Gå til sidens hovedinnhold

Vargvinter - skrivestafett 2007

Artikkelen er over 13 år gammel

I dag presenterer vi niende kapittel i årets skrivestafett for distriktets 7.-klassinger.

Innledningen til det som skal bli en spennende roman, er skrevet av Horten-forfatter Trude Brænne Larssen.

SKRIVESTAFETTEN

Første kapittel er utgangspunkt for fortsettelsen.

FAKTA

Avis i Skolen og Østlands-Posten har igjen invitert distriktets 7.-klasser til skrivestafett. Kapitlene fra den enkelte klasse kommer i ØP hver lørdag, fram til og med 2. februar. (Kun med et lite avbrekke i forbindelse med jul og nyttår).

Kapitlene legges kontinuerlig ut på «www.op.no/skrivestafett».

FORFATTEREN

Trude Brænne Larssen er forfatteren bak bokserier som «Rimfrost», «Ulveøyne» og «Holmegaard». I tillegg var hun dessuten en av flere forfattere bak serien «Emilies Tid», som utkom i 2002. Hun har også arbeidet i flere år som illustratør, kalligraf og manusforfatter av tegneserier.

Hun vokste opp i Trondheim, på Berg - som ligger omtrent mellom Moholt, Tyholt og Singsaker, for den som er kjent; et pent villastrøk med små gater og store hager. Besteforeldrene hennes bodde i huset ved siden av. Helt fra hun var liten hadde hun hodet fullt av dagdrømmer.

- Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg var særlig jenteaktig. Barbiedokkene fikk ligge i fred for meg. Vi likte å bygge hytter, under trær, i trær, og helt fra vi var ti-elleve år gamle syklet vi mange kilometer for å komme ut i skogen, der vi håpet å finne en hemmelig hule som vi kunne bruke som gjemmested og «hovedkvarter». Huledrømmen er kanskje blitt et tema i noen av bøkene mine. Både Ulva og Rime finner seg bosteder i selve fjellet, trygt beskyttet av steinvegger, skriver Trude Brænne Larssen på sin hjemmeside, «trudeblarssen.com»

Riding og hester var en annen av hennes store interesser. Hest sto øverst på ønskelisten hver jul, men den drømmen gikk aldri i oppfyllelse.

I voksen alder har det ikke blitt så mye tid til å holde den interessen ved like.

- Til gjengjeld ble det en bokserie av det også: «Holmegaard», der handlingen finner sted på en herregård like ved Horten, der jeg bor, forteller hun.


«Høyjord, seinhøsten 1349»

Himmelen hadde samme farge som gammelt, upusset jern. Vinden var bitende kald, og feide med seg små, stikkende fnugg - en mellomting av sludd og regn - som om været ikke kunne bestemme seg. Likevel svettet Arnvid der han sto oppi bakken og strevde med å lempe bort stein som gjorde det vanskelig å grave. Ja, for det var svette som fikk det til å svi i øynene, svor han for seg selv. Ikke tårer. Med sine femten vintre var han voksen kar. Grining var for barnunger.

Men brystet var hult av sorg, hver gang han fikk et glimt av de fire kroppene han hadde slept med seg. Vanskeligst hadde det vært å få med seg far. Døden hadde ikke gjort ham lettere å hanskes med. Han var bare blitt enda stivere og mer tverr enn før. Mor gikk det lettere med, mager som hun var. Men aldri hadde han båret en tyngre bør enn da han løftet de to søsknene sine. Vesle Vegard først, og deretter lyse, lille Gudlaug. Hun fikk ikke oppleve mer enn fem vintre.

Han hadde tullet dem inn i bolstrene og teppene fra sengene. De livløse kroppene var helt skjult. Det hadde ikke vært nok til alle fire, så småsøsknene måtte dele, slik de hadde gjort også da de levde. Det var en slags trøst i det, kjente Arnvid. Det verket slik svelget når han tenkte på hvor ille det hadde vært dersom lille Gudlaug skulle ligge alene i den svarte, steinete jorda. Nå var hun borte. Likevel tykte han rett som det var at han kunne høre den lyse, glitrende latteren hennes i vindkastene. Hvert øyeblikk ventet han at han skulle snu seg og se henne komme byksende med den raggete buhunden i hælene og håret rett ut bak seg, som en foss av sollys. Han skulle aldri se det igjen, innså han og kjente trykket over bringa øke i styrke.

Noe fikk ham til å snu seg.

Det var ikke Gudlaug som sto der i skogbrynet. Det var Astrid. Hva skulle hun her oppe på Anrrud å gjøre? Til tross for at de var nesten jevngamle og hun bodde på grannegården, hadde Astrid aldri vekslet så mye som to ord med ham før. Det var hun for kaut og kry til. Aldri lot hun folk glemme at hun var eldstedatteren på Hammer, den største og rikeste gården i bygda. Det ble sagt at hun var lovet bort i gifte til en kar på Seheim - visstnok en mann som sto selveste kongen nær. Det var visst ikke måte på hva hun skulle få med seg i medgift. Folk snakket knapt om annet, og mange ristet på hodet og tykte det fikk være grenser. Det var ugudelig å vise slikt hovmod, ble det sagt.

Skjønt folkesnakket hadde forstummet nå. De få som var igjen hadde annet å bekymre seg for.

Arnvid kjørte spaden i jorda og fikk lempet opp et nytt tak med sand og stein.

- Hva vil du? ropte han over skulderen, uten å ta pause i arbeidet.

Astrid nølte litt der hun sto og fiklet med et bånd som var flettet inn i overdelen på kjolelivet. Den blå serken var ikke like gjev å se til som sist han hadde sett henne bære den. Det så ut som hun hadde gått med den i mange uker.

- Ingenting, kom det halvhøyt fra henne.

- Hva er det da du står der og glor for? Har du ikke noe nyttigere å ta deg til, der nede på Hammer?

Hun bare ristet på hodet, og han tenkte sitt; om rikmannsdøtre som sikkert hadde tjenestefolk til å utføre hver minste lille ting, så de slapp å måtte streve med noe som helst.

- Du får komme deg hjem igjen da, sa han, - så sjølfolkene ikke blir urolige for deg.

- D¿ de blir ikke det, kom det fra henne. Hun flyttet seg umerkelig nærmere, og først nå så han at hun skalv om munnen. - D¿ de er ikke der.

- Har de reist? spurte han. Idet ordene hadde sluppet ut, hørte han hvor tåpelig det lød.

- De ¿ de ¿

Rikmannsjenta sto der og kjempet med gråten.

- Det er vel noen der du kan vende deg til? Som kan ta seg av deg?

Bygdas største og rikeste gård huset nærmere seksti sjeler med stort og smått; tjenere, huskarer, slektninger og ungene deres.

Astrid bare ristet stumt på hodet.

- De er ikke døde alle sammen? presset han fram. Stemmen hans var så trang. Som om den nektet å gi lyd til slikt et grufullt spørsmål.

Hun trakk umerkelig på skuldrene. - Vet ikke. Mange flyktet da de første ble sjuke.

Arnvid kjente at det gikk kaldt nedover ryggen. Han visste at farsotten hadde rammet mange, men han hadde hatt nok med å ta seg av stellet her på gården. Mor hans hadde stått i døra og skreket tvers over tunet at han ikke fikk komme i hus. Han hadde ikke forstått det. Søsknene hans fikk jo være der. Men mor kunne mer enn mødre flest. Hun hadde kunnskap om urter og legemidler. Han kom aldri til å glemme tårene hennes da hun sto der i dørgløtten og hikstet, mens hun forklarte at denne krankheten var en farsott - en sykdom som gikk fra mann til mann. Derfor fikk han ikke komme inn. Senere, da mor skjønte at de ikke kom til å stå det over, hadde hun stått borte ved husveggen og ropt til ham hvorledes han skulle te seg, når de var døde. Han fikk ikke ta i dem, hadde hun formant ham. Han skulle bare bolte døra og sette fyr på huset.

