1945 ble på et avgjørende punkt bestemmende for Norges framtid. Våre politikere med Arbeiderpartiet som lederskap, valgte side. Sosialismens sol også kalt kommunisme, i realiteten samme sak, hadde steget over horisonten i øst. I lyset kom sosialismen etter hvert til å framstå som totalitær for folk flest sammenlignbar med fascisme, nazisme og etter hvert islamisme. Men til sammenligning med fascismen og nazismen som opphørte som massebevegelser da krigen var slutt, overlevde kommunismen i verste velgående.

Mellomkrigstiden framsto for alle som ønsket innsikt i et kommende klasseløst samfunn, en vei asfaltert med uhyrlige overgrep mot egne befolkninger. Kunnskaper som medførte at Norge valgte side inn i den vestlig sfære bestående av europeiske demokratier samlet bak USA og NATO. Frihet og velstand emnet seg i økende grad. Kommunismens klamme hånd ble avvist og nøytralisert av et politisk organisert Norge , «VEKST OG VELSTAND», Norsk politisk historie 1945-1965, Universitetsforlaget 1989. Som integrert del av Vest-Europa, internasjonal handel og demokrati var det ingen plass for Lenins og Stalins sosialisme til venstre for arbeiderbevegelsen.

Det sosialistiske despotiet i øst falt fra hverandre omkring 1990. Hva kilder hadde berettet i skrift og tale synliggjorde seg i sosialismens ruiner. I samme tidsperiode hardnakket benektet av sosialismens beundrere, men som nå gikk under jorda. Ville bedrageriet noensinne vise ansikt sett i sosialismens grimme bakspeil? Hva kunne vi forvente? Hva kunne begrunne nytalens gjenoppståelse, der George Orwell i boka «1984» tar mål av seg til å avdekke totalitær tenkning og system? Hvem når fullkommenhet først, sosialismen ellers islamismen ettersom konkurrentene har åndet ut?

Det antiintellektuelle venstre har i tidens tegn henfalt til latterlig populisme: For Rødt er sosialisme uten demokrati overhodet ingen sosialisme, hører vi fra formann Moxnes. Som Lenin da han på 1920-tallet utålmodig ropte ut; jeg vil ha mer sosialisme før har skjøt 20000 kulakker; Simon S. Montefiores «STALIN Den røde tsarens hoff», Cappelen 2003. Slike virkemidler har selvsagt ikke Rødt tilgjengelig eller tenkt seg. Men klarer Moxnes og medløperne å rense kommunismen i sosialismens grumsete vann? Målet er fortsatt et klasseløst samfunn. Dit ingen mellom 1917 og 1990 ville selv med en geværmunning i nakken på kanten av massegraver.

Moxnes satser på at nytalen etter et par menneskealdre finner sin plass i historieløshetens gravkammer. Derfor må Rødt ha fordypet seg i Sovjet-Unionens (SU) grunnlov av 1936. Den handlet da som nå om sosialismens seier, frigjøringen av det arbeidende folk i SU fra kapitalismens trelldom, demokratiets seier, og som garanterte alle medborgere talefrihet, pressefrihet, møte- og forsamlingsfrihet, frihet til å demonstrere og opptog i gatene. Manet fram i «Sosialistisk samfunnsstyring»: «Frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet, uavhengige domstoler, rett til å være uenig selv med sosialismens prinsipper (sic!), alle må sikres mot overgrep fra staten, alle politiske syn kan organisere seg». ˋ

Men hva er det Rødt ramser opp her? Jo, med den aller største forakt for ofrene etter marxist-leninistens drøm om verdensherredømme, men som ikke engang nådde Atlanterhavet vest. Vi snakker om menneskene som kjempet for prinsippene som la grunnlaget for demokratienes seier over sosialismen. Dyrket fram fra utallige kriger på europeisk jord, 1700-tallets opplysningstid, 1800-tallets statsdannelser, to verdenskriger og erfaringer med framveksten av totalitære bevegelser på 1900-tallet. Sosialismen øst for jernteppet gikk til grunne, ikke demokratiene i vest. De besto og blomstret vannet fra kapitalismen. Rødt sitt forsøk på å renvaske Stalins grunnlov med å koble den tids «demokrati» er grovt å manipulere nåtidens historieforståelse og kunnskaper. Og den synes å være omfattende mangelfull i lys av Rødt og SVs marginale tilstedeværelse på Stortinget. Veien til datidens klasseløse samfunn var jo de undertryktes marsj gjennom gulagarkipelets skrekkabinetter, ikke til frihet og velstand.

Norsk venstreside er på vei mot stupet, står det i Nettavisen 09.03.23. Høyre er større enn alle partiene til venstre til sammen. Nå maner Rødt til samling på Aps venstreside. Men der ligger kanskje årsaker til Aps fall. Venstresiden i Ap har skaffet seg maktposisjoner og økt styring over partiet. En maktkåt statsminister har åpnet for SV. Men velgerne har nok en klar forståelse av sosialismens fallitt på 1900-tallet. Kan AP reddes dersom Gahr Støre går av?

Bortsett fra kampen om EU så har norsk venstreside falt gjennom hos folk flest etter 1945. Det ideologiske bedrageriet er for lengst gjennomskuet etter at en karismatisk Finn Gustavsen og hans ideologiske kamerater startet daværende Sosialistisk Folkeparti i 1961 og dro i østerled og applauderte. Sosialismen kan se flott ut på papiret eller fra talerstolen på Stortinget. I praksis nederlagsdømt fordi undertrykkelse synes som eneste farbare vei til det fullkomne samfunn, det klasseløse. Om dette har historien talt sitt tydelige språk-.