Gå til sidens hovedinnhold

Slaget om strandsonen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette innlegget handler om et helt spesielt område på Brunlanes. Et sted preget av mektige mennesker og heftige maktkamper. Det handler om hva som dypest sett er viktig å ta vare på og kjempe for, og innlegget er en appell til politikere i Larvik kommune.

Slaget ved Nesjar fant antakelig sted utenfor det vi i dag kaller Værvågen, for litt over 1000 år siden. Værvågen er området på innsiden av mer berømte Mølen. Slaget virker så brutalt og meningsløst sett med nåtidens blikk. Kanskje det vår sånn i eldre tider, mer brutalt? Tydelig maktbruk, om ikke annet enn for å vise makt. For heder og ære.

På turer over Mølen tenker jeg ofte på dem som levde her før. De som begravet sine døde i de store steinrøysene. Jeg vet godt hvorfor de valgte Mølen, fordi jeg også velger meg Mølen. «Magiske Mølen», som boka på hytta heter. Det er sant. Mølen er magisk. Så nær himmelen det går an å komme. Er det lyset, det store havet, det flate landskapet med rullestein? Lyden av bølger som treffer land og steinene som ruller når havet står på? Eller er det noe mer, er det ekko av alle som er begravet her ute i steinrøysene?

Jeg siterer Mølen-ekspert Perry Rolfsen; «Gravene har en strategisk plassering med vidt utsyn over landskapet, og de største fungerer som sjø- og landemerker. Man får ikke slike monumentale graver uten basis i rikdom og makt ...»

Det er rart å tenke på at det var knuseverk på Mølen på 30-tallet. Rullesteinen ble knust til singel og førte ut med lektere til Helgeroa og så videre derfra. I siste liten klarte Universitetet i Oslo å kjøpe området for å verne Mølen og steinrøysene fra ødeleggelse. Etter hvert kom lovverket på plass og Mølen ble fredet som naturreservat i 1977.

I sommer observerte vi to barnefamilier på Saltstein som knuste rullestein. Mannen min klarte ikke å se på, og ba de om å slutte. Svaret var «det er gøy for unga» fra den mest ivrige steinknusende faren. «Dessuten så er det utenfor verneområdet» påpekte de. Det stemmer det, vi visste det og synes at rullesteinene kan få ligge til glede for fremtidige generasjoner.

For 1000 år siden sto havet høyere enn i dag, og bare den øverste delen av Mølen var synlig. Under slaget ved Nesjar kan det være at skipene fløt over dagens jorder, og ikke minst kroppene til alle de som døde. Kanskje det er derfor Mølen og Værvågen føles som hellig grunn, fordi det var så mange som mistet livet akkurat her?

Så kom hyttebyggingen på 50-tallet. Byfolk bygde enkle små hytter. Det var nok ganske fritt fram og sikkert lykka i livet for de heldige som fikk seg hytte. I 1965 kom Strandloven for å sikre allmennheten tilgang til den verdifulle strandsonen.

I dag pakker vi det mere inn, maktbruken. Skjuler den bak manipulasjon og stive smil. Allikevel ligger den der hvis man orker å se etter. Det raffinerte med maktbruk er at det stort sett går ubemerket hen, så lenge ingen sier noe. Så lenge makten kan utøves fritt. For det er ubehagelig å stå opp og eksponere seg.

I sommer har spelet «Slaget ved Nesjar» blitt satt opp på Værvågen, i strandsonen som nå omtales som Fjæra. Det er positivt med kultur og spel og sikkert fint å være med på. Det forsvarer allikevel ikke å ta seg til rette i strandsonen slik teaterforeningen har gjort. Å bygge et ruvende anlegg i strandkanten krever dispensasjon og tillatelse – før man begynner å bygge. Vi som holder til her, skal leve med spel-aktiviteter kontinuerlig.

Som nærmeste nabo hører jeg alt som skjer i Fjæra. Og der har det skjedd mye. Det bygges, det øves på spel, og det er aktivitet på plassen sent og tidlig. Så er det spel – og jeg trekker nordover. Det knyter seg i meg. Jeg elsker å sitte ute å høre lyden av vinden i trærne, fuglene, suset fra Mølen og lyden av ingen ting. Naboene her nede har en stille overenskomst om å ha rolige liv. Vi lever tett mellom hasselhekkene, allikevel er det stille og fredelig. Her har vi levd i generasjoner, og ingen vil gi slipp. Hyttene deles på tre og fire familier. Skuldrene senker seg når trillebåren parkeres. Stresset slipper taket og søvnen er dyp.

Jeg observerer alle turgåerne som går forbi på kyststien. Egentlig er det ikke kyststi nede ved Fjæra, den går offisielt oppe på Mølen-veien. Etter hvert har folk oppdaget at den fineste stien går i strandsonen i Fjæra og så snirkler den seg gjennom hyttene. Og på den måten har allmennheten sakte og sikkert tatt strandsonen tilbake. På vei til magiske Mølen.

Jeg trekker pusten, kjenner etter. Et Værvågen med støy og masse aktiviteter i Fjæra er ikke noe for meg. Tårene presser på. Det klokeste er kanskje å ta med skipet og mannskapet og finne en trygg havn. Det går også an. Jeg har skjønt at nå er det min tur til å stå opp og si ifra – til å heve sverdet. La oss bevare strandsonen på Værvågen. La teaterforeningen bygge, øve og trene andre steder enn i strandkanten. Så tåler vi et spel – så lenge det ikke setter merker i naturen. La Værvågen og Mølen forbli. Og jeg sier det til dere som er politikere, for det er dere som skal bestemme nå. På vegne av alle oss andre. Kjære politikere, bevar strandsonen, bevar naturen på Værvågen og Mølen og vern om ro og stillhet. Det er kvaliteter det moderne mennesket trenger. Vær så snill, ikke bruk tilliten dere er betrodd til å forringe noe av det beste vi har.

Hvordan ville det sett ut på Værvågen og Mølen hvis ingen hadde stoppet knuseverket og hyttebygging i strandsonen? Har vi lært nå at noens særinteresser ikke skal gå foran hensynet til sårbare naturområder og fellesskapet. Går det faktisk an å la en teaterforening ta over Værvågen og strandsonen? For det handler ikke om for eller imot spel. Det handler om innenfor eller utenfor strandsonen. Og det handler om støy og verdien av stillhet og ro. Utøves det makt for maktens egen skyld? For heder og ære blant sine egne, i slaget om strandsonen.

Kommentarer til denne saken