Arnvid hadde ikke adlydt morens siste ønske. Til gjengjeld hadde han tatt seg i akt da han slepte med seg sine nærmeste og fikk halt dem opp i bakken, så de i det minste kunne få en grav. Ned til kirken ville han ikke, for der lå likene stablet opp langs veggene visste han. Graveren var selv død, og ingen ville påta seg oppgaven etter ham. En kunne kjenne likstanken på lang lei.

- Kan jeg være her? spurte Astrid.

Han svarte med å riste på hodet, men angret så smått da han så at hun begynte å skjelve om munnen. - Ingen av oss kan være her, sa han. - Sotten er i husene. Skal vi ha håp om å greie oss, må vi stryke til skogs og holde oss langt unna folk.

- Men vi har ikke verken vått eller tørt.

Han nikket for seg selv. Astrid hadde rett. De hadde ingenting - ikke så mye som en koie å varme seg i. Likevel var han ikke i tvil: Det var deres eneste håp.




7. klasse, Jordet skole:

«Alene i skogen»

De dro til skogs med en gang. Skogen var klam og våt av regnet og sluddet. Det var masse sopp. De plukket med seg så mye de kunne.

- Se der! I fjellet! En hule! Der kan vi være! Sa Astrid lykkelig. Det eneste de hadde med seg var en ubrukelig fiskestang, to flintsteiner og en slu kniv. Arnvid gikk for å ordne til en bedre fiskestang.

- Jeg brukte snøre på fiskestanga til å lage en ny fiskestang med denne greina, sa Arnvid litt stolt.

- Hvis du blir her, kan du prøve å lage et bål ved hjelp av disse to flintsteinene, fortsatte Arnvid.

- Jeg skal gjøre så godt jeg kan, sa Astrid.

- Da løper jeg bort og prøver å få litt fisk i bekken der borte. Dersom du får til bålet kan du jo steke soppene vi plukket i stad, ropte Arnvid mens han løp bortover til bekken.

- Hvordan gjør man det her da, jeg har jo aldri gjort noe sånt før, mumlet Astrid for seg selv.

Etter lang tid og mye slit hadde Astrid til slutt samlet sammen nok kvister og greiner til å lage et bål. Astrid fikk stekt soppen med kvistspyd. Da soppen var klar hadde Arnvid enda ikke kommet tilbake fra fisketuren. I stede for å sitte og vente, plukket Astrid granbar og mose som de kunne ligge på når de skulle sove. Da Arnvid endelig kom tilbake hadde Astrid lagd en sitteplass av granbar de kunne sitte på og lagt soppen på noen barktallerkener.

- Jeg fikk tre bekkørret, de veier sikkert 1kg til sammen! ropte Arnvid gledesfylt.

- Så bra! Jeg har fått laget et bål og plukket granbar som vi kan sove på, svarte Astrid.

De grillet fisken på bålet og spiste den rett fra kvistspydet.

- Ikke akkurat det beste jeg har spist, men det duger, sa Astrid.

Hun tenkte tilbake på livet som rikmannsdatter.

- Du er jo vant til mat bare av det beste slaget. Vi spiste bare slik mat vi, sa Arnvid morskt tilbake. Han var fortsatt litt irritert over at det var akkurat Astrid han måtte reise med, samtidig som han var glad for og ikke måtte reise alene.

- Soppen var i hvert fall god, sa Astrid. Det var begge enige om.

Månen steg sakte opp på himmelen mens solen gikk ned.

- Skal vi legge oss til å sove nå? spurte Astrid.

- Vi får vel det. Det blir en lang dag i morgen, sa Arnvid.

Neste morgen:

- Jeg har veldig vondt i nakken, har ikke du? sa Arnvid.

- Jo, mosepute er ikke av beste kvalitet akkurat! sa Astrid med et glis om munnen.

De spiste litt sopp som de hadde spart fra middagen dagen før. Arnvid hadde sagt at han skulle fange en hjort i dag. Men det var før Astrid raskt utbrøt:

- Er du gæren, den kan ha fått pesten! Vi kan aldri være for sikre, vi holder oss til fisk og sopp.

- Da får jeg gå og prøve å få litt mer fisk... sukket Arnvid.

- Det er bra! Jeg leter etter mer sopp, sa Astrid som prøvde og late som hun var optimist. Arnvid la likevel merke til at hun ikke var så særlig glad.

Dag etter dag med bare det samme opplegget: sove på vonde moseputer, Arnvid fisket fisk, Astrid plukket sopp, Astrid tente bål og de spiste før de la seg. Og neste dag det samme opplegget om igjen. Men så en dag kom Arnvid og sa:

- Det er is på bekken...

- Og det er ikke flere sopper for frosten har tatt de, sa Astrid.

- Hva skal vi gjøre nå da? Vi kommer ikke til å overleve vinteren, sa de begge.

De ble enige om at de skulle dra tilbake til bygda for og se om det var noe igjen av den, men der var alt borte. Snøen begynte å dale, straks la det seg et hvitt teppe over bygda.

- Hva gjør vi nå da? sa Arnvid.

- Jeg vet ikke... Svarte Astrid.

Arnvid så seg litt rundt, og der var klatretreet Gudlaug alltid satt og lekte med tøydokka si. Arnvid ble trist inni seg. Plutselig ble Arnvid stiv i blikket og kroppen.

- Astrid! Se en, ulveflokk...!

7. klasse, Jordet skole

3. kapittel:

Ulvene kom springende mot dem. De kom fort. De kom nærmere og nærmere. Tre sultne ulver.

Arnvid så en kjepp, han grep tak i den så fort han kunne. Den ene ulven hogg til i kjeppen. De to andre sirklet rundt dem.

- Astrid! Spring vekk! Du må komme deg i sikkerhet, hylte Arnvid. Astrid sto hvit som et laken, hun klarte ikke å røre seg. Hun kunne jo ikke bare stå der og glo. Hun var stiv av skrekk og frøs på beina. Da kikket hun ned, og så snøen på bakken. Jeg kan jo ikke la Arnvid dø heller, tenkte hun mens hun bøyde seg ned og tok snøen opp i hendene og formet det til en ball. Den første snøballen suste fram og traff ulven, som åpenbart var lederen, midt på snuta. Den slapp taket i kjeppen. Etter noen flere snøballer løp ulvene av gårde.

- Fort! Vi må klatre opp i treet! De kan komme igjen, ropte Arnvid andpusten.

- Det var nære på, sa Astrid redd. - Hva skal vi gjøre nå? Akkurat i det Astrid sa det, hørte de ulver som ulte. Denne gangen så det ut til at det var hele flokken. Alle ulvene sto i ring rundt treet og prøvde å komme opp. Da så Arnvid noe som lyste langt inne i skogen, det kom nærmere og nærmere. Det var noen som kom springende med fakler og spyd. Den som sprang først var en stor, kraftig, lubben gutt. Han brølte og kastet spydet på den ene ulven. Rett bak kom en liten gutt med en fakkel i hver hånd, han veivet med faklene og hylte høyt for å skremme bort ulvene. Bakerst kom ei jente, hun hadde langt lyst hår. Hun var lang og hengslete, i hånden hadde hun også et spyd. Det tok hun og kastet mot ulvene og traff. To ulver lå nå nede på bakken, og de andre sprang bort med halen mellom beina.

