dette til moren sin?» Hun satte seg på sykkelen og syklet hjemover. Øynene svei av tårene, som rant nedover kinnene hennes.

Da hun kom hjem, var ikke moren der. Hun gikk inn på kjøkkenet og fant en lapp på kjøleskapet der sto det.

«Kjære Mira, jeg har dratt ut for å lete etter Thomas, kos deg med litt mat og ikke bekymre deg for ham, om det er noe, så ring meg på mobilen.» Mira satte seg ned, tårene fortsatte å komme.

«Hva er det de skal med Thomas?» tenkte hun.

«Trengte de han til noe?»

«Hvem var de?» «Og hvorfor akkurat min dustete, datanerdete bror?» fortsatte Mira å gruble for seg selv.

Det ringte på døra og Mira skvatt. Hun gikk ut i gangen og kikket ut igjennom kikkehullet. Utenfor sto det to menn, som så nokså skumle ut. Den ene mannen var høy og mørk, med bustete hår. Det så ut som om han ikke hadde sett seg i speilet på hundre år. Den andre mannen var liten og tjukk, han hadde en hatt på hodet og ei kvise på nesa, kvisa så ut som den skulle sprekke når som helst. Mira åpnet døra halvveis. Den lille mannen kremtet

«God dag, mitt navn er Mr. Mork og dette er herr Klarkesen» sa han og pekte mot den høye mannen.

«Er din mor hjemme?» Mira ristet på hodet og prøvde å smelle igjen døra. Klarkesen rakk å sette foten i døråpningen og spurte:

«Kan vi komme inn?» Mira svarte ikke.

«Du har ikke noe valg,» sa Mr. Mork, dyttet opp døra og gikk inn med herr Klarkesen rett etter seg.

«Vi vil ikke gjøre deg noe så lenge du samarbeider med oss,» la Mr. Mork til. De to mennene kikket seg rundt,

«Hm,» brummet de.

«Vel, vet du hvor din mor er, vi må prate med henne skjønner du.» Mr. Mork hørtes stressa ut.

«Så, hvor er hun?»

«Jeg vet ikke, og dere har ikke noe med det,» sa Mira nervøst. De to mennene så på hverandre og så deretter på Mira, før de fortsatte videre rundt i leiligheten.

«Hva leter dere etter?» spurte Mira med den strengeste stemmen hun klarte å få til.

«Vi leter etter lapper eller beskjeder fra din mor.»

Mira rev lappen forsiktig ned fra kjøleskapet og puttet den i lommen, mens de to gikk rundt og lette i stuen.

«Hva er det du driver med?» hørte hun en stemme si rett bak seg. Det var Mr. Mork.

«Ikke noe,» pep Mira. «Klarkesen ransak henne!»

«Så, hva er dette da?» spurte Klarkesen idet han tok opp lappen fra lomma til Mira.

«Få se!» sa Mr. Mork ivrig. Han fikk lappen fra Klarkesen og leste:

«Kjære Mira, jeg har dratt ut for å lete etter Thomas, kos deg med litt mat og ikke bekymre deg for ham, om det er noe, så ring meg på mobilen.»

«Vel, vel, vel, hva har vi her?» sa Mr. Mork smilende. «Eh,» stammet Mira nervøst.

«Hva gjør jeg nå,» tenkte hun.

«Klarkesen, bind henne!» ropte Mr. Mork.

«Hvor er mobilen din?» hveste Klarkesen etter han var ferdig med å binde henne. Mobilen til Mira lå i stua, på stuebordet.

«Bare de ikke finner den,» tenkte Mira.

Mira bare ristet på hodet.

«Hvis du ikke sier det, blir det verst for deg!» Klarkesen var irritert. Nå var det tydeligvis slutt på tålmodigheten hans.

«Men jeg vet jo ikke,» skrek Mira.

«Jeg mista den når jeg var ute i stad.»

«Klarkesen», bjeffet Mr. Mork.

«Gå rundt og let i alle rom, jeg vet at den er her ett sted, jeg kan nemlig lukte den. Din lille drittunge,» ropte Mr. Mork rasende til Mira, mens han slo henne så hardt med håndflata at kinnet til Mira får et stort rødt merke. Tårene sildret nedover kinnene til Mira.

«Hva skal dere med mor, hva skal dere med meg?» gråt hun.

«Finner du den Klarkesen?» ropte Mr. Mork utålmodig.

«Ingen tegn til noe enda, men jeg føler att tampen brenner!» Klarkesen går inn i stua, plutselig så han mobilen ligge på stuebordet. Han roper med en glad stemme, og ber Mr. Mork komme. Mr. Mork snapper til seg mobilen fra Klarkesen, han blar nedover kontaktlista til han finner «mamma». Han trykker «ring». En par pip, før en lav stemme sier:

«Jenta mi, åssen er det med deg?»

«Frue, vi har deres datter, hvis dere vil se henne igjen, så må dere gjøre nøyaktig som jeg sier.»

7 AB Torstrand

Kapittel 4. Løsningen?

Telefonsamtalen avsluttes. Det siste de hørte var et pip fra mammaen.

Hva er det som skjer nå? ropte Mr. Mork til Mira.

Mira svarte med gråtkvalt stemme:

Jeg har ikke penger på kortet! Det er gått tomt!

Mira så for seg de fine blå øynene til moren. De pleide alltid å være dekket av briller, i alle fall når hun konsentrerte seg om jobben sin. Mira savnet dette synet, selv om de ikke hadde vært borte fra hverandre så lenge. Mr. Mork ble oppgitt, han sa noen få ord til Klarkesen på engelsk. Det gikk så fort at Mira ikke fikk oppfattet hva de sa. Det eneste hun hørte var egentlig noe med fengsel? Men tankene hennes forandret seg fort idet Klarkesen tok tak i henne og slang henne over skulderen. Mira hylte og vred seg sånn at Klarkesen mistet henne. Hun datt, og slo albuen veldig hardt. Det var så vondt at hun ikke kunne se pga. tårene som rant. Hun ble løftet igjen, og en skarp sviende smerte skjøt fort gjennom hele kroppen. Hun ynket seg.

Mira kikket ut av bilvinduet og myste mot den store skogen, den som en gang var fylt med alver og teite fantasiting. Sannheten var at det var Thomas som hadde funnet opp alt. Men skogen hadde forandret seg gjennom de siste timene. Nå var skogen full av minner og hun savnet Thomas og moren.

Plutselig skimtet hun en rar, hvit ting inni skogen.

Kjør inn her, vi kan gå resten av stykket, sa Mr. Mork til Klarkesen som kjørte bilen.

Klarkesen nikket svakt, og svingte brått. Mira slo hodet i vinduet for hendene hennes var bundet fast bak på ryggen. Hun pep svakt, for hun ville ikke at de skulle høre henne. Hun ble slept ut gjennom bildøren av Klarkesen som igjen slang henne over ryggen. Hun var rett og slett dritt lei av å bli behandlet som en potetsekk. Hun ble slengt oppi den rare, hvite tingen som hun hadde sett gjennom bilvinduet. Det viste seg å være en båt, ikke bare det. Det var en liten speedbåt.

Klarkesen begynte å plystre blidt siden alt hadde gått etter planen til Mr. Mork. Men Mr. Mork ble sur, og ba han ti stille. Klarkesen nikket lett og han begynte å nynne i stedet.

Mr. Mork fiket til Klarkesen. Han fikk et rødt håndmerke på kinnet, nikket stumt og så ned i bakken

Du vet godt at politiet har lett etter oss, du må være stille Robert! Jeg mener Klarkesen.

Mr. Mork kremtet og hadde et fordreid uttrykk i ansiktet

Klarkesen knep øynene hardt sammen og hvisket svakt:

Sure.

Mira forsto med en gang at disse såkalte etternavna deres var dekknavn.

Klarkesen dro båten ned til vannet, og satt seg oppi. Mr. Mork dro Mira etter håndleddet nedover skråningen. Hun hadde ikke følelser igjen i beina da hun ble stappa oppi båten. Mr. Mork bar Mira bort til en slags benk og han la et teppe over henne. Det var ikke mulig for henne å komme seg løs.

Plutselig kjente hun noe dirrende under ryggen. Hun ble litt redd, og samtidig nysgjerrig. Hun vred seg over på magen og grafset etter tingen som dirret. Det var en tøypose med noe inni. Hun puttet den i lomma uten å forstå hva det var hun har fått tak i.

Etter en stund dro Klarkesen henne opp av benken hun lå på, og løsnet tauene, mens han nynnet lavt på «Fairytale» slik at Mr. Mork ikke skulle legge merke til det. Men det gjorde han og han fikk et voldsomt raserianfall. Ting ble slengt rundt i båten og Klarkesen måtte dukke for å ikke bli truffet av tingene han kastet. Mr. Mork ble så gal at han prøvde å rive løs rattet på båten, men så glapp han taket og falt med hodet først i vannet.

Mens han lå og plasket i vannet, fikk han en beskjed på walkietalkien som lå oppå kartet de brukte.

Nå er gutten i fengselet. Vi setter han i celle nr. 43, lød en rar, mørk stemme.

