Larvik Turns og landslagets fotballegende fra de første 10–15 åra etter krigen, Gunnar Thoresen, er død, 97 år gammel. Med ham har norsk fotball mistet en av sine store profiler gjennom tidene, en ekstraordinær ballkunstner og goalgetter, som stadig færre har hatt gleden av å oppleve.

Les også

«En gudbenådet ballbehandler»

For de fleste blant dagens fotballpublikum vil Gunnar Thoresen bare være et navn de har hørt om blant andre historiske. Det er fordi hans karriere tok slutt før TV kom for alvor og kunne dokumentere hvorfor han ble en av sin tids store underholdningsartister i sitt fag. Ingen i Larvik hadde sett fotball på dette høye nivået før Gunnar slo ut i full blomst rett etter krigen. Knapt nok på landslagsarenaen Ullevål heller: «Det er nesten ingen norske fotballspillere som har evnen til å leke fotball i landskampene som Gunnar Thoresen,» skrev Oslo-avis etter en landskamp i 1950. «Han har jo ingen hemninger. Det er det samme hvem motstanderen er. Gunnar ruser like friskt og rytmisk på. Elegant legger han opp langs sidelinjen, elegant stopper han opp, elegant landet ballen på støvelspissen til medspiller».

Avslo profftilbud

Selv om det ikke manglet proffmuligheter i utlandet, forble Gunnar Thoresen Larvik Turn-spiller i hele sin lange og begivenhetsrike fotballiv. Og det kan trygt slås fast at Larvik Turn aldri ville ha kommet så langt som laget gjorde i «de gylne 50-åra» uten Gunnar Thoresen. Han representerte kontinuiteten i laget, han var lærermesteren for mange, og han utgjorde selv det magnetiske kraftfeltet, som gjorde Turn så fristende for flere spillere utenfra: Egil Lærum, Olaf Førli, Gunnar Andresen. Harry Boye Karlsen og Reidar Sundby, for å nevne noen (senere også Arne Legernes).

Les også

En levende fotball-legende

En individualist var han utvilsomt, en helt usedvanlig en også. Men Gunnar besatte også i rikt monn den viktige egenskapen å gjøre andre gode. Den såkalte Turn-stilen, fryktet av alle norske storlag i 1950-åra, var framfor alt Gunnars stil: De pågående, overrumplende rushene, rett på mål hurtigst mulig. Skjønt det kunne være krevende nok å bli god på lag med Gunnar Thoresen. Det fordret mye trening og lang kamperfaring å bli ordentlig kjent med hans lynraske måte å tenke på og for å holde tritt med hans rådsnarhet og improvisatoriske, innfallsrike spillestil.

 

Toppscorer i Hovedserien

Men når han først fant de «veggene» han trengte og det hode eller skuddbein, som kunne omsette hans raider og innlegg i mål – hvis ikke han ordnet det også selv – da var det heller ikke noe lag i Norge, som kunne demme opp for Turns angrepsrekke.

I den blåhvite klubbdrakta spilte Gunnar for første gang i 1933 – som 13-åring. Fire år senere og 17 år gammel debutert han på A-laget. Etter at Turn hadde rykket opp i den såkalte Hovedserien i 1952, ble han toppscorer her to år på rad. Han ble seriemester med Turn i 1953, 1955 og 1956, samme år som han nådde cupfinalen for første gang. Men cupmester ble han aldri. Sin siste og 472. kamp for Turn spilte han i 1962, 42 år gammel! Da hadde han tegnet seg for hele 425 mål for klubblaget.

 

«Thoresen kan alt»

Sine aller beste fotballkamper leverte han nok på landslaget. Naturlig nok ettersom han her opererte sammen med landets antatt beste spillere. Etter en kamp mot Nederland, der Norge vant 4–0 (!) skrev Dagbladet dette om ham: «Thoresen kan alt. Det er fart, rytme og en overdådig teknikk over spillet hans. Han gikk ringer rundt de nederlandske sidehalfene, og i og med at disse falt sammen, kunne den norske løperrekken gjøre akkurat som den ville».

På landslaget står Gunnar Thoresen registrert med 64 kamper til sammen, og med sine 22 mål er han fortsatt en av landslagshistoriens største goalgetterne. Gunnar er også den hittil nest eldste som har akslet den norske landslagsdrakta: Da han spilte sin siste kamp med det norske flagget på brystet i 1959, var han blitt 39 år.