Arnvid og Astrid hoppet ned fra treet og takket de snille barna, men de holdt litt avstand. De var jo ikke sikre på om de hadde pesten. - Hvem er dere? Hvor kommer dere fra? Har dere fått pesten? sa Astrid fort og hysterisk. Den største gutten kom fram og sa: - Jeg heter Johannes, og vi er fra nordbygda. Vi var på leiting etter mat, da vi plutselig hørte ulvene ule. Da skjønte vi at det var noe galt, vi kom så fort vi kunne. - Det var snilt gjort, sa Arnvid i en takknemlig tone. - Men har dere pesten? maste Astrid igjen. - Vi har ikke pesten og jeg heter Lina, sa jenta og gikk bort til Arnvid og Astrid for å hilse. Etter at Lina hadde hilst gikk den lille gutten, litt redd og sjenert bort for å hilse. - Jeg heter Håkon, sa han så de nesten ikke hørte det.

Nå som de var blitt delvis kjent kikket de ned på de to døde ulvene. De kikket på hverandre og skjønte at de tenkte på det samme. - Vi kan ikke ta sjansen på å spise dem. For alt vi vet, kan de også være smittet. Vi skulle jo bare holde oss til sopp og fisk, sa Astrid bekymret. - Hvis vi ikke spiser nå snart så dør vi uansett, sa Arnvid. Johannes sa seg enig. - Sant nok, vi har ikke spist ordentlig mat på flere dager, la Lina til. - Hvis dere vil kan dere være med til hula vår, vi kan bære ulvene opp dit og slakte dem. Etter en lang og tung tur var de endelig framme ved hula, og de dro ulvene inn. Hula var kjempefin, den kunne minne Arnvid om huset hjemme bare at hula var litt mindre. Når Arnvid tenkte på hjemmet fikk han en stor klump i halsen og måtte ta seg sammen for ikke begynne å gråte.

Etter en dag med mye arbeid hadde de flådd og delt opp ulvene. Kjøttet hang de opp til tørk inne i hula. Pelsen tok jentene seg av, de brukte steiner for å få skinnet pent. Igjen i hulen lå nå bare magesekken. Med en frastøtende grimase kikket Astrid på magesekken og sa: Æsj, så ekkelt! Hva kan vi bruke den til?

- Jeg vokste opp i et kloster etter at mamma og pappa døde, sa Johannes. I klosteret lærte jeg mye, blant annet at du kan lage sekk av magesekken til dyr. Den sekken kan bli nyttig for oss.

Hvarnesskole


4. kapittel Den mystiske kirken

Nå var det fire dager siden det forferdelige ulveangrepet. De hadde tømt magesekken for det ekle innholdet. Alle hadde fått utdelt oppgaver som de skulle gjøre. Line og Astrid fant ved, Johannes og Arnvid prøvde å få en av de magre fisk i det iskalde vannet og la fisken de fikk i magesekken til ulven. Og Håkon gikk for å finne tørr granbar til bålet.

Været ble etter hvert dårlige og dårligere, og de kjente at temperaturen sank og vinteren var på vei.

Men en dag kom Johannes og Arnvid gikk tilbake med en liten mager fisk. Jentene kom like etter med bare en liten ved kubbe. Men Håkon kom ikke tilbake.

De ville ut for å se etter han, men det var mørkt og kaldt, så de bestemte seg for å vente.

- Han vet han ikke skal være så lenge ute! sa Line, litt redd i stemmen.

- Så, så. Vi finner han nok. Vi går og leter etter han i mor-gen, trøstet Astrid.

I mellomtiden vandret Håkon i den mørke skogen. Han visste han hadde gått seg bort, og satt seg på en stubbe. Han satt lenge, men så hørte han noe.

- Hvem der? Spurte han.

Han hørte ingen ting. Plutse-lig så han noe hvitt som hoppet rundt. Han så det ikke helt tyde-lig, tåken var for tjukk. Men så ser han at det er et lite lam! Det rautet og gikk nærmere Håkon. Håkon var litt lettet, og klemte lammet. Han satt lenge og bare koste med det lille lammet.

- Jeg vil kalle deg Saura, et-ter min mor! sa Håkon glad.

Og så la han seg ned med lammet og sovnet.

Dagen etter gikk de andre barna ut får å finne Håkon. De lette lenge og vel, og til slutt fant de han ved stubben der han hadde sovnet dagen før.

- Håkon, går det bra med deg? spurte Line raskt.

Håkon svarte ikke, han var lik blek.

Arnvid gikk bort til han og kjente på pannen.

- Han har feber, vi må komme oss fort til hulen, sa han.

Han tok Håkon på ryggen, og begynte å løpe mot hulen.

Tilbake i hulen laget de en seng av et ulveskinn til Håkon. Jentene tok en stoffbit med kaldt vann fra bekken og la det på pannen hans.

Dagene gikk, og Håkon ble bare verre og verre.

- Vent litt, er det en byll? skrek Johannes så alle i hulen løp bort.

- Ja, det er det! Han har pes-ten! sa Astrid mens hun rygget to steg.

- Vi må stikke hull på bylle-ne! Munkene i klostret lærte meg det, sa Johannes.

- Men hva skal vi stikke den med? spurte Line som holdt på å gråte når hun så Håkon sånn.

- Vi kan ta denne spydtup-pen, sa Johannes og hentet spy-det. Han gikk tilbake til Håkon og rørte forsiktig byllen med spydet, bare for å kjenne.

- Æsj, den er så stor! sa Line og prøvde å se en annen vei.

Johannes stakk den inn, og han så den sank ned. Så tok han en til. Og en til. Og så den siste. Han hadde bare fire, heldigvis.

- Vi må få han i hus, sa Arn-vid. Hvis du Johannes hjelper med så kan vi legge han på ulveskinnet og bære han gjen-nom skogen. Johannes nikket og hjalp Arnvid.

De løp gjennom skogen i den iskalde vinden. Det føltes ut som piler fra himmelen.

Nå hadde de løpt en stund og de var veldig andpustne. Men plutselig så de et svakt lys i enden av skogen. De fattet håp og løp alt de kunne mot lyset.

- Endelig, et hus som vi kan være i, sa Line. La oss gå inn.

Når de kom nærmere, så de at det ikke var et hus, men en gammel og stygg kirke.

- Vi kan vel ikke bare stå her, lå oss gå inn, sa Johannes med et håp i stemmen. De løp bort til kirkedøren og åpnet den med et knirk. De kikket inn og fikk straks øye på hva som var det svake lyset. Det var en lyse-krone som hang fra taket. Arn-vid løp bort til en stor skikkelse i hjørnet av kirken.

- Det er presten, sa Arnvid. Presten hadde en kniv i brystet og det rant blod ut av munnvi-ken hans.

- Å, så grusomt, skrek Astrid og Line i kor.

- Se, han ligger på en lem, sa Johannes. Hjelp meg å løfte presten vekk Arnvid.

- Men vent, sa Astrid. Se! Det er et skrin på bordet der borte. Alle bortsett fra Håkon gikk bort til bordet der skrinet sto. Skrinet var lite, men det hadde tre låser i gull, og det sto noe på latin på toppen.

- Johannes, du som har vokst opp i et kloster, klarer du å oversette hva som står? sa Line.

- Kanskje, men jeg fikk bare noen få timer, svarte Johannes.

Johannes leste hva som sto, men rynket pannen.

- Jeg skjønner ikke hva som står, sa Johannes. Men vi kan ta det med oss, kanskje vi kan få noe for det!

- Det var en god idé, sa Ast-rid.

- Men nå må vi løfte presten vekk, og se hva som er under den lemmen, sa Line.

De nikket og gikk bort til li-ket av presten. Johannes og Arnvid løftet presten og de så på hverandre.

- Skal vi åpne den eller ikke, spurte Astrid. Det kan jo hende at det er noe under lemmen som vi ikke har noe med.