Dere må komme snart, gutten er helt vill. Vi måtte banke han for at han skulle ligge stille. Unnskyld, vi vet at vi ikke skulle røre han, men vi måtte!

Mira lurte fælt på hva dette kunne være. Plutselig ringte det en bjelle, det var jo så klart Thomas de snakket om!

I mellomtiden hadde Klarkesen hoppet ut for å redde Mr. Mork som lå og hylte mens han plasket. Og idet han hoppet ut, visste Mira med en gang hva hun skulle gjøre. Hun grep fatt i rattet, og begynte å kjøre. Det tok litt tid før hun skjønte systemet, men så satte hun kursen mot fengselsøya. Hun så seg raskt tilbake og så to røde fjes, de var akkurat som tomater. Og da var det gjort, hun var faktisk sulten! Hun hadde jo ikke spist på flere timer, men nå var det Thomas det gjaldt.

Hun visste at hun måtte være forsiktig på fengselsøya, det var skikkelig mange vakter der. Hun listet seg rundt, gjemte seg bak noen kanoner, og prøvde å finne en vei inn. Det kom noen svartkledde vakter, de luktet sterk manneparfyme. Det svei i nesa idet de gikk forbi selv om hun var forkjølet. Hun løp bak en hekk, men så begynte det å svi i halsen også, hun måtte hoste! Hun tenkte: Nå får jeg aldri se familien min igjen. Hun klarte ikke holde seg! Hun hostet, men hun var heldig denne gangen fordi vaktene snakket høyt om en dame, ikke hvilken som helst dame, hennes egen stemor! Ashley, som kom fra USA! Men hva hadde hun å gjøre med dem? Ashley var da ikke ond, eller. var hun?

Mira løp rundt og lette etter celle nummer 43. Hun løp rundt i sikkert fem minutter, men endelig var hun der, hun stoppet utafor. Der lå han, den nydeligste gutten i hele verden. Thomas! Hun hadde aldri trodd at hun skulle tenke sånn om Thomas.

Thomas! hvisket hun.

Thomas snudde på seg, og så Mira. Han smilte, litt forsiktig. Han var blitt slått, det var tydelig. Det var blod på den skitne T-skjorta som en gang var hvit. Mira kunne se tårer, og det var ikke gledestårer. Han var helt på gråten.

Hjelp meg, bare hjelp meg! gråt Thomas og sutret litt.

Mira gikk inn fordi døren var åpen. Siden han var så forslått og ikke kunne bevege seg, hadde ikke vaktene tatt seg bryet med å låse. Det var ikke tegn til dem noe sted heller. Mira ble skeptisk siden døren ikke var låst.

Plutselig dirret tingen i lomma. Hun tok opp tøyposen, åpnet den og der lå det en mobil, tydeligvis Mr. Mork sin mobil. Hun låste opp tastelåsen, det var kommet inn en melding, fra Ashley! Og det sto:

«Barack Obama, George Bush, Norway. Help!?» Det var tydelig at det var stikkord. Hun fortalte det til Thomas.

Hva kan det bety, Thomas?

Jeg vet ikke, Mira, men jeg tror det har noe med at Bush er misunnelig.

Ja! Og kanskje Bush vil ødelegge alt for Obama? Nå som han kommer til Norge!?

Det kan jo være derfor de mørklegger Oslo, sånn at han ikke skal motta fredsprisen?

Ja, men hva med Ashley da? spurte Mira.

Jeg vet ikke helt, sukket Thomas.

Plutselig hørte de en slags heliumstemme le. Mira fikk ekle grøsninger nedover ryggen, det var litt ekkelt. De lyttet.

Haha, er det mulig? Barn har så god fantasi for tiden, det er ikke så avansert!

Mira og Thomas hørte et rustent klikk, døren var blitt låst!

Thomas, jeg er redd, sa Mira lavt, mens hun tenkte på moren.

7B Nanset skole

Kapittel 5. Redningen?

«Jeg er redd jeg og», sier Thomas med gråtende stemme. Plutselig dirret det i lommen, en ny melding ploppet inn på skjermen.

Hun åpnet meldingen, den var fra Ashley. Der sto det: «Jeg begynner å bli utålmodig, skjønner du ikke hva jeg mener? Svar meg!» Hun viste ham meldingen.

«Hva gjør vi nå»? spurte Mira. «Vi kan ikke gjøre noe, vi er innelåst», svarte Thomas. «Ikke mist håpet Thomas». sa Mira på gråten.

Mira gikk gjennom meldingen om Bush og Obama mange ganger, helt til hun plutselig forsto det. Hvis hun tok forbokstaven til alle ordene, og fant nummerplassen i alfabetet så ble det 21572148. Hun viste nummeret til Thomas. «Selvfølgelig» sa Thomas.

«Forslaget om at Bush var missunelig på Obama var jo helt idiotisk», sa Thomas.

Hun tastet inn nummeret på mobilen. Det peip tre ganger før det hveste en svak stemme i telefonen.

«Hei det er hos Stoltenberg, er det deg Sigurd, oops jeg mente er det deg Mr. Mork»? Mira brukte sin mørkeste stemme».

«Eh ja, det er meg». «Du må snart komme med ungene». Så la han på.

«Tror du det er statsministeren»? spurte Mira Thomas som sto og lyttet til samtalen. Thomas svarte ikke.

«Vi må komme oss ut», sa Mira.

«Har ikke du en spenne i håret?», spurte Thomas.

«Det er en lus», sa Mira oppgitt. «Har du lus?», spurte Thomas.

«Nei det en det er en spenne som kalles lus»

«Ok», sa Thomas. Thomas tok lusa ut av håret til Mira før han puttet den inn i nøkkelhullet. Mira sto å så på Thomas mens han strevde med å få opp låsen.

Etter en liten evighet hadde Thomas fått opp låsen. De gikk ut av rommet, de prøvde å være så stille som mulig, mens de listet seg bortover gangen. Gangen førte bort til en trapp. Mira tenkte at de kanskje kunne finne en båt og komme seg tilbake til byen der hun bodde. Mira fortalte hva hun tenkte til Thomas.

De gikk mot det de trodde var utgangen. I enden av gangen hørte de et skrik, et dunk og så stillhet. Etter noen sekunder med stillhet hørte de fottrinn og noe som ble slept bortover gangen. De løp inn i den første åpne cellen de så. Begge sto tett inntil døra og lyttet. Mira så gjennom luken i døren, hun så to vakter gå forbi med en gutt på slep. Da de kom nærmere så Mira at det ikke var hvem som helst gutt, det var hennes gutt, Andreas.

Hun begynte å gråte lydløst, men Thomas så det. Han gikk bort til henne og så igjennom luken. Da så han Andreas som ble slept bortover gangen. Ansiktet var dekket av blod. Mira lurte på hva han gjorde her. De hørte en dør slå igjen. Vaktene gikk forbi uten Andreas. Mira og Thomas gikk ut av cella og bort til cella der Andreas lå. De så han ligge livløst på gulvet. Vaktene hadde ikke låst døra. Mira tenkte det var fordi han var så skadet at han ikke greide å røre på seg. De gikk inn i cella, det var kaldt og fuktig. Deretter gikk de bort til Andreas, Thomas sparket forsiktig på ryggen til Andreas, for å se om han levde. Han rørte på seg. Mira ga han et forsiktig kyss. Da skvatt han til. Han så på henne, hun så på han. De gikk forsiktig mot hverandre. Miras lepper rørte Andreas lepper, Mira viste ikke hvor lenge det varte, sikkert en liten evighet tenkte Mira. Så sa Thomas:

«Jeg tror ikke han trenger mer munn til munn metode».

«Kan du gå?» spurte Mira. «Ja, så vidt», svarte han. Thomas gikk bort til Andreas og heiste han opp over skulderen, Thomas var veldig veltrent så det var ikke noe vanskelig for ham å bære Andreas. De så ut av cella, men de så ingen der ute så de gikk ut. De gikk bortover gangen, Thomas husket veien. De så utgangen i enden av gangen, og ut av vinduet på utgangsdøra sto to vakter.

«Hva skal vi gjøre nå?», hviske Andreas fra skulderen til Thomas.

«Jeg har en ide», sa Mira. Hun fant fram mobilen til Mr. Mork.

Mira tastet inn nummeret til Politiet. Det tok ikke lang tid før det kom en tynn damestemme som sa:

«Du har kommet til Politiet, hva kan vi hjelpe deg med?». Mira fortalte hele historien til politidamen. Da hun endelig var ferdig med å forklare sa damen i telefonen at hun ikke trodde på henne og så la hun på. Mira var på gråten. Thomas prøvde å trøste henne og si at alt skulle bli bra, men inni seg tenkte han noe helt annet.

Håndtaket gikk ned, vaktene var på vei inn, Thomas så det også. De fikk panikk, Mira så bort på håndtaket. Hun så en lås, Mira løp bort og låste den i siste liten. Mira hørte et sint rop ute. Hun pustet lettet ut. «Nå må vi finne en vei ut», sa Thomas stresset. Mira løp bortover gangen og lette etter en dør som det kunne være en annen vei ut fra. Når hun kom til den siste døra, gikk hun inn og fant et tomt rom med en luke i gulvet.

