Gå til sidens hovedinnhold

Sparkesykler og marked

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kaoset med elsparkesykler rundt om i byene, må ha overbevist selv de mest tungnemme om at det ikke er noe som heter et fritt eller selvregulerende marked. Men det mente tydeligvis regjeringen Solberg da den slapp disse syklene fri i 2018, uten reguleringer eller seriøse konsekvensutredninger av noe slag. Leverandørene av slike sykler ønsker ikke selv å sette moralske standarder for virksomheten og ber stat og kommune om å regulere den, for ellers vil den enkelte leverandør drive på som de selv vil. De private leverandørene ønsker fortjenesten, mens mye av kostnadene dekkes av de skadde, av offentlige legevakter og av dem som får begrenset bevegelsesfrihet av henslengte sykler på fortauer og plasser.

Det burde også være noe å lære om såkalt fri konkurranse ved å se hva som skjer innen toppidretten. For å kunne vinne kreves det nærmest umenneskelige treningsmengder og -metoder, eller juks/doping, samt ressurskrevende støtteapparat. Marginene er ofte så små at det er umulig med det blotte øyet å avgjøre hvem som kan utropes til mester. Det må avgjøres ved fotofinish eller VAR-dømming, gjerne vurdert i forhold til strenge regler.

Markedsliberalistenes profet, Adam Smith (1723-90), blir ofte, og feilaktig, kun assosiert med frihandel og fri konkurranse i markedene – en «usynlige hånd» vil ordne opp. Han skrev at ifølge den naturlige frihetens system, har statsoverhodet kun tre plikter: For det første er det plikten til å beskytte samfunnet mot vold og angrep fra andre samfunn; for det andre å beskytte hvert enkelt medlem av samfunnet mot urettferdig og undertrykkende atferd fra andre medlemmer av samfunnet; og for det tredje plikten til å opprette og opprettholde offentlige funksjoner og institusjoner som enkeltpersoner eller mindre grupper av personer ikke vil ha interesse av å ta ansvaret for, siden gevinsten aldri vil kunne erstatte deres respektive utgifter. Imidlertid kan det ofte mer enn betale seg for et stort samfunn å opprettholde disse offentlige funksjonene eller institusjonene, men det innebærer visse utgifter for statsoverhodet. Denne utgiften vil i sin tur nødvendigvis kreve en viss inntekt (skatter) for at det skal være mulig å bære den. Men et selskap bestående av kjøpmenn er tilsynelatende ikke i stand til å se på seg selv som statsoverhoder, selv ikke etter at de er blitt det. De anser fremdeles handel som sin hovedgeskjeft, og av en eller annen merkelig grunn anser de rollen de har som statsoverhode som et rent vedheng og underordnet rollen som kjøpmann, eller noe som kan sette dem i stand til å kjøpe billigere i India, og derigjennom selge med større profitt i Europa.

Senere, i 1944, kritiserte Karl Polanyi markedsliberalismen i «The Great Transformation» og hevdsetat årsakene til økonomiens kollaps og fascismens fremvekst i mellomkrigsårene var troen på «det selvregulerende marked». Han konkluderer med at denne troen er en utopi, og at politiske intervensjoner (reguleringer) er samfunnets nødvendige forsvar mot den økonomiske og sosiale kollaps som blir konsekvensen av denne utopien. Likevel startet den vestlige verden med nye liberale forsøk på avregulering på 1980-tallet, først i verdensøkonomiens hegemonier med Thatcher- og Reagan-regimer i Storbritannia og USA. De inspirerte til offensive høyrebølger i hele den vestlige verden.

Det er heller ikke nok å vise til den enkeltes ansvar. For som den franske sosiologen Bruno Latour (født 1947) har påpekt, er det ikke bare teknologien som formes av mennesker; mennesker formes også av teknologien. Teknologien er ikke hva den er, uansett hvem som håndterer den, og mennesket er heller ikke hva det er, uansett hvilke redskaper det har i hånden. Ifølge Latour kan en fartshump oppfattes som en «sovende 24-timers politibetjent» som passivt overvåker trafikken – et rimelig trafikksikkerhetstiltak. Han påstår videre at bilisten-med-fartshump er en annen bilist enn bilisten-uten-fartshump. Den førstnevntes kjører selvisk og tar hensyn til bilens holdbarhet. Den sistnevnte kjører moralbestemt, enten hensynsfullt eller hensynsløst. Motivet for kjøringen har endret seg. Også en politibetjent med pistol vil være en annen enn en uten pistol, tilsvarende en med eller uten vannscooter, og en med eller uten elsparkesykkel osv.

Kommentarer til denne saken