- Men hvis vi ikke åpner den kan jo ikke vite at vi ikke har noe med det, sa Arnvid.

- Vi åpner den! sa Line opp-hisset.

Arnvid tok tak i håndtaket og løftet det. De så ned og ble lamslått av skrekk...

7. klasse, Langestrand skole




5. kapittel: De tre nøklene

Under lemmen lå en ulv. Den var blodig og stirret på dem med store, grå øyne.

Under ulven lå tre lik. Ulven tok en god sats og hoppet opp av hullet og sprang ut. Arnvid tok kniven ut av presten og løp etter ulven. Fem minutter senere kom Arnvid med ulven over skuldrene. Astrid og Line så på likene. Astrid begynte å hyle og skrike. De tre likene var moren, faren og bestemoren til Astrid. Moren hadde et smykke, og det tok Astrid på seg. Faren hadde en dolk, og den tok Arnvid og skar opp magen til ulven med. De begynte å slakte den. Da sa Line:

- Den har pesten! Ulven hadde mange røde prikker i magen.

-Vi kan ikke spise kjøttet, stotret Johannes, - men pelsen kan vi ta. Hele denne dagen var ond og grusom. Natten kom. De gikk ovenpå og oppdaget tre senger og en dobbeltseng.

På den store senga lå en lapp. På lappen stod det: «Kjære Astrid. Hvis du finner denne lappen er det noe du bør vite. Vi flyttet hit for at vi ikke skulle smitte flere. Vi klarte å lage en medisin som kan kurere pesten. Vi kan ikke si hvor oppskriften er gjemt i tilfelle den kommer i gale hender. Denne nøkkelen kan komme til nytte».

Ved siden av brevet lå en nøkkel. Astrid ropte ut:

- Kanskje denne nøkkelen kan tilhøre skrinet? Astrid gikk bort til Håkon og så at han ble verre. Arnvid kom med et forslag.

- Dere blir her mens vi deler oss og leter etter de andre nøklene.

Johannes og Arnvid gikk ned i kjelleren. De fant en skjult dør. Bak døra var det et stort rom med en bok på gulvet. Johannes tok opp boken og utbrøt:

- Se her, Arnvid, en bok på latinsk. Han bladde gjennom, og en nøkkel falt ut. De plukket nøkkelen opp fra gulvet. Det var den andre gullnøkkelen. Johannes og Arnvid gikk opp, men skrinet var borte. Arnvid utbrøt:

- Hvor er presten? Johannes hvisket: - Se, det er blodspor som fører opp trappa. Idet de gikk opp, hørte de et skrik.

- Vi må skynde oss opp for å se om de er i sikkerhet, sa Arnvid med skjelvende stemme. De løp opp trappa og inn i soverommet. Der så de at de to jentene lente seg over Håkon. Astrid ropte at prikkene blei større og større! Samtidig var de lettet over å være i live.

- Presten og skrinet er borte! ropte Johannes med skingrende stemme til de andre.

De hørte skritt nede og løp bort til trappekanten. Idet de kom bort så de en mørk skygge. Astrid hylte. Skyggen snudde seg. De hørte et brak, og Arnvid løp ned for å se hva det var. Arnvid utbrøt:

- Det er presten!

Da alle gikk ned for å se hva som hadde skjedd, oppdaget de at presten var på vei ut døra.

- Der er skrinet, utbrøt Line. Hun tok opp skrinet. Idet de tok opp skrinet, hvisket Astrid:

- Der er den siste nøkkelen. Arnvid fortsatte:

- Håkon er oppe. Vi m gå opp og hente han. Johannes og Arnvid løp opp og hentet Håkon. Astrid ropte til guttene som var oppe:

- Kom! Vi har alle nøklene. Nå kan vi prøve å åpne skrinet. Alle samlet seg rundt Arnvid da han forsøkte å åpne skrinet. Det ble åpnet, og de så at det var en lapp der. De tok lappen og begynte å lese. Arnvid stotret fram at det var oppskriften på motgiften til pesten. Alle var enige med Arnvid da han foreslo at de skulle legge seg. Alle var for trøtte til å gjøre noe. De følte seg trygge nå som presten var ute av syne. Astrid dyttet dyna godt rundt Håkon som allerede hadde sovnet i den ene senga. Snart sov de alle.

Midt på natten våknet Håkon av at han hadde falt ut av senga. Han kjente en sviende smerte i kroppen, han klarte verken å bevege seg eller å si noe. Plutselig hørte Håkon skritt utenfor døra. Før Håkon rakk å blunke stod presten i rommet. Håkon mente bestemt at døra var låst. Sakte men sikkert gikk det opp for han at presten var et gjenferd. Håkon kjente en kald bris i rommet. Presten gikk målrettet mot Arnvid og tok forsiktig ut boka med oppskriften. Så forsvant han ut igjen like raskt som han hadde kommet. Håkon forsøkte å vekke Astrid som lå nærmest han, men uten varsel falt han om.

Morgenen etter fant Astrid Håkon bevisstløs på golvet. Arnvid oppdaget at boka var borte. Han hoppet ut av senga og sprang ut av rommet og ned trappene. Nederst i trappa bråstoppet han. Han prøvde å rope ut, men lyden kom ikke fram. Presten lå på samme sted som de hadde funnet han dagen før. Han hadde boka i handa.

7. klasse Kvelde skole

6. kapittel (skrevet av 7. klasse på Rødbøl skole)

Arnvid går usikkert bort mot presten. Han prøver å røske boka ut av handa hans. Men presten tviholder på den.

- Hvordan kan et dødt menneske holde så godt på en bok?, spør Arnvid seg selv.

Arnvid løper opp til de andre. De våkner brått av knirkene i trappetrinnene.

- Hva er det?, spør Line trøtt mens hun smågjesper.

- Jeg fikk ikke tak i boken! Hva skal vi gjøre?, lurer Arnvid på.

- Jeg vet det!, roper Johannes oppspilt. Vi kan skremme presten vekk med levende lys! Kanskje han da legger fra seg boka.

- God idé, sier Astrid. Vi kan klatre ut til lyskronen på bjelken i taket, men hvem skal gjøre det?

- Jeg kan godt gjøre det, sier Arnvid.

Line går ut for å finne flintstein. Etter litt kommer hun inn med to flintsteiner. Arnvid tar med seg steinene og går opp mot bjelken.

Astrid kommer med ett godt forslag.

- Vi kan legge saueskinnene under bjelken slik at det blir tryggere for Arnvid å klatre opp.

Line og Astrid tar alle saueskinnene bortsett fra den Håkon har over seg, og legger under bjelken. Arnvid har allerede krabbet litt utover mot lyskronen.

- Vær forsiktig!, roper Astrid nervøs.

Idet han skal til å svare sklir beina hans ned på sidene. Han starter å skyve seg bortover. Endelig kommer han seg frem til lyskronen, han tar opp steinene fra lommen og prøver å tenne lysene. Første gangen går det dårlig, steinene er våte så det går ikke så bra.

- Auu, hoier han til. Blodet siler ned fra hånda hans. Han river av ett stykke stoff fra skjorta, og binder det godt rundt hånda. Arnvid prøver igjen, denne gangen kommer det en gnist. Det var nok til at det ene lyse tente seg. Mens Arnvid skyver seg tilbake, ser Line en portal som åpner seg, og presten forsvinner inn i den. Boken ligger igjen på gulvet. Liket er helt borte.

- Jaa!, vi klarte det!, roper Johannes. Arnvid kommer seg inn på soverommet, han ser at Håkon er våknet. Han løper bort til han, Arnvid ser at han er blitt mye verre.

- Nå må vi skynde oss før det er for sent, sier Arnvid.