Mira åpnet luken i gulvet og fant en jordgang under. Hun gikk ut i gangen og ropte på Thomas og Andreas. Thomas og Andreas kom bort til Mira, de gikk inn i rommet og ned i jordgangen under luken. Det var mørkt og kaldt, men de måtte bare bite tennene sammen. Det var en trang gang så Thomas og Mira måtte krabbe. Andreas lå på ryggen til Thomas mens han krabbet bortover den mørke gangen. Mira hylte ved synet av en rotte. Det var ekko så skriket hørtes om og om igjen. De satt opp tempoet. Etter en liten stund kom de til enden av jordgangen. Der var det en dør. «Er den låst?», spurte Thomas. Mira prøvde å åpne den. Det gikk ikke, den var låst.

Mira begynte å famle i mørke da hun plutselig kjente noe lite i pannen. Det var en liten nøkkel som hang i taket. Hun løsnet den fra snoren og prøvde å sette den i nøkkelhullet. Den passet perfekt. Mira vred om og døra låste seg opp. Mira listet seg ut. Frisk luft møtte dem i det de kom ut. De var kommet ut bak fengslet, det var en stor mur rundt fengslet.

«Nå måtte de bare finne en vei til fastlandet», tenkte Mira.

«Å se, der mangler det en stein i den høye muren!», sa Thomas. De skyndte seg bort til hullet. Det var akkurat passe høyde slik at Thomas kunne se imellom det.

«Det ligger en båt ved bryggen. Vi må komme oss over muren på en måte».

De løp rundt og prøvde å finne noe de kunne bruke til å komme seg over muren med. Plutselig fant Thomas et tau de kunne bruke. Mira hadde funnet en krok så de festet kroken på tauet. Thomas kastet tauet med kroken over kanten på muren, når kroken hadde festet seg fast på andre siden klatret Thomas opp. Mira festet tauet rundt magen på Andreas slik at Thomas kunne heise han opp. Når Thomas hadde løsnet tauet fra Andreas kastet han det ned til Mira. Mira tok tak i tauet og klatret opp. Da alle var på toppen rapelerte Mira ned. Thomas festet igjen tauet rundt magen til Andreas. Etter at Andreas var nede rapelerte Thomas også ned. Det gikk over all forventning. Da alle var nede tok Mira Andreas i armene og Thomas han i beina.

Nøkkelen var ikke i, men Andreas var flink med båter. Så det var ikke noe problem. Han kobla bare om noen ledninger. Det var nesten helt magisk, vips så var båten i gang. De kjørte så fort de kunne tilbake til «fastlandet».

De kom nærmere og nærmere land. De prøvde å finne et sted å sette fra seg båten. De kjørte inn på en strand. Mira hoppet ut av båten og hjalp Thomas med å ta Andreas ut. Mira tok fram telefonen til Mr. Mork og ringte moren sin.

«Hallo, hvem er det?», spurte en stemme i telefonen.

«Det er meg, Mira».

«Hvordan er det med deg, har du funnet Thomas?», spurte moren med urolig stemme.

«Alt er bra, men du må komme og hente oss».

«Hvor er dere?», spurte moren.

«Du husker den stranda vi var på i sommer?»

«Ja, jeg husker den». «Kom å hent oss der». Plutselig ble samtalen brutt.

«Håper hun husker hvor den er», sa Mira engstelig.

«Vi bare venter her og ser om hun kommer».

Ti minutter senere svingte den sølvgrå Audien til mamma inn på stranda. De så den røde jakken til mora i forsete. Mira løp bort til bilen og satt seg inn, 50 meter etter kom Thomas med Andreas på ryggen. Da de hadde festet beltene så de en fremmed mann i førersetet.

7. klasse, Berg skole

Kapittel 6. Hva nå?

Da den fremmede mannen startet bilen og snudde seg, så de at det var Bush.

«Han kler virkelig ikke rødt,» tenkte Mira. Da den gamle presidenten åpna munnen, hørte de en svak pipestemme som sa « We have your mother. If you want to see her alive, do as I say.»’ Thomas tenkte at Bush hørtes ut som en mann som pleide å få viljen sin.

De kjørte som en rallybil mot skogen. Bush bråsvingte og Thomas ble presset mot døra. Da øynene til Thomas gled mellom døra og setet, så han en nødhammer. Han hviska til Mira at de skulle bruke den til å flykte i neste sving. Akkurat da kom en stor svimmel elg ut fra skogen, og Bush måtte vrenge bilen ned på en gammel humplete grusvei. Han mistet kontrollen over bilen, og etter ca 200 m kjørte han inn i en nedlagt fabrikk.

Bilen ble trøkt sammen, og Thomas brukte nødhammeren for å komme seg ut. Andreas var fortsatt svak, så de måtte slepe han mellom seg. Mira passet kjærlig på Andreas, mens Thomas sneik seg inn i fabrikken og så seg rundt. Han så Mr. Klarkesen og Mr. Mork sitte og diskutere foran en datamaskin. Han så faktisk flere skumle menn, og han som så ut som sjefen hadde et stygt kutt i panna. Han var skalla, feit og hadde en lang svart frakk på seg.

«Han er sikkert bevæpnet,» tenkte Thomas.

Thomas så et kart over Oslo sentrum med piler som pekte mot Grand Hotell. Thomas forsto at de hadde planer om å sprenge hotellet, der Obama bodde fordi han skulle få fredsprisen. Thomas løp det forteste han kunne, han kjente svetten renne ned fra ryggen. Da han kom ut til Mira og Andreas, skar han en grimase, og fortalte hva han hadde sett. Mira fant fram mobilen og ringte 1881.

«Har dere nummeret til Obama? Han er i fare!» Hun hørte damen i den andre enden mumle noe om at nummeret var hemmelig, så hørte hun en lav skurring og samtalen ble brutt.

Thomas ropte «Fort dere, vi må komme oss til sentrum!» De spurtet gjennom skogen, Andreas haltet og holdt seg på skulderen til Thomas. Mira snudde seg for å se hvordan det gikk med Andreas, og fikk en grein i ansiktet. Hun kjente blodet renne over kinnet, men tørket det bort og fortsatte å løpe.

Plutselig så de et svakt lys langt borte på grusveien. Lyset kom nærmere og en gul taxi bråstoppet foran dem. Vinduet ble rullet ned, og et kjent ansikt dukket opp. Det var Jan Thomas himself. Mira fortalte med anpusten stemme hva som hadde skjedd. Jan T. ropte

«Oh, my God! Hopp inn!» De satt seg inn, og i passasjersetet satt Carsten Skjelbreid. Jan Thomas og Carsten hadde på seg glitrende gymtøy og skulle på avslutningsfest for «Skal vi danse». De hadde kjørt seg bort fordi Christoffer hadde tuklet med GPS-en, fordi har ikke ville at Jan T. skulle kjøpe en taxi.

De kjørte i en rasende fart inn mot Grand Hotel. De parkerte foran studioet til Jan T. Carsten hadde blitt så sprek og sterk etter «Skal vi danse», så han prøvde å løfte opp et kumlokk. Det rikket seg ikke. Mira visste ikke om hun skulle le eller gråte. Men Jan T. fikk en glimrende ide

«Vi kan bruke mitt nyeste produkt, en mascara som smører øyevippene. Kanskje vi kan smøre kumlokket med den?»’

Etter at Jan T. hadde smurt kantene, prøvde Carsten for andre gang å løfte kumlokket. Kumlokket spratt opp, Carsten tok Andreas over skulderen, og Jan T. sa:

«We are going in!».

Mens Jan T. klagde over hvor skittent det var der nede, fant Mira en luke som førte opp til Grand Hotel. Luken viste veien til et bakrom ved kjøkkenet. Mira åpnet døra i det en vakt kom gående fra kjøkkenet. De løp alt de kunne bortover gangen, men vakten hadde oppdaget dem, og tilkalt forsterkninger. De løp og løp, kjente at hjertet dunket i brystet. Carsten, som egentlig var den sprekeste, datt med Andreas hengende over seg. Mira stoppet opp, så seg til siden og hjalp de opp.

«Fort, de kommer!» hvisket hun. Endelig så Mira en dør. Det var den største og fineste døra hun hadde sett. De braste inn.

Salen var full av velkledde mennesker. De så Ashley sitte ved siden av Mr. Mork og Stoltenberg med en stor veske på fanget. På talestolen sto den mektigste mannen i verden med tv-kameraene mot seg.

«Yes, we can!» sa Obama, idet han fikk øye på de fem som stormet inn i salen. Tv-kameraene snudde seg mot Mira og resten av rømlingene, og Anderas sa:

«Hva nå?»

7. klasse Langestrand skole,

Tobias Dalen Martinsen,

Ingrid Kraft Solberg

7. kapittel: Nøkkelen

En dame i 50-års alderen eiste seg brått opp og ropte:

«Se ungene blør!» Noen vakter grep inn og holdt Mira, Thomas og Andreas i et fast politigrep. Mr. Mork snek seg lydløst ut nødutgangen bak selskapslokalet. Filmkameraene vendte enda en gang fokus mot Jan Thomas og Carsten.