Når Arnvid kommer ned løper de bort til boken, Astrid griper fatt i den. Hun river ut siden med motgiften og de løper ut. Line går opp til Håkon, og passer på at alt er bra med han. Arnvid prøver først å tyde ordene, men det er nytteløst.

- Det står jo på latinsk, sier Arnvid oppgitt.

- Jeg kan prøve, siden det er moren min som har skrevet det. Jeg har lært litt latinsk av henne på gården hjemme.

- Jeg kan også litt, så jeg kan også prøve, sier Johannes og går bort til Astrid.

Johannes og Astrid prøver å tyde ordene, mens Arnvid står og venter.

Etter litt om og men gjennom Astrid og Johannes finner de ut hva de tror det står på lappen.

- Vi trenger; en neve snø, en halv søterot, fem rognebær og en neve bjørkelav, sier Astrid.

Johannes legger til: - Jeg tror det er alt.

Alle tre løper hver sin vei, løssnøen fyker rundt beina dems. Det har snødd en god del i løpet av natta. De hører Line roper fra kirken:

- Det haster virkelig nå, Håkon har blitt enda verre.

De får opp farta enda mer, og leter så øynene går i spinn. Til slutt har de funnet alle ingrediensene. Astrid finner en pinne som de moser alt sammen med, i håndflata til Arnvid. Det blir til slutt en ekkel grøt. Alle tre løper opp trappetrinnene så det rister i trappa. Håkon ser virkelig ille ut, og de gir grøten til ham med en gang. Han får i seg alt sammen. De står spent og kikker på han.

- Jeg er utrolig kvalm, sier Håkon lavt.

Astrid, Arnvid og Johannes går ut og henter snø som de smelter til vann, til Håkon.

Med en gang de har gått ut, begynner Håkon å kaste opp. Line prøver så godt hun kan å tørke opp. Han begynner å hoste og harke noe voldsomt. Plutselig blir det stille. Line ser skremt ned til han.

- Håkon, hører du meg?, sier hun og rister i han.

Men Håkon er og forblir stille. Tårene til Line begynne å renne nedover kinnene hennes.

- Han er død!, hikster Line.

Når de andre kommer tilbake igjen, ser de Håkon ligge helt rolig i sengen sin. Line sitter på sengekanten og gråter, med hodet i hendene.

- Er han død?, spør Astrid skremt.

Ingen av dem sier noe.

Arnvid og Johannes pakker Håkon inn i saueskinnet og legger han forsiktig ned under lemmen, sammen med de andre likene. Line gråter og kikker trist på han. Nå har til og med Arnvid tårer i øynene. Johannes lukker trist lemmen igjen. Alle går bortsett fra Line.

- Ha det, bror. Jeg kommer til å savne deg, sier hun lavt.

Hun går med bøyd hodet og kikker ned i bakken.

- Unnskyld, sier Astrid. Vi brukte nok feil ingredienser, men vi gjorde vårt beste.

- Det er ikke deres skyld, sier Line og prøver å få fram et lite smil.

De går opp på soverommet, og gjør seg klar til å sove. Line kjenner hun klør på armen, hun drar opp genseren og ser to røde, store prikker. Hun gisper redd.

Arnvid utbryter:

- Tenk hvis du også har fått pesten!



8. kapittel:

Møtet med Reina!

- Er det enda noen syke som kommer på besøk? Det blir den trettende denne uken.

Ungene gikk forsiktig inn i det kalde, mørke rommet, og tenkte at tretten var jo ulykkestall. I det ene hjørnet stod det en falleferdig krakk. Over et ildsted hang det en gryte med graut. Til høyre for ildstedet satt en gammel dame i en seng med halm. Midt i rommet stod det et bord med et stort trefat. Det luktet sterkt fra urter som hang til tørk i taket.

Astrid spurte forsiktig:

- God dag, er det du som er Reina, seidkvinnen? Det gikk en stund før hun svarte.

- Hvis du kommer hit skal jeg fortelle deg det. Astrid gikk sakte mot den gamle damen. Nå kom det litt lys på henne, og Astrid kunne skimte et gammelt ansikt fullt av rynker. Håret hennes var grått, og hun hadde en stor svart, avskylig og hårete vorte som satt upassende, midt på nesa. Astrid følte allikevel tiltrekningskraft ved den gamle damen.

- Kom nærmere, ikke vær redd.

Astrid nærmet seg. Nå var hun så nær at hun kunne ta på det som antagelig var seidkvinnen.

- Stopp, Astrid! ropte Arnvid. Hun kan ha pesten. Men det var for sent, damen hadde allerede tatt tak i Astrid og dratt henne ned til seg.

- Gi bestemor Reina en god klem nå, da.

Astrid ga Reina en klem mens hun kjente en grusom lukt.

Arnvid løp mot henne mens han ropte. Du kan få en klem av meg også hvis du kan hjelpe oss. Arnvid mistet på en måte alle hemninger og tenkte ikke på pesten lenger.

Johannes stod alene igjen og så de andre omfavne Reina mens han tenkte, det er noe merkelig med den damen. Det var akkurat som Johannes hadde sett henne før, eller hørt stemmen hennes, men kunne ikke komme på hvor eller når.

- Kom bort hit da vel, Johannes, sa den gamle damen.

- Hvordan vet du hva jeg heter, stotret Johannes.

- Husker du meg ikke, jeg var på gården for å kurere din far mot den grusomme byllepesten, men jeg blandet vel feil, så han døde.

Nå husket Johannes det. Det rant tårer fra øynene hans og mot kinnene. Han ble trist når han tenkte på at foreldrene var døde.

Astrid så dette og ville trøste ham, men Reina ville ikke slippe taket i henne. "Det var så koselig å få noen barn på besøk.

- Kan du hjelpe oss med å tyde denne latinske skriften? spurte Arnvid, mens han holdt fram boka med oppskriften som han hadde tatt fra den døde presten.

- Sannelig, der er boken min som en prest tok fra meg for en tid tilbake, sa Reina.

- Jeg tror presten mente at jeg drev med hekserier. Han ville forhindre meg i å bruke mine overnaturlige evner og finurlige oppskrifter for kurere folk mot sykdom!

Hun tok tak i boka og satte seg til rette i senga så halmen skvatt. Hun åpnet boken og begynte å lese. Etter en stund sa hun.

- Her er det, vi trenger: et ulvehjerte, bjørkebark, fem mynteblader og ¿.hva!

Hvor i all verden er den siste delen, den siste siden må være revet ut.

- Å nei! Det må ha skjedd mens vi tok boken ut av hånden til presten, sa Astrid.

- Vi går av gårde for å finne presten og resten av oppskriften med en gang! Sa Arnvid

- Men vi har jo ikke spist eller sovet på lenge, sutret Johannes.

- Dere kan sove i høyet på låven, og få litt graut som jeg har i gryta der borte, jeg hadde nemlig ventet dere. Barna spiste som de aldri hadde gjort før, mens de snakket om hvordan de skulle få tak i resten av oppskriften.

Da de hadde spist seg mette, tuslet de mot låven. Hesten som hadde fulgt dem til Reina var sporløst forsvunnet, men de var for trøtte til å bekymre seg for den nå.

De kom opp på låven og gravde litt i høyet for å finne seg til rette. Det var mørkt, og de så nesten ingen ting. De syntes de hørte noe rasle. Kanskje det var rotter, tenkte Astrid.

Astrid og Johannes la seg ned, mens Arnvid gikk ut for å se etter hesten.

Astrid var redd. Hun syntes det klødde overalt. Det var sikkert lopper i høyet. Det var kaldt. Hun grep tak i den nærmeste hånden.