«Vi har kommet til feil sted», utbrøt Jan Thomas mens han vendte blikket mot utgangsdøra. To vakter førte Jan Thomas og Carsten ut av salen.

Akkurat da gikk lyset.

«Hva skjer?» hylte Ashley med en redd stemme.

«Det er mulig lyset har gått i hele hovedstaden!» ropte Jens Stoltenberg. Sikkerhetsvaktene flokket seg rundt Obama. Alle i salen trakk pusten. Ett lite lysglimt fra nøkkelhullet var nok til at Thomas skimtet en universalnøkkel som lå på bakken. Han kavet seg bortover gulvet og fikk akkurat tatt nøkkelen til seg med venstrehanda, og fikk stappa den ned i baklomma.

«Få noen til å slå på reservegeneratoren fort», ropte Kristin Halvorsen. Noen få minutter senere kom lyset på og en vakt tok tak i Thomas og løftet han opp.

Vaktene slepte Mira, Thomas og Andreas motvillig bortover en lang korridor til en liten sort dør som ledet til en gammel slitt trapp. Trappen ledet ned til et rom med skitne vegger med masse spindelvev i krokene. Vakten satte barna på tre forskjellige stoler og bandt dem fast.

Borte i kroken sto en skikkelse med ryggen til.

«Nei, nei se hvem som er her»«, sa skikkelsen og snudde seg sakte mot ungene. Den skumle skikkelsen var Mr. Mork. Andreas fiklet med en lommekniv han alltid hadde med seg i lommen sin, og trakk den sakte opp av bukselommen. Han prøvde å kutte over tauet, men han klarte ikke å kutte den øverste tråden. Mr. Mork gikk sakte rundt dem mens han smilte uhyggelig.

Han så på klokken,#<h98o()> og gikk ut av rommet og opp trappen mens han lo en ondskapsfull latter, og låste den lille svarte døren etter seg. Andreas var ikke treg med å finne fram lommekniven og kuttet over tauet. En liten stund etter var de fri fra de stramme tauene. De listet seg opp trappen. Thomas fant fram universalnøkkelen og bet tennene sammen i håp om at den skulle passe i den lille døra. Den passet! De smatt fort ut. Nå måtte de bare finne moren til Mira og Thomas. De gikk etter en svak stemme lenger bort i korridoren.

Alle var slitne etter alt det de hadde opplevd så de gikk roligere bortover gangen. Når de nærmet seg den merkelige lyden så de en dør ved siden av seg. Det var en sprekk under døra, og Mira bøyde seg ned til for å få et lite gløtt av hvem som var bak. Hun kunne skimte en blek dame som satt der med et blåmerke ved det venstre øye.

«Mor« ropte Mira og gråt noen gledestårer.

«Hvorfor er du låst inne? Moren svarte at Ashley hadde låst henne inne og tatt med seg nøkkelen. Thomas prøvde universalnøkkelen, men det var to låser og den ene var en spesiallås der nøkkelen ikke passet. Mira reiste seg opp og tørket bort tårene. De måtte legge en plan for hvordan de skulle ta nøkkelen fra Ashley.

Da de sammen ble enige om#<h98o()> en plan småløp de tilbake til salen, men denne gangen var de ekstra oppmerksomme på om det kom noen mot dem. Da de kom bort til døren til salen lirket Thomas sakte opp døren mens Mira snek seg lydløst inn og smatt bak en søyle som sto nærme utgangen. Barack Obama sto fortsatt og leste talen sin, ingen la derfor merke til Mira da hun snek seg mot Ashley som hadde funnet tilbake til plassen.

Ashley hadde en glamourveske #<h98o()>som hang over stolen hun satt på.

Mira la seg ned på bakken og ålte seg bort til den store fine veska til Ashley som hun hadde brukt bursdagspengene fra Thomas og Mira til å kjøpe. Mira tok sakte hånden ned i veska og fomlet etter nøkkelen til døren der moren var innestengt. Plutselig fant hun noe som stakk i hånden hennes og dro det opp av vesken. Det var nøkkelen til Ashley. Hun smilte som en sol når hun tenkte på at hun snart kunne se moren sin igjen og føle de gode klemmene hennes. Men da Mira skulle komme seg tilbake kom hun nær en av de tomme stolene og uheldigvis datt de i gulvet. Alle snudde seg mot henne. Hun bøyde seg ned på huk.

Mira satt helt stille som en mus.#<h98o()> Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun hadde to valg, det ene var å stikke av, og det andre var å stå helt stille som ingenting hadde skjedd. Ashley så på Mira med røde, sinte øyne.

«Gi meg den nøkkelen med en gang», freste hun mens hun løp mot Mira sammen med en sikkerhetsvakt. Sikkerhetsvakten fikk tak i henne, men Mira klarte å rive seg løs. Mira løp videre ut i korridoren. Hun løp fortere enn hun noen gang hadde løpt. Flere sikkerhetsvakter ble sendt etter henne. Mira begynte å bli sliten. Hun så fem sikkerhetsvakter komme i full fart etter og rope «STOPP!». Mira smatt bak et lite hjørne og vaktene løp forbi, og der rundt hjørnet fikk hun se tre agenter.

I det hun snudde seg brått rundt støtte hun på Thomas og Andreas.

«Hvor ble det av deg?«, spurte Thomas og Andreas i kor med en nervøs stemme.

---- «Det er ikke tid til å forklare det nå«, svarte Mira og dro med seg guttene. «Vi må komme oss vekk fra vaktene« peste Mira mens hun øket tempoet. Hun kjente at Andreas klemte hånden hennes hardt, men samtidig mykt.

Andreas så en ventilasjonsluke#<h98o()> i veggen og hvisket utmattet at de kunne gå inn der. Luken passet perfekt til dem. De smatt inn ventilasjonsrøret, det førte til et stort og mørkt rom. Vaktene var for store til å komme inn.

Barna gikk og fomlet i det mørke rommet og visste ikke helt hvor de skulle ta veien. Thomas klarte å føle seg fram til et dørhåndtak. Det knirket så høyt at alle måtte holde seg for ørene. Thomas dro opp døren, men det skulle han ikke gjort. For der var?.

7A Tjodalyng barne – og ungdomsskole

Kapittel 8: Døden nær?

Jan Thomas! Han er bundet fast til en stol med et kraftig tau. «De slo meg, de sparket meg.» «Oh, myhh God», sier Jan Thomas med svak og hes stemme.

---- Han er bevisstløs!», sier Andraes, mens han sjekker pulsen.

---- «Ring ambulanse, mens jeg skjærer over tauene!» Mira drar opp mobilen til Mr. Mork fra lommen. Hun trykker fort på tastene 113. Rask blir hun satt over til hovedkontoret. Det er en smørblid kvinne-#<\n>stemme som svarer. Kvinnen skal til å si noe mer, men Mira avbryter henne.

---- «Jan Tho. jeg mener det er mann som ligger bevisstløs på Grand Hotell. Kom så fort som mulig til rom nr. 334 det er et bøttekott!»

---- Mira er i ferd med å avslutte samtalen, da hun kommer på en ting.

En siste ting: IKKE snakk med noen eller noe på veien hit!» Den smørblide kvinnestemmen høres mer og mer stresset ut. «Men», kvinnen skal til å si noe, men Mira har allerede lagt på.

Mens Mira, Thomas og Andreas venter på ambulansen sammen med Jan Thomas, sniker Herr Klarkesen seg inn i hotellets spisesal. Klokken er 19.45 og det nærmer seg middagstid. Klarkesen ser et bord fullt av deilig sjømat. Med ett føler han seg veldig sulten. Han småløper bortover spisesalen til sjømaten. Klokken er ikke åtte enda, så ingen andre gjester har kommet. Han tar en håndfull reker og svelger det med et jafs. Litt lenger bort ser han en knallrød hummer. Han knekker av en klo og spiser grådig. Han føler seg tørst og tar seg en slurk hvitvin, før han sluker i seg et par blåskjell. Klarkesen føler seg først veldig mett, før det går over i en passe svimmelhet og kvalme.

Mira hører sirenene fra ambulansen utenifra. «Nå kommer de», roper Thomas. «Hvis de finner fram da..», svarer Mira med en litt skeptisk stemme. Etter sju minutters ventetid, banker det på døra til rom nr. 334.

Endelig!»,roper Andreas. Mira reiser seg brått og åpner døra. Der står to menn kledd i noen selvlysende ambulanseklær. Mira skvetter litt til, men slipper mennene inn. De tar med seg Jan Thomas på en båre.

«Vent! Kan dere hjelpe oss?», sier Andreas. Men mennene er allerede på vei til utgangen. «Vi blir med dem! Det er tryggere enn å være her.», sier Mira. Det er de to andre enig i. I det de runder spisesalen ser de masse mennesker ved et bord med sjømat. Mira, Thomas og Andreas presser seg gjennom folkemengden. Det ligger en mann på gulvet. En mann kommer fram fra folkemengden.

---- «Jeg er lege.», sier han mens han setter seg ned og leter etter pulsen.