- Så kald hånden din er, sa hun. Holder du meg i hånden, da? spurte Johannes forundret. De begynte å grave i høyet. Det måtte være flere her.

- Hjelp, her er det et lik! skrek Astrid.

De ropte på Arnvid, mens de løpte ut av låven. Arnvid skjønte ingen ting, men klarte å henge seg på.

Reina satt inne i koia.

Hun hørte alt sammen mens hun smilte et ondskapsfullt smil.

7 klasse sky skole

Jakten på den siste siden

– Vi må vekk, for det ligger et lik på låven! skrek Astrid til Arnvid.

– Det har sikkert dødd av pesten, så her kan vi ikke være, la Johannes til.

– Vi må gå inn til Reina for å spørre om hjelp, sa Arnvid redd. De gikk inn til Reina, men hun satt ikke i halmsenga som i stad.

– Hvor er hun?, ropte Astrid forskrekket.

– Jeg fant ikke hesten heller, sa Arnvid andpusten.

– Hun har sikkert tatt hesten og boka for å dra i forveien for å finne den siste siden, sa Johannes. – Vi må dra etter, for hvis noen av oss får pesten er hun den eneste som kan kurere oss, sa Astrid mens hun gikk mot døra. De bestemte seg for å dra til kirken for å lete etter Reina.

De gikk langt og jo lengre de gikk, desto trøttere ble de. Det snødde og vinden ulte mellom trærne. Store greiner brakk av og falt ned på stien.

– Det er nok ikke langt igjen nå Astrid, sa Arnvid som gikk forrest. Astrid svarte ikke.

– Astrid, Arnvid snudde seg rundt. Astrid lå på bakken! – Er hun død?, sa Johannes med angst i stemmen.

– Nei, hun bare sover tungt, svarte Arnvid beroligende. – Jeg ser ingen byller så hun har ikke pesten, sa Arnvid.

– Vi kan jo ikke bare la henne ligge her, sa Johannes. – Vi legger henne på ulveskinnet og tar henne med til gården der vi spiste korn, sa Johannes. Selv om de var dødsslitne, slepte de Astrid med seg.

Da de endelig kom fram, så de at låvedøra stod på gløtt. De gikk forsiktig bort til døra og kikket inn. Det lå høy over alt og de så at det lyste litt lenger inne på låven. De listet seg bortover mot lyset. Der fant de to jenter. Den ene lå og sov og den andre satt i høyet og strikka. Arnvid så at jenta som sov hadde store svarte byller i ansiktet.

– Hvem er dere?, sa den andre jenta redd og stoppet å strikke.

– Jeg er Arnvid og dette er Johannes, svarte Arnvid. – Og dette er Astrid, vi tror hun er syk, la Johannes til.

– Å nei, har dere vært hos Reina? sa jenta. – Ja, er det noe galt i det? sa Arnvid litt nølende.

– Har dere spist av grøten hennes? spurte jenta. – Ja, hva er galt med det da? sa Johannes bekymret. Hun sier at hun kan kurere oss for pesten, men hun gjør det bare verre. Vi dro til henne for å lege sykdommen, men hun gjorde søsteren min verre. Nå sitter jeg bare her og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får vel pesten snart jeg også.

– Hvis vi blir her, blir vi sikkert også smittet, hvisket Arnvid til Johannes. – Vi tar med oss Astrid til kirken for å lete videre etter Reina og boka hennes. De sa farvel til den strikkende jenta og slepte Astrid med seg videre mot kirken.

Da det grydde av dag, sluttet det å snø og vinden avtok. Mens de slet seg av gårde, fikk de plutselig øye på ei håndkjerre. Ved siden av den lå det en død mann. Kjerra var full av tønner med mat. Der var det salt sild og korn.

– Vi må ha mat, sa Arnvid. De tente opp bål og Johannes tok opp den gamle boksen fra sekken. De kokte suppe av sild og korn, og spiste. Snø smelta de til vann. Astrid sov fortsatt tungt på ulveskinnet. De kunne fortsatt ikke se noen byller i ansiktet hennes. Da de dro videre, tok de med seg så mye sild og korn de kunne bære.

Ut på formiddagen, kom de fram til kirken. De var veldig slitne etter å ha slept på Astrid. De listet seg inn. Det hørtes knirk fra galleriet ovenpå.

– Kanskje det er Reina, hvisket Johannes. De hørte skritt i trappen. Det kommer noen, fort bak her, sa Arnvid. De smatt bak den nest bakerste benkeraden. Oppe ved alteret dukket Reina opp. Hun lette rundt liket av presten, under og i lommen på jakken. Hun fant ingenting. Det syntes på kroppsspråket at hun var fortvilet og sint. Hun så seg rundt i kirkerommet.

– Kanskje hun merker at vi er her, hvisket Arnvid veldig stille.

– Tror ikke det, hvisket Johannes tilbake. Reina begynte å gå nedover midtgangen. Plutselig kom det et stønn fra Astrid. Johannes og Arnvid holdt pusten, men Reina passerte uten å oppdage de tre barna. Hun gikk ut av kirken.

– Heldigvis, så hun oss ikke, sa Arnvid lettet. De reiste seg opp og gikk mot alteret. – Hvor kan den siste sida være? sa Johannes. Han tenkte seg om og gikk mot lemmen.

– Presten lå her da vi tok boka fra ham, sa Johannes. De snudde presten rundt. Det lå ingenting der. – Kan lappen ha falt ned gjennom sprekkene i lemmen? sa Arnvid.

– La oss se, sa Johannes. De flyttet presten, åpnet lemmen og gikk ned. Foreldrene til Astrid lå der fortsatt. – Å, for en stank! stønnet Arnvid. Johannes brakk seg.

Det var et grufullt syn som møtte dem. De kikket seg rundt i det lille rommet.

– Ser du noe? spurte Arnvid. – Se der,” sa Johannes. Oppå den høyre armen til faren til Astrid så de noe hvitt.

– Se, der er den siste siden, sa Arnvid. De tok med seg arket og gikk opp. I det de lukket lemmen etter seg, hørte de at kirkedøren slo opp med et brak.

7. klasse, Torstrand skole


7. klasse, Byskogen skole:

De sto som forsteinet, og stirret skrekkslagne mot døra.

En mørk skikkelse viste seg i døråpningen. Den kom nærmere og nærmere. Skikkelsen nådde lyset.

- Mææææææ! En grå, feit geit hoppet inn i lyset.

- E-er det en geit? Johannes så spørrende på Arnvid.

-Ja, det er visst det. Men jeg trodde at de fleste var døde, svarte Arnvid. Plutselig ga kroppen på ulveskinnet lyd fra seg. Guttene glemte geita helt, og styrtet bort til Astrid.

- Astrid? Er du våken? Johannes spurte med en skingrende stemme.

Arnvid snudde seg, og så på geita igjen. Han orket ikke synet av den syke Astrid. Johannes gikk bort til Arnvid.

- Hva skal vi egentlig gjøre med geita?

- Husk at selv om vi har mat nå, Johannes, så betyr ikke det at vi har mat veldig lenge. Jeg skulle bare ønske at vi hadde noe skarpt.

- Og hva skulle vi med noe skarpt? Arnvid så ergerlig på Johannes. - Hva tror du vi skulle bruke det til, da?

- Mener du at vi skal¿ bruke den på geita? spurte Johannes forsiktig.

- Ja, vi må nok det, selv om jeg egentlig ikke liker å gjøre det, svarte Arnvid sørgmodig.

En stund senere var Arnvid alene ute i skogen, mens Johannes var hjemme og passet den syke og geita. Da Arnvid hadde trasket rundt i skogen i en time, hørte han at noe raslet i buskene. Først ble han litt skremt, men så ble han bare nysgjerrig. Han gikk nærmere. Men da så han hvem det var.