---- «Han er død. «.” De tre ungene ser nå hvem det er. «Klarkesen!», roper de tre i kor. Mr. Mork vender blikket mot ungene.

---- «Ikke la dem slippe unna!», roper Mr. Mork. Mr. Mork, Ashley og statsministeren løper etter dem. I det de tre ungene skal til å løpe ut, stopper Thomas og roper: «Hva med mamma?!» Mira tar nøkkelen opp fra baklommen.

---- «Se, her har jeg nøkkelen!», sier Mira. Andreas skimter et Volvo-merke på nøkkelen. Andreas griper nøkkelen fra Mira. «Eh Mira dette er jo en bilnøkkel!?»

---- «Hva skal vi gjøre nå?!», sier Thomas. «Vi kan jo lure Ashley på en eller annen «åte.», sier Mira. ”Vi har ikke nok tid Mira!”, sier Thomas.

---- «Har du et bedre forslag da?!», sier Mira med en småfrekk stemme. «Eh, jeg er ikke helt sikker. La meg tenke litt», svarer Thomas. «Vi har ikke tid til å tenke!»,sier Mira med en enda frekkere stemme. «Vi har i hvert fall ikke tid til å krangle!», roper Andreas.

---- «Hva med å ta bilen til Ashley?»,hvisker han. «Super idé!», sier Mira og smiler tilbake. «Greit nok.», sier Thomas og himler med øynene.

---- løper ut på gata.

---- «Jeg husker bilen til Ashley fra sommerferien!», sier Mira. «Det er en hvit og blank Volvo.»

----:«Det er jo ikke mange bilene her», sier Thomas. «Vi går langs Karl Johan og ser etter bilen, for den er nok garantert ikke i parkeringshuset.», sier Andreas, mens de begynner å småløpe oppover. De ser hvit Volvo helt øverst i gata. De løper så fort de bare kan oppover mot bilen. I det Mira skal til å låse opp, stopper Thomas henne.

---- Hvem skal kjøre? Jeg er jo bare 17 og har ikke tatt lappen enda!»

----Samma det! Det viktigste er at vi ikke blir tatt, og at vi redder mamma!», sier Mira. Thomas setter seg bak rattet og svinger ut. Bak seg ser de Mr. Mork sitte i førersetet på en turkis, liten Fiat, som er så liten at Ashley må krølle seg sammen for å få plass.

---- Stoltenberg dunker hodet i biltaket for femte gang.

----Hvorfor tok vi ikke limousinen min?!», sier han med en irritert stemme. «Ikke klag, din arrogante kjendismann!», skriker Mr. Mork fra forsetet.

---- Thomas kjører så fort han kanDe er langt fra Oslo nå. «Du må ikke kjøre så fort!», roper Mira. Thomas blir så stresset av alt som har skjedd i det siste. Plutselig mister Thomas kontrollen, og bilen stuper ned i grøfta. «Thomas!», roper Mira.

:7 A Nanset skole

Kapittel 9: Fram og tilbake

De går ut av bilen og ser seg rundt.

– Hvor er vi? spør Mira oppgitt.

– Jeg vet da vel ikke noe mer enn deg! skriker han sint.

---- Plutselig ser de bilen til Mork kjøre fort forbi.

---- Heldigvis er grøften så dyp at Mr. Mork og de andre ikke legger merke til bilen deres. Men den er også så dyp at de ikke har mulighet til å få bilen opp.

---- Fra bilen hører de en rar lyd, Andreas kommer krabbende ut av det totalt ødelagte bilvraket. Det mørke håret hans er ikke like fint lenger, det står ut til alle kanter og han ser ut som han har blitt truffet av lynet.

---- Godt at han er uskadd. Mira setter seg gråtende ned i veikanten.

---- – Hvordan skal vi komme oss ut av denne smørja? hulker hun.

Andreas kommer med et forslag om at de tar bussen til Oslo. Mr. Mork sin bil er så langt unna at de ikke har mulighet til og nå den.

De hører en høy og skrapende lyd. Det er bussen! roper Mira.

---- Alle løper ut i den brede, svarte veien for å stoppe bussen, den stopper og dørene på bussen åpner seg. En bamsete, gammel bussjåfør roper:

– Kom inn da!

Men vi har ingen penger, sier Andreas, og ser ned i bakken.

---- – Bilen vår havnet i grøfta og vi må komme oss fort til Oslo for å redde mamma, forklarer Thomas. Bussjåføren ler og sier de bare kan hoppe inn, for han har ingen andre passasjerer. De hopper inn, og etter så er de på vei til Oslo.

Det er sent på ettermiddagen og det er i ferd med å bli mørkt. Oslo er mørklagt bortsett fra noen bygninger. Bussen stopper rett utenfor Grand Hotel. De hopper ut og løper til hotellets dør. Inne i resepsjonen er det fullt kaos. Mennesker overalt, ingen legger merke til Thomas, Mira og Andreas. De ser på hverandre og løper så fort de kan opp til rommet der moren var sist de så henne. Rett før de skal til å åpne døra, kommer de på at de har glemt nøklene. Thomas og Mira ser dumt på Andreas. Mens Andreas forsøker å åpne døra sier han: Det skader vel ikke å prøve?

- Den er åpen! roper Andreas glad, og Mira løper inn til moren. Moren sitter fortsatt bundet fast til en stol.

– Mamma! roper Mira og Thomas i kor, og løper bort og får henne løs. Moren er glad for å se alle tre, og hun sier at det er viktig at de nå holder sammen.

Alle fire løper ned til utgangen. Nå må de komme seg hjem.

Vi har jo ikke noe bil! roper Mira fortvilet.

Vi tar Jan Thomas sin, sier Andreas, mens han ser bort på en rosa Audi TT Qattro.

---- Nøkkelen står i, av en eller annen grunn.

---- Moren setter seg i førersetet, Thomas ved siden av henne og Mira og Andreas i baksetet.

---- Når de har kommet et stykke, sier Andreas:

Hva med Obama? Moren tar en brå venstresving og kjører tilbake til hotellet. De stormer ut av bilen og inn hovedinngangen.

---- Thomas ber Mira og Andreas om å vente i bilen, mens Thomas og moren går inn for å redde Obama. Moren og Thomas løper inn på hotellet.

---- Mira ser på Andreas og sier: Her var det jo koselig. Andreas smiler bredt. De ser hverandre dypt inn i øynene, lener seg mot hverandre og leppene deres møtes i et langt kyss.

Imens nærmer Thomas og moren seg livvaktene til Obama.

Where is Obama? sier moren. Det høres ut som hun droppa ut av engelsken i 6. klasse.

– What do you want from him? svarer en stor, skummel livvakt.

Plutselig stormer tre personer inn hovedinngangen.

– Stopp dem! roper Ashley andpusten. Heisen ankommer skranglende. Obama med de store ørene sine kommer ut av heisen sammen med livvaktene sine.

Mira og Andreas sitter i den rosa bilen og venter på at Thomas og moren skal komme tilbake med gode nyheter. Det tar så lang tid, så de bestemmer seg for å gå inn på Grand for å hjelpe til. De stopper utenfor og ser Ashley, Stoltenberg og Mr. Mork gjennom den store, skuddsikre glassdøra.

Å nei! mumler Mira fortvilet. Hun kjenner gråten presse på.

7 A Byskogen skole

Kapittel 10: Stemmen

Hva er det,» spør Andreas forvirret. «Se der», sier Mira med gråtkvalt stemme og peker mot glassdøra. Innenfor døra ser de Mr. Mork, Ashley og Stoltenberg komme gående i hurtig tempo med mora og Thomas foran seg. De virker stive av skrekk. Mira og Thomas har dukket ned bak den rosa bilen til Jan-Thomas.

- Hva gjør vi nå?» hvisker Thomas fortvilet. I det mora og Thomas blir slept inn i limousinen, ser de pistolen til Mr. Mork bak ryggen til mora. Mira skal til å springe bort til henne, men Andreas holder henne igjen.

---- «Vi setter oss inn i bilen,» sier Andreas.

---- «Hæ, kan du kjøre da?»

---- «Jeg har i hvert fall kjørt bestefars traktor flere ganger». Det får duge. Mira ser spennende på sin kjære. «Har vi egentlig noe valg?» Andreas starter forsiktig bilen og de følger etter den lange limousinen.

---- «Hva skjer med Obama?» undrer Mira. Andreas stryker Mira forsiktig på kinnet og sier, «det kan vi ikke tenke på nå, det viktigste er å få reddet mora og broren din».

De holder seg et stykke bak for å ikke bli oppdaget. Ikke lenge etter ser de bilen svinge til høyre. Mira kjenner seg igjen umiddelbart. Det samme gjør Andreas. Begge har de vært der før. De er kommet til den skumle, falleferdige fabrikken igjen. Bilen med Mr. Mork, Ashley og Stoltenberg parkerer rett utenfor den store, svarte døra. Andreas stopper bilen ved et skogholt og derfra skimter de mora og Thomas bli dratt motvillig inn i fabrikken.

«Vi må komme oss inn på en eller annen måte», sier Andreas.

---- «Ja, men hvordan? Døra er sikkert låst.» Mira virker ganske oppgitt.

---- «Vent her du, så går jeg og sjekker,» kommanderer Andreas. Akkurat da følte Mira seg som en liten unge.

---- «Nei, jeg blir med,» sier hun bestemt. Sammen springer de mot inngangsdøra. Den var låst.

---- «Kanskje det er en bakdør? Vi går og sjekker,» sier Andreas ivrig.

---- De løper forsiktig rundt hjørnet på bygningen. Plutselig snubler Andreas i noe hardt. Han skal til å skrike av smerte, men Mira tar hånda for munnen hans og hysjer på han.

---- Vær stille,» hvisker hun.

---- «Vi må ikke bli oppdaget». Andreas bøyer seg ned for å se om han blør. Da oppdager han noe metallaktig, skinnende under masse løv.

---- «Hva er det?» sier Andreas nysgjerrig. Mira børster vekk løvet og finner en lang stige.

---- «Kanskje det er en takluke på toppen av bygningen?» De setter den digre stigen inntil murveggen. «Hvordan går det med beinet ditt? Orker du å klatre opp stigen?»

---- :«Jada, det går greit, vi må inn i fabrikken og få reddet mora di og Thomas,» sier Andreas lavt. Mira merket at han prøvde å virke tøff. Andreas klatrer opp først. Mira følger tett etter. Idet hun kommer til toppen, sparker hun litt for hardt fra så stigen tipper.

---- «Å, nei», sier hun nesten lydløst. Andreas skjønte fort hva som hadde skjedd.

---- De hører ett stort brak idet stigen treffer bakken. Løvet blåser opp. Mens Mira og Andreas leter etter en åpning som kan føre dem ned i fabrikken, hører de ett smell fra inngangsdøra.

---- De sniker seg forsiktig bort til kanten og ser Mr. Mork og Ashley langt der nede.

---- «Men hvor er det blitt av Stoltenberg?» sier Mira overraskende.

---- «Tror du han er... død, mener du?» svarer Andreas fortumlet.

---- «Fort, vi må komme oss inn før de oppdager oss». De kikker seg rundt da Mira ser noe skinnende.

---- «Kom hitover,» sier hun og Andreas skynder seg bort. Det var en luke som var gammel, rusten og vanskelig å få opp. Andreas måtte ta i et par ganger før den smalt opp. De titter ned i luka og ser en falleferdig trapp. Mira og Andreas følger trappa ned som fører dem til en mørk gang. De føler seg veldig truet, redde og nervøse. De har på følelsen at noe vil gå galt. Lenger borte i korridoren hører Mira en stemme som sier:

---- «Hva vil dere meg?» Plutselig skjønner Mira hvem stemmen tilhører.

---- Det er pappa,» hvisker hun.

7. klasse Sky skole

Kapittel 11: Lyden bak bokhylla

Andreas ser forundret på henne.

- Er du sikker?

- Ja, jeg er glad for å høre stemmen hans, men jeg håper han ikke er skadet, hvisker Mira til Andreas.

---- De lister seg nedover den lange, mørke korridoren. Andreas vil virke tøff og bestemmer seg for åpne en og en dør. Etter en liten stund er det bare en dør igjen. Der hører de bare summing, som når du spoler en kassett tilbake.

- Hva er det for en lyd? lurer Mira.

- Jeg er ikke sikker, kom så sjekker vi, foreslår Andreas. De åpner døra langsomt og den knirkende lyden skjærer i ørene på dem.

I rommet er det ikke mye noen kasser, litt bøker og mange bilder. Bildene har et spesielt preg av gammel kunst. De går med små kjappe skritt mot lyden de hørte. De går i retning mot kassene, lyden blir sterkere og sterkere. Mira løper de siste meterne bort. Hun stopper sjokkert opp. Faren er ikke der! På gulvet står en lydopptaker med en kassett i. Mira får et tomt uttrykk i øynene. Hun kjenner tårene presse seg på. Andreas kommer bort til henne. «Klikk», sier det. De hører skritt og en ond latter gjaller i korridoren.

Å nei, vi er låst inne! skriker Mira i full panikk. De setter seg ned langs en av veggene da de på nytt hører noen skritt i korridoren. Kort tid etter hører de at låsen blir vridd om. Mira og Andreas spretter opp. Inn kommer Ashley.

– Hva gjør dere drittunger her?! Mr. Mork fortalte meg at han hadde fanget to snushaner! hyler Ashley til Andreas og Mira. Mira kjenner skuffelsen bre seg i hele kroppen. Beina svikter under henne. Hun kan ikke tro at hun hadde sett opp til dette monsteret en gang. Hun kan ikke fatte det! – Du! Din falske dritt! Hvordan kunne du? Hva har dere gjort med mamma, pappa og Thomas? Er de OK?! spør Mira fortvilet og med gråtkvalt stemme.

– Hysj! Hvis dere er stille så kan jeg forklare vesla, du skjønner. Jeg og statsministeren har en fabelaktig plan. Den kan virkelig ikke gå galt, jeg kommer til å tjene masse penger! Aner dere hvor mye noen folk betaler for å få en dau Obama? Det er ganske mye, skal jeg si dere! Hun fikler med nøklene og svetten har begynt å renne sakte nedover pannen hennes, enda det sikkert ikke er mer enn 10 grader der inne. Hun virker temmelig nervøs. Mira holder på å fly henne ned men Andreas holder henne igjen.

---- – Hun er virkelig ikke verdt det, hvisker han inn i øret hennes. I mellomtiden har Ashley kommet seg ut av døra i en fei og låst den igjen, før de hører skrittene hennes forsvinne. Andreas tar Mira med til kassene og der setter de seg ned. Kassene gir etter og de smeller i gulvet med et brak.

Støvet flyr til alle kanter #<o()>og de hoster voldsomt. Når støvet har lagt seg kommer en gammel og muggen gulvluke av tre til syne.

- Oi! Se, roper Mira og peker mot luken. Andreas følger fingeren hennes og får se det mugne treverket.

– Vi må prøve å komme oss ut! Kanskje dette er den eneste muligheten vi får? Andreas høres temmelig opphisset ut. Han river og sliter i den rustne ringen som er skrudd fast til luken. Først ser det ikke ut som luken rikker seg, men etter hvert klarer han å løfte den opp. Det er umulig å si hvor langt ned denne hulen går, men de blir enige om at Andreas, som er sterkest, skal løfte Mira ned. Hvis hun kjenner bakken under føttene skal de begge gå ned etter tur. Mira kan ikke kjenne noen ting før Andreas bare holder henne i håndleddene.

---- – Kjenner du noe? Andreas er veldig andpusten, men klarer å få fram ordene. Mira begynner å få vondt i håndleddene.

– Ja, jeg står nå! Du kan bare slippe meg! Forsiktig slipper Andreas henne ned. Mira kjenner seg fram langs veggene mens hun går forsiktig bortover i den smale tunnelen.

– Klart?! roper Andreas ned til Mira.

– Ja! Bare kjør på! Hun hører et lavt dunk og kort tid etterpå er Andreas rett bak henne. Andreas går forbi henne for å lede an. Tunnelen blir smalere og smalere etter hvert som de går innover.

– Bare vi hadde hatt litt lys! Andreas virker temmelig oppgitt av å krabbe rundt i en liten og mørk tunnel. Mira sier ikke stort, hun er bare konsentrert og tenker ikke på annet enn moren, faren og Thomas. Andreas er jo selvfølgelig også i tankene hennes. Men hun klarer ikke bli kvitt den sterke lukten av kattepiss som er i tunnelen. Andreas bråstopper så Mira krasjer i ham, og hun kjenner rødmen bre seg over ansiktet. Akkurat da er hun veldig glad for at Andreas ikke kan se henne.

– Ehh. Unnskyld, begynner Mira, det var ikke meningen! Andreas hysjer på Mira. Hun hører det også nå, det er stemmen til Ashley, Mr. Mork og statsministeren. Hun syntes hun hører at de diskuterer noe. Det høres ganske viktig ut for stemmene er lave, men alvorlige.

– Kan vi gå nærmere? hvisker Mira så stille hun kan til Andreas. Andreas famler i mørket etter hånden hennes. Til slutt finner han den og de begynner sakte å bevege seg nærmere stemmene.

Nå gidder jeg ikke være med på denne leken lenger! Dette er egentlig galskap! Ashley høres ganske sint ut. De hører skritt.

Hysj! Du har dessuten ikke noe valg! Husk at vi har han samboeren din. Vi har jo også moren og broren til den irriterende jenta! Så jeg tror du bare skal gjøre som jeg sier og ikke si noe til noen, ellers dreper vi alle sammen inkludert deg! Statsministeren hvisker ganske høyt nå. Mr. Mork bryter inn.

– Slutt å krangle nå! Det er det siste vi trenger hvis dette skal funke. Dessuten må vi passe på at ingen hører om den geniale planen vår!

Hjertet til Mira dunker vilt#<o()> inni henne, det er akkurat som om en løve holder på å slåss inni brystet hennes. Andreas holder rundt henne. Mira begraver fjeset i den nydelige lyseblå genseren hans.

:– Så, så, det skal nok gå bra, vi skal redde familien din og hele verden i tillegg! Da blir vi kanskje ekte helter. Han gir Mira et fort kyss på munnen, hjertet hennes hopper over noen slag.

– Takk Andreas, mumler Mira i øret hans. Nå er hun redd, reddere enn da Thomas og moren forsvant og reddere enn da hun skulle hoppe fra klippen i Viksfjord for mange år siden sammen med moren, faren og Thomas. Hun begynner å gråte.

– Hvordan skal vi klare dette? hvisker hun mens hun prøver å tørke tårene.

Etter en stund med å lytte til krangelen til Ashley og statsministeren bryter Mr. Mork av igjen. – Jeg går og ser til snushanene, moren, faren og guttevalpen. Da Mira og Andreas hører dette får de liten tid. De krabber så fort at de kjenner melkesyra bygge seg opp i beina. Andreas løfter Mira opp på skuldrene så hun kan komme seg opp. Deretter hjelper hun Andreas opp. Luken blir forsiktig lukket og Andreas setter en av de andre kassene oppå. Mira og Andreas blir enige om at de må komme seg ut, derfor vil de prøve å overmanne Mr. Mork når han kommer. De stiller seg på hver sin side av døren og venter i en pinefull stillhet.

Låsen blir vridd om #<o()>og døren åpner seg fort. Mr. Mork rekker ikke si er pip før de to ungdommer kaster seg over ham, han mister balansen og slår hodet i gulvet.

– Klarte vi det? Mira er andpusten.

– Ja, han er bevisstløs, smiler Andreas. Mira undersøker Mr. Mork.

– Som jeg trodde, han har et nøkkelknipe festet til beltet, nærmest roper Mira i triumf. Hun kan ikke skjønne at alt har gått så lett. Nå gjenstår bare å finne resten av familien hennes.

De skynder seg ut av døren og låser den bak seg, slik at Mr. Mork ikke skal komme seg ut. Andreas kikker seg om, først til venstre så til høyre, før han igjen kikker seg til venstre. I fullt firsprang løper de nedover korridoren. Begge to lytter etter den minste lyd som vil kunne føre dem til resten av familien. I enden av korridoren er det en grønn dør, på hver side av den er det to rom med forheng foran. Den lave lyden kommer fra det forhenget som er til venstre. Mira kikker veldig forsiktig inn, men ser bare enda et tomt rom med bøker, bilder og masse støv, slik som alle de andre rommene de har kommet over her i korridoren. Det som er annerledes med dette rommet er at det er en brun liten dør tvers over rommet. Lyden blir sterkere etter hvert som Mira nærmer seg. Andreas kommer bort til henne.

Hva er den lyden? Andreas virker ikke helt fornøyd. Han har hørt for mange sånne lyder nå til å bli overrasket, trodde han da.

For inne i det andre rommet henger det masse fine moderne bilder og lamper. Ved veggen står det en fin bokhylle med masse bøker i, ja den er helt stappfull! Litt lenger borte står det to nye lenestoler med et glassbord i midten. Oppå bordet er det en vase med friske, vakre blomster. Midt i det lille rommet står et fint skrivebord med en helt ny bærbar pc på og ved siden av pc-en er det masse papirer. Det er virkelig noe helt annet enn de andre rommene de har vært i tidligere.

Ingenting ser rotete ut i rommet, det virker nesten som om det blir rengjort hver time. Men hvordan kan det være så ryddig her inne, når det er så støvete og møkkete i de andre rommene, undrer Mira seg. Andreas har allerede begynt på sin oppdagelsesferd rundt i rommet. Han bråstopper da han er kommet fram til bokhyllen, lyden de hadde hørt er mye sterkere nå. Andreas vinker ivrig Mira til seg.

– Kom fort! Dette må du høre, hvisker han. Mira skynder seg over gulvet og bort til bokhyllen der Andreas venter.

– Kan du høre det? Det er Mira som er mest opphisset nå.

– Kom, la oss prøve å flytte bokhyllen, sier Andreas. De dytter og presser, men bokhyllen rikker seg ikke. Mira skal til å gå for å sette seg i en av stolene, da hun skimter noe blankt bak et bilde. Hun går bort til det og får se ...

Tjodalyng barne- og ungdomsskole

Kapittel 12 - Avsløringen

Der på veggen bak bildet ser hun en safe.

– Andreas, se her! Roper hun halvhøyt. – Det er en safe bak bildet! Andreas småløper bort

-Men vi kan ikke koden. Kanskje den er på noen av papirene der borte! Utbryter han.

De går bort og begynner å lete i papirene, men det er ingen av dem det ser ut som det står en kode på.

– Kanskje den er på en fil på PC-en? Andreas slår på PC-en, men den trenger et passord. Han prøver: Ashley, Obama, Stoltenberg?., Mork?., men ingen av disse er passordet.

– På en av lappene sto det Oppdrag Obama, utbryter Mira

Kanskje det er passordet?

Andreas taster inn «Oppdrag Obama», og klikker «OK». Etter en stund kommer en beskjed opp på skjermen: «Velkommen Jens». Andreas begynner å lete gjennom filene. Dette kan ta sin tid, tenker han frustrert, men plutselig dukker det opp en fil som skiller seg ut.

– Se her! Andreas peker ivrig på skjermen: Et firesifret tall! 1337. Kanskje det er koden? Mira skynder seg bort og prøver, og Safen glir sakte opp med en ekkel knirkelyd.

Inne i safen ligger en liten, brun lapp der det står: Norges lover. Andreas sier: – Sto ikke den i bokhylla? Kanskje det er noe spesielt med den? Han lar fingeren gli søkende gjennom bokhylla, og der: En tykk rød bok med «Norges lover» gravert inn på siden med gullskrift. – Her er den! Utbryter han triumferende. Han tar ut boka og begynner å bla.

Plutselig glir bokhylla sakte til side og avslører en dør bak. Lyden de hørte tidligere er sterkere nå. Den høres ut som stønning. Andreas åpner døra og de kommer inn i nok et støvete rom. Stønningen er sterkere nå. Rommet er helt tomt, bortsett fra en smal trapp i midt rommet. Mira og Andreas beveger seg forsiktig i retning lyden, og da de er helt borte ved trappeavsatsen, er det ikke lenger noen tvil. Stønningen kommer nedenfra! De stormer ned trappa og får øye på moren, faren og Thomas, bundet på hender og føtter og kneblet.

I den andre enden av rommet sitter Stoltenberg og Ashley.

– Hvordan kom de drittungene løs!? brøler Stoltenberg, og trekker opp en pistol.

– Et skritt nærmere og jeg skyter! Mira og Andreas bråstopper.

– Jeg vil ikke være med på dette mer! Roper Ashley. Hun har tårer i øynene og ser helt fortvilet ut.

Hold kjeft! Brøler Stoltenberg, og klapper til Ashley så hun faller. Hun skriker til og blir liggende gråtende på gulvet. Faren til Thomas og Mira prøver desperat å komme seg løs. Ashley halter seg opp og tar en murstein som ligger like ved. Tårene renner i strie strømmer nedover kinnene hennes da hun kaster mursteinen mot statsministeren, som er opptatt med å brøle til de andre.

Stoltenberg besvimer og faller med et smell på gulvet.

Ashley skynder seg bort til Mira og Andreas og hjelper dem med å knyte opp tauene til moren, Thomas og faren. Mira får tårer i øynene når hun ser dem og klemmer straks moren.

Hvordan går det med dere? spør Mira.

Vi var redde, begynner moren, men Ashley avbryter henne:

Det må dere snakke om siden. La oss konsentrere oss om Obama! Nå skal jeg fortelle dere om planen, men vi har ikke mye tid! Han er fanget og kneblet i et hemmelig rom i denne fabrikken. Jeg tror det finnes en inngang gjennom en luke i det store, flotte rommet.

Plutselig reiser Stoltenberg seg, tar opp pistolen og sikter mot Ashley.- Nå tier du stille! Øynene gnistrer av sinne. Ashley fortsetter og ser bedende på Stoltenberg.

– Du vet at dette er galt! Du vet vi kommer til å bli tatt. Alt vil komme for en dag!

Men du vet hva jeg må, svarer Stoltenberg iskaldt, og sikter enda en gang mot Ashley. Denne gangen trekker han av, og Ashley faller med et skrik. Faren til Thomas og Mira løper bort og kneler ned ved siden av henne.

I samme øyeblikk kaster Andreas og Thomas seg over Stoltenberg. Ved hjelp av Mira binder de han med tauet som Thomas hadde vært bundet med. Deretter løper alle tre opp trappa. –Hva med Ashley? Peser Thomas

–Pappa og mamma passer på henne, svarer Mira. De kommer opp i det fine rommet og leter langs vegger og tak.

–Her er luka! Sier Mira, og de klatrer ned. De kommer ned i et fuktig, trangt rom. Det eneste som er der, er en dør som de så vidt kan skimte i det dunkle lyset. De hører lave stønn fra den andre siden. Mira kjenner på døra. Den er ikke til å rikke.