- Onkel? Onkel Harald?! Han styrtet bort til mannen. Mannen hadde store, svarte byller på kroppen. Han tok onkelen opp i armene.

- Hva har skjedd med deg? hvisket Arnvid.

- Bjørner, hvisket mannen.

- Bjørner?! Arnvid så rart på onkelen.

- Reina, sa Harald.

- Hvem? spurte Arnvid.

- Reina, ropte mannen halvhøyt, før onkelen sluttet å puste. Han fikk en stor klump i halsen. Han skjønte at Reina hadde gitt onkelen litt av grøten. Så så han at onkel Harald hadde en kniv i beltet. Arnvid tok kniven forsiktig ut av slira. Han puttet den i sin egen, tomme slire. Han så på den døde mannen. Det var for risikabelt å bli her med onkelen. Han måtte tilbake til kirken.

Da Arnvid kom inn kirkedøra, så han at Johannes har satt geita opp på døpefonten. Han gikk bort til Johannes. Det er noe hvitt i døpefonten.

- Hva er det? Spurte Arnvid undrene.

- Ser du ikke det? Det er melk! Johannes ropte triumferende. Johannes tok hendene ned i melken. Han løftet opp hendene, og slurpet opp melken. Arnvid nølte litt, men så gjorde han det samme. Det var lenge siden de hadde smakt geitemelk.

Etter litt salt sild og litt mer melk, gikk de opp til sengene. Johannes hadde dratt med seg Astrid opp tidligere på dagen.

Neste morgen våknet de av breking. Arnvid gikk trøtt ned. Etter noen få minutter kom han løpende opp igjen.

- Geita har noen store byller, skreik Arnvid.

- Vi må slippe den løs! Johannes var bestemt i stemmen.

Geita løp mot skogen. Johannes sto å så etter den. Han snudde og gikk tilbake til kirken, som lå et lite stykke unna.

Da han kom inn, satt Astrid oppreist på ulveskinnet. Arnvid satt ved siden av henne.

Arnvid hadde litt grøt som han hadde laget av kornet og melken. Han satt og matet henne.

- Astrid, er du våken? Johannes løp bort til dem. Hun tygde opp det hun hadde i munnen, før Johannes ga henne en klem.

Etter måltidet sovnet Astrid igjen. Guttene var fortvilet. De visste ikke hva de skulle gjøre med henne. Til Reina kunne de jo ikke gå, og de kjente ingen andre som hadde peiling på sånt.

- Bare vi hadde hatt resten av boka, sukket Johannes. -Vi må finne Reina! sa Arnvid bestemt.

Etter en kort diskusjon hadde de bestemt å dra for å finne Reina.

I soloppgangen neste morgen, kunne man se to skikkelser gå ut av kirken. Den ene hadde noe over skulderen.

Guttene slet seg av gårde. Til slutt kom de fram til håndkjerra de hadde sett tidligere. Mannen lå ikke der lenger. Det var bjørnespor rundt kjerra, og de var ferske. Johannes brettet ulveskinnet ut, og Arnvid la Astrid forsiktig på kjerra. Så begynte ferden mot Reina.

Det hadde begynt å blåse igjen. Kjerra ble tyngre og tyngre for hvert steg de gikk.

Johannes slapp kjerra for å se etter Astrid. Arnvid så opp fra bakken. Da skvatt han til. Der sto Reina og på dem, med et ondt smil om munnen. Hun hadde boka i den ene handa og en dolk i den andre.

- Så dere prøver å få tak i boka mi, dere? sa hun, og lo hånlig.

- Men det går nok ikke. For her stopper reisen deres! Jeg har nemlig¿ Setningen ble avbrutt av et høyt brøl. Guttene snudde seg rundt, og så en bjørn som kom løpende mot dem. De kastet seg ned. De hørte et kort skrik, etterfulgt av stillhet. Guttene lå stille en stund før Arnvid turte å se opp. Dolken og boka lå der fortsatt. Arnvid styrtet bort til boka, og åpnet den.

- M-m-men oppskriften er borte!

7. klasse, Byskogen skole

Frøystvet skole:

De tok opp dolken som lå på den kalde bakken.

- Jeg tror at oppskriften er hos Reina, men jeg tar med boka uansett, sa Arnvid.

Johannes løftet Astrid opp fra kjerra og bar henne bort til den store bringebærbusken like ved. De dekket henne med mose som de fant på steinene.

Så løp de bort til huset der Reina bodde. Vinden pisket dem i ansiktet når de løp. De brydde seg ikke. De måtte finne oppskriften og redde Astrid.

De listet seg inn i huset, det luktet grøt og mugg. Huset var helt stille, det knirket i veggene når de beveget seg innover i huset. De listet seg ned til kjelleren for det var der de trodde Reina hadde gjemt alle oppskriftene.

Plutselig hørte de noen rope «hjelp!»

Det hørte ut som om ropet kom fra langt inni den kalde kjelleren.

Det var en gutt som ropte og han var fanget i et rom som var låst.

- Døra er låst, sa Johannes.

Arnvid tok dolken opp fra slira og dirket opp låsen.

Inni rommet satt en gutt bundet fast på en stol. Det luktet innestengt og fuktig.

De løp bort og knøt opp tauet.

- Hva heter du?, spurte de.

- Jeg heter Olaf, sa gutten.

- Reina har fanget meg her fordi jeg har stjålet noe som hun ville ha. Hun ville ha¿

Han rakk ikke si mer før de hørte døra åpne seg.

- Fort, vi må gjemme oss, sa Arnvid.

De løp inn i et skap for å gjemme seg

- Er det noen her? hørte de Astrid rope.

- Det er jo bare Astrid, sa Johannes.

- Jeg syntes det var så skummelt og kaldt alene i skogen, sa Astrid.

Astrid holdt på å falle sammen for pesten gjorde henne utmattet. Olaf løp bort til henne og tok henne imot før hun falt i gulvet. Olaf hadde lyst hår og blå øyne som lignet på krystaller. Han var mager, og det så ikke ut som han hadde spist på lenge.

Men det tydet på at han hadde muskler.

- Takk for at du tok meg imot, du kan få noen bær av meg som jeg plukket i bringebærbusken.

Astrid tok opp noen bær fra lommen.

Johannes og Arnvid så spørrende på Olaf og Astrid. Det så ut som de flørtet.

Arnvid så at Olaf hadde et ark i lommen.

- Hva er det?

- Hva da? spurte Olaf.

- Det du har i lommen din?

- Å det, det er oppskriften Reina ville ha, den mot pesten, men det er bare halvparten.

- Hvor er den andre halvparten?

- Jeg tror Reina har den.

- Å nei, Reina ble jo tatt av bjørnen, og da har jo bjørnen den, sa Arnvid

- Vi må løpe og hente den fort, sa Olaf

- Nei, du må passe på Astrid, sa Johannes til Olaf.

- Hun har pesten og trenger pleie.

Arnvid og Johannes dro for å lete etter den andre halvdelen av oppskriften.

De løp tilbake der Reina var blitt tatt av bjørnen.

Det var blodspor i snøen, som de fulgte. Etter en stund kom de til bjørnehulen.

Arnvid listet seg bort til hulen mens Johannes satt vakt.

Der lå Reina halvspist, og arket lå krøllet i den venstre hånden hennes.

Når han var kommet helt opp der Reina lå hørte han et brøl bak seg.

Johannes begynte å rope til Arnvid:

-Fort deg, bjørnen kommer!