Er den låst? Spør Andreas.

– Det ser ikke sånn ut, svarer Mira.

Hva venter vi på, legger hun utålmodig til.

Kom igjen! Hjelp meg å dra her! Døra er rusten og hard og få opp, men når alle drar samtidig, går den sakte opp.

De kommer inn i et minst like trangt rom. I det ene hjørnet sitter Barack Obama bundet til en stol. De løser opp knutene hans, og hjelper han opp.

–Thank you, sier han lettet. Han ser sliten og medtatt ut, men han prøver å smile tappert.

I det samme høres et skrik. Mira kjenner igjen farens stemme, og føler redselen stikke som nåler i huden. De tre ungdommene raser opp trappa med Obama like bak. Snart er de tilbake i rommet der de forlot foreldrene, Ashley og statsministeren. De ser faren sitte med Ashley i armene. Moren står sjokkert ved siden av dem.

Hun er død! Gråter faren.

– Han har drept henne, roper han og peker på Stoltenberg som ligger bakbundet like ved. Stoltenberg ser skrekkslagen ut. Faren fortsetter gråtkvalt:

-Før hun døde sa hun et eller annet om George W. Bush Kanskje han hadde bestilt mordet på Obama? Snufser faren.

Plutselig bryter Stoltenberg sammen.

–Han har barna mine, og kona mi også! Hulker han.

-Han har tatt dem med til Texas! Han slipper dem ikke fri før jeg har ryddet Obama av veien! Tilhørerne stirrer sjokkert på den fortvilte Stoltenberg. Obama ser mer spørrende ut, og Andreas oversetter raskt til engelsk. Den amerikanske presidenten ser ut til å eksplodere i sinne, men behersker seg slik at samtalen kan fortsette.

-Hvorfor var Ashley med? Spør Mira.

–Hun var bare på feil sted til feil tid, svarer Stoltenberg ulykkelig.

– Men hva gjør vi nå?

Thomas, Mira og Andreas ser på hverandre. – Vi skal hjelpe deg, svarer Mira. Hun kikker ned på gulvet der faren fortsatt sitter med Ashley i armene. Denne galskapen må vel ha en ende, tenker hun.

Klasse 7.2,

Byskogen skole.

Kapittel 13: Texas

Nå satt de i den store, svarte limousinen til Jens Stoltenberg på vei til Gardermoen, der Air Force 1 ventet på dem. Plutselig hoppet

en mann foran bilen. Sjåføren bråstoppet. Thomas slo hodet hardt inn i den sota ruta, og det begynte å strømme blod ned fra pannen hans.

- Thomas går det bra? skrek Mira livredd. Helt siden Mira var liten, hadde hun mislikt blod. Thomas rakk ikke å svare før bildøra ble røsket opp, og en mann dro ut Mira. Det var Mr. Mork! Mira sprelte som en gæren ape, men klarte ikke å komme seg løs fra det faste grepet han hadde rundt hånden hennes.

- Slipp henne! ropte Andreas og løp bort til dem.

- Stopp, ellers dreper jeg henne, her og nå! sa Mr. Mork mens han sakte tok opp en pistol fra lomma. Andreas stoppet stiv av skrekk, og gikk forsiktig tilbake til bilen. Mr. Mork trakk Mira raskt til seg og alle skvatt til. Han hvisket i øret hennes:

- Ikke stol på Jan Thomas, han er med i Oppdrag Obama. Han løftet pistolen og Mira ble kjemperedd, men han siktet ikke på henne, han siktet på seg selv, mens han mumlet til henne:

- Jeg hadde fått livstid i fengsel uansett. Han trakk av og datt ned i bakken med et smell. Alle ble helt stille av forbauselse. Thomas ropte til Mira: Kom, vi må forte oss! Mira løp inn i bilen, og hun kastet seg i armene til mammaen sin.

- Mamma, Mr. Mork sa at vi ikke må stole på Jan Thomas, fordi han er med i oppdrag Obama! hikstet Mira.

- Å, jeg har sett han snakke mye med Bush, kanskje det er han som har barna og kona mi? sa Jens gråtkvalt. – Da må vi dra til parfymeriet hans.

Sjåføren kjørte videre og etter en stund kom de fram til Gardermoen. Det var mange mennesker der, men de brøytet seg

igjennom folkemengden. De kom seg til flyet. Da de skulle gå om bord, sa Obama:

- I have to stay here with my wife, can you leave without me?

- Yes we can! ropte alle i kor. De tok adjø, og dro rett til Texas.

Da de etter mange timer, kom ut av flyet, sto det mange knall gule taxier som ventet på å bli bestilt. Er det egentlig noen av oss som vet hvor dette parfymeriet ligger? spurte Jan Thomas. Alle så fort på han, for det var jo faktisk ingen som visste hvor dette parfymeriet lå.

– Det kan jo hende en av sjåførene vet det da. De gikk til en og en av taxiene, og spurte sjåføren om de viste hvor Jan Thomas Hair- Style & Perfumery lå. De første de spurte, svarte:

- No, no! There’s no Jan Thomas Perfumery in Texas.

Nå var alle helt deppa.

– Kanskje vi skal spørre den siste og, eller er ikke det noe vits? spurte Mira.

- Jo, vi gjør det, sa Jens som lengtet etter å se familien sin. Mira nikket, og gikk bort til den siste taxien sammen med Jens og de andre.

- Hello, do you know where Jan Thomas HairStyle & Perfumery is? spurte de.

- Actually, I can’t tell you, svarte han hemmelighetsfull.

- Why, why, why? We have to know, because we think he has my wife and my children, sa Jens.

-Ok then, I can drive you to his secret place.

De hoppet inn, og sjåføren kjørte av gårde. Han kjørte i gjennom en mørk og dyster skog, til de kom til en liten hytte. Den så egentlig veldig koselig ut. De banket på døren, og etter en stund kom Jan Thomas og åpnet opp.

– Åhh, hei mine kjære venner! Sa han og virket nervøs.

- Vil dere komme inn på et glass smoothie? la han til. De takket ja, og gikk inn. Inne var det koselig. Det var fyr i peisen og det luktet deilig, som vanilje.

- Det virker egentlig ganske normalt her, hvisket Mira til Andreas.

- Ja, når du sier det så, svarte han. Da kom Jan Thomas ut med de nydelige smoothiene.

-Det er min spesielle oppskrift, sa han stolt.

Plutselig hørte de et høyt, hylende skrik nede fra kjelleren. Jan Thomas mistet alle glassene på gulvet så det sprutet glassbiter overalt. Men han brydde seg ikke om det. Han løp bare rett bort til luka ned til kjelleren.

– Det er ikke noe spesielt her nede, bare hunden min. Jeg skal bare ned å se til han, sa han med en skjelvende stemme. Han fortet seg ned luka, men glemte og lukke den helt.

- Husk hva Mr. Mork sa til meg, han sa jo at vi ikke skulle stole på Jan Thomas, sa Mira. Skal vi gå etter? De var enige, så de åpnet opp luka og listet seg ned. Der sto Jan Thomas med familien til Jens, og teipet igjen munnene demmes.

– Stopp! skrek Jens illsint. Jan Thomas snudde seg så brått at den nye I-phonen hans datt ut av baklomma. Mira plukket den opp. Ingen så det.

– Hva gjør dere her? sa Jan Thomas livredd. Jens overså han, og løp rett bort til kona og barna sine. Plutselig så de at luka ble slengt opp. Der sto George W. Bush med vaktene sine.

– Tie them all up, and get rid of them. They know to much.. sa han irritert til vaktene sine. De bandt dem, og førte dem opp trappa.

- Good job, now I will give you our special makeup! sa Bush til Jan Thomas. Bush og Jan Thomas gikk rett bak de andre. Da vaktene åpnet ytterdøra, stod det mange politifolk der.

- What is this? spurte en av vaktene skremt. De løp til bakdøra, men politiet hadde omringet huset. Politiet kom inn med håndjern og satte på dem.

– Oh my god! sa Jan Thomas og besvimte.Politiet måtte bære han inn i politibilen. Bush derimot, gjorde det ikke så enkelt for dem. Han prøvde og vrenge seg løs. Han var for svak, fordi han hadde ikke fått trent så mye i det siste.

Alle var kjempeglade, og klemte hverandre.

- Hvordan går det med dere? spurte Jens kona si og barna sine. Han var helt på gråten.

- Det går bra nå, takket være dere! svarte kona hans, mens hun ga han en stor klem.

- How did you find us? spurte Andreas politisjefen.

- The pretty girl over there, Mira, called us with Jan Thomas I-phone. Da løp Andreas bort til Mira og sa:

- Du reddet oss! Jeg er så glad i deg! Så ga han henne et stort deilig kyss. Dette er den beste dagen i mitt liv! tenkte Mira. Så var Norge neste stopp. Hjemme var strømmen på plass og alt var som det skulle. Det første Thomas gjorde var å slå på TV-en.

– Kom og se! Det er Obama som får fredsprisen nå! sa han. Alle satt seg foran TV-en med litt snacks og drikke. Det var en koselig kveld.

7g3 Østre Halsen skole