Arnvid rakk akkurat å ta det krøllete arket og løpe ut av hulen. Han snudde seg og så etter Johannes, men han var ikke der. Han så bare blodspor fra steinen som han hadde stått vakt ved. Han var blitt tatt av bjørnen han også. Han holdt igjen tårene og begynte å løpe bort til Reinas hus, med hjertet i halsen. Da han kom inn i huset til Reina så han at Astrid var blitt dårligere.

- Fikk du oppskriften? spurte Olaf

- Ja, men Johannes ble tatt av bjørnen, snufset Arnvid.

Da ble alt stille, så begynte Astrid og gråte.

- Oppskriften er på latin så hvordan skal vi klare å tyde det som står her? sa Arnvid.

- Jeg vet om en som kan lese latin, sa Olaf.

- Han er prest i Myre, nabobygda, og heter Tormod.

- Da må vi forte oss å finne han, sa Arnvid.

Alle begynte å gå den lange veien mot Myre. Astrid ble lagt i den gamle kjerra til Reina.

Guttene byttet på å trille vogna etter tur. Når de hadde gått et stykke, kom de inn i en trang granskog. De var slitne og satte seg ned.

- Vi må ha pause, sa Olaf.

- Ja, jeg er utslitt, sa Arnvid.

- Se det er noen der! hvisket Olaf til Arnvid.

Skyggen kom nærmere og nærmere. Plutselig hørte de noen hostet.

- Det er et menneske, sa Arnvid.

- Det er presten, sa Olaf

Olaf ropte på presten Tormod av alle krefter. Presten løp mot de to guttene.

- Hei, Olaf, sa presten.

- Du må hjelpe oss og tyde denne motgiften til pesten, den er på latin, svarte Olaf.

- Ja, bare la meg se litt på oppskriften, sa presten

Presten begynte å tyde den latinske oppskriften.

- Vi trenger: en neve snø, en halv søterot, fem rognebær, en neve bjørkeløv, to meitemarker, litt bark og litt blod fra en som ikke har pesten.

Arnvid begynte å lete etter ingrediensene. De puttet alle ingrediensene i sekken de hadde laget av magesekken til ulven. Så begynte de og mose alle ingrediensene.

- Nå mangler vi bare blod fra en som ikke har pesten, sa Arnvid.

- Jeg kan gi blod, sa Olaf, han kuttet seg og dryppet noen dråper blod i grøten.

Olaf løftet Astrid ut av kjerra og matet henne med grøt. Astrid begynte og spise sakte, men sikkert.

Astrid så på Olaf. Han så på henne også. Hun kjente det boblet i magen. Var det dette moren hadde kalt forelskelse?

Astrid spiste opp alt og la seg ned for å sove.

- Jeg er utslitt, sa Arnvid

- Har du spist noe som kan ha gjort deg dårlig? spurte Tormod.

Arnvid tenkte seg om.

- Jeg har drukket litt geitemelk.

Tormod så forskrekket ut.

- Når pesten er ute og går, må du ikke spise eller drikke noe fra et dyr, sa Tormod. alvorlig.

Olaf reiser seg og kikket grundig på Arnvid. Under de skitne klærne hadde Arnvid fått noen røde byller.

- Jeg tror du har pesten! utbrøt Olaf.

Kapittel 12

Alle så på Arnvid.

- Jeg vet ikke. Jeg føler meg litt dårlig, men jeg vet ikke åssen det føles å ha pesten, svarte Arnvid litt usikkert.

Tormod stod og så på Arnvid litt. Til slutt sa han:

- Vi må lage enda en medisin for å være sikre på at du ikke har fått pesten.

Selv om Olaf og Tormod var slitne satte de fort i gang med å finne alle ingrediensene. Olaf synes det var lettere denne gangen, for nå visste han hvor han skulle finne dem.

Det tok ikke lang tid før den seige og ekle grøten stod foran Arnvid. Arnvid kikket ned i grøten og skar en merkelig grimase.

- Aaah.. Skulle ønske jeg ikke visste hva som er oppi den grøten!

Da han hadde spist opp, følte han seg ikke akkurat bedre med en gang, men Astrid hadde i det minste våknet.

Hun følte seg mye bedre.

Tormod stod og tenkte en stund, så sa han:

- Jeg vet om en gammel mann som heter Olve. Han bor på en liten gård et par timers gange herifra. Gården har ikke blitt rammet av pesten.

- Men hva skal det hjelpe oss? Spurte Astrid forundret.

- Dere kan hjelpe han på gården, og til gjengjeld kan dere bo der, svarte Tormod. Han hørtes faktisk glad ut, selv om det ville ta en liten stund å komme til gården og de var trøtte og slitne alle sammen.

- Jeg kan vise dere veien, sa Tormod og begynte å gå mot gården.

Arnvid måtte støtte seg mot Tormod og Olaf, men etter hvert som de gikk ble Arnvid bare bedre og bedre. Plutselig hørte de en kvist som knakk borte mellom trærne. Astrid skvatt til.

-Å, vær så snill å si det ikke er noe farlig der!

De hørte en kjent stemme.

- Hallo? Er det noen der?

Det ble helt stille.

- Er det deg Johannes? ropte Astrid litt usikkert. Skikkelsen kom fram fra trærne. De kunne tydelig se at det var Johannes nå.

- Jeg trodde du var død, sa Arnvid forskrekket.

- Jeg løp for livet fra bjørnen, men kom dere og reddet meg? Nei da, sa Johannes.

- Så hvorfor var det blodspor på den steinen du stod vakt ved? spurte Arnvid irritert.

- Er du blind som en stokk eller, blodet var der når vi kom, svarte Johannes like irritert.

Guttene så ut som de skulle gå i tottene på hverandre, da

Astrid måtte bryte inn.

- Så, så gutter, det viktigste er at vi lever!

De fortsatte å gå mot gården.

- Nå er det ikke lenge igjen, sa Tormod da de gikk over en bakketopp.

Litt lenger borte, så de en koselig liten gård med noen sauer som lå å koste seg i sola, noen høner løp rundt det lille tømmerhuset og en hund løp mellom bena på en gammel hest, som stod å gresset. De gikk glade ned mot gården, og da de kom ned på tunet kom en gammel mann ut døra.

- Hvem er det som kommer i disse tider? spurte Olve med en rusten stemme.

- Det er meg, Tormod! Jeg har med meg noen unge og sterke folk som kan hjelpe deg med arbeidet på gården.

Olve så overlykkelig ut.

- Gud signe deg Tormod!

- Takk, ingen årsak. Men nå må jeg nok komme meg av sted. Det kan være flere som trenger min hjelp, svarte Tormod.

- Farvel kjære venner. Takk for denne gang! ropte Tormod litt trist og la i vei hjemover.

Johannes, Arnvid, Astrid og Olaf trivdes godt på gården med alle dyrene. De gikk på turer i skogen og på fjellet. De koste seg når de så det første bjørkeløvet hadde sprunget ut. Astrid og Olaf hadde et godt øye til hverandre, og de stakk seg unna ganske ofte for å få være alene. Arnvid mente det nok snart ble giftemål på gården. Hver gang han sa det ble Olaf sprut rød, mens Astrid lot som om hun ikke hørte det.

Fire måneder etter at de hadde kommet til gården, døde Olve. Han var veldig gammel, men alle syntes at det var trist allikevel. En kveld de satt rundt bordet spurte Astrid Arnvid:

- Tror du vi noen gang kan vende hjem igjen?

- Jeg vet ikke, men en ting er sikkert, vi overlevde pesten... Sammen!

REKKEFØLGEN

Jordet skole 27.10

Hvarnes skole 3.11

Langestrand skole 10.11

Kvelde skole 17.11

Rødbøl skole 24.11

Nanset skole 1.12

Sky 8.12

Torstrand skole 15.12

Byskogen skole 19.1

Frøystvet skole 26.1

Tjodalyng barneskole